Vanskelig og krevende venninne

[AnonymBruker]

Jeg har havnet i en vanskelig situasjon med en venninne, og vet ikke hva jeg skal gjøre. Vi har kjent hverandre siden ungdomsskolen. Vi har nå begynt i samme klasse på VGS. I starten gikk alt greit, vi ble bedre og bedre kjent og hadde en god flyt i vennskapet, og kunne etterhvert snakke om alt med hverandre.

Nå har ting begynt å utvikle seg i en veldig negativ retning. Hun er veldig opptatt av livet mitt, hva jeg gjør hele tiden, og hun skal ha kontroll på alt til en hver tid. Jeg opplever dette nesten som overvåking, og jeg har prøvd å ta dette opp med henne, men i stedet for å vise forståelse for at jeg ikke ønsker at vi skal ha et slikt vennskap hvor man skal rapportere til hverandre hele tiden, virker det nesten som hun prøver å straffe meg ved å være sur og ekkel en periode etterpå.

Hun føler seg nok litt avvist, men for meg er det viktig å ha et eget liv også, å kunne gjøre ting uten å måtte tenke på hva hun syns om det. Det tærer veldig på meg, og jeg går hele tiden rundt og lurer på om hun er sur på meg. Jeg prøver å la være, og bare leve livet mitt, men jeg klarer det ikke, det ligger og lurer i bakhodet.

Hun blir veldig lett såret, og forventer at vi skal være sammen flere ganger i uken, hvis ikke så har jeg satt henne til side. Vi har hatt flere krangler, om ulike ting, og nå har disse satt såppas spor i meg og mitt syn på vennskapet at det har endret mitt syn på det, og dette plukker hun nok opp og får litt panikk og ønsker en validering på at vi fremdeles er like gode venner. Dette igjen fører til mye mas og diskusjoner, og at jeg føler at vi drives enda mer fra hverandre.

Hun har andre venner også, men ingen som er så nære som meg, og dette sier hun hele tiden, at det er så bra å endelig ha noen. Dette er egentlig hyggelig, men nå har det gått for langt, jeg føler hun sier det for å være sikker på at jeg vet at jeg ikke kan "forlate" henne, for da har hun ingen. Jeg føler en slags plikt ovenfor henne, da hun ikke alltid har det så lett, og jeg ønsker ikke å bidra til at hun får det verre. Jeg er en veldig omsorgsfull person, og det med å bare bryte med et menneske og så vite at hun nærmest kommer til å bryte sammen, det klarer jeg ikke.

Nå har det gått så langt at jeg av og til, etter å ha fått oppleve denne "straffingen" hun bevisst eller ubevisst driver med (ved å være fraværende, ekkel, late som hun ikke er sur når hun behandler meg sånn at det er helt åpentbart at hun er det) at jeg ligger og gråter av fortvilelse etterpå, og jeg kan ha det litt leit i flere dager. Jeg kan ikke bare kutte henne ut, for vi bor i et lite sted, der alle kjenner alle, og dette ville føre til mye splid i vår vennegjeng. Familiene våre kjenner også hverandre godt, og det ville blitt en del spørsmål som jeg ikke orker å ta stilling til, for hele situasjonen er så komplisert.

Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre. Jeg er jo glad i henne og ønsker henne alt godt, men nå har dette begynt å gå utover min egen livskvalitet. Jeg vet ikke om noen kan hjelpe meg, men kanskje noen har opplevd noe lignende?

Anonymous poster hash: bf912...a08

[Gjest Gjest]

Dump henne !!!

[minister-mio]

Sorry ass, men hadde dumpa hu siden det går utover livskvaliteten din.

[AnonymBruker]

Så dere ville gjort det? Sånn helt uten videre? Hvordan da, i så fall? Aldri dumpet en venninne før, og har heller aldri hatt kjæreste så har ikke noe erfaring med å dumpe gutter heller.

