Sliter med sønn på 14 år, trenger råd og hjelp?

[AnonymBruker]

Sliter med sønn på 14 år

Jeg har en sønn på 14 år som jeg sliter med. Jeg vet ikke hvor alvorlig det er, har ikke så mye å sammenligne med. Han ser seg selv veldig dårlig, om han blir provosert blir han stygg i munnen, aper etter meg (både verbalt og fysisk) og er uhyggelig å være sammen med.

Han er selvølgelig god og snill og, men bidrar lite hjemme og han er stort sett grei når alt er bra og ting er som han vil. Han har småsøsken som er redd han, han brøler fælt til de og det kan på mange måter virke som han tror han er en «forelder» ovenfor de. Han har også en bror som er et år yngre enn han, denne broren kommanderer han mye og han er også voldelig mot han til tider. Jeg kan ikke levne de alene i huset, det ender som oftest med at 13- åringen kommer skrikende til meg. Da har det vært en eller annen konflikt mellom han og storebroren, og han på 13- kommer til kort da storebroren blir fysisk mot han. De kan heller ikke passe småsøskene sammen, da de opplagt kan krangle og bråke da og.

I morrest toppen alt seg. Vi hadde en konflikt angående noen sokker i går kveld, da ba 14- åringe meg om å holde kjeft. Han apet etter meg og var stygg i oppførselen. Han var og sint på lillebroren og sa ting som «ingen liker deg», dette er veldig vonde kommentarer å få for lillebroren (han på 13 år), da han sliter litt sosialt. Akkurat dette har jeg snakket med 14- åringen om, at det er å være utrolig slem å bruke akkurat sånne ting når han blir sint.

Det hender ofte at han i ettertid skjønner, eller er lei seg for oppførselen sin, men det blir bare med det, det skjer ingen forandringer. På mange måter blir han bare verre.

Jeg har nettopp betalt for en lang reise til han og jeg stiller 100 % opp for han hele tiden.

Jeg og min mann, (mine to eldste sin stefar), gikk fra hverandre for et halvt år siden. I morrest, etter å ha dyttet til meg i en diskusjon, sa han at han ville flytte til stefaren. Jeg hadde og tatt fra han telefonen og internett, samt sagt at han hadde romarrest. Jeg sa at det kunne han bare kunne bo hos stefaren en periode og jeg ringte stefaren (vi har et godt forhold) og spurte om 14- åringen kunne få bo der en stund. Det var greit.

Problemet er vel at det er mye på grunn av stefaren at 14- åringen er som han er mot meg, jeg gikk fra denne mannen fordi han behandlet meg respektløst over mange år, særlig når han ble sint eller provosert. 14- åringen har jo lært hos han. Min x er imidlertid gått inn i seg selv etter bruddet og har tatt tak i en del av det han gjorde mot meg. Jeg tror heller ikke det er noe problem at sønnen min er der en stund, så lenge jeg ikke er der.

Hvor ille høres dette ut? Jeg tenker på å bestille en time hos psykolog til gutten min, slik at han får prate med noen, prøve å ta tak i dette før dette ødelegger for hans fremtidige forhold og liv?

Noen som har gode råd eller tips? Takker på forhånd for svar J

Anonymous poster hash: 2ffee...592

[Djungelvrål]

Ja sikkert lurt å søke om hjelp, det høres ikke normalt ut.

[rumperister]

Vanskelig å forstå hele situasjonen ut i fra tekst, men jeg svarer etter hva jeg tolker at du skrev

I mine ører høres det ut som om han er litt frustrert. Hvordan var atferden før bruddet?

Er det mulig at frustrasjonen fra bruddet kommer frem gjennom aggresjon for andre ting?

Det høres ut som om dere gir han positive ting, som feks denne reisen. Men får han positiv oppmerksomhet og? Altså på de små tingene.Som når han gjør noe, får han ros for det? Jeg synes det er viktig å belønne små, positive ting, ikke straffe det som er negativt. Da kan det fort komme frem et mønster.

Hva med familieterapi? Ikke siktet mot han, men siktet mot familien som en helhet, hvordan dere skal fungere best mulig?

[AnonymBruker]

Atferden hans er ikke forandret etter bruddet egentlig, på mange måter fikk vi det bedre hjemme etter eksmannen min flyttet ut. Dette er noe som har vart en stund. det er ikke vanlig at han er fysisk. Grunnen til at han dyttet var at jeg kom å pirket på skjorten hans, han skulle gå på skolen med skitten genser og jeg gikk bort og "dyttet" flekken med pekefingeren.

Jo, jeg mener at vi har mye positivt og, han vet at jeg er stolt av han, han gjør det godt på skolen og tar ansvar for skolearbeidet, vi har også mange fine og nære stunder. problemet er når han blir provosert eller gjør noe galt. Da skylder han alltid på andre og kan bli ganske så stygg uten å se seg selv, eller sin egen rolle, i det hele tatt.

Jeg har tenkt på familieterapi, eneste alternativet til det er vel familierådgivningskontoret, jeg kvier meg veldig for å gå dit, det er en lang historie, men skulle øsnke det fantes andre utveier? Hva med henvisning til BUP fra min lege? Jeg vet det finnes en privatpraktiserende psykolog her som også tar familier, kanskje om jeg klarte å få henvisning til henne? vet at hun får henvisninger fra lege o. l.

Anonymous poster hash: 2ffee...592