Har barn selv - automatisk glad i andre barn?!

[AnonymBruker]

Kan med hånda på hjertet si at jeg aldri har likt barn. I mine øyne er de ekle som sikler, ikke har manerer osv..
Men jeg har elsket mitt barn siden han kom til verden(ikke misforstå, jeg glorifiserer ikke mitt eget barn til å være perfekt) men han er perfekt i mine øyne, til og med siklingen hans var søtt!
Med en gang et par kommer med en nyfødt eller sitt eget barn, plasserer de barnet rett i armene mine, nesten som at de forventer at jeg har så lyst til å holde han/henne. Jeg takler det ikke, får grøssninger. Jeg ser ikke ned på andre sine barn altså, jeg bare ikke liker andre barn.

Men hvordan uttrykke det, uten å fornærme/tråkke på andres følelser? Skjønner jo at foreldrene er kjempe stolte av sitt lille nurk, har vært der selv. Men det betyr jo ikke at jeg nødvendigvis deler den gleden sammen med dem :/

Har vært plenty av nybakte foreldre som har gjort dette med meg og det er ikke nære relasjoner, så da syns jeg det blir ekstra vanskelig å si ifra. Leverer ungen fra meg etter 1-2 minutter, så de skjønner vell kanskje tegninga da, men.. Likevel!

Anonymous poster hash: 1bc4f...c50

[AnonymBruker]

Si at du syns det er skummelt å holde så små babyer.

Anonymous poster hash: 26267...fd0

[AnonymBruker]

Skjønner deg godt, jeg.

Nå er faktisk ungen min en av disse som utmerker seg hva forståelse og refleksjonsevne angår, så helt glorifisering er det ikke, men jeg merker likevel jeg har et helt annet syn på henne enn på andres unger. Jeg takler andres barn helt fint, forstå meg rett, men jeg liker dem ikke. Jeg føler ikke noe bånd til dem, jeg føler ikke noe behov for å være med dem, og jeg synes ikke alle spilloppene deres er særlig stas. Med mitt eget barn blir jeg kjempeglad om hun lager en krussedull på en tegning, jeg blir stolt når hun synger sanger og jeg elsker at hun er så glad i klemmer og kos. Mens andres barn... Nei takk. Jeg klarer meg uten dem.

Og denne tendensen hos nybakte, at de absolutt skal prakke barnet sitt på alle andre, er fryktelig irriterende! Gjorde det ikke selv med unntak av noen få som jeg kjenner godt nok til å vite at faktisk har en interesse av ungen.

Anonymous poster hash: d2d57...5b9

[AnonymBruker]

Jeg har en unge selv, har alltid likt unger. Men, jeg skal innrømme at jeg ikke synes alle andres unger er spennende, søte o.s.v. Greit med unger som er i familien og unger til venner og bekjente for de "må" jeg jo forholde meg til. Men bortsett fra det så er jeg ikke så begeistra for unger. egentlig.

Anonymous poster hash: 83b90...704

[Niennas]

Jeg er som deg, TS. Elsker mitt eget barn utrolig høyt, og synes hun er fryktelig sjarmerende uansett hva hun gjør og sier... Men andres barn, nei takk! Har noen få unger som jeg synes er greie, og liker, men de må være på samme stadie som min egen datter, eller så blir det helt gæærent. De fleste unger er plagsomme, gjør rare ting, snørrer, og er generelt irriterende.

Jeg kunne aldri,aldri, ALDRI jobbet i en barnehage.

[minister-mio]

Du svarer egentlig selv. Lever ungen tilbake etter 1-2 minutter simple as that

[AnonymBruker]

Men hvordan uttrykke det, uten å fornærme/tråkke på andres følelser? Skjønner jo at foreldrene er kjempe stolte av sitt lille nurk, har vært der selv. Men det betyr jo ikke at jeg nødvendigvis deler den gleden sammen med dem :/

Anonymous poster hash: 1bc4f...c50

Må du uttrykke det? Holder det ikke å levere tilbake barnet?

Jeg opplever innimellom å bli "påprakket" andre sin "lidenskap" (og da mener jeg ikke barn, men andre ting), men av normal høflighet sier jeg ikke noe om det. De merker kanskje at jeg ikke viser så stor interesse...

