Ny oppmerksomhet (Laaang tankekluss fra ei tidligere feit jente)

[AnonymBruker]

Hei!

Jeg har vært veldig stor, egentlig helt siden jeg var liten og knapt kunne gå. Jeg er nå i midten av 20-årene og har klart å vende helt om livsstilen min de siste to årene. Det har vært en knallhard og tøff vei å gå. Jeg har gått fra å være "hun feite" til å være en i mengden. En som ikke stikker seg ut. Jeg er ingen slående vakker skjønnhet, men normalt pen/søt antar jeg. Kroppen min har reagert svært positivt på trening og kostholdsendring, og morsomt nok så har jeg fått en veldig timeglassfigur. Jeg fryktet at jeg skulle bli "rævløs" og med skinnfiller i BH'en, men frykten min har vært helt grunnløs.

Men selvtilliten har vært "feite jenta" helt frem til nå i sommer. Da våkna jeg litt av dvalen, innså at BMI'en tilsier at jeg er normalt sunn og ikke lengre overvektig. Fortsatte å trene, begynte å se en ny jente i speilet og ble veldig glad.

Etter at humøret snudde, så har jeg også begynt å få utrolig mye oppmerksomhet, som jeg ikke er vant til! Det er morsomt såklart, at gutter og menn ser. Det er utrolig rart å oppleve en ny verden av oppførsel. For folk var ikke slemme før. De var høflige. Men nå.... nå opplever jeg i større grad at folk slipper meg frem i køen på butikken, holder døren oppe for meg, eller som i går.. jeg og en mann kom til handlevognene først, kun en rad vogner igjen. Jeg stoppet og gjorde tegn til at han skulle ta en, fordi jeg hadde god tid, og han rister på hodet og ville være mer galant. Og det var neppe en mann som hadde interesse av å bruke dette til å bli kjent eller hva som helst. Han var på alder med pappa, møtte aldri blikket mitt etterpå og hastet ut av butikken.

Denne nye oppmerksomheten gjør meg både trist og glad, samtidig som jeg ikke helt klarer (eller føler at jeg klarer) å takle det så bra. Jeg føler meg fjorten år gammel og ukyssa når jeg får et varmt smil, et blunk eller.. Jeg blir rett og slett så kjempeglad over å bli sett! Jeg er singel og søkende, men jeg tør liksom ikke noe mer enn å smile tilbake og kjenne hjertet hoppe og går videre, fordi jeg har så mye igjen av den "du er ikke verdt det" holdningen. Eller "han er for pen for deg, tjukka"-tankene. Også er jeg trist fordi folk er så utrolig hyggelige! Kjempekoselige, høflige, galante. Men de var ikke det for 35 kilo siden... Jeg er litt trist for alle de ungdomsårene og voksne årene... hva jeg har gått glipp av da. Kalde Norge er ikke så kaldt. Men det har vært kaldt mot meg. I gymtimene, på barneskolen, på ungdomskolen når gutta lagde toppliste over hvem de vil være kjæreste med og jeg var på bunnen. PÅ VGS og i russetiden når jeg kun fikk oppmerksomhet fra de fulle guttene seint på natt.

Å gå fra denne erfaringen til å nå kjøpe kaffe om morgenen og møte en ansatt kjekkas som smiler oppriktig og edru og blunker og sier at han er ferdig på jobb klokka 15 og håper jeg kommer innom igjen i dag før han er ferdig på jobb... Jeg frykter guttene fra ungdomskolen fortsatt. At dersom jeg en dag sier noe annet enn å smile og gå min vei, så står de i bakgrunnen med topplisten sin, med meg på bunn og ler av meg.

Jeg beklager det lange tankeklusset. Men det er litt som å være født i går, og jeg håper at noen som har vært i en tilsvarende situasjon kan hjelpe meg å bli litt tøffere. Hvordan svarer jeg flørt? Hvordan svarer jeg uønsket flørt...? Hvordan takle det at gutter stirrer på rompe og pupper? For jeg føler ikke jeg kan bli irritert, jeg har denne feite jenta på innsiden, utsultet på oppmerksomhet, som blir delvis lykkelig selv om det er ekkel oppmerksomhet jeg får....

Takk for at du leste! Jeg vet dette er rotete.

