Normalt å ha så stort ansvar når man er rundt 18 år?

[AnonymBruker]

Da jeg var 17 år døde faren min, og mamma ble alene med meg og min yngre søster på 3 år.

Faren min døde rett før jul, og mamma ønsket å begynne å jobbe igjen med en gang på nyåret. Hun begynte å jobbe nattevakt, og jeg fikk dermed ansvaret for å legge lillesøsteren min, og å vekke henne om morgenen, ordne alt med henne og meg om morgenen før jeg fulgte henne til barnehagen og deretter gikk til skolen selv.

Jeg følte meg som en veldig ung mamma, og når jeg hadde henne med meg trodde alle at jeg var en veldig ung mor, og hun pleide å kalle meg mamma.

Jeg husker jeg syns det var veldig tungt å ha dette ansvaret i tillegg til min egen sorg og mine egne problemer, og jeg kom ofte for sent til første time fordi ting tok tid om morgenen.

Jeg hadde store problemer med å prate om følelser og å si i fra om ting på den tiden, så jeg holdt det inni meg.

Men jeg mener at mamma burde ta imot tilbudet om å være sykmeldt en stund, gå i terapi, eller være delvis sykmeldt og jobbe litt - ikke jobbe 100% iallfall... For moren min var ikke helt god mot meg etter at pappa døde. Hun orket bare å bry seg om lillesøsteren min.

Når jeg tenker tilbake på det nå, så var det ingen av mine venner eller noen av de i klasse min som hadde dette ansvaret. Jeg gikk i en fin klasse og hadde det bra der, selv om jeg var den stille i klassen.

Jeg vokste jo veldig på dette ansvaret, men de jeg var mest med syns jeg hadde for mye ansvar. Og når andre skulle finne på noe på kvelden, så måtte jeg være hjemme før kl.21 siden moren min dro på nattevakt da.

Anonymous poster hash: 24464...07d

[AnonymBruker]

Det er stor aldersforskjell i min familie og i mine venners søskenflokk og. De fleste av oss har ansvar for hverandre. Alle bidrar til hjemme på hver sin måte: noen jobber og tjener penger, de yngre gjør husarbeid og slikt. Jeg er oppvokst med det og vil ha det samme i min familie. Derfor syns jeg ikke du har for mye ansvar. Men siden du er imot det, så burde du si ifra til moren din. Om hun har grunnen til å sykemelde seg er en annen sak.

Anonymous poster hash: 94059...abb

[AnonymBruker]

Det er stor aldersforskjell i min familie og i mine venners søskenflokk og. De fleste av oss har ansvar for hverandre. Alle bidrar til hjemme på hver sin måte: noen jobber og tjener penger, de yngre gjør husarbeid og slikt. Jeg er oppvokst med det og vil ha det samme i min familie. Derfor syns jeg ikke du har for mye ansvar. Men siden du er imot det, så burde du si ifra til moren din. Om hun har grunnen til å sykemelde seg er en annen sak.

Anonymous poster hash: 94059...abb

Ja, jeg vet jo at mange passer yngre småsøsken og at mange følger de til barnahage og skole når de går til skolen selv, men da er det ofte foreldre hjemme som har ordnet med det meste.

Jeg var helt alene om kvelden, natten og morgenen. Det var bare jeg og lillesøsteren min, og mamma sov om morgenen var hjemme på dagtid og kvelden før hun dro på jobb.

Jeg fikk iallfall middag da jeg kom hjem fra skolen.

Anonymous poster hash: 24464...07d

[Gjest åffårno]

Jeg forstår veldig godt at du følte det som mye ansvar når du også var i en sorgfase, og nok følte at dine behov ble tilsidesatt.

Men valget om å gå rett tilbake til jobb, og å legge endel ansvar til deg handlet nok mer om overlevelsesteknikk enn at hun ikke forstod at dette var tøft for alle.

Jobb ble kanskje det som holdt henne over vannet mentalt, og selv om du ser henne som en voksen som burde takle alt, så takler de færreste dødsfall spesielt bra.

Du satt igjen uten en pappa, og hun satt igjen med alt ansvar økonomisk, emosjonelt - i tillegg til å ha mistet like mye som dere to barna.

Jeg er enig med deg i at hun burde vurdert en litt annerledes måte å håndtere det på, og spesielt ifht deg. Men hun anså deg nok som sterk nok til å takle det - ikke nødvendigvis at du kom til å synes det var spesielt OK - men at du kunne klare det.

Og det gjorde du jo. Lillesøster har sikkert også følt på mange vonde følelser ifht den avgjørelsen, og føler sikkert mange av de samme tingene som deg.