-TS

Anonymous poster hash: bf912...a08

[Berit]

Du behøver jo ikke å dumpe henne i den forstand at du ikke vil ha noe mer kontakt i det hele tatt. Men bare si at noen ganger vil du gjøre anndre ting enn å føle at du trenger å måtte involvere henne noe. Dere kan jo godt fortsette den gode kontakten, men si at den ikke blir god lenger om det skal være så "tett" som det er nå.

Endret 16. september 2013 av Berit

[Hulderen]

Jeg ville ikke dumpet henne helt, men trukket meg unna. Slutt å rapportere til henne. Slutt å ta initiativ til å gjøre noe sammen, og si neitakk til mye av det hun foreslår. Du trenger ikke begrunne hvorfor, bare si at det ikke passer.

Vær høflig, men reservert.

De gangene hun straffer deg med surhet, skal du bare se på som en fin mulighet til større avstand. Når hun er sur, er det hun som må komme og be om pent vær, du prøver aldri å glatte over.

[Berit]

Enig med Hulderen.

[AnonymBruker]

Takk for svar, Berit og Hulderen!

Jeg får prøve det, jeg sliter veldig med å si nei og med dårlig samvittighet hvis jeg tror folk er sure på meg, og dette klarer ikke alle å ta hensyn til.

Bare en kommentar, hvis jeg enkelt og greit sier at det ikke passer, så krever hun begrunnelse. Det virker litt som hun tror jeg bare finner på grunner for ikke å være med henne, noe som ikke stemmer, men av og til hadde det vært fint å føle at man bare kunne si nei til henne, uten å måtte begrunne i detalj hvorfor.

Anonymous poster hash: bf912...a08

[muttra]

begrunnelser kan være lekser, at du er sliten og trenger å slappe av og hvile, bor dere hjemme så kanskje du må hjelpe mor med husvasken, matinnkjøp, er din tur å lage middag og ta oppvasken etterpå, vaske klær, og mange av desse kan også brukes om du bor på hybel

[AnonymBruker]

Unnskyld meg, man skal da ikke ha en forpliktelse ovenfor folk rundt seg til å begrunne hvorfor det ikke passer vel?? Det er noe som heter privatliv og det er faktisk ikke alltid man vil fortelle hvorfor noe ikke passer. Om jeg er opptatt med noe jeg helst vil holde privat og en venninne spør om å sees så sier jeg bare rett og slett at det ikke passer, men at vi kan sees en annen dag. ferdig med den saken.

Jeg skjønner om man har hatt en klar avtale og så avlyser at man da ønsker en unnskyldning/forklaring men ellers, nei.

Anonymous poster hash: bd4d8...271

[AnonymBruker]

Bare vær sur og overlegen tilbake og unngå kontakt.

Anonymous poster hash: 6ee43...c1e

[Gjest Coolaid]

_{Du må lære deg en ting, det er å sette grenser for deg selv. Dersom du føler at forholdet deres er likeverdig og at det er positivt for deg, så begynn å gjør ting annerledes i relasjonen deres.}

_{Sett grenser og vær bestemt. Det trenger du øvelse i. Du trenger ikke dumpe henne om det ikke er riktig for deg. Men du har krav på å bli respektert og den kampen må du ta. Vær bestemt å takk ja /ta initiativ når du ønsker å være sammen med venninnen din, men ikke la deg presse, da blir ikke vennskapet riktig. I begynnelsen er det vanskelig å si nei, men etter hvert blir det lettere og lettere. Venninnen din er i overkant intens og dominerende. Så lenge du er konsekvent og bestemt på hva som er greit for deg, vil hun med tid og stunder føye seg og innse at du trenger ditt liv.}

_{Ikke lag unnskyldninger. Du skylder ikke henne noe begrunnelse for at det ikke passer deg å være med henne. Ha respekt for deg selv, så får du også respekt av andre.}

