Vanskelig livssituasjon

[AnonymBruker]

Hei! Jeg er en jente i midten av 20-årene som har et problem.. Jeg greier ikke helt å la være å tenke på /gi slipp på en gutt som jeg vil si var min første ordentlige forelskelse.. Det høres veldig teit og trivielt ut da vi kun datet i 3-4 mnd.. Med dette innlegget følger også andre bekymringer, så dette med denne gutten er nok bare en del av et større problem

Jeg føler ikke en direkte forelske til han lenger, som jeg gjorde i den verste delen av kjærlighetssorgen (som varte i rundt et halvt år før jeg greide å komme meg videre) men tar meg selv i å tenke en del på han.. jeg møtte en annen etter han og jeg merket at med en gang jeg ble betatt av en annen så var han ute av tankene mine med en gang.. men med en gang jeg ender opp alene igjen (ja har mye uflaks i kjærlighet), eller dater noen som jeg ikke føler kan måle seg med sånn jeg følte det for han, så tenker jeg på han igjen.. Så jg har på mange måter konkludert med at det er følelsen jeg savner, ikke han. Men det er alikevel vanskelig og merker det stikker litt i hjertet når jeg en sjelden gang titter innom facebookprofilen hans og ser han holde rundt sin nåværende kjæreste som selvfølgelig er helt perfekt utseendemessig.. Jeg vet jeg ikke skal fokusere på slike overfladiske ting, da jeg vet han synes jeg var veldig vakker da vi datet, men det stikker likevel..

Jeg har alltid hatt problemer med å slappe av rundt gutter og med det intime (sex osv) fordi jeg sliter veldig med selvtilliten min mtp hvordan jeg ser ut. Har møtt en del utolmodige gutter men følte han hadde en spesiell tolmodighet med meg og jeg følte meg trygg med han og at jeg kunne slappe av (hvertfall en god del). Med andre gutter har det vært mer anstrengt og vanskelig.. jeg tror også han skiller seg fra de andre ved at han i tillegg til å ha det lille ekstra med meg, også var en jeg anså som en av mine beste venner..

Å glemme han ble ikke akkurat enklere da han for et års tid siden tok kontakt og spurte hvordan jeg hadde det og sa han hadde dårlig samvittighet (dumpet meg på en veldig ukoselig måte var ikke alltid like grei på slutten).. Da hadde jeg endelig greid å komme meg HELT over det og så tok han kontakt utelukkende for å spørre om dette.. Da ble alt rippet opp igjen, og jeg dummet meg ut og sendte et par meldinger til han senere, men med lite eller ingen respons.. Det skal også nevnes at det går veldig i bølgedaler hvor mye jeg har han i tankene.. i lange perioder (hvor jeg har mer å gjøre), kan jeg glemme han men når jeg får mer tid så hender det han dumper ned i hodet mitt igjen..

Jeg vet at jeg er en jente som sliter en god del, og får jevnlig profeksjonell hjelp.. Jeg har først og fremst slitt med depresjon en god stund, og tror dette forverret seg mye etter at han dumpet meg (og dette er faktisk, flaut nok, to år siden..), og jeg sliter også med noe angst.. Føler meg mye ensom og lei meg og i og med at jeg nå er arbeidssøkende så har jeg en del fritid og blir sittende mye og tenke, og tårene kommer bare jeg tenker litt negativt eller på noe som gjør meg trist.. men gråtingen har blitt verre og jeg gråter vel nå ca en gang hver dag, men dette går også veldig opp og ned.. Jeg savner å ha enda flere venner (selvom jeg har et godt knippe), og mest av alt savner jeg vel det å ha en kjæreste.. Jeg har aldri vært i et seriøst forhold men har hatt en del smågreier gående men det har aldri gått veien.. noe som gjør at jeg lett mister motet.. Samtidig stresser jeg altfor mye med det at jeg må få meg kjæreste, og vet jo at det heller ikke bedrer saken noe stort mer.. Men bli bare så ufattelig lei meg når jeg hører hvor lett "alle andre" møter noen, nesten uten å anstrenge seg, og blir lei meg av å se venninner med kjæreste selvom jeg jo også er glad for dem..