Men jeg mener vel at i den grad at man kan kreve noe av hverandre i en slik situasjon - og med tanke på at alt er ekstremt krevende - så synes jeg ikke du fikk for mye ansvar med tanke på alder eller at du er søsteren og ikke moren.

Det eneste som kunne vært gjort annerledes var at hun hadde gitt deg mer tid til å ta ansvaret, men for henne skal du ikke ser bort fra at alternativet var å knekke sammen og/eller miste inntektssikring som jo hadde vært helt krise.

Det at hun jobber 100% betyr at dere har et sted å bo, har mat på bordet og kan leve som dere gjør idag.

Hadde hun endt opp i langvarig sykemelding - som man fort gjør om man først lar seg selv fortape i sorg og kriser, så står man ganske raskt uten inntekt.

Slik sett kan du jo kanskje finne en litt mager trøst i at dere iallefall har det så økonomisk trygt som det er mulig å ha det - for dere var det jo pappen deres som gikk bort, og for deres mor var det både han som menneske, men også han som "økonomisk sikkerhet", som betyr at hun står med alt ansvar alene.

Og det er ganske tøft. For mange blir dette ansvaret for mye å bære på en god måte, i tillegg til at man har mistet livspartnere og i tillegg skal være en god forelder som gjør alt optimalt ifht barnas sorg. Det er nok de færreste som klarer håndtere det så bra som de ønsker at de kunne klart.

Noe som sikkert er litt av årsaken til at hun løste det slik hun gjorde, selv om jeg forstår deg veldig godt.

Men jeg tror altså ikke hun ville løst det sånn praktisk om dere hadde ekstremt romslig økonomi - det er jo sånn at selv om dere som familie opplever en stor livskrise og pappa går bort - og det føles som om hele verden stopper opp og skal rase sammen, så gjør den faktisk ikke det.

Regningene dukker fortsatt opp, livet krever en masse av dere alle sammen(jobb, skole, venner osv) - og da er det ikke så lett å velge optimalt.

Og det fikk også du merke mer enn du skulle ønske. Men det beste er nok at du forsøker å ta opp med din mor at du synes det var dumt at dere ikke fikk snakket skikkelig om dette, og at du føler ting gikk alt for fort uten at du fikk en ordentlig forklaring på hvorfor.

Endret 17. september 2013 av åffårno

[Havbris]

Jeg synes du fikk for mye ansvar i fanget men skjønner jo også at dere var i krise og skulle aller helst ha hatt hjelp utenfra. Moren din løste alt på sin måte uten å se at dette var for mye for deg og ville overleve på sin måte. Du tok ansvar og lærte mye som du kanskje kunne vært foruten.

Når jeg leser det du skriver så tenker jeg at du og din mor på et eller anne tidspunkt må snakke om dette, ellers kan dette lett bli en verkebyll som forfølger dere. Moren din hadde sikkert mange grunner til at hun gjorde som hun gjorde for å overleve, men det påvirket jo deg og din sorgprosess. Snakk med henne og stikk hull på byllen.

[AnonymBruker]

Vel, det er mange som har sagt at det var bra jeg måtte ta ansvar for lillesøster, for da fikk jeg ingen mulighet til å drive med så mye ugagn.

Anonymous poster hash: 24464...07d

[AnonymBruker]

Mamma blir sint om jeg prater om dette, og hun har aldri vært en person som prater om følelser.

Anonymous poster hash: 24464...07d

[AnonymBruker]

Dessuten fikk hun tilbudet om å være sykmeldt 1 år, men det ville hun ikke.

Hun fikk også 1 million av forsikringsselskapet, og vi hadde det veldig fint økonomisk. Det hadde vi før pappa døde også, men nå ble det bedre.

Anonymous poster hash: 24464...07d

[Aphrodite]

Jeg syntes du fikk for mye ansvar for tidlig. For meg ville dette vært helt utenkelig, selv om dere hadde hatt problemer. Med det er sikkert fordi jeg har hatt både mamma og pappa tett på meg i oppveksten og jeg passet søsken 3-5 ganger i måneden i noen timer.

Jeg bor ikke nær familien nå heller, så jeg kan ikke sette meg inn i saken. Men du var i sorg da og jeg tror mammaen din taklet sorgen med at hun jobbet mye.

Men du har greid deg fint.

Jeg føler meg stolt på dine vegne som greide å ta vare på både deg og lillesøster. Det er godt jobba! Jeg ville aldri klart det. Men jeg syntes det er for mye ansvar og for tidlig.

