Kjæreste med skiftende humør

[AnonymBruker]

Nå er vi gjen i den perioden... Vi er veldig forskjellige.Jeg er glad, sprudlende, supersosial og han er stille, sjenert og har ikke behov for sosialisering.

I begynnelsen gikk det greit, men jeg føler at jeg blir bare mer og mer irritert. Noen ganger får jeg lyst å riste ham...gi ham livsglede-eliksir eller noe.

Eks.

En dag har vi det kjekt, koser oss, tuller, skriver fine meldinger og så er det helt stille dagen etterpå. Jeg prøver å starte en samtale eller gjøre små ting som gjør ham glad, men da får jeg ingenting tilbake... Han sier at han er en person som blir veldig påvirket av andres humør og han har store problemer med å akseptere at jeg er en sosial vesen og liker å være med venner .

I går fikk jeg nok.Han ble plutselig i dårlig humør og avvisende og jeg skrev at jeg orker ikke mer negativitet,stillhet og at han får ta kontakt når ting er på ,,plass,, igjen .

Jeg er lei av å prøve å få ham i godt humør og det skjer jo ganske ofte. Føler som han suger energien min. Han er snill, grei, omtenksom, men jeg er veldig usikker om jeg orker ikke mer.

Anonymous poster hash: 36509...261

[AnonymBruker]

Jeg er ei jente og er i et forhold, og jeg minner litt om kjæresten din. Jeg er egentlig en veldig sosial, utadvent og glad jente, men har ofte humørsvigninger og dårlige "mood" som jeg går inn i enkelte ganger. Ustabilt humør, med andre ord. Kjæresten min synes det er litt tøft noen ganger, og skjønner ikke hvorfor jeg er sånn. Han tror at det er han det er noe galt med, at det er han som har sagt noe galt og lignende. Samtidig så hender det jo at det er omvendt. Ingen er lykkelige og glade absolutt hele tiden. Jeg synes ikke dette er grunnlag nok til å gjøre det slutt på, så lenge dere er forelsket og det ikke er noen dypere problemer i forholdet.

Jeg ville sagt til ham det du skriver her, og snakke ordentlig ut om problemet. Kanskje det er visse ting dere kan gjøre for å unngå at han "suger ut energien din", som du sier. At han sier ifra hvis humøret er dårlig og han ikke vil snakke/vil være alene.

Anonymous poster hash: 92c7c...ad7

[AnonymBruker]

TS, merker han selv når humøret hans skifter?

Hva han selv hvorfor det skifter?
Kan det være slik at du VET hvorfor, men han gjør ikke ?

Og er dette noe du ønsker å leve med for resten av livet ditt?

Anonymous poster hash: 436e1...857

[AnonymBruker]

Han dumpet meg nettopp han mistet følelsene, begge to gråt og så gikk han hjem jeg fikk sjokk ! Slettet ham fra fb og slettet alle bilder og kastet alle tingene jeg fikk fra han det gjør j.... vondt !

Anonymous poster hash: 36509...261

[Gjest Gjest]

Han dumpet meg nettopp han mistet følelsene, begge to gråt og så gikk han hjem jeg fikk sjokk ! Slettet ham fra fb og slettet alle bilder og kastet alle tingene jeg fikk fra han det gjør j.... vondt !

Anonymous poster hash: 36509...261

Hei, jeg sender en trøsteklem

Han hørtes ut som en vanskelig person å være sammen med, og slett ikke godt for deg slik som han holdt på. Jeg forstår at du har det vondt.

Jeg håper at du tar godt vare på deg selv, og at du etterhvert finner en mann som er bra for deg.

[AnonymBruker]

Høres ut som han er introvert og du er ekstrovert.

Anonymous poster hash: 5a674...259

[AnonymBruker]

Jeg er fortsatt i sjokk. Han vil at vi skal ha kontakt og være venner pga han er glad i meg. Jeg klarer ikke det... hjerte holder på å sprekke. For 2 dager siden skrev han at han elsker meg og jeg betyr alt for ham og nå... ingenting

Ts

Anonymous poster hash: 36509...261

[AnonymBruker]

Uff da, trøsteklem ts

Anonymous poster hash: 36509...261

[Gjest]

Ikke føl deg forpliktet til å "være venner".

Ofte trenger man avstand etter noe sånt.

Sikkert noe bedre som venter deg der ute, du må bare komme deg gjennom dette først.