Anonymous poster hash: 6af2d...2da

[AnonymBruker]

Fantastisk bra å klare å gå ned så mange kilo! Gratulerer ;-)

Jeg er selv i begynnelsen av tjueårene, og har alltid vært overvektig. Slik som deg har jeg noen ubehagelige opplevelser fra barne- og ungdomsåra.

Kan ikke gi noen råd om hvordan du skal takle gutta, da jeg aldri har opplevd lignende oppmerksomhet selv. Jeg har kjæreste, men føler han er forelsket i "hodet mitt" og ikke kroppen ....

Kan jeg spør hvordan du klarte å gå ned i vekt?

Anonymous poster hash: aab10...80b

[AnonymBruker]

Veldig fint skrevet, og det er noe jeg har tenkt på ofte selv. Jeg har alltid vært normalvektig, så det er ikke noe jeg har opplevd selv sånn sett, men jeg merker meg at folk endrer holdning til noen etter om de har fått bedre utseende/stil, fått suksess, en god jobb, blitt bereist, fått kjæreste eller hva det skulle være. Og jeg synes det er trist. Man er jo gjerne samme person likevel, hvorfor kan ikke folk se forbi det ytre og overfladiske?

Jeg merker selv at om jeg går i en butikk en dag jeg er stilig kledd, fint sminket og har ordnet hår, får jeg mye bedre service enn når jeg kommer i allværsjakke, med håret rett ned og null sminke.

Greit, jeg vet nå hva som må til for å få god service, men jeg synes det er trist at jeg må dolle meg opp og fremstå på en spesiell måte for å bli bra behandlet.

Jeg vet ikke om jeg har så mange gode tips til hvordan takle oppmerksomhet, da jeg ikke er så god på det selv.

Men ikke mist deg selv eller respekten for deg. Du trenger ikke godta at noen behandler deg som et objekt, tafser etc, og du trenger ikke føle du må ta til takke med noe, eller godta å bli behandlet dårlig fordi det i det minste er oppmerksomhet.

Du fortjente og fortjener noe bra.

Anonymous poster hash: ba6bd...5d6

[-milla j-]

Jeg kjenner meg veldig godt igjen, jeg syntes og det var fryktelig vanskelig i begynnelsen - mest fordi jeg oppi hodet var den samme som veide 100+ kilo og følte meg pyton. Jeg kan dessverre ikke gi noen kjappe råd, for dette er en prosess som tar tid og det er noe du selv må drive fremover med å f.eks. "øve" deg på å se deg selv slik du faktisk er! Det er nå 4 år siden jeg begynte å gå ned i vekt, veier nå rundt 68, er mye mer trent og føler meg adskillig mye bedre, men jeg kan fremdeles føle meg som den store jenta til tider selv om jeg vet at jeg ikke er der.

Og det er så lett å gå i "fellen" å bli smigret av interessen man får, og så bli skuffet fordi interessen bare er overfladisk f.eks. og ikke nødvendigvis ekte. Jeg har venninner som har vært den typen menn snur seg etter siden de var tenåringer, og de har lyst til å dra til disse mannfolkene til tider fordi de behandler pene jenter som om de var ting og ikke personer. Jeg vet ikke jeg, jeg foretrekker å være der jeg er nå selvsagt, men var ikke så enkelt for meg å tilpasse meg. Klart jeg setter pris på oppmerksomheten men nå føler jeg at den er mer fysisk basert enn den var for 4 år siden. Jeg kom sammen med min nåværende samboer rett etter at jeg var begynt å gå ned i vekt, så jeg vet at han liker MEG og ikke bare det han ser nå. (Fact: han la ikke merke til at jeg hadde gått ned før folk begynte å kommentere det, og da hadde jeg gått ned 15 kg...)

Vit at du er flott og at du er verdt å bli kjent med, så får du sette dine egne grenser for hva du vil og med hvem. Du er i samme båt som alle de andre jentene du ser rundt deg, du har bare måttet "lære deg opp" på nytt

[AnonymBruker]

Tusen takk for fine tilbakemeldinger. Det var et rotete innlegg, men det ble pittelitt ryddigere i hodet ved å skrive det.

Kan jeg spør hvordan du klarte å gå ned i vekt?