[Majott]

Mamma blir sint om jeg prater om dette, og hun har aldri vært en person som prater om følelser.

Anonymous poster hash: 24464...07d

Det er kanskje derfor hun takler det bedre om hun er i jobb. Hun hadde kanskje knekt sammen om hun var bare hjemme og sykemeldt. En må holde seg oppe også. når en har barn, og da kan det å være i jobb være den beste løsningen.

Du fikk nok mye ansvar, men som 17-åring, er du også gammel nok til å kunne gjøre det du ble "pålagt".

[Havbris]

Det er umulig for oss å se hva slags grunner moren din hadde for å gi deg så mye ansvar som du fikk. Hun tok kanskje noen grep som holdt henne på bena etter at hun ble aleneforsørger, og hun skulle leve videre med sorg etc. Men kanskje glemte hun at du også hadde en sorg? Vi mennesker er forskjellige og løser ting ulikt. Hvis moren din ikke vil snakke med deg om dette så anbefaler jeg at du finner deg profesjonell hjelp. Du trenger et rom å snakke i, tror jeg.

[AnonymBruker]

Mamma blir sint om jeg prater om dette, og hun har aldri vært en person som prater om følelser. Anonymous poster hash: 24464...07d

Så umodent av henne å bli sint og gå i forsvar, i stedet for å prøve å sette seg i ditt sted. I ettertid burde hun forstå hun la altfor mye av belastningen på dine unge skuldre. Å kunne innrømme dette og be deg om unnskyldning, kan kanskje hjelpe dere begge videre.

Hun burde ha tilpasset jobb/sykemelding og praktisk hjelp bedre enn å belaste sin tenåringsdatter hver dag hele uken. Du hadde jo også en sorg og hadde trengt å bli møtt med mer forståelse/støtte enn du har opplevd.

Tror du kunne hatt utbytte av å snakke noen utenforstående som lege, helsesøster eller familievernkontor. Det blir, som en her sier, lett en berkebyll mellom deg og moren din, som kan forgifte forholdet deres for mange år fremover.

Anonymous poster hash: 2b1fb...8b4

[LukaFrost]

Eg vil anbefale deg å snakke med en lærer på skolen, gjerne en sosiallærer. Denne læreren kan hjelpe deg med å snakke med moren din.

Du er søster og ikke mor og du har fått en altfor stor byrde på dine kuldre. Det er din mor som må ta ansvar. Klarer hun ikke det må hun skaffe hjelp utenfra.

[Gjest åffårno]

Mamma blir sint om jeg prater om dette, og hun har aldri vært en person som prater om følelser.

Anonymous poster hash: 24464...07d

Dette er jo veldig uheldig, og jeg ville vurdert å kanskje skrive et brev til henne som du tenker litt gjennom.

Det beste hadde vært om dere kunne tatt noen timer sammen på familievernkontor - ikke for å skyldfordele, men så dere kan snakke sammen alle sammen om hvordan sorgperioden har vært - og hvordan dere ønsker ha det sammen fremover.

Du kan kanskje forsøke å ta kontakt med sosiallærer på vgs`en din og be om råd til hvordan du kan få din mor med på noen timers samtale?

Du kan jo flytte hjemmefra, men søsteren din bor fortsatt hjemme en stund - og måten deres mor håndterer ting på vil bety mye i mange år fremover. Det er ikke sikkert hun ser det klart.

Hun reagerer nok med sinne fordi hun ikke helt klarer å vise noe annet, det er lettere å vise sinne ovenfor deg enn å vise hvor nedbrutt hun har vært.

Man vil jo gjerne skåne barna for de verste følelsene. Samtidig kan det også hende at sorgen/depresjonen i etterkant gjør at hun faktisk blir mer selvsentrert og glemmer deres behov. Ikke sp uvanlig det heller, dessverre.

Har du forsøkt å ta ting opp uten at det er i en krangel, men enkelt si at dere trenger snakke rolig ut om tiden som har vært, og hvordan dere skal ha det sammen fremover?

Dessuten fikk hun tilbudet om å være sykmeldt 1 år, men det ville hun ikke.

Hun fikk også 1 million av forsikringsselskapet, og vi hadde det veldig fint økonomisk. Det hadde vi før pappa døde også, men nå ble det bedre.

Anonymous poster hash: 24464...07d

Jeg forstår godt at hun ikke ville være sykemeldt ett år - det tar knekken på hvemsomhelst. Man er garantert forverring av depresjoner av å være sykemeldt - og i en livskrise trenger man all hjelp man kan få for å klare å bare stå opp om morgenen. Enkelte klarer rett og slett ikke fungere overhodet, og må sykemeldes.