[AnonymBruker]

har ikke sovet i det hele tatt... Det er vanskelig å bryte all kontakt, men jeg jeg føler det er den beste løsningen.

Hadde ønsket at han var utro eller noe, men nei... Har ingen negativt å tenke på

Ts

Anonymous poster hash: 36509...261

[Gjest Gjest]

har ikke sovet i det hele tatt... Det er vanskelig å bryte all kontakt, men jeg jeg føler det er den beste løsningen.

Hadde ønsket at han var utro eller noe, men nei... Har ingen negativt å tenke på

Ts

Anonymous poster hash: 36509...261

Er det bedre å ha noe negativt om han å tenke på; dvs er det lettere å godta at det er slutt da?

Det du nevnte av problemer i startinnlegget, er jo ikke akkurat positivt.

Kan du tenke på hvordan du vil at livet ditt skal være, skrive noen mål og metoder for å nå målene, og starte i dag med ditt nye liv? Kanskje du får en fin treningstur/ spasertur ute i dag i fin høstsol?

[AnonymBruker]

Jeg føler bare at det er min feil, at jeg pushet ham vekk. Akkurat nå går jeg gjennom en helvetes barnefordelig rettsak og har ikke barnefri ( pga barnevern er i bildet) og det ble jo for mye for han. Jeg har uansett prøvd å være glad og positiv, men han ville jo ha romantikk, kjærlighet og ikke en dame som har så mange problemer.

Vet ikke hvordan skal jeg fortelle det til sønnen min. Han har gått gjennom mye i det siste og har blitt kjempe glad i ham

Ts

Anonymous poster hash: 36509...261

[Gjest gjest]

skjønner godt at du ha det vondt... stor klem

[Gjest spavalica]

Det er ikke din feil ! Man kan ikke kontrollere andre sine følelser. Hodet opp og prøv å konsentrere deg på noe annet

[AnonymBruker]

Takk alle sammen. Humøret går opp og ned. Skal få besøk av bestevenninnen min i kveld og det betyr mye

Ts

Anonymous poster hash: 36509...261

[Havbris]

Dere hadde hatt godt av et samlivskurs.

[AnonymBruker]

For en gangs skyld er jeg uenig med havbris. Her er det ikke samlivskurs som skal til. For det første bor de ikke sammen, og for det andre har han gjort det slutt. For det tredje, tror jeg dette kurset eller terapien bør taes med barnefar, da det virker som det er DER konfliktområdet er størst (med mindre barnefar er en IDIOT og at det er derfor barneværnet er inne i bildet, her mangler jeg naturlig nok kunnskaper)...

Dette er min analyse av saken. TS kommer ut fra et turbulent forhold og finner seg en kjæreste som er introvert. Introverte mennesker kan ha en beroligende effekt på ekstroverte. Han ble en stabil faktor i TS sitt liv som ellers er litt kaotisk. Det som er utfordringen med de introverte (med fare for å generalisere, er det bare noe jeg tror har skjedd i dette tilfellet) er at kjæresten til TS har vært oppriktig glad i henne, men han har ikke delt alle sine tanker med henne underveis. Det ble nok etterhvert vanskelig for han å forholde seg til alt som skjedde i hennes liv, men han sier ikke noe. Han håper det skal bli bedre. Hans humørsvingninger handler til dels om hans behov for å tenke, for å trekke seg tilbake og for å finne ut av om han egentlig ønsker å fortsette dette forholdet. Jo mer han har vært i tvil, jo mer har han trukket seg unna.

Det var ikke med et lett hjerte han gjorde det slutt, tror jeg. Han vet hvor sårbar TS er, og jeg tror (erfaringsbasert) at han håpet det skulle bli lettere ved at han trakk seg ut litt sakte først. Når han skriver til henne at han elsker henne noen dager før, er det fordi han egentlig vil. Han kjemper sin egen kamp han også!!

For TS har dette derimot bare skapt frustrasjoner, og en magefølelse om at noe ikke er helt som det skal være. Hun skriver innlegg til KG fordi hun er frustrert. Hun leker da med tanken om at hun ikke orker dette mer. Det er nok helt sant også, for å gå å kjenne på en udefinerbar magefølelse er grusomt.