_{Har selv måttet sette foten ned med kompiser som har trodd at det har vært greit å behandle meg kjipt. Vet at du har det vanskelig. Jeg snakket med en psykolog om det å bli behandlet dårlig av andre og "bli tvunget" av andre til å gjøre ting du ikke selv vil. Løsningen er å øve seg på å si nei, gjenta seg selv til vedkommende så lenge det trengs og hevde seg selv. Du kommer til å klare dette helt fint om du vil.}

[AnonymBruker]

_{Du må lære deg en ting, det er å sette grenser for deg selv. Dersom du føler at forholdet deres er likeverdig og at det er positivt for deg, så begynn å gjør ting annerledes i relasjonen deres.}

_{Sett grenser og vær bestemt. Det trenger du øvelse i. Du trenger ikke dumpe henne om det ikke er riktig for deg. Men du har krav på å bli respektert og den kampen må du ta. Vær bestemt å takk ja /ta initiativ når du ønsker å være sammen med venninnen din, men ikke la deg presse, da blir ikke vennskapet riktig. I begynnelsen er det vanskelig å si nei, men etter hvert blir det lettere og lettere. Venninnen din er i overkant intens og dominerende. Så lenge du er konsekvent og bestemt på hva som er greit for deg, vil hun med tid og stunder føye seg og innse at du trenger ditt liv.}

_{Ikke lag unnskyldninger. Du skylder ikke henne noe begrunnelse for at det ikke passer deg å være med henne. Ha respekt for deg selv, så får du også respekt av andre.}

_{Har selv måttet sette foten ned med kompiser som har trodd at det har vært greit å behandle meg kjipt. Vet at du har det vanskelig. Jeg snakket med en psykolog om det å bli behandlet dårlig av andre og "bli tvunget" av andre til å gjøre ting du ikke selv vil. Løsningen er å øve seg på å si nei, gjenta seg selv til vedkommende så lenge det trengs og hevde seg selv. Du kommer til å klare dette helt fint om du vil.}

Tusen takk for svar, Coolaid. Og takk for oppmuntrende ord, det hjelper mer enn man kanskje skulle tro! Du har selvfølgelig helt rett, og jeg prøver så godt jeg kan men vet at jeg kan bli enda bedre til å sette grenser. Problemet er følelsen jeg får etterpå, for hun gjør det ikke lett å si nei. Men det er helt klart noe jeg må jobbe med. Har vurdert å gå til psykolog også, for å få hjelp til å klare dette. Det høres kanskje drastisk ut, men var veldig godt likt som barn, og mange ville være sammen med meg, og jeg hadde allerede da vanskelig for å sette meg selv og hva jeg ønsker først. Etterhvert var jeg sammen med folk bare fordi de ville være med meg, og fikk aldri kjent etter hva jeg selv ville, eller ta initiativ. Dette ble et mindre problem etterhvert, men nå opplever jeg mange av de samme følelsene jeg hadde da, med denne venninnen, og det er vanskelig for meg.

Takk til alle som prøver å hjelpe, spesielt de som kommer med litt utfyllende svar trenger å manne meg opp litt og lære at det er greit å si nei, for jeg vet det er det, og jeg vet det er nødvendig å sette grenser, det bare føles vanskelig.

Anonymous poster hash: bf912...a08

[Gjest Nikee]

Ts som en annen sier så trenger du ikke å komme med noen begrunnelse, jeg var selv litt som deg og hadde en venninne som hele tiden skulle vite nøyaktig hvorfor jeg ikke kunne være med henne en kveld. Det var ikke i nærheten av det du beskriver, men det var slik at jeg følte jeg måtte få godkjent grunnene til at jeg ikke kunne være med henne. Slik skal det ikke være.

Det som hjalp meg var at jeg til slutt sa bare; Det passer ikke. Og når hun begynte å mase på hvorfor, til og med spørre andre venner om hva det var jeg skulle som gjorde at vi ikke kunne være med, sa de det samme: Det passet ikke, sånn er det bare noen ganger.