Anonymous poster hash: bb720...b89

[Ciara]

Nå husker jeg veldig godt hvordan det er å ha helt ny baby, og fallgruvene er mange. Noen vil holde babyen hele tiden og maser om det, så det er fort gjort å tenke at det gjelder alle. Og jeg signerer de andre, MÅ du si fra? Kan du ikke bare holde en liten stund og levere babyen tilbake?

[AnonymBruker]

Spør folk virkelig ikke før de prakker ungen sin på andre? Snodig oppførsel.

Anonymous poster hash: 80ce5...a3b

[Gjest RockOn]

Jeg leverte aldri fra meg babyen hvis ikke folk spurte jeg. Jeg forstår bare ikke at folk gjør det? Jeg har heller aldri opplevd det.

[Gjest Riskjeks]

Jeg likte ikke unger noe særlig før jeg fikk barn, men synes det er mye mer stas nå. Nå "forstår" jeg liksom unger generelt mye bedre, fordi jeg har mye mer kunnskap om barn. Så jeg vet at naboens lille Ola ikke er en ufordragelig drittunge fordi mine egne er like ille

Synes det høres litt spesielt ut å synes alle andres unger er ekle og grusomme... Håper dere skjerper dere til gullungen skal begynne å ha med seg venner hjem... Ellers er det neppe koselig å komme hjem til dere.

[Gjest Maria_Marihøne]

Jeg er heller ikke spesielt glad i barn, men det har blitt mye bedre etter at jeg fikk min egen. Jeg har aldri syntes at babyer er ekle og grusomme, men litt skumle. Mest fordi de er så skjøre og litt eldre barn er så uforutsigbare.

Gruer meg litt til hun skal begynne å ha venner på besøk og vi skal arrangere bursdagsselskap og sånn men jeg blir vel vant til det etter hvert som hun vokser opp.

[AnonymBruker]

Jeg har aldri vært spesielt glad i barn (liker babyer jeg da), men elsker mine egne to høyere en himmelen Eldstemann har ofte besøk av venner, og det er kun et par av dem jeg liker, resten synes jeg egentlig er ganske pyton (men later selvfølgelig som ingenting, de er heldigvis så store at det er rimelig selvgående når de er sammen).

Jeg synes det er enklere å forholde meg til unger nå som jeg har egne, men kan ikke si jeg liker barn mer nå enn jeg gjorde før, på generelt grunnlag. Jeg merker at jeg er litt den sære mora som aldri inviterer med noen etter skolen, eller når vi skal ut på tur i helgene. Hvis eldste spør om vi kan ta med noen sier jeg som regel ja, men jeg tar ikke initiativ til det. Jeg vet dessuten at hun noen ganger er sliten og bare vil være alene en stund etter skolen, men at det er vanskelig å si nei når vennene maser, så da sier jeg nei for henne. De kommer jo som regel å døra etter en stund uansett, da har vi fått hentet oss inn litt etter jobb/skole/barnehage og kost og pratet litt.

Anonymous poster hash: 71857...4cf

[Mafalda]

Jeg har aldri vært spesielt barnekjær og hadde knapt holdt en baby før jeg fikk min egen.

Så jeg er glad for at jeg med tiden og erfaringen har lært meg til å se på andres barn med litt andre øyne. Fremdeles er jeg nok ikke den mest barnegale personen, og jeg synes sikkel, snørr og dårlige manerer er like lite sjarmerende som før, men jeg har nok blitt langt mer tolerant og forståelsesfull- også for de ungene som ikke er umiddelbart sjarmerende.

Babyer synes jeg er søte uansett, da, så det hadde ikke gjort meg noe å få en plassert i fanget. Men det skjer uhyre sjelden- som regel må jeg spørre

For øvrig kan jeg ikke skjønne hva du ønsker å oppnå med å "ta det opp", som du sier. Er det ikke like greit å levere den tilbake raskest mulig og ellers bite det i seg? Ta en hvit en og si at du synes det er skummelt å holde små babyer? Det er ikke alle problemer og følelser som trenger å luftes eller deles. "Beklager, jeg skjønner at dere er stolte og synes hun er fin, men jeg grøsser altså på ryggen av henne og synes hun er ekkel" er en kommentar jeg tror skaper unødvendig mye såre følelser, uansett hvor velment det er.

[AnonymBruker]

Skjønner deg godt. Fordrar ikke andres unger, blir oppgitt og irritert for at de ikke er som mine barn, at de er snørrete uten at foreldrene gidder tørke det bort, mangler manerer osv osv.