Som du jo nå selv også har erfart så blir man så langt nede i livskriser at man knapt tror man overlever, man kan ikke forstå hvordan dette skal gå - og da kan det gjøre vondt langt verre om man sitter hjemme alene med tankene dag etter dag.

Man blir rett og slett redd for at man aldri skal bli "mentalt frisk" igjen, man er jo i totalt sjokktilstand.

Er ikke sikkert din mor tenkte slik, men mange vil nok føle det sånn.

Jobben ble nok hennes måte å flykte fra den verste realiteten; visshet om at pappaen deres jo faktisk er gått bort.

Da er det lettere å jobbe enn å sitte hjemme og kjenne etter på følelsen - spesielt siden boligen deres jo er akkurat den plassen dere har vært en familie.

På jobb er hun bare seg selv, og kan flykte fra de vonde følelsene. I hvert eneste rom er jo deres far også en naturlig del, og når han da er borte så blir det en konstant påminnelse.

Det merker sikkert dere barna også - og derfor får også dere mye hjelp i sorgprosessen av å måtte ha hverdagsrutiner som skole/fritidsaktiviteter e.l.

Det med denne millionen var livsforsikring, og tegnes for at de som har boliglånet/andre utgifter sammen skal kunne dekke inn en sum så man slipper å selge hjem/sentrale eiendeler og bo på gata rett og slett(eller bytte bolig og gi barn enda større usikkerhet).

Så den millionen har sikkert gått til å betale ned boliglån - eller - for de som allerede har ferdigbetalt lån, så kan den gå til å dekke utgifter som ellers den andre ellers ville bidratt til i fremtiden om de levde.

Eksempelvis som å betale for alt i fremtiden felles barn trenger - slik at man i minst mulig grad skal behøve å kutte alt.

Ting betaler ikke seg selv, og veldig ofte står menn for større del av inntekt enn kvinner idag - selv når kvinnen jobber fulltid. Så dermed mister mange ikke bare 50% inntekt, men langt mer. Og det mister man fra dag 1, og boliglån/firsikring/billån/kasko/aktiviteter osv skal fortsatt betales den måneden, ikke neste måned eller neste år når man har kommet gjennom sorgen.

Det er helt banalt å forholde seg til når en jo helst bare vil grave seg ned fordi man har mistet en av de viktige personene for en selv i hele verden(kjæreste/pappa) - men det er den harde realiteten.

1 million virker jo som kjempemye for noen som ikke styrer sin egen økonomi, men idag er ikke 1 million særlig mye. Det dekker nok bare noe av boliglånet deres, høyst sannsynlig - eller, dekker noe av det han som "arbeidstaker" ellers ville bidratt med over årene.

Altså; jeg skjønner det er helt fjernt å snakke om slike ting, men jeg prøver bare belyse hvordan din mor og andre foreldre som mister sin partner blir tvunget til å tenke gjennom hele tiden fra dag 1.

Barna forstår ofte ikke konsekvensen av dette før noe faktisk går galt, og man må gjøre drastiske endringer økonomisk.

Før den tid virker "alt greit", mens den voksne må ringe rundt til alle slags etater og instanser for å forklare til fremmede på telefon gjentatte ganger at "jeg trenger ordne slik og slik fordi mannen min er gått bort", og akkurat det er mildt sagt jævlig tøft.

Og det deler man jo ikke med barna, fordi man vil skåne dem fra mest mulig bekymringer og usikkerhet. Men som foreldre må man fortsatt gjøre alt, selv om man er aldri så fortapt i sorg.

Jeg syntes du fikk for mye ansvar for tidlig. For meg ville dette vært helt utenkelig, selv om dere hadde hatt problemer.

Jeg tror nok alle er enige om at moren både da og nå kunne og burde jobbe mer for å takle ting annerledes - men som du sier; det er faktisk en utenkelig situasjon før man opplever det selv. Og selv da aner man ikke hvordan man ville taklet det om man hadde andre forutsetninger - så det blir vanskelig uansett hvordan man ser på det.

Men uansett så har man jo ikke noe valg der og da - om noen mister noe sentralt i livet en dag så er det faktisk borte og det spiller ingen rolle om man føler eller tror man ikke takler noe. Man må - og ingen tar hensyn til at man ikke klarer eller orker.

[AnonymBruker]

Det er forskjell på å måtte hjelpe til hjemme og å få alt av ansvar dumpet i fanget.

Syns dette var mye ansvar på så ung jente som var i sorg og i tillegg hadde sin utdanning å tenke på.