Det er mye lettere å si det nå enn det er å si det til henne. Men om du ikke har noen spesiell grunn så holder du fast på det: Det passer ikke. Og om hun fortsetter så støtt opp med at; Noen ganger passer det bare ikke å være med deg, sånn er det bare. Ellers kan du si Det passer ikke fordi du vil finne på noe annet alene. Punktum.

[AnonymBruker]

Ts som en annen sier så trenger du ikke å komme med noen begrunnelse, jeg var selv litt som deg og hadde en venninne som hele tiden skulle vite nøyaktig hvorfor jeg ikke kunne være med henne en kveld. Det var ikke i nærheten av det du beskriver, men det var slik at jeg følte jeg måtte få godkjent grunnene til at jeg ikke kunne være med henne. Slik skal det ikke være.

Det som hjalp meg var at jeg til slutt sa bare; Det passer ikke. Og når hun begynte å mase på hvorfor, til og med spørre andre venner om hva det var jeg skulle som gjorde at vi ikke kunne være med, sa de det samme: Det passet ikke, sånn er det bare noen ganger.

Det er mye lettere å si det nå enn det er å si det til henne. Men om du ikke har noen spesiell grunn så holder du fast på det: Det passer ikke. Og om hun fortsetter så støtt opp med at; Noen ganger passer det bare ikke å være med deg, sånn er det bare. Ellers kan du si Det passer ikke fordi du vil finne på noe annet alene. Punktum.

Takk for gode råd! Føler mye det samme, at grunnen må være godkjent, hvis ikke er den ikke gyldig - ergo "må" jeg være med henne.

Det er det som er det verste, når hun absolutt må ha en grunn, så hvis jeg klarer å la være å begrunne det når hun krever det, så er jeg vel kommet en god vei. For av og til vil jeg bare ha kvelden åpen, sånn at hvis det dukker opp noe jeg kunne tenke meg å gjøre, så kan jeg gjøre det, hvis ikke så kan jeg slappe av litt (til en forandring, har alltid mye å gjøre og mange avtaler). Men hvis hun da har spurt på forhånd om å være sammen med henne, og jeg må ha begrunnet hvorfor det ikke passer, så kan jeg liksom ikke gjøre andre ting enn det, ellers finner hun ut av det og dra bryter helvete løs (da har jeg løyet osv, for planer kan ikke forandres uten å inkludere henne). Og da følger ofte en lang forklaring.. Utrolig stressende, og jeg mister min egen frihet, og friheten til å kunne være spontan og ikke ha alle kvelder planlagt på forhånd.

-TS

Anonymous poster hash: bf912...a08

[Nettinettet]

Tror nok vi er mange som kjenner seg igjen i dette. Du gjør rett i å bryte, og så håper jeg hun takler det bra. Har et par slike brudd bak meg, og de har ikke gått så fint for seg for å si det sånn..

[Gjest Nikee]

Takk for gode råd! Føler mye det samme, at grunnen må være godkjent, hvis ikke er den ikke gyldig - ergo "må" jeg være med henne.

Det er det som er det verste, når hun absolutt må ha en grunn, så hvis jeg klarer å la være å begrunne det når hun krever det, så er jeg vel kommet en god vei. For av og til vil jeg bare ha kvelden åpen, sånn at hvis det dukker opp noe jeg kunne tenke meg å gjøre, så kan jeg gjøre det, hvis ikke så kan jeg slappe av litt (til en forandring, har alltid mye å gjøre og mange avtaler). Men hvis hun da har spurt på forhånd om å være sammen med henne, og jeg må ha begrunnet hvorfor det ikke passer, så kan jeg liksom ikke gjøre andre ting enn det, ellers finner hun ut av det og dra bryter helvete løs (da har jeg løyet osv, for planer kan ikke forandres uten å inkludere henne). Og da følger ofte en lang forklaring.. Utrolig stressende, og jeg mister min egen frihet, og friheten til å kunne være spontan og ikke ha alle kvelder planlagt på forhånd.

