Hvor går grensen for når du ber om sykemelding?

[AnonymBruker]

Har inntrykk av at mange sykemelder seg ved det minste tegn til kvalme eller tretthet...stemmer det?

Anonymous poster hash: 094f4...862

[AnonymBruker]

Jeg er en såkalt flink pike. Første svangerskap jobbet jeg 100% fram til permisjon. I andre svangerskap var jeg like skråsikker. Jeg SKULLE ikke sykemeldes. Her skal det jobbes!

Vel, på en ordinær legetime ble det målt skyhøyt blodtrykk, og fikk 40% sykemelding der og da. Jeg hadde presset meg selv på jobben altfor hardt, i tillegg til at det var litt trøbbel i familien (ikke med mann og barn, men i utvidet familie.) Fra uke 24 og ut jobbet jeg derfor bare tre ganger i uka. Og det kjente jeg var godt.

Anonymous poster hash: bc77e...af9

[Sushi]

Nei det stemmer ikke. De aller fleste ber om sykmelding når de er så dårlige at de ikke kan jobbe.

[AnonymBruker]

Jeg er nok litt enig i at mange er såpass vant til å være friske og raske ellers at de anser moderat ubehag over tid for å være for syk til å jobbe.

Jeg ville personlig sykemeldt meg om jeg kastet opp mye eller var så kvalm at man ikke klarte gjennomføre arbeidsoppgaver. Samme kriterie(ikke klarer gjennomføre jobben og risikerer å møte veggen fullstendig og dermed skade seg selv eller barnet) villejeg hatt for andre sterke plager(kraftig bekkenløsning, og selvsagt om man får beskjed av lege om å ta det med ro pga svangerskapsforgiftning osv) eller kraftige psykiske symptomer som reell svangerskapsdepresjon med fare for langvarig depresjon(type ikke se mening i hverdagen og ikke klare gjennomføre selv de enkleste hverdagsaktiviteter).

Anonymous poster hash: 75bda...d21

[Vera Vinge]

Jeg har ikke noe inntrykk av hva som skal til for at folk i min omgangskrets sykmelder seg, fordi det er vanskelig å bedømme om andre har store plager eller om de tåler lite. Velger derfor å ikke involvere meg i andres sykmeldingr. Men jeg vet hvertfall med meg selv at det skal mye til før jeg ville be om en sykmelding. Fastlegen min mente jeg burde sykmeldes i starten av forrige svangerskap fordi jeg var så dårlig av kvalme og oppkast. Men det satt langt inne hos meg, så jeg bet tennene sammen. Og det gikk fint, selv om det var en veldig slitsom tid. Har jo fått høre av andre at man skal ta vare på seg selv så man ikke møter veggen senere, og jeg er forsåvidt enig i prinsippet i en del tilfeller. Men personlig klarer jeg ikke å se for meg å være sykmeldt. Og nedturen vil nok føles stor for meg om jeg skulle måtte sykmeldes i dette svangerskapet. Altså, jeg vet at det kan skje, for ingen er hevet over å kunne bli veldig dårlig, gravid eller ikke, men det er rart å tenke på at man skal havne i en slik situasjon når man alltid før har hatt lavt sykefravær.

Ellers er det jo forskjell på å være gravid med og uten barn fra før. Har man ikke andre barn, kan man sove hele ettermiddagen om man vil. Den muligheten fins gjerne ikke på samme måte når man har små barn, og man får dermed ikke hvilt like mye, som kanskje var grunnen til at noen ikke ble sykmeldt første gang, men ble det andre gang.

Og så kan det godt være sykefraværet hos gravide er for høyt, det vet jeg ikke. Men jeg syns det er en litt vanskelig debatt å ha. Fordi alle kan være enige i at man må tåle å være litt sliten som gravid. Men om man i tillegg sliter psykisk, kan det som utenfra ser ut som slitenhet handle om mye mer. Og da syns jeg det er dumt hvis de som sliter psykisk skal føle seg truffet av at man mener gravide må tåle litt slitenhet.