Anonymous poster hash: aab10...80b

Jeg har brukt nesten to år, og gått ned tilsammen nesten 37 kilo. Jeg brukte VGs vektklubbJeg har kuttet ut all salt snacks (potetgull, pommes frites, popcorn) og spiser mest sjokolade eller lager kake/desert om jeg vil ha noe godt.. Mindre og færre måltid pluss trening... Det har ikke vært noen "over natten" endring, men jeg har gått fra 112 kilo til 75 kilo, og kan trygt si at treningen har strammet godt opp! Jeg er 174 høy, så selv om 75 høres mye ut, så ser jeg ikke tykk ut lengre. Jeg trener fortsatt, og håper på å gå ned et par kilo til, og deretter holde det vedlike.

Du er i samme båt som alle de andre jentene du ser rundt deg, du har bare måttet "lære deg opp" på nytt

Ja.... det er litt denne jeg kjenner på. Det føles ut som om jeg er født i går, er ti år yngre enn jeg er.. Føles så uerfaren.

Jeg vil jo gjerne ha en kjæreste, men jeg rives fra å bli kjempeglad for litt flørt, til å bli redd og skygge unna som en nervøs hare... Det går litt bedre på byen, men etter at jeg i ungdomstiden KUN fikk oppmerksomhet fra gutter med høy promille, så får jeg veldig avsmak for den type sjekking og har virkelig ikke lyst til å møte noen på fest. Om dere forstår.

Anonymous poster hash: 6af2d...2da

[AnonymBruker]

Du må se usedvanlig godt ut, evt ha en unormalt vennlig og imøtekommende holdning.

Jeg er selv normalvektig/slank, og ser visst pen ut, men opplever bokstavelig talt aldri å bli flørtet med eller vist noen spesielt oppmerksomhet utover normal høflighet (som i norsk standard som kjent er nærmest inteteksisterende).

Føler meg nesten litt stygg etter å ha lest denne tråden..

Men, om jeg var i dine sko, ville jeg nok bare gitt meg tid til å bli vant til min nye situasjon. Når du blir mer vant til det, blir det kanskje lettere å takle det på en rasjonell måte, og uten frykt.

Kjærestemateriale finner man vel generelt i andre sammenhenger enn på byen, så du gjør sikkert lurt å være litt tilbakeholden der.

Selv har jeg ikke sansen for flørtete, superutadvente/partyløver type menn. Synes de virker, med fare for å virke gammeldags og konservativ, tøsete og lite kritiske til hvem/hva de er intime med. Også er det jo uansett ofte ute etter kun sex. Så tilfeldig flørting fra selvutnevnte casanovaer, kan man vel ta som bare et lite kompliment, og ikke legge noe mer i det enn som så.

Og gratulerer med vektnedgang, forøvrig!

Anonymous poster hash: 0a8e1...0b3

[Gjest Eric of Hlathir]

Go you!

Hold deg til stien du er inne på, fokuser på å ha det bra med deg selv, så kommer resten sigende.

[AnonymBruker]

Kjenner meg veldig igjen i dette, men jeg ble tykk etter graviditetene mine. Som ung var jeg slank og kunne få den jeg pekte på, fikk masse oppmerksomhet fra gutta og solte meg i glansen. Behandlet dem dårlig kunne jeg også finne på å gjøre. De var jo gale etter meg uansett.

Men så ble jeg gravid og plaget med bekkenet. Gikk opp svært mange kg og fortsatte å øke etter graviditetene.

Jeg var en tjukkas i mange år og plutselig fikk jeg ikke så mye oppmerksomhet lengre. Folk så annerledes på meg, jeg ble ikke flørtet med mer , kun av fulle gutter som du beskriver.

Ingen ville være kjæresten min, bare ha sex om det ble noe!

Tilslutt tok jeg selv tak og slanket meg utrolig mange kg, fikk tilbake min timeglassfigur, mine fine former og det pene utseendet.

Plutselig ble jeg populær igjen i godt voksen alder og fikk masse oppmerksomhet fra menn.

Og nå var det ikke sex e var ute etter men forhold.

Det var som å gå tilbake til ungdommen!

Skjønner ikke hvorfor utseendet og kropp skal ha så mye å si , men det har det. Trist men sant!