-TS

Anonymous poster hash: bf912...a08

Nettopp, det er jo det som er deilig med å ikke ha noen avtaler eller noen ting, man kan slappe av, lese bok, gjøre hva enn en vil - med mindre det dukker opp noe som virker moro så blir man med på det.

Neste gang hun spør på forhånd eller bare spør, prøv å si det; At det ikke passer.

Og hvis du finner ut at du vil på kino med en annen venninne, og hun finner ut av det: Så hold fast på at det ikke passet når hun spurte - men så fikk du lyst å finne på noe med en annen. Det er et helt legitimt ønske. Selvfølgelig, vil hun sikkert bli sur eller snurt og behandle deg dårlig, men da må du bare ta avstand og ikke være med henne når hun holder på som verst. Skap avstand.

Det er ikke lett, fordi man gjerne vil være snill og ikke være slem osv, men denne venninnen din tærer rett og slett på helsen din nå. Så da må du skape avstand på en eller annen måte.

[Aryamili]

Mange gode råd her

Endret 17. september 2013 av Aryamili

[AnonymBruker]

Så dere ville gjort det? Sånn helt uten videre? Hvordan da, i så fall? Aldri dumpet en venninne før, og har heller aldri hatt kjæreste så har ikke noe erfaring med å dumpe gutter heller. -TS Anonymous poster hash: bf912...a08

Av erfaring kan det bli bedre om du bare slutter å ta kontakt og sier at det ikke passer, at du setter grenser om hun presser seg på (si at du ikke føler du må rapportere alt til henne). Forhåpentligvis blir det bare en gradvis avslutning, ikke et blodig brudd. Men siden hun er såpass innpåsliten, blir det nok ikke helt uten gnissninger. Men da får du være forberedt på at hun vil reagere negativt. Ingen liker å bli avvist - selv om det er med god grunn. Jeg hadde aldri funnet meg i å måtte rapportere alt jeg gjør til noen.

Anonymous poster hash: 9dca4...e4a

[AnonymBruker]

Gradivs vil jeg neppe tro kan fungere fordi da skyver man bare problemet nedover gaten til senere.

Det er en tung avvisning, men det er avgjørende for at folk skal forstå realiteten også.

Så jeg foreslår du kutter kontakten tvert, og holder deg unna i 24 timer minst.
I løpet av det første døgnet vil nok realiteten sakte slå inn, selv om en sannsynligvis garantert vil nekte å akseptere det, så en vil nok prøve å få kontakt ved bruk av andre hjelpemidler.

Hvis henne ringer da, så kan du ta telefonen å forklare hvorfor, som en aller siste gang.
Hvis henne virkelig ringer da. Hvis henne enda da ikke har skjønt hvordan situasjonen er.

Også kan du jo se an situasjonen etter de første 24 timene. Er det nødvendig å snakke mer sammen, så er det jo mulig, men da bør det sittes opp en tidsramme, med en reell tidsfrist, på et par dager eventuelt. Også kan man jo få si det man ønsker og si, før man tenker seg videre uansett.

Men det er viktig å mene hvert ord man sier. Går man tilbake på noe, som man kanskje har gjort en del ganger tidligere, så slutter jo alt man sier å bety noe. Og da tar heller ikke folk situasjonen seriøst fordi man regner med at det ikke vil skje likevel.

Derfor er det og viktig å stå for alt man sier. Og gjøre som man da evt har planlagt, og fullføre det.

Gradvis nedkutting er seigpining. Og et siste desperat forsøk på å holde på kontakten likevel.

Pittelitt, men ikke like mye som det evt er aktuelt nå. Også kommer man til å prøve å ha mer og mer, og det blir en ny konkurranse, fordi en lar vedkommende få forhåpninger til å tro at det kan jobbes frem til en bedre og mer innholdsrik kontakt.

Fordi man forstår ikke alvoret.

Og folk har vel sannsynligvis hørt det meste før. Uten at det skjedde noe da og.

Anonymous poster hash: 08a28...3ca