Små babyer går greit til en viss grad.

Men, etter at mine egne begynte å bli en del større, så har det der endret seg litt. Nå går det helt fint med deres venner som jeg knapt klarte tidligere.

Anonymous poster hash: 7004e...0f4

[Mafalda]

Men, etter at mine egne begynte å bli en del større, så har det der endret seg litt. Nå går det helt fint med deres venner som jeg knapt klarte tidligere.

Anonymous poster hash: 7004e...0f4

Samme her

Nå synes jeg til og med lange, hengslete tenåringsgutter med kviser kan være søte, når de synger skjærende falske julesanger i skolekoret til min datter. Det hadde jeg aldri, aldri, aldri trodd skulle være mulig, men jaggu kom det med tiden det også...

[AnonymBruker]

Jeg er veldig glad i barn, men ikke foreldrene deres.

Synes foreldre flest er udugelige omsorgspersoner som er mest opptatt av å bekrefte sine egne behov og bruker unga for alt det er verdt. Mødre er helt klart verst og definerer seg ut i fra mammarollen "endelig noen som elsker/trenger meg hele tia." Er mest opptatt av hvordan andre oppfatter de som mødre og å være populære i barnas øyne med resultat at de bruker barna sine som tilbehør i deres liksom perfekte liv og barna ikke får trygge foreldre som setter grenser.Barn i dag er stort sett egosentriske, bortskjemte drittunger som bare en mamma kan være glad i. Hyl, skrik og grining i eniga, hvem er glad i barn som er sånn strt sett hele tiden?! Alle andre skygger banen eller later som de er begeistret av ren høflighet. Er ikke barnas skyld i det hele tatt at foreldre lager ubrukelige krapyl av barna sine. De fleste burde holdt seg til en gullfisk så kunne de "skjemt" de bort uten konsekvenser for resten av omverdenen som må forholde seg til uoppdragne drittunger.

Anonymous poster hash: 8cad4...648

[AnonymBruker]

Jeg er ikke spesielt glad i barn, og har heller ikke egne. Jeg synes nok det er en uting å drive og plassere babyene i fanget på folk uten at man blir spurt, for jeg har ikke interesse av det... nyfødte babyer bryr meg null og niks med mindre det er nær familie, litt større babyer er ok, men jeg er ikke opptatt av å holde dem (og når jeg har lyst spør jeg heller...). Men kan ikke helt skjønne at du lurer på om du har behov for å si dette rett ut til folk? Det går an å i en passende sammenheng si noe om at man ikke bryr seg om barn generelt selv om man forhåpentligvis er en god omsorgsperson for sitt eget. Men ellers må det vel holde å levere barnet fra seg etter kort tid og bare la være å vise mer interesse enn nødvendig?

Jeg tenker også at det går an å gjøre noe med sin egen innstilling. Som sagt er jeg barnløs og lite opptatt av små barn, men jeg ser jo utmerket godt at de er fullverdige mennesker med behov for omsorg og beskyttelse. De er ikke "ekle" - i hvert fall ikke med vilje, i motsetning til en del voksne, de er kanskje ikke spesielt interessante og de er vanskelige å forholde seg til, men de fortjener å bli behandlet skikkelig. I de situasjonene hvor en ikke klarer det må en selv trekke seg unna...

Anonymous poster hash: af410...403

[makkapakka]

Etter at jeg fikk barn selv så liker jeg ikke andre barn. Beklager, sånn er den råtne verden

[AnonymBruker]

Jeg fikk mye mer interesse og tålmodighet med andres barn etter at jeg selv fikk barn.

Men jeg kan likevel forstå hva du mener, for jeg har det sånn med hunder Orker ikke andres hunder og bryr meg virkelig ikke. Er så mange rundt oss som har skaffet seg hvalper nå, og jeg kunne ikke brydd meg mindre. Har ikke lyst til at de skal hilse på/ rase rundt oss. Jeg vil helst ikke klappe dem, og jeg driter i om de kan noen kunster. Dette er heller ikke "lov" å uttrykke, for alle skal jo eeelske hunder.

Ikke helt det samme selvfølgelig, men jeg føler jeg forstår deg litt likevel. Selv om jeg elsker barn da

Anonymous poster hash: 54133...f70