Tårene kommer mye pga at jeg føler meg mislykket i så mye jeg gjør (selvom jeg vet innerst inne at jeg ikke trenger å ha dårlig selvtilit), men også veldig mye på utseende, og tårene kan bare renne når jeg tenker på at jeg må leve i denne kroppen for alltid.. noe mange ikke skjønner da jeg har fått endel komplimenter for hvordan jeg ser ut og er som person. jeg vet jeg kan ha mye godt å tilby en eventuell kjæreste men vet ikke hvordan jeg skal møte han. Har møtt en del gutter via nettet men det har sjeldent gått veien det og, og begynner å bli litt lei det merker jeg..

Jeg vet ikke riktig hva jeg søker med dette innlegget, men hadde vært fint å få noen råd til hvordan jeg liksom kan greie å komme meg videre her i livet.. føler livet har stagnert på mange plan (selvtillit, utdanning/jobb, kjærlighet, venner..) og jeg føler meg rett og slett litt mislykka nå selvom jeg vet at jeg har potensiale.. og er skummelt å tenke på at det som pleide å gjøre meg lettere til sinns (trening feks), ikke lenger hjelper. Jeg greier selvfølgelig å finne glede i visse situasjoner der jeg er ute med venner eller er med familien som jeg setter stor pris på, men føler meg alikevel mye trist og alene.. Og kjenner dette spesielt når jeg tenker på alt som gikk så galt med denne gutten, og forøvrig andre jeg har møtt..Bare kjenner en rar tristhetsfølelse som jeg ikke helt kan forklare.. det kan også nevnes at jeg tenker over alt som kan gå galt ikke bare mentalt men også med min fysiske helse.. er veldig redd for å bli syk på noe vis også.. hodet mitt går bare i en negativ spiral om dagen.. når jeg er hos psykolog føler jeg at det hjelper litt men så faller det så lett tilbake igjen..

Beklager for langt og rotete innlegg men er ganske fortvilet..

Anonymous poster hash: b126c...b00

[Gjest Gjest]

Trist å høre, TS.

Håper du finner ut av det. Eller får noen bedre svar her på KG.

[Nettinettet]

Jeg må bare si at jeg kjenner meg utrolig godt igjen i det du sier, og det er det sikkert mange andre som gjør også. Du har en utrolig fin selvinnsikt og det gir meg troen på at du vil komme deg gjennom dette. Som du selv sier så er det når du ikke har noe å gjøre eller får oppmerksomhet av andre tankene kommer, og sånn er det for de fleste av oss.. Synes det var dumt du ikke lenger føler du blir bedre av trening, for trening har virkelig vært redningen for meg. Det å kjenne hvor godt det er for kroppen og å treffe alle de positive menneskene på senteret har gitt meg masse energi når jeg ikke har hatt det bra med meg selv.

Nå 4 år etter at jeg startet jobben med mitt eget selvbildet kan jeg for første gang nyte mitt eget selskap uten å savne noen eller tenke på han som på en måte aldri noen andre levde opp til.. Jeg har troen på at kjærligheten er der for meg også, men akkurat nå har jeg nok med jobb og meg selv.

Jeg har lest masse selvhjelpsbøker og snudd tankegangen min litt etter litt, kanskje det kan hjelpe deg også? Når negative tanker kommer nå så jager jeg dem vekk, og jeg fokuserer på det positve og ikke det negative. Jeg følte meg så mislykket at jeg ikke ønsket å leve, nå er jeg glad for alle dårlige opplevelser jeg har hatt og alt jeg har mislykkes i, fordi de gir meg kunnskap om hva jeg ikke skal igjen, slik at jeg nå lykkes med mer.

Håper du får hjelpen du trenger slik at du også får livsgnsten tilbake og ser hvor vakker du er og hvor mange kvaliteter du innehar.<3

[AnonymBruker]

Hei nettinettet, og takk for svar. Er meg som er ts..

Ja det at jeg er så klar over mine egne følelser tror jeg kan hjelpe meg med å komme meg gjennom dette, og jeg vet at mange av de problemene jeg opplever som reelle ofte bare er en konstruksjon av bekymringer og angst osv.. og at dette er noe jeg kan klare å overvinne men vet bare ikke hvordan.. Har fått mye tips om pusting og å "stoppe meg selv" når alle negative tanker blusser opp og surrer seg sammen til en eneste stor ball, men det er lettere sagt enn gjort..