Nå har han gjort det slutt, og jeg forstår virkelig sjokket du er i TS. Jeg har vært der selv, og er der vel litt ennå. Det er så smertelig vondt når en stabil faktor forsvinner i et heller kaotisk liv. Man er sårbar og man orker nesten ikke bli mer sårbar. På tross av at du nok ubevisst har hatt en magefølelse, så vil man ikke under noen omstendigheter ha denne bekreftet. For det gjør så VONDT SÅ VONDT. Jeg har ikke noen mirakelkur for hvordan dette skal bli bedre, for det er bare pyton.. Livet mister en dimensjon, en mening og man tror virkelig ikke neste dag skal bli bedre. Det blir den heller ikke med det første, eller det andre.

Jeg har fått mitt siste brudd litteranne på avstand. Likvel tror jeg ikke det går en time uten at eksen er i hodet mitt på en eller annen måte. Noe jeg tenkte jeg ville dele med han, noe som jeg trengte hans råd på, en betrakning vi tidligere pleide dele, eller le av. Det er noe av det såreste som finnes noen gang i livet!! Når man bare får beskjed om at følelsene er borte, så står man helt maktesløs tilbake. Jeg tok en cold turkey og kuttet kontakten tvert..

Jeg har ikke tall på hvor mange brev jeg har forfattet til eksen der jeg har forsøkt skrive ned gode grunner for at vi burde være sammen. Hver gang kommer ordene til kort, fordi jeg forstår at man ikke kan tvinge noen til å elske en. Dette er min sårbarhet, ikke hans. Han tok et valg, og det har han all rett til å gjøre. Uansett hvor hardt man prøver, uansett hvor overbevist man er selv.. så kan man ikke overbevise et annet menneske. Planene vi hadde sammen og som jeg gledet meg så veldig til, må omdefineres. Det tar tid å gjøre akkurat det, men med tiden kommer det nok på plass. Det er bare en jævlig limbo å være i!

Jeg har i etterkant lurt på om jeg noen gang kommer til å bli hel igjen. Om jeg noen gang finner tilbake til den samme livslysten som var tilstede i livet før han. Jeg må ærlig talt svare at jeg vet ikke.

Det som holder meg oppe nå, og som hindrer meg i å sende disse brevene, er at når han tok det valget, så skal ikke jeg krype.. Han visste (og jeg vet han visste dette) at han hadde verdens beste dame. Når han har forkastet det, så får han leve videre i sitt liv og jeg i mitt liv. Jeg prøvde en gang å være kompis med en eks. En eks jeg virkelig elsket. Det funket ikke overhodet, selv om jeg prøvde overbevise meg om at det gjorde det. Det forkludret bare livet totalt. Aldri igjen. Når et menneske tar et så alvorlig steg som å gjøre det slutt, da må det mennesket stå for det også!

Jeg anbefaler deg å gjøre det samme. Sterkt. Vær sterk og sta. La han gå, la han virkelig gå. Det koster enormt med selvdisiplin i morgen, neste uke, neste mnd. Men etterhvert vil du forhåpentligvis kjenne en mestringsfølelse i at du klarte det. Jeg håper det. Jeg er ikke misunnelig på de dagene du har foran deg. Jeg kjenner følelsen i kroppen selv bare jeg skriver dette, og tårene triller. Fordi det fremdeles er vondt og fordi jeg kjenner så sterk empati med hvor du er akkurat nå! Jeg tror dette er bortimot en av de vanskeligste følelsesmessige påkjenninger et menneske går gjennom (hvis vi ser bort i fra sykdom og død, det kan ingenting sammenlignes med)..

Og bare for å si det helt klart og tydelig (selv om du sikkert ikke tror på det). Du har IKKE dyttet han bort. Hadde han vært rett kar for deg, så hadde han tålt dette! Det er ikke noe du kunne sagt eller gjort annerledes for å få han til å bli. At du sendte melding og sa du ikke orket mer negativitet, var bare på grunn av at du reagerte på hans signaler og din magefølelse. Det førte muligens til at han gjorde det slutt i dag, istedenfor neste uke. Han hadde likvel bestemt seg, og ventet på anledning til å gjøre det. Jeg mener ikke være hard når jeg sier dette, men jeg tror jeg har rett i akkurat det. Selvbebreidelser på toppen av kjærlighetssorg er dobbel byrde. Jeg ønsker å ta bort litt av den ene byrden. Den andre, sorgen, kan jeg dessverre ikke ta bort. Den er det bare enselv som kan jobbe seg gjennom.