[Gjest Maman]

Når det gjelder kvalme og trøtthet syns jeg man skal tåle fanske mye før man går til det skritt å be om sykemelding. Jeg er kvalm store deler av dagen og kaster opp flere ganger daglig, men så lenge jeg klarer å gjøre jobben min så går det kun utover meg selv så da biter jeg tenna sammen. Heldigvis har jeg en kontorjobb så det går relativt greit, og jeg kaster ikke opp så mye at det er fare for barnet.

Når det gjelder bekkenet derimot, så skal jeg takke ja til sykemelding mye tidligere denne gangen enn sist. Da skulle jeg være flink pike og presset meg til det ytterste, og ble ikke sykmeldt før tre uker før termin. Men- med det resultat at jeg har fått kroniske smerter i bekken og korsrygg, som kanskje aldri forsvinner. Det er viktig å ta smerter på alvor.

[Sushi]

Når det gjelder kvalme og trøtthet syns jeg man skal tåle fanske mye før man går til det skritt å be om sykemelding. Jeg er kvalm store deler av dagen og kaster opp flere ganger daglig, men så lenge jeg klarer å gjøre jobben min så går det kun utover meg selv så da biter jeg tenna sammen. Heldigvis har jeg en kontorjobb så det går relativt greit, og jeg kaster ikke opp så mye at det er fare for barnet.

Når det gjelder bekkenet derimot, så skal jeg takke ja til sykemelding mye tidligere denne gangen enn sist. Da skulle jeg være flink pike og presset meg til det ytterste, og ble ikke sykmeldt før tre uker før termin. Men- med det resultat at jeg har fått kroniske smerter i bekken og korsrygg, som kanskje aldri forsvinner. Det er viktig å ta smerter på alvor.

Jeg har motsatt erfaring. Jeg kunne jobbet ganske lenge med bekkenløsningen (med tilrettelegging), men kvalmen gjorde det umulig. Når man kaster opp mye blir man virkelig slapp og syk, og i mitt tilfelle ble det så ille at jeg måtte legges inn. Tror det er såpass individuelt hvor ille plagene blir og hvordan kroppen reagerer på dem at det ikke nytter å komme med noen standard for hva man bør og ikke bør tåle.

[AnonymBruker]

Det kommer også an på hva slags yrke man har. Jeg er lærer, og da sier det seg selv at å kaste opp daglig, blir et problem. Hadde jeg vært sykepleier, hadde det jo vært enda verre. Noen har kanskje mulighet for å hjemmekontor, og da kan man holde ut litt til fordi man kan ta seg noen dager/timer hjemme. Den norske skolen er ikke så moderne at det funker med fjernundervisning.

Anonymous poster hash: bc77e...af9

[Gjest Maman]

Jeg har motsatt erfaring. Jeg kunne jobbet ganske lenge med bekkenløsningen (med tilrettelegging), men kvalmen gjorde det umulig. Når man kaster opp mye blir man virkelig slapp og syk, og i mitt tilfelle ble det så ille at jeg måtte legges inn. Tror det er såpass individuelt hvor ille plagene blir og hvordan kroppen reagerer på dem at det ikke nytter å komme med noen standard for hva man bør og ikke bør tåle.

Jeg skrev at jeg syns man burde tåle ganske mye. Blir man veldig slapp og syk så er det noe annet, men hvis det bare er ubehagelig og man gjerne helst skulle vært hjemme så syns jeg man burde tåle det.

Og når det gjelder bekkenet,hvis man merker at det går fint med tilrettelegging så er det jo ikke noe problem. Men hvis smertene bare blir verre av å være på jobb så bør man ikke tenke at man skal jolde ut, fordi bekkenløsningen snart forsvinner uansett. For den gjør jo ikke nødvendigvis det.