Altså treningen hjelper meg jo fortsatt i den grad at jeg greier å tenke på noe annet mens jeg gjør det, problemer er bare at jeg har pleid å føle meg lettere til sinns etter trening men det varer kanskje bare ti min og så faller jeg litt tilbake igjen... er ganske kjedelig :-/ og jeg kan jo heller ikke trene 24 timer i døgnet for å greie å holde negative tanker unna.. Jeg vet at jeg bør få meg en jobb nå og at dette mest sannsynlig vil hjelpe meg med å ikke begrave meg i alt.. for som du sier.. har man god tid så tenker man mer på alt som er vanskelig.. Men samtidig har jeg en sterk angst knyttet til jobb og akkurat den biten er veldig vanskelig for meg nå selvom jeg står på og søker jobber.. Jeg har bare en sterk angst for hvordan et evt intervju vil gå osv selvom det ikke er de aller mest avanserte jobbene jeg søker meg til... jeg er derfor veldig splittet her og selvom den rasjonelle siden ved meg innser at jeg må få meg noe å gjøre.. Jeg har tidligere stått mye på når det gjelder skole og alltid vært flink og pliktoppfyllende.. likevel har jeg også alltid hatt dårlig selvtillit på dette området og sammenlikner meg mye med andre og hvor vellykket de er..

Men oppsummert sett så hjelper jo treningen litt mer på hvordan jeg føler meg, men langt ifra tilstrekkelig..

Jeg synes det er bra at du greier å tenke at kjærligheten finnes der og at den vil komme en gang.. jeg er veldig todelt der selv og for jeg synes på mange måter det er godt å være singel, og vet kanskje innerst inne at jeg må jobbe med meg selv før jeg kan slippe noen inn.. samtidig vet jeg at humøret mitt alltid stiger når jeg kjenner den betatt-følelsen til noen i kroppen, spenningen det fører med seg å like noen osv.. Men så skjer det jo alltid litt negative ting i relasjon med en mann, og en del av de negative tingene har selvsagt ikke vært min feil.. men vet at noen av "bruddene" også skyldes min usikkerhet på egen kropp og selvbilde.. selvom jeg har prøvd å presse meg selv til å slappe mer av.. men som du sier har også kanskje jeg også nok å gjøre med meg selv.. Jeg var med en gutt for noen mnd tilbake og med han merket jeg at jeg gikk og var mye stresset fordi jeg merket jeg trengte mye tid for meg selv mens han stadig presset meg.. For samtidig som at jeg så inderlig vil ha en kjæreste så merker jeg at jeg ikke helt har energien..Og vet jeg ikke er gammel og at mange andre også er single i min alder men likevel..

Ja jeg har hatt en liten plan om å sette igang med lesning av selhjelpsbok, har blitt anbefalt en.. men jeg får meg liksom aldri til å låne slike bøker..tenker liksom at det ikke er noe tess, men kan jo forsøke. Jeg har også startet å ta pauser hver dag (meditasjoner) og det hjelper jo der og da men ikke så lenge etterpå som jeg skulle ønske.. jeg sliter også en del med angst rundt det å bli syk og døden og kan konstruere egne tanker om at jeg er syk osv osv, på lik linje som at jeg konstruerer problemer rundt andre aspekter ved livet også.. Du har rett i at det er viktig å jage bort negative tanker, jeg er bare ikke alltid så flink til det.. Er også mye redd for å miste mennesker rundt meg, og kan ty til tårene om jeg får en koselig melding fra noen (vet ikke hvorfor). gråter veldig lett..men skal helt klart ta imot tipset om selhjelpsbøker, hvem vet kanskje det hjelper.. jeg tenker også mye på hvordan jeg påvirker andre og er redd for å gi familie og venner unødvendige bekymringer om hvordan jeg har det, og jeg vil at de skal være fornøyd med meg.. dette er noe jeg tenker på ofte og det blir på en måte da en "ekstra byrde" jeg konstruerer der også.. for jeg blir stadig forsikret om at jeg ikke skuffer noen ved å ha det som jeg har det..

Men jeg merker jeg begynner å bli ekstremt sliten av å ikke ha så mye livsgnist som jeg skulle ønske at jeg hadde.. Selvfølgelig fungerer jeg jo "normalt" og finner fortsatt glede i å gjøre ting med familie og venner.. men er nesten som at det ligger å lurer inni meg og så blusser opp igjen når jeg så er alene tilbake i leiligheten..

jeg begynner nesten å gråte bare av oppmuntringen jeg fikk fra innlegget ditt her, for du har rett.. jeg vet at jeg har mange kvaliteter men føler alt det negative med meg overskygger.. men vet at det mest sannsynlig sitter i mitt eget hode..

Tusen takk for svar og verdifulle tips!

