Vil ha han, men unngår han

[AnonymBruker]

For noen år siden da jeg var rundt 14, møtte jeg en gutt i syden på ferie med familien min. (Er snart 19 nå) Vi gikk mye sammen om kveldene, og spilte spill og slik. Ble visst litt forelska i han da. Vi er begge fra Norge, men bor såpass langt unna hverandre at det hadde tatt 7 timer med bil, eller 50 min med fly. Har ikke møtt hverandre etter dette.

Vi har holdt kontakten gjennom disse årene, ikke noe stort, men litt småprat på facebook av og til. Vi har begge hatt kjærester i mellomtiden, men har fortsatt chatta litt for det.

De siste månedene har vi prata veeeldig mye sammen, prata i telefonen hver dag, chatter, sender masse meldinger og snapchats. Han er blitt sinnsykt kjekk, og har akkurat den personligheten jeg ser etter i en gutt. Han sier at han skulle ønske jeg bodde nær han, og at han nesten er forelska i meg. Jeg føler det på samme måte, hjertet mitt dunker hver gang jeg ser navnet hans, og jeg blir glad bare av å høre stemmen hans.

Vi har prata en del om dette, og begge er enige om at vi ikke ønsker å ha et avstandsforhold. Men vi har prata om å møtes i nærmeste fremtid, for å se hvordan det går, og se videre om kanskje en av oss kan flytte neste år med tanke på studier osv..

Nå så nærmer det seg veldig den datoen vi skal møtes, og han skal bestille billetter for å besøke meg. Men jeg har en slags rar følelse inni meg. Det føles ut som jeg kan begynne å gråte når som helst. Er redd for at han ikke skal like meg, redd for å få dype følelser, redd for å savne han, redd for at ting ikke skal fungere slik jeg ser for meg, redd for å bli såra.. ja, alt dette.

Så de siste dagene har jeg unngått han litt. Ikke tatt intiativ til å starte samtaler, men har svart han de gangene han har tatt kontakt. Har vel kanskje vært litt kort, for han har heller ikke tatt kontakt med meg siden mandagskveld. (Vi har pleid å prate sammen minst en time hver kveld i tlf + chatta mye i flere måneder, så 2 dager er "lenge" for oss uten kontakt) Han tror garantert at jeg ikke ønsker mer kontakt med han.

På en måte så vil jeg glemme han, avstanden er for stor, og det er ikke sikkert at noen av oss har mulighet/ lyst nok til å flytte til neste år. Og når det gjelder besøk osv nå fremover til sommeren, kommer det til å bli lite om det evt. skulle gå bra med oss. Begge studerer, og jobber litt på siden. Så det blir vel kun i fellesferien vi har mulighet til å treffes.

På den andre siden så VIL jeg møte han. Jeg vil kysse han, le med han, sove sammen med han, være nær han. Tenker på han hele tiden, og slik jeg opplever det så er han en gutt jeg kunne få det ufattelig fint sammen med. Han er snill, kjekk, omtenksom, får meg til å le, og sier de søteste tingene til meg. Han forteller om alt vi skal gjøre sammen, hvor glad han er blitt i meg, og at han skulle ønske jeg kunne være hans. Men han sier også at han ikke kan være i et forhold der vi bare kan møtes noen få ganger i året.

Og om jeg skulle ha flytta for hans skyld (er mest sannsynlig jeg som evt. må bli den som flytter siden studiet hans ikke finnes her jeg bor) og vi faktisk ikke har truffet hverandre så mye, og det ikke funker. Hva gjør jeg da? Får da masse i gjeld for å studere noe jeg kunne gjort om jeg bodde hjemme. Er også sjenert, så har vanskeligheter for å komme i kontakt med nye mennesker. Og der han bor kjenner jeg INGEN. Føler alt er så risky.. men jeg er jo ung, og det er vel nå jeg skal "lære og feile?"

Så, jeg har unngått han pga. alt dette. Redselen, tankene og alt omkring der. Aner ikke hva jeg skal gjøre.

Anonymous poster hash: f3530...762

[Gjest BalleKlovn]

Hoisann, for en klemme ja !
Det jeg gjør når jeg står å lurer på noe, er at jeg finner frem eight-ballen min, og spør den.

Følelser er noen ganger varierende og skremmende.

Fordi det stikker jo dypt. Som en hver klovns visdom.

[AnonymBruker]

Hoisann, for en klemme ja !

Det jeg gjør når jeg står å lurer på noe, er at jeg finner frem eight-ballen min, og spør den.

Følelser er noen ganger varierende og skremmende.

Fordi det stikker jo dypt. Som en hver klovns visdom.

Kan du ikke spørre ballen din hva som er lurest for meg å gjøre?

Anonymous poster hash: f3530...762

[Gjest BalleKlovn]

Kan du ikke spørre ballen din hva som er lurest for meg å gjøre?

Anonymous poster hash: f3530...762

Jeg kan jo ikke det. Kan ikke spørre for andres vegne.

Så du må nok finne din egen og spørre selv.

[Gjest BalleKlovn]

Hva hadde du sagt TS, hvis jeg var deg og du var en annen? Hvilke råd ville du ha gitt?

Go for it ?
Bedre å angre på noe du har gjort, enn omvendt?
Livet er verdt å leve - således erfare både positivt og negativt?

Vær en optimist?
Ha troen på de små håpene?
Forestill deg ikke hva det kan bli, men hva du definitivt mister hvis du ikke prøver?

Smil til livet - og livet smiler til deg?
Frykt ikke, fordi en ikke er uansvarlig som et barn likevel?

Hast deg likevel ikke, fordi da er det lettere å trakke feil?

Hva vil du med livet?
Liker du å oppleve dype følelser?
Har du tro på en stor og intens kjærlighet?

Føler du at du er god nok for ham?
Tror du at han vil avvise deg hvis du åpner deg?

Og tror du det er mulig å ivareta hverandre selv med en distanse?
Er det holdbart frem til en mer lukrativ løsning, om det vil bli en bedre løsning?


Jeg vet ikke. Bare noen tanker som poppet innom.

[AnonymBruker]

Vanskelig å si. Jeg ville bedt deg gjøre det du mener er riktig.

Anonymous poster hash: f3530...762

[AnonymBruker]

Jeg ville prøvd avstandsforhold. Det er bedre å angre på noe du gjorde, enn noe du aldri gjorde.

Anonymous poster hash: 804b6...6b0