[absinthia]

Grensen for når jeg ba om sykemelding gikk når jeg ikke var i stand til å gjøre jobben min skikkelig uten at det gikk ut over assistentene mine ( er pedleder) . Da jeg gikk med minstemann sa bekkenet stopp rundt uke 20 og jeg jobbet 60 % frem til jeg begynte permisjonen. Jobbet med 2-3 åringer, så de trengte fortsatt mye hjelp med påkledning, bleieskift ol. Fikk lov til å gå på topp, så jeg jobbet hver dag, men bare noen timer i kjernetiden.

Tok sykemelding slik at ikke assistenten min skulle bli nødt til å ta bleieskift, dobesøk og påkledning for 12 barn, da jeg bare klarte et par runder ( og da var jeg sofaliggende når jeg kom hjem) , hadde jeg ikke sykemeldt meg, ville nok assistenten blitt sykemeldt etterhvert.

[Sushi]

Jeg skrev at jeg syns man burde tåle ganske mye. Blir man veldig slapp og syk så er det noe annet, men hvis det bare er ubehagelig og man gjerne helst skulle vært hjemme så syns jeg man burde tåle det.

Og når det gjelder bekkenet,hvis man merker at det går fint med tilrettelegging så er det jo ikke noe problem. Men hvis smertene bare blir verre av å være på jobb så bør man ikke tenke at man skal jolde ut, fordi bekkenløsningen snart forsvinner uansett. For den gjør jo ikke nødvendigvis det.

Poenget er at "ganske mye" er relativt. Hvis noen ikke klarer å jobbe så regner jeg med at de er "syke nok". Det er dumt at en del folk framstiller gravide som sutrekopper hele tiden. De aller fleste jobber det de kan eller mer. Kvalme og smerte er subjektive opplevelser som ingen andre enn den som opplever det kan vurdere.

[Gjest pysepusen]

Jeg ringte legen når det var sånn at jeg ikke klarte å stå oppreist lenger og kastet opp 10-30 ganger i løpet av en dag. Ville ha litt sykemelding, men han sa jeg måtte ha 100%

[happiest]

Jeg ville brukt egenmeldingsdagene først, hvis jeg var kvalm/voldsom hodepine etc. (men kun om jeg ikke ville klart å jobbe med det).

Ville heller fått sykemelding om jeg følte det var noe mer langvarig/sykdom som influensa, omgangsyke, vond rygg (kommer jo an på jobben da), andre sykdommer.

Men synes man skal tenke seg om to ganger før man ber om sykemelding. Tror mange spør for lett og får sykemelding for lett.

[lykkelige.meg]

Jeg ville brukt egenmeldingsdagene først, hvis jeg var kvalm/voldsom hodepine etc. (men kun om jeg ikke ville klart å jobbe med det).

Ville heller fått sykemelding om jeg følte det var noe mer langvarig/sykdom som influensa, omgangsyke, vond rygg (kommer jo an på jobben da), andre sykdommer.

Men synes man skal tenke seg om to ganger før man ber om sykemelding. Tror mange spør for lett og får sykemelding for lett.

Jeg er veldig uenig i at egenmeldingene skal brukes først. Ved sykemelding pga svangerskapsplager faller arbeidsgiverperioden bort, og overfor min arbeidsgiver føler jeg det er mest rett.

[happiest]

Jeg er veldig uenig i at egenmeldingene skal brukes først. Ved sykemelding pga svangerskapsplager faller arbeidsgiverperioden bort, og overfor min arbeidsgiver føler jeg det er mest rett.

Tenkte over det etter jeg skrev. Jeg ville nok brukt sykemelding om jeg viste at det var en sykdom/noe langvarig. Og heller spart egenmeldingsdagene hvis jeg følte meg dårlig av andre grunner (kort forkjølelse, hodepine, magesmerter). Men jeg ville selvfølgelig ikke brukt egenmelding med mindre jeg følte meg syk nok til å gå på jobb.