Folk er overfladiske

Anonymous poster hash: f91fa...9bf

[Durden]

Jeg skjønner hva du mener. Du føler du ikke var verdt noe med mer kg, og at det nå kun er utseende som settes pris på, og dermed at innsiden står for hogg.

Det er et ordtak som du burde ha som ditt nye livsmotto:

"Utsiden gir innsiden en sjanse, mens innsiden gir utsiden sin glans"

Ut fra måten du skriver virker du som en godhjertet og reflektert person. Det er nok bare at du ikke har fått en sjans til å vise det alltid.

Guttene fra skolen er ikke verdt å tenke på. De er ofte selv usikre og premature bøller som rakker ned på andre for å selv føle seg mer verdt. Dette er nok også fra en tid som jeg tror de fleste ser tilbake på som den mest overfladiske. "Hei du har en fantastisk personlighet, skal vi være kjærester" er vel ikke det som faller denne aldersgruppen nærmest. Så man må vel egentlig kalle en spade for en spade og akseptere at den gang, var du utseendemessig nederst på listen over de som de guttene ville være kjærester med. Men vet du hva? Heldigvis vokser (de fleste) seg fra denne form for tankegangen, og det finnes mange mange mennesker som ikke er overfladiske overhodet. Den peneste jenta jeg kjenner er sammen med en du aldri skulle trodd var hennes type, han har nok 30-40 kg for mye og er absolutt ingen kjekkas, Men han er det for henne, og jeg ser virkelig hvorfor hun falt for han, tvers igjennom en fantastisk person. Men er har heller ikke stengt seg inne og lat seg begrense av utseende, der ligger nok forskjellen.

Men på samme måte som ditt ytre ikke har gitt ditt indre en sjans, har kanskje ikke ditt indre gitt noen andre en sjans heller? Det jeg tror du nå opplever er en dobbeleffekt, du ser bedre ut og får mer oppmerksomhet, men minst like mye at du nå utstråler en glede, selvsikkerhet osv.. som du aldri har gjort før. Kombinasjonen blir nok veldig voldsom og brå.

Du blir nok mer vant med det etterhvert, ta det i ditt eget tempo og våg litt mer hver dag, uke, måned.. Kast deg litt ut i det og utfordre deg selv litt, ta det steg for steg. Neste gang sier du noe kort tilbake og ikke bare smiler, gangen etter enda mer, til slutt går det naturlig for deg.

Du er som en liten valp som har vokst raskere i kroppen enn hodet og løper på ting som den tidligere løp rett under. Du må bare gi hodet litt tid til å ta igjen kroppen og oppmerksomheten.

Tenk tilbake på +35kg deg fra ungdomstiden, at du skulle se ut sånn du gjør nå, og likevel stenge deg selv inne! Tipper du hadde gitt deg selv grisebank

Nyt de nye mulighetene som nå åpner seg, så må du også rett og slett bare akseptere at utseende du nå har er mer attraktivt enn det du har hatt og det vil gi deg mer oppmerksomhet. Så må du som alltid selv vurdere hvilke intensjoner folk har.

PS: Må bare gratulere med hvor flink du har vært! Jeg har selv gått ned 18 kg og har en liten anelse hvor mye jobb og disiplin det har kostet deg!

Du er bare i midten av 20 årene, både du og timeglassfiguren din har mange år med moro foran seg

[AnonymBruker]

Dette var inspirerende å lese

Anonymous poster hash: 10e06...a40

[AnonymBruker]

Jeg har alltid vært normalvektig, men kjenner meg veldig igjen i tankegangen om å ikke være verdt andres oppmerksomhet. Når jeg var yngre var jeg veldig sjenert og fikk mye kviser, og derfor var jeg helt uinteressant for gutta. Og selv om jeg var normalvektig trodde jeg hele barndommen at jeg var tykk, fordi jeg stadig fikk høre at jeg var så stor, stor for alderen, osv. og jeg måtte bruke str 14 år f eks når jeg egentlig var 12. I virkeligheten var jeg jo bare høyere og derfor større enn andre på min alder. Men jeg var jo et barn og skjønte ikke det..