Anonymous poster hash: 7f82d...2ea

[Gjest åffårno]

Det er forskjell på å måtte hjelpe til hjemme og å få alt av ansvar dumpet i fanget.

Syns dette var mye ansvar på så ung jente som var i sorg og i tillegg hadde sin utdanning å tenke på.

Anonymous poster hash: 7f82d...2ea

Jeg er enig i det, men jeg tror det hjelper noe for TS å se at dette ikke nødvendigvis var gjort ut av at moren ikke bryr seg om andre.

Hun har nok gjort så godt hun klarte der og da, og har jo åpenbart tatt noen valg som ikke er helt bra. Men helt grusomme er de heller ikke - en må jo ikke glemme at hun som menneske nok har følt seg totalt alene i hele verden og hvor belastende det er for et menneske å miste sin livspartner.

[Alice123]

Woah, åfforno, jobber du som sorgterapaut?

[AnonymBruker]

Da jeg var 17 år døde faren min, og mamma ble alene med meg og min yngre søster på 3 år.

Faren min døde rett før jul, og mamma ønsket å begynne å jobbe igjen med en gang på nyåret. Hun begynte å jobbe nattevakt, og jeg fikk dermed ansvaret for å legge lillesøsteren min, og å vekke henne om morgenen, ordne alt med henne og meg om morgenen før jeg fulgte henne til barnehagen og deretter gikk til skolen selv.

Jeg følte meg som en veldig ung mamma, og når jeg hadde henne med meg trodde alle at jeg var en veldig ung mor, og hun pleide å kalle meg mamma.

Jeg husker jeg syns det var veldig tungt å ha dette ansvaret i tillegg til min egen sorg og mine egne problemer, og jeg kom ofte for sent til første time fordi ting tok tid om morgenen.

Jeg hadde store problemer med å prate om følelser og å si i fra om ting på den tiden, så jeg holdt det inni meg.

Men jeg mener at mamma burde ta imot tilbudet om å være sykmeldt en stund, gå i terapi, eller være delvis sykmeldt og jobbe litt - ikke jobbe 100% iallfall... For moren min var ikke helt god mot meg etter at pappa døde. Hun orket bare å bry seg om lillesøsteren min.

Når jeg tenker tilbake på det nå, så var det ingen av mine venner eller noen av de i klasse min som hadde dette ansvaret. Jeg gikk i en fin klasse og hadde det bra der, selv om jeg var den stille i klassen.

Jeg vokste jo veldig på dette ansvaret, men de jeg var mest med syns jeg hadde for mye ansvar. Og når andre skulle finne på noe på kvelden, så måtte jeg være hjemme før kl.21 siden moren min dro på nattevakt da.

Anonymous poster hash: 24464...07d

Min mor var sengeliggende. Jeg hadde ansvar for mine tre mindre brødre fra første mann var spedbarn til siste mann var på barneskolen. Ble kaldt for mamma, fikk de opp om morgenen, lagde frokost og stelte dem, fulgte dem over alt hjalp med lekser fremfor å gjøre mine egne, lagde middag, lagde kvelds, underholdt og lekte, stelte igjen og fikk de i seng. Når jeg var 16 år og minsten klarte seg selv med hjelp fra de to andre flyttet jeg hjemmefra. Siden var jeg inn og ut av dps, sliter enda psykisk og strever i dag som småbarnsmamma for å bli alt det min mor ikke var for meg. Å få ansvar for sine søsken, enten det er ett eller to barn, er et utrolig stort ansvar når man er ung, men jaggu har det lært meg å være sterk! Har en nært og tett forhold til mine søsken den dag i dag, men null kontakt med min mor.

Anonymous poster hash: 6a6f7...678

[Gjest Gjest]

Hjelpes.

Når det skjer noe i familien så må vi alle sammen ta ansvar for å få ting til å gå rundt.

[AnonymBruker]

har opplevd nesten helt likt. Mor jobber kveld/natt. Pappa døde. Og jeg måtte ta meg av lillesøster.

Jeg var 15,med en et åring hengende rundt meg til en hver tid. Hun kalte meg mamma. når hun ble større sa hun at hun hadde 2 mammaer. De fleste trodde jeg hadde fått barn.

Jeg har ingen problem med å hjelpe ,det har jeg alltid gjort.Passet på henne mye før også ,men jeg var 15,og hadde akkurat mistet pappan min. så skulle jeg få en baby i tillegg. Siste året på ungdomsskolen var ingen dans på roser akkurat.

Anonymous poster hash: 046ae...5a9