Lykke til TS. This too shall pass! Jeg lover deg akkurat det, men jeg lover ikke at det skjer i morgen.

Anonymous poster hash: c103f...fcf

[Havbris]

For en gangs skyld er jeg uenig med havbris. Her er det ikke samlivskurs som skal til. For det første bor de ikke sammen, og for det andre har han gjort det slutt. For det tredje, tror jeg dette kurset eller terapien bør taes med barnefar, da det virker som det er DER konfliktområdet er størst (med mindre barnefar er en IDIOT og at det er derfor barneværnet er inne i bildet, her mangler jeg naturlig nok kunnskaper)...

Dette er min analyse av saken. TS kommer ut fra et turbulent forhold og finner seg en kjæreste som er introvert. Introverte mennesker kan ha en beroligende effekt på ekstroverte. Han ble en stabil faktor i TS sitt liv som ellers er litt kaotisk. Det som er utfordringen med de introverte (med fare for å generalisere, er det bare noe jeg tror har skjedd i dette tilfellet) er at kjæresten til TS har vært oppriktig glad i henne, men han har ikke delt alle sine tanker med henne underveis. Det ble nok etterhvert vanskelig for han å forholde seg til alt som skjedde i hennes liv, men han sier ikke noe. Han håper det skal bli bedre. Hans humørsvingninger handler til dels om hans behov for å tenke, for å trekke seg tilbake og for å finne ut av om han egentlig ønsker å fortsette dette forholdet. Jo mer han har vært i tvil, jo mer har han trukket seg unna.

Det var ikke med et lett hjerte han gjorde det slutt, tror jeg. Han vet hvor sårbar TS er, og jeg tror (erfaringsbasert) at han håpet det skulle bli lettere ved at han trakk seg ut litt sakte først. Når han skriver til henne at han elsker henne noen dager før, er det fordi han egentlig vil. Han kjemper sin egen kamp han også!!

For TS har dette derimot bare skapt frustrasjoner, og en magefølelse om at noe ikke er helt som det skal være. Hun skriver innlegg til KG fordi hun er frustrert. Hun leker da med tanken om at hun ikke orker dette mer. Det er nok helt sant også, for å gå å kjenne på en udefinerbar magefølelse er grusomt.

Nå har han gjort det slutt, og jeg forstår virkelig sjokket du er i TS. Jeg har vært der selv, og er der vel litt ennå. Det er så smertelig vondt når en stabil faktor forsvinner i et heller kaotisk liv. Man er sårbar og man orker nesten ikke bli mer sårbar. På tross av at du nok ubevisst har hatt en magefølelse, så vil man ikke under noen omstendigheter ha denne bekreftet. For det gjør så VONDT SÅ VONDT. Jeg har ikke noen mirakelkur for hvordan dette skal bli bedre, for det er bare pyton.. Livet mister en dimensjon, en mening og man tror virkelig ikke neste dag skal bli bedre. Det blir den heller ikke med det første, eller det andre.

Jeg har fått mitt siste brudd litteranne på avstand. Likvel tror jeg ikke det går en time uten at eksen er i hodet mitt på en eller annen måte. Noe jeg tenkte jeg ville dele med han, noe som jeg trengte hans råd på, en betrakning vi tidligere pleide dele, eller le av. Det er noe av det såreste som finnes noen gang i livet!! Når man bare får beskjed om at følelsene er borte, så står man helt maktesløs tilbake. Jeg tok en cold turkey og kuttet kontakten tvert..

Jeg har ikke tall på hvor mange brev jeg har forfattet til eksen der jeg har forsøkt skrive ned gode grunner for at vi burde være sammen. Hver gang kommer ordene til kort, fordi jeg forstår at man ikke kan tvinge noen til å elske en. Dette er min sårbarhet, ikke hans. Han tok et valg, og det har han all rett til å gjøre. Uansett hvor hardt man prøver, uansett hvor overbevist man er selv.. så kan man ikke overbevise et annet menneske. Planene vi hadde sammen og som jeg gledet meg så veldig til, må omdefineres. Det tar tid å gjøre akkurat det, men med tiden kommer det nok på plass. Det er bare en jævlig limbo å være i!

Jeg har i etterkant lurt på om jeg noen gang kommer til å bli hel igjen. Om jeg noen gang finner tilbake til den samme livslysten som var tilstede i livet før han. Jeg må ærlig talt svare at jeg vet ikke.