[lykkelige.meg]

Jeg ba om sykemelding når jeg var så sliten at det ble smertefullt å ha øynene åpne, jeg fikk regelmessige skjelvinger, konstant svimmel og hadde "febersmerter" i leddene. Jeg ventet nok litt for lenge, ettersom jeg er tidlig i svangerskapet føltes det feil å bli sykmeldt allerede. Men skulle ønske jeg gjorde det litt før, hadde kanskje kommet meg raskere da

[Hattifnatten]

Jeg var heldigvis ikke kvalm, men etterhvert så begynte ryggsmertene å melde seg. Nå sliter jeg veldig med ryggen og bekkenet, og er sykemeldt 100%. Jeg har en veldig fysisk aktiv jobb, hvor det ikke mulig å tilrettelegge.

[AnonymBruker]

Jeg tror ikke flertallet sykemelder seg for "ingenting". Men jeg har inntrykk av at de som tror det, ikke har opplevd å være så dårlig selv eller har en jobb som ikke krever så mye fysisk.

Jeg liker ikke å være borte fra jobben og skulle gjerne jobbet hele svangerskapet, men fikk allerede i uke 6 lavt blodtrykk som gjorde at jeg besvimte ved små anstrengelser som å dusje, gå i butikken osv. Jeg jobber med barn og prøvde å være på jobb slik jeg var, men forstod med en gang at dette ikke ville gå iom at jeg har ansvar for små barn og var nær ved å besvime flere ganger. Jeg fikk rett og slett ikke gjort jobben min og følte det ikke var teygt å være alene med barn i denne tilstanden.

Det var bedre at en vikar som er i form kan ta over mine oppgaver for en periode siden jeg var så dårlig og dette forstod sjefen siden hun selv har vært der.

Så jeg tror man må tenke på at det er forskjell på folk og forskjell på arbeidsplass og arbeidsoppgaver. Noen klarer ikke å gjennomføre en type arbeid med ekstrem tretthet/kvalme mens andre ikke klarer en fysisk jobb med bekkenløsning. Jeg syns man bør slutte å iomme med anklagende antagelser uten å vite bakgrunn og uten å ha vært der selv. Det er tross alt en liten periode av livet og man trenger å ta vare på helsa for seg selv og barnet. Men for de som kan jobbe er jo dette helt topp! Håper jeg klarer det neste gang

Anonymous poster hash: 9e0dd...0a5

[Kakaoen]

Jeg har en jobb som krever 110% av min konsentrasjon hele tia. Så med en gang trettheten meldte seg så fikk jeg 20% sykemelding. For å slippe å begynne på jobb kl 7 om morran.

Jeg pressa meg selv til ca uke 30, og legen hadde lett sykemeldt meg tidligere. Pga bekkensmerter og svangerskapsdiabetes som krevde insulin.

Da ble jeg sm 100%.

Neste gang kommer jeg heller til å ta mer vare på min egen kropp under svangerskapet enn å stå ekstremt på for jobben. Er ingen som kommer og gratulerer og applauderer meg for å jobbe frem til permisjonen.. I en slik situasjon er kropp, helse og baby viktigere enn at arbeidsgiver får det som h*n vil

[Mafalda]

Jeg synes Absinthia sa det veldig godt: når du ikke gjør jobben din skikkelig, har du ingenting på jobb å gjøre.

For meg var det viktig å stå på så lenge som mulig, men da det begynte å gå utover prestasjonene mine var det like greit å kaste inn håndkleet og la jobben få skaffe seg en dugelig vikar. Legen min var heldigvis enig, og tilbakedaterte til og med sykemeldingen min for å la jobben slippe arbeidsgiverperioden (sånn i forhold til dette med egenmeldinger, det blir temmelig dyrt for arbeidsplassen).

Så hvis vi skal koke det ned til en slags generell regel, så vil jeg si at en del ubehag, slitenhet og vondter bør man tåle i et svangerskap, det er en del av pakka. Å bli sykemeldt fordi man ønsker "overskudd" (og ja, jeg har hørt argumentet) blir for tynt, da prioriterer man feil. Men når det går ut over både jobb og familie bør det være greit å kaste inn håndkleet.