Foreldrene mine bryr seg ikke om meg

[AnonymBruker]

Dette kan nok høres ganske sytete og barnslig ut ettersom jeg er 26år gammel, men foreldrene mine bryr seg ikke om meg og jeg syns det er så utrolig vondt.

I min oppvekst som eldste jente i en søskenflokk på 6barn var jeg en fungerende mor når mamma ikke strakk til. Mamma var ofte sliten og lei så min barndom bestod av å ta meg av mine søsken, vaske hus, lage middag, passe unger osv.

Jeg ble skjeldent sett av foreldrene mine, den oppmerksomheten jeg fikk var somregel i form av kjefting fordi de forventet så mye av meg og fordi jeg alltid ble syndebukk. Når vi gjorde noe galt fikk vi også juling og ble sperret nede i kjelleren (jeg ble iallefall).

Jeg har søsken med atferdsvansker og de ble alltid unnskyldt pga sine diagnoser, jeg derimot hadde ingen diagnose å skylde på så jeg var ikke unnskyldt om jeg tråkka feil.

Nå er jeg voksen og får fortsatt ikke noe oppmerksomhet fra mine foreldre. De har nylig gått fra hverandre og jeg fungerer som en voksenperson for de når de trenger noe hjelp eller noen å snakke med (ingen av mine søsken hjelper til så det faller på meg som alltid).

For 3år siden fikk jeg en liten sønn. På den tiden var jeg alene og hadde det veldig tungt. Jeg taklet det ganske bra, men når jeg ser tilbake på den første tiden så var jeg tydelig deprimert... Men ingen la merke til det og ingen tilbød seg å hjelpe meg.

Jeg har vært heldig og møtt en flott mann, uten han hadde jeg ikke overlevd alt dette fordi det viste seg at den friske gutten jeg fødte ikke var så frisk alikevel.

For 1år siden fikk sønnen min diagnosen autisme, litt senere diagnosen epilepsi og i tillegg til dette har han store atferdsproblemer som den siste tiden har utviklet seg til ganske voldelig atferd også.

Det er vanskelig å få god nok hjelp og støtte i den kommunen vi bor i og vi har et så snevert nettverk selv at vi sliter oss helt ut.

Jeg føler at dette er tiden som mine foreldre kunne gitt meg litt tilbake for alt jeg har gjort for de, men det er ikke snakk om.

Mamma er ganske egoistisk, hu tenker bare på seg selv og sitt velvære og snakker kun om seg selv.

Pappa har tydelige problemer etter bruddet med mamma og når det gjelder barnebarna sine mener han at han ikke kan passe de før de er selvstendige nok, noe min sønn kanskje aldri blir.

Jeg har forsøkt å snakke med mamma om hvordan jeg føler det nå og fra oppveksten min, men hu avfeier meg og mener hu hadde det sååå mye verre og at jeg ikke aner noe.

Pappa sier noe ala det samme, men samtidig kommer han med "suck it up" leksa når jeg prøver å snakke ut om ting som er tungt (ikke for å be om hjelp, men bare for å ha noen å snakke med når ting er tungt).

Idag så kjenner jeg spesielt mye på dette for det regner fælt her og min søster grua seg til å gå og hente barnet sitt i bhg idag. Da tropper pappa opp med en gang og hjelper hu.

Det er kjempe flott at han hjelper hu, men når jeg er masse alene med mitt barn, er utmattet, sliter med å puste, er så svimmel at jeg nesten ikke klarer å stå, så blir jeg avfeid når jeg spør om hjelp (jeg spør skjeldent fordi jeg vet de somregel sier nei )

Jg kan ikke forstå hvorfor jeg er så lite verdt i deres øyne. Jeg er dattera dems, jeg har bært en stor del av lasset slik at de kunne slippe å falle i grøfta og dette er takken jeg får?

-jeg bruker fortsatt mye tid på å ta meg av min søster, hjelpe henne når foreldrene mine ikke gidder å trå til osv. Føler jeg er alenemor til min voksne søster også.

Er jeg ei kravstor jente eller har jeg lov til å føle at dette er sårt? Føler forskjellsbehandlingen er så enorm. Er flere eksempler, men dette blir forferdelig rotete.

Vær saklig når du svarer, jeg klarer rett og slett ikke hets på dette.

Det er nok noen som kan kjenne meg igjen ved opplysningene i dette innlegget, men jeg ønsker å være anonym slik at ikk evt familie kan knytte opp imot nicket mitt her om de skulle snuble inn på dette forumet.

Anonymous poster hash: 54103...a21

[Gjest Arbeider]

Du er ikke kravstor, men det er ikke så mye annet du kan gjøre enn å bygge livet ditt utenom foreldrene dine.

[AnonymBruker]

Du er ikke kravstor, men det er ikke så mye annet du kan gjøre enn å bygge livet ditt utenom foreldrene dine.

Jeg lar ikke dette styre livet mitt, men noen ganger så slår det meg hardt i trynet.

Det gjør det vanskelig at de bor så nær, men samtidig er så langt borte. Jeg føler meg usynlig, noe jeg har gjort hele oppveksten. Jeg har fått et ganske stort bekreftelses/oppmerksomhetsbehov som følge av oppveksten min og jeg skulle så gjerne ønske at det kunne forsvinne.

Har flere ganger forsøkt å kutte kontakten også, men klarer ikke. F.eks med pappa så er han til tider så ustabil at jeg er redd han skal ta livet sitt, ingen av mine andre søsken gjør noe for å holde han oppe og jeg hadde ikke klart å leve med meg selv om jeg bare hadde sitti på sidelinjen og sett på at det skjedde, så da stiller jeg opp.

Jeg vet det ikke er min oppgave, men jeg føler at det er det. Samme med min søster, hvis ikke jeg hjelper hu så kan det ende riktig galt og jeg kan ikke leve med meg selv om jeg hadde latt det skje.

Ts

Anonymous poster hash: 54103...a21

[Gjest Arbeider]

Mamma hadde det som deg og taklet det som voksen på samme måte. I min familie er mormor psykopat som fikk glede av at morfar slo alle utenom favorittungen. De var 4 barn.