Det som holder meg oppe nå, og som hindrer meg i å sende disse brevene, er at når han tok det valget, så skal ikke jeg krype.. Han visste (og jeg vet han visste dette) at han hadde verdens beste dame. Når han har forkastet det, så får han leve videre i sitt liv og jeg i mitt liv. Jeg prøvde en gang å være kompis med en eks. En eks jeg virkelig elsket. Det funket ikke overhodet, selv om jeg prøvde overbevise meg om at det gjorde det. Det forkludret bare livet totalt. Aldri igjen. Når et menneske tar et så alvorlig steg som å gjøre det slutt, da må det mennesket stå for det også!

Jeg anbefaler deg å gjøre det samme. Sterkt. Vær sterk og sta. La han gå, la han virkelig gå. Det koster enormt med selvdisiplin i morgen, neste uke, neste mnd. Men etterhvert vil du forhåpentligvis kjenne en mestringsfølelse i at du klarte det. Jeg håper det. Jeg er ikke misunnelig på de dagene du har foran deg. Jeg kjenner følelsen i kroppen selv bare jeg skriver dette, og tårene triller. Fordi det fremdeles er vondt og fordi jeg kjenner så sterk empati med hvor du er akkurat nå! Jeg tror dette er bortimot en av de vanskeligste følelsesmessige påkjenninger et menneske går gjennom (hvis vi ser bort i fra sykdom og død, det kan ingenting sammenlignes med)..

Og bare for å si det helt klart og tydelig (selv om du sikkert ikke tror på det). Du har IKKE dyttet han bort. Hadde han vært rett kar for deg, så hadde han tålt dette! Det er ikke noe du kunne sagt eller gjort annerledes for å få han til å bli. At du sendte melding og sa du ikke orket mer negativitet, var bare på grunn av at du reagerte på hans signaler og din magefølelse. Det førte muligens til at han gjorde det slutt i dag, istedenfor neste uke. Han hadde likvel bestemt seg, og ventet på anledning til å gjøre det. Jeg mener ikke være hard når jeg sier dette, men jeg tror jeg har rett i akkurat det. Selvbebreidelser på toppen av kjærlighetssorg er dobbel byrde. Jeg ønsker å ta bort litt av den ene byrden. Den andre, sorgen, kan jeg dessverre ikke ta bort. Den er det bare enselv som kan jobbe seg gjennom.

Lykke til TS. This too shall pass! Jeg lover deg akkurat det, men jeg lover ikke at det skjer i morgen.

Anonymous poster hash: c103f...fcf

Jeg forstår godt at du er uenig i mitt korte svar som anbefaler samlivskurs, og jeg skulle ha utdypet det bedre. Poenget mitt var vel at vi mennesker trenger mye bedre relasjonell kompetanse enn det vi har. Mye av det vi sliter med i konflikter hjemme, på jobben etc kunne vært løst bedre om vi hadde bedre kommunikativ kompetanse og skjønt mer av det som skjer i relasjoner vi er i. Det betyr ikke at alt er forståelig, men mye kan forstås med analyser. Og det kan gi fred til en selv.

Jeg er heller ikke tilhenger av å kategorisere mennesker som enten introverte eller ekstroverte men jeg ser at mennesker er forskjellige og at kommunikasjonsprosesser innebærer gjensidige påvirkningsprosesser der en blir enten åpen eller lukket - avhengig av den relasjonen man er i.

Dette handlet ikke så mye om TS, beklager. Men samlivskurs kan være en måte å lære seg å snakke sammen på. Det er tross alt en forutsetning for å komme seg videre på, uansett utfall.

[AnonymBruker]

Jeg forstår godt at du er uenig i mitt korte svar som anbefaler samlivskurs, og jeg skulle ha utdypet det bedre. Poenget mitt var vel at vi mennesker trenger mye bedre relasjonell kompetanse enn det vi har. Mye av det vi sliter med i konflikter hjemme, på jobben etc kunne vært løst bedre om vi hadde bedre kommunikativ kompetanse og skjønt mer av det som skjer i relasjoner vi er i. Det betyr ikke at alt er forståelig, men mye kan forstås med analyser. Og det kan gi fred til en selv.

Jeg er heller ikke tilhenger av å kategorisere mennesker som enten introverte eller ekstroverte men jeg ser at mennesker er forskjellige og at kommunikasjonsprosesser innebærer gjensidige påvirkningsprosesser der en blir enten åpen eller lukket - avhengig av den relasjonen man er i.