Nå opplever jeg veldig stor forskjell på oppmerksomheten jeg får alt ettersom hvor flid jeg gjør meg før jeg går ut døra. Doller jeg meg litt opp i fine klær og gjør meg flid med sminken og håret får jeg fort en del blikk. Kommer jeg derimot med hverdagssminke som har sittet på i en dag og går i mer allminnelige klær får jeg ikke noe særlig oppmerksomhet. Litt kanskje.

Uansett sitter den følelsen av ikke å være verdt noen oppmerksomhet og det å ikke være bra nok veldig igjen. Jeg klarer ikke tro på at noen kan like meg for meg. Ja, jeg tror på at det er menn der ute (sikkert plenty) som liker utseende mitt og kunne tenke seg å ha sex med meg, men at noen skulle ville noe mer tror jeg ikke helt på. Så og si alle mine erfaringer med menn sier at de vil ha sex, og that's it. Jeg har hatt én kjæreste og han var unntaket. Men vi passet ikke sammen, jeg så det veldig tydelig ganske tidlig i forholdet. Likevel var vi sammen i 5 år..

Jeg vet ikke hva jeg skal råde deg til. Det er sikkert uvant. Det viktigste er at du lærer å bli glad i deg selv og den du er. Tar du vare på deg selv og har god selvfølelse så vil du kunne mestre sånne ting bedre. Men det er utrolig vanskelig å endre tankegang. Å gå fra å tenke masse negative ting om deg selv (jeg er ikke verdt noe, jeg er feit, jeg er stygg ++) til å tenke positive ting (jeg fortjener andres oppmerksomhet, jeg ser smashing ut ++). Det er ikke lett.

Anonymous poster hash: d3ac9...fb5

[AnonymBruker]

Jeg fikk lyst til å svare på dette fordi jeg kjenner meg VELDIG igjen i tankespinnet ditt- selv om dette ikke handler om vekt!! Min historie er dog litt annerledes, for jeg har aldri vært overvektig- men jeg har blitt plaget av de slemme guttene på skolen slik du ble, og jeg har opplevd tilsvarende forvandling som du beskriver med det som hører med av nyvunnen selvtillit .kombinert med frustrasjon og det at man mister litt tiltro til verden fordi den er så overfladisk.. Jeg har vært gjennom noe av det samme mtp oppmerksomhet og svarer deg derfor.

Min historie er en klassisk stygge andungen-historie. Jeg var rett og slett ikke blant dem som så søt og pen ut på barneskolen. Tynn javel, men med piggsveis og overbitt og svære tenner var jeg ikke førstevalget som kjæreste-emne, tvert om.. Guttene i klassen hadde stygge kallenavn på meg og gjorde grimaser. Jeg var et skjørt og følsomt barn og jeg gikk pga disse tilbakemeldingene rundt og trodde jeg var vanskapt i mange år.. Gruet meg til skole, spydde av angst titt og ofte og fikk være mye hjemme da gruinga ga seg fysiske utslag som magesmerter og hodepine.. Husker "ringdansen" i musikktimene da gutten ved siden av meg nektet å holde meg i hånda og læreren stoppet hele undervisninga pga dette og alle stirret og fniste, og jeg pliktskyldigst sto der med en vissen, utstrakt hånd.. Vel, det som ble inkorporert i min selvfølelse var at jeg var stygg og dermed mindre verdt (pga atferden til slike gutter som ham)..

Så da, startet forvandlingen: ungdomsskolen, fikk av reguleringa, langt hår, litt sminke- plutselig var det gutter som viste interesse. Begynte å gå på fest, fikk høre at den ene og andre var forelsket - i MEG!? Den følelsen var så absurd deilig og ufattelig at jeg ikke kan beskrive det... Og enda mer utrolig ble det da jeg flyttet til byen for å studere og fant "min stil". Jeg overdriver ikke når jeg sier at jeg vel ble sjekket opp omtrent daglig.. Av medstudenter, ekspeditører, kinokontrollører, menn i butikken, på bussen, menn som kjørte forbi på veien eller passerte meg i byen. >Fikk til og med gratis tjenester (f.eks på sykkelverksted, skomaker) noen ganger fordi jeg var "så pen"! Aldri hatt noen slutty look el noe som skulle tilsi at jeg signaliserte at jeg ville bli sjekket opp, jeg fikk rett og slett oppmerksomhet pga ansikt og kropp, og tonnevis med blunk, smil og plystring.