Anonymous poster hash: b126c...b00

[frøkenkoz]

Jeg har det som deg mange ganger.lager historier i hodet mitt. Om at jeg et syk, kjætesten har vært utro..barna mine dør..har gode og vonde dager. Føler ene dagen at jeg kan klare alt !!! Og den neste er det helt på felgen igjen.musikk hjelper meg. .det å slappe av hjelper meg..kjæresten min reddet meg..barna mine reddet meg..jeg er ekstremt asosial. Eier ikke venner ; ( det savner jeg mest av alt..det gjør at jeg føler meg mislykket. Men jeg tar ikke kontakt med noen jeg heller..så det er jo ris til egen bak.plaget med angst jeg også..å depresjon.men føler jeg kommer meg..

Jeg ønsker deg virkelig lykke til..

Håper det ordner seg for deg.

[frøkenkoz]

En ting til..du er kjempe flink til å skrive.helt fantastisk til og ordlegge deg.selv om det er trist..klem til deg

[AnonymBruker]

Jeg har det som deg mange ganger.lager historier i hodet mitt. Om at jeg et syk, kjætesten har vært utro..barna mine dør..har gode og vonde dager. Føler ene dagen at jeg kan klare alt !!! Og den neste er det helt på felgen igjen.musikk hjelper meg. .det å slappe av hjelper meg..kjæresten min reddet meg..barna mine reddet meg..jeg er ekstremt asosial. Eier ikke venner ; ( det savner jeg mest av alt..det gjør at jeg føler meg mislykket. Men jeg tar ikke kontakt med noen jeg heller..så det er jo ris til egen bak.plaget med angst jeg også..å depresjon.men føler jeg kommer meg..

Jeg ønsker deg virkelig lykke til..

Håper det ordner seg for deg.

Ts her

Skjønner hvordan du har det.. er vanskelig innimellom når man konstruerer problemer som som oftest ikke er relle.. Dette med angsten for sykdom blant annet, er også noe som går opp og ned.. det kommer og går.. Jeg merker at jeg blir veldig selvopptatt av å ikke ha så mye å fylle hverdagen med- noe jeg håper endrer seg snart.. samtidig har jeg jobbangst.. jeg vet jo innerst inne at jeg kan greie en enkel butikkjobb feks.. men med en gang en intervjuer nevner at de vil ha de og de egenskapene og eget initiativ osv så får jeg skrekken.. selvom jeg vet at jeg kan greie det.. bare har mistet så utrolig mye tro på meg selv og tror faktisk jeg var mindre redd da jeg var 20 enn nå som jeg har blitt litt eldre.. vanskelig.. Har bygget meg opp en søtte og større skrekk for normale ting.. som feks det at noen ringer på tlf eller døra.. eller å gå ut men dette inntrer svært sjeldent.. heldigvis fungerer jeg normalt og fint blant venner og andre folk.. Så er glad jeg ikke har det man kaller sosial angst på den måten...

Men vet at jeg vil bli mer glad om jeg får noe mer å fylle dagene mine med..

Men som du sier kan dette gå veldig opp og ned.. noen dager er mye bedre enn andre, bare hater de periodene det er mer av det negative.. selvom jeg ønsker å fokusere på de sidene ved meg som jeg har hatt fremskritt ved.. men er også veldig redd for å være en plage og skuffelse for andre- selvom det er nok et problem jeg sannsynligvis konsturerer..

Jeg kan også være veldig asosial, som du selv beskriver. Men jeg greier alltid å presse meg selv fordi jeg vet jeg får det hyggelig når jeg først presser meg.. mens andre ganger er det mye enklere.. jeg er så todelt her.. jeg liker å være med venner men samtidig føler jeg det er et ork.. til det skjer.. Jeg har et godt knippe med venner men ikke veldig mange.. Jeg er vel litt sær og, merker lett om ikke noen passer med meg og orker da ikke legge all energien min til noen jeg ikke føler jeg kan være meg selv med.. har noen få veldig nære venner og flere perifere som jeg går ut med osv.. Men jeg blir lett lei meg når jeg er for mye alene så det er viktig for meg å se venner og familie jevnlig..

Jeg kjenner meg igjen i mye du skriver, og takk for støtte. Jeg håper du får det bedre med deg selv også og at alt i livet blir så bra som det kan bli!

Anonymous poster hash: b126c...b00

[AnonymBruker]

Lykke til Og så bra at du prøver psykolog for å se om det er noe hjelp.

Anonymous poster hash: 7acaa...410