Dette handlet ikke så mye om TS, beklager. Men samlivskurs kan være en måte å lære seg å snakke sammen på. Det er tross alt en forutsetning for å komme seg videre på, uansett utfall.

Jeg forstår godt at du er uenig i mitt korte svar som anbefaler samlivskurs, og jeg skulle ha utdypet det bedre. Poenget mitt var vel at vi mennesker trenger mye bedre relasjonell kompetanse enn det vi har. Mye av det vi sliter med i konflikter hjemme, på jobben etc kunne vært løst bedre om vi hadde bedre kommunikativ kompetanse og skjønt mer av det som skjer i relasjoner vi er i. Det betyr ikke at alt er forståelig, men mye kan forstås med analyser. Og det kan gi fred til en selv.

Jeg er heller ikke tilhenger av å kategorisere mennesker som enten introverte eller ekstroverte men jeg ser at mennesker er forskjellige og at kommunikasjonsprosesser innebærer gjensidige påvirkningsprosesser der en blir enten åpen eller lukket - avhengig av den relasjonen man er i.

Dette handlet ikke så mye om TS, beklager. Men samlivskurs kan være en måte å lære seg å snakke sammen på. Det er tross alt en forutsetning for å komme seg videre på, uansett utfall.

Da er vi på samme side igjen Havbris! Det hadde løst skrekkelig mange unødvendige problemer. Jeg må bare tilføye at du er klokeste dama i verden! Du har delt mye her og du har vært personlig, derfor vet vi at svarene dine kommer fra dype erkjennelser om hva livet handler om, egen ransakelse og en god posjon med norsk bondevett Jeg har all respekt for deg! Jeg håper (og tror) du er en inspirasjon til flere folk rundt deg, i tillegg til hos KG-brukere.

Nå er det dessverre slik at folk flest lever uten verken verktøy eller egentlig lyst til å se seg selv ordentlig i speilet. For noen er det kanskje for vondt, for noen er det lettere å leve med skylapper, mens andre har en (nesten beundrigsverdig) evne til å fortrenge det vonde. Det er dette som gjør relasjoner så vanskelig, som gjør kjærligheten omtrent mer komplisert enn den burde være. Så ja, jeg er enig og heier på at økt kommunikativ kompetanse hadde gjort verden lettere å leve i.

Likevel er det slettes ikke alle forhold som er liv laget. Det er også få som endrer mening dersom de har mistet følelsene. Da tror jeg at den eneste man kan lære mer om, er seg selv. Det krevet at man er villig til å gå ned i det mørke, vanskelige rom. Det er ubehagelig. Jeg skjønner folk som unngår det så lenge man kan svømme nogenlunde på overflaten.

Beklager TS om dette ble noe off topic. Men håper du får noe utavdet likvel. Jeg signerer som anonym, muligens feig. Dette ble bare for personlig til at jeg vil bli kjent igjen..

Anonymous poster hash: c103f...fcf

[AnonymBruker]

Tusen takk... det er akkurat sånn jeg føler. Gjorde en liten research.

Forrige lørdag la han ut bilde av meg og sønnen sin (på fb). Det var jo den kvelden han skrev at han elsker meg. Og det er første gangen han legger ut et sånt bilde.

Han har nesten daglig kontakt med barnemoren...De skriver hva gutten gjør, sender bilder osv.

Måtte snoke litt i går.

Hun slettet alle bildene med kjæresten sin og han slettet bilde av meg og sønnen sin.

Jeg er 99 % sikker at de kranglet eller didkuterte på lørdag og det har sikkert skjed noe på søndag. Kanskje har de planer å bli sammen igjen.

Det ble jo slutt pga de ikke passet sammen , hun som gikk fra han og han var singel i bare 6 mnd når jeg traff ham.

Vi ble sammen etter etter en mnd og han sa at han elsker meg rett etter det. Der stuset jeg litt. At han kunne gå så fort over eksen og elske meg, men så valgte jeg å tro på han.

Han fikk sikkert nok av mitt kaotiske liv og lengtet etter familielivet han hadde. Vi var jo sammen i 6 mnd og det er ikke så lenge. Det gjør noe sinnsykt vondt! Snakk om å ha fisyske smerter i hele kroppen

Ts

Anonymous poster hash: 36509...261