Trist ekteskap

[AnonymBruker]

Trenger å få ut noen tanker nå..

Jeg er 30 år, og har vært sammen med mannen min siden jeg var 19... gift i 5 år. vi har to små barn.

Det første problemet er at jeg egentlig bare ble sammen med han i desperasjon. Ønsket så veldig en kjæreste, men var skrekkelig overvektlig og ingen ville ha meg, så da han viste interesse tenkte jeg at "dette er den sjansen jeg få jeg i livet"

Vi hadde ett greit forhold i mange år, men jeg blir mer og mer ensom, frustrert og deppa.

Det er ikke lenger noe nærhet, jeg blir avvist når jeg prøver på litt kos, vi sitter i hvert vårt rom hele kvelden. Ikke noe kyss eller klem i løpet av dagen.

Vi bor sammen, men jeg føler vi bare er venner, og at jeg er en hushjelp.

Det er jeg som gjør stort sett ALT av husarbeid og passer ungene, han bare leker litt når det passer han.

Jeg er sååå lei, jeg øsnker meg en kjæreste, litt oppmerksomhet og kos....

Har vurdert skillsmisse, for jeg har virkelig jobbet med forholdet vårt en stund, men når han ikke vil bidra blir det vannskelig.

Men jeg har ikke råd til å skilles, vil ikke at barna skal misste denne flotte leiligheten vi bor i, men det finnes ikke sjans for å beholde den.

Det verste er at etter at jeg klarte å bli normalvektig har jeg skjønt at jeg nok har større mulighet til å få meg noe bedre. Men det er jo ikke bare bare det heller, med 2 små barn...

En annen ting som sliter på meg, er at jeg vet at min svoger er forelsket i meg... Det har han vært i noen år nå, men jeg har klart å stenge av.

Men etter en fest vi var på nylig kjenner jeg at virkelig sliter med å stenge følelsene ute.... Det kjentes nesten ut som en eksplosjon når han holdt rundt meg i en dans. Og jeg ble nesten mo i knærne når jeg fikk en hadeklem.

Jeg er helt desperat etter litt nærhet og blir gal av å sitte her med en mann som ikke bryr seg om meg, ikke vil gi meg nærhet og som på mange områder begynner å bli frastøtende. Samtidig som jeg vet at jeg ikke har noe alternativ, for ønsker ikke å bli en del av skillsmissestatistikken:(

Anonymous poster hash: 0cb49...2d9

[Gjest Gjest]

Det er jo et velkjent dilemma du skisserer - should I stay or should I go?

Og du vet konsekvensene ved å gå og samtidig vet du nok hvordan fremtiden blir hvis du blir i forholdet. Og da koker det ned til "Kan du leve slik som dette"? Hvis svaret på dette spørsmålet er nei, bør du så absolutt gjøre noe. Kanskje kan det å starte en skilmisse-prosess åpen øynene deres og gjøre at begge innser at dere må jobbe med forholdet?

[Barcelone]

_{Er det ikke mer viktig for barna dine at de har lykkelige foreldre enn at de blir boende i leiligheten? Det er jo helt tydelig at dere ikke har det bra sammen og at dette forholdet ikke fungerer. Tror man påfører barna mer skade ved å bli værende i et dysfunksjonelt forhold enn å bryte opp mens de er små og at foreldrene heller får det bra hver for deg. Når det er sagt, så synes jeg du skal holde deg langt unne svogeren din. Å innlede forhold til barnas onkel vil bare komplisere denne saken mer en overhode nødvendig.}