Mister følelser

[AnonymBruker]

Idet siste har jeg bare tenkt på det at følelsene mine bare forsvinner, jeg er ikke betatt av kjæresten min lenger som jeg burde! Jeg får så dårlig samvittighet fordi jeg ikke forteller han noe. Det har vært en gang jeg fortalte det i sinnet til han, uten å mene det. Å da ble han bare sint, og det forstår jeg. Men jeg føler at han bestemmer så mye over forholdet våres. Han liker ikke at jeg drar ut med vennene, da kan han sitte dagen før å gjøre sånn at jeg skal få dårlig samvittighet over noe jeg ikke engang burde! Og det ender med at jeg avlyser. Og da føler jeg at det er han som får overtaket på meg. Og er det sånn det skal være?

Vær morgen nesten krangler vi før han drar på jobb. Fordi hvis han ikke finner ting han skal ha med på jobben. Blir jeg klandret for det. Jeg får skylden fordi jeg har rørt det når jeg ikke engang vet hva han snakker om. For eksempel i går.. Så letet jeg etter lommelykta hans, og spurte hvor den var. Nei, det var det jeg som hadde rotet bort. Så sa jeg at jeg ikke engang har rørt den fra du hadde den med på fisketur. Ja, så jeg sjekket fiskeveska. Der lå den ikke, plutselig så var det greit. Fordi da hadde broren hans tatt den med hjem eller noe sånt. Og da ba han ikke om unnskyldning for at han beskyldte meg for noe jeg ikke engang hadde rørt.

Det var kanskje ikke så stort poeng i det. Men sånn fortsetter det vær dag. Er det jeg som er den store stygge ulven i forholdet? Jeg begynner å tvile på om det er jeg som gjør ting galt. Fordi det er meg han driver sånn til.

Jeg sliter en del med helsa, så jeg orker ikke å drive å bli kommandert rundt for å hente ting til han hele tiden da han ligger på sofaen og koser seg med å se på tv, mens jeg sitter på den andre siden av og koser meg med en sofapute . Får en del problemer med å gå pga det, å da er det ikke godt å reise seg opp stadigvekk og hente ting til han som ligger noen meter unna. Hent snusen min, hent mobilen, datan, laderen, hent puta mi, hent dyna.... Sånn er dagen våres som regel. Var i går så hadde jeg utrolig vondt fra hofta og helt ned til tæra, så da begynte han å spørre om flere ting jeg kunne hente. Så sa jeg bare det at du kan hente det selv fordi jeg har vondt.. Da gjorde han det. Han mener kanskje ikke noe vondt med det, men jeg får meg til å føle meg ut som en dritt her jeg sitter.

Og siden jeg sliter med helsa, så er jeg en del borte fra jobb og har bare deltidsjobb. Jeg skjønner hvorfor han klandrer meg for det, fordi vi har bare en inntekt. som er stor, og min varierer fra mnd til mnd, på hvor mye jeg jobber. Å han får meg til å føle det at jeg ikke prøver godt nok. At den sykdommen jeg har bare er en fille ting og jeg kan dra på jobb uansett om jeg føler meg dårlig. Men jeg har forklart han gang på gang at når jeg har de smertene osv. Klarer jeg ikke å jobbe. Sånn er det bare. Og jeg får så dårlig samvittighet fordi det er sånn. Legene har ikke funnet ut enda, hva det er. Men skal på undersøkelser. Men uansett hvor mye jeg prøver å søke, og i det hele tatt prøver å komme meg på jobb, er det alltid noe som får han til å snakke dritt. Alle sier til meg at jeg skal skaffe meg mer jobb. Fordi han bare forteller en del av saken, og ikke hele. Så jeg må ha sittet å fortalt hvorfor..

Jeg vil bare ikke ha det sånn, er ikke lenge til vi har 3 år sammen. Og på de 3 årene syns jeg han bare har forandret seg veldig. Han er jo så snill og gir meg ting. Jeg gir han ting når jeg har råd. Han er et gull menneske! I hvert fall sånn han var før. Gavmild, snill og god. Nå har jeg ikke så mye å si om han. Det har bare blitt sånn.

Også er det jo en del ting som holder meg tilbake, det er jo at hvis det skulle blitt slutt, hadde ikke jeg hatt råd til å bo alene. Fordi formen min ikke tillater seg noen ting. Også elsker jeg familien hans. De er så gode og snille alle sammen. Kjempefine mennesker, har blitt så glad i dem. Og jeg vet at det er dumt av meg å holde på sånn, når jeg vet at jeg ikke har det bra i den situasjonen jeg er i nå. Men det er så mange ting som holder meg igjen.

Jeg vet bare ikke hva jeg skal gjøre...

Anonymous poster hash: 8535c...a5b

[mahri]

huff da, høres ikke greit å leve på den måten. Men det er bra at du skriver ned følelsene dine og spør om hjelp!

Her kommer det et ganske så klisjésvar, men kanskje du kan prøve å snakke ordentlig med han? Ikke noe dramatisk, men bare si hva du føler. Helst uten å bebreide eller fornærme han. Begynn litt i det små, hvis du synes det er vanskelig. Fortell han at du avlyste med vennene dine fordi du fikk dårlig samvittighet og at du nå føler deg litt nedfor.

Når du ikke kan hente ting til han og sånn, så si at du gjerne skulle ha hjulpet, men beklag deg, selv om det kanskje føles urettferdig. Han kan vel ikke fortsette å rakke ned på en som er ydmyk..?

Men ikke misforstå meg, jeg sier ikke at det er du som er den stygge ulven i forholdet. Det gjør meg veldig vondt å lese hvordan du har det, du virker som en veldig omsorgsfull person. Jeg bare tenker at folk flest ikke tråkker mer på en som er ydmyk. Hvis man begynner en samtale med å beskylde den andre for noe, så tror jeg den andre har en tendens til å gå i forsvarsposisjon og argumentere mot det du har sagt.

Og du kan jo også begynne å gi kompelimenter med de tingene du liker ved han! Man har vel ikke lyst til å være en skikkelig dust til en som sier fine ting til en?

Vet ikke om dette hjalp, men dette er noe jeg har observert i mitt liv i det siste.

[Gjest suzi]

Herregud...det er så likt som vi har det! Jeh elsker han ikke fordi...jeg klarer ikke! Han sier han elsker meg men det føles ikke sånn! Alt var helt supert før vi fikk barn sammen (MITT barn er blitt min eneste lykke) han har to rakkerunger som plutselig bor hær nå uten at noen har spurt meg først. Har ikke klart å bli glad i de....har prøvd mye må gudene vite. Er blitt kaos i huset siden kun meg og sønnen min er de eneste som ikke roter.. jeg er så lykkeliģ hvis de reiser bort for da er alt rolig og fredelig sammen med sønnen min

[Gjest Gjest]

Herregud...det er så likt som vi har det! Jeh elsker han ikke fordi...jeg klarer ikke! Han sier han elsker meg men det føles ikke sånn! Alt var helt supert før vi fikk barn sammen (MITT barn er blitt min eneste lykke) han har to rakkerunger som plutselig bor hær nå uten at noen har spurt meg først. Har ikke klart å bli glad i de....har prøvd mye må gudene vite. Er blitt kaos i huset siden kun meg og sønnen min er de eneste som ikke roter.. jeg er så lykkeliģ hvis de reiser bort for da er alt rolig og fredelig sammen med sønnen min

Ærlig talt..duvisste vel hanhadde barn fra før. Hvorfor skaø han spørre deg ang om ungene kan bo dereller ei. Det er vel en selvfølge at de må få bo hos pappaen sin om de vil det.