PÅ den ene siden gjorde dette meg like inderlig glad og takknemlig- hver gang. På den annen side trist og oppgitt over at verden ikke er dypere enn som så. Jeg er jo akkurat den samme jenta inni som voksen og åpenbart attraktiv som det jeg var som lita jente og tydeligvis nederst på lista.. Mange av de som prøvde seg utenom by'n (i fylla prøver jo alle seg) var selvsagt de mest cocky gutta, de som alltid hadde vært kule og pene og sikkert ville vært blant guttene som plaget meg som barn. Jeg visste godt at de ikke var noe for meg, at de rett og slett var for grunne, for lite reflekterte og hadde andre verdier enn meg.. likevel hadde jeg noen korte forhold til slike i 20-åra- det var bare så deilig fordi jeg trengte oppmerksomheten og bekreftelsen. En slags triumf, en seier for den rare lille jenta bak fasaden som gråt seg gjennom kveldene og hvis største ønske var å en gang bli pen.

Jeg er munnrapp og humoristisk og jeg tok oppmerksomheten med glimt i øyet og en vittig kommentar. Det er ikke verre enn det. Hvis de bare gir komplimenter er det bare å smile og si takk, prøver de seg på å bli mer kjent kan du jo bare si ja takk om du vil- og om du ikke vil kan du jo ta en hvit løgn og si "utrolig smigrende at du spør men jeg har nok dessverre kjæreste". Jeg har opplevd da at mange egentlig er usikre og spør om det er sikkert at jeg ikke synes det er teit at de sa det de sa osv, og da bare sier jeg at det er bare hyggelig, alle jenter liker jo å få høre pene ting om seg selv.

Jeg skriver om en del av disse tingene i fortid fordi min situasjon har forandret seg litt; jeg er 35 og mamma til 2 og i full jobb, så jeg møter ikke menn på samme måte som før (sjelden i byen og ute på by'n, og ingen menn på jobb), og det er ikke like mye sjekking i butikker etc lengre, sikkert fordi jeg er blitt eldre og ikke lengre har like stylet og utsøkt kledning som før. Men det skal sies at når jeg først er ute på fest er det jeg som blir sjekka opp, og det føles like godt og like "fortjent" den dag i dag. Jeg har dog vært i forhold med min mann i 12 år så sjekking er utelukket å være med på. Mannen min var så definitivt ikke den som var mest frempå, men en rolig,, fin, litt forsiktig fyr med de samme interessene som meg. Han sjarmerte meg med humor og godhet.. du kjenner dem igjen når du ser dem, de som kan passe for deg..

Jeg tenker ikke like mye over dette lengre nå, etter som jeg er så godt etablert selv. Men da jeg var single og yngre tenkte jeg mye på dette, en veldig todelt innstilling til oppmerksomheten, etterlengtet men falsk.. Jeg vil si at det beste du kan gjøre er å suge til deg den oppmerksonheten du får. Du trenger den, for samme hvor overfladisk det er kan det bidra til at slike som deg og meg- med radbrukken selvfølelse fra barnsben av - får opp egenverdet og begynner å bli ordentlig glad i oss selv. Nå er jeg såpass voksen at jeg begynner å stole på at jeg er like mye verdt som andre, uansett hvordan omverdenen agerer overfor meg. Og den positive oppmerksomheten har faktisk bidratt til at jeg ble glad i meg selv og fikk reparert selvfølelsen min i noen grad. Har aldri vært i tvil om min evner og mitt indre, det var det ytre som var problemet.

Men fortsatt kan jeg kjenne på den følelsen av å være 11 år og "høre" guttene fnise bak ryggen min når jeg går inn i et klasserom i møtesammenheng. Jeg har dog omsider klart å omfavne den lille jenta jeg var som bare ønsket å gjemme seg bort, og tror jeg har klart å få fortid og nåtid til å møtes et sted inni meg. Jeg tror også du kommer dit etter hvert, og blir tilfreds med deg og verden rundt deg I mellomtiden; slik er verden (dessverre)- og siden du ikke får endret den; nyt blikkene, smilene og sjekkinga. Det er deg vel unt.

Anonymous poster hash: 20dc5...7a9