Hvordan funker dette: ikke glad for å få barn?!

[AnonymBruker]

Jeg er innstilt på å ikke være i ekstase når babyen kommer til verden, da jeg frem til nå ikke har den store gleden.
Har pratet mye med jordmor og andre om dette, og de sier at det er bra at jeg er så åpen om det og er innstilt på det, at det vil ordne seg til slutt.
Jeg er kanskje litt for åpen om det, for jeg har ingen problemer om folk som jeg kanskje ikke kjenner så godt spør om jeg gleder meg, å svare dem det som er sant: nei!

Men, alt ordner seg til slutt? Hva skjer egentlig etter en fødsel hos kvinner som ikke gleder seg? Er det noe å ta stilling til? Ting som er mindre bra/mer bra, som kanskje påvirker følelsene rundt dette?

Er vel forberedt på en fødseldepresjon, da jeg allerede er "svangerskap deprimert", og jordmor er vel hun som påpekte dette først. Men hun har ikke gått inn i dybden, om hva jeg bør og ikke bør gjøre? Skal jeg slappe av? Tillate meg selv å få negative tanker? Hva rundt samvær fra barnets far, og besøk fra andre, må jeg på en dårlig dag si ja til folk i huset? Er det lov å ta litt mer med ro? Hvordan håndterer jeg dette best mulig?

Anonymous poster hash: 7dbdf...f24

[Redbull]

Babyen min var planlagt og ønska. Men jeg GLEDA meg ikke, det var så uvirkelig. Fødselen endte ikke bra, jeg var ikke motivert for jobben. Følelsene for jenta mi kom ikke før hun var 8-9 mnd. Men alt dette var jeg forberedt på

Jeg hadde ikke fødselsdeprisjon, hadde en jente som sov hele tiden og når hun var våken så bare smilte hun.

Men jeg kjente henne ikke, så jeg kunne jo ikke være glad i henne på en måte... Høres sykt ut.

Vet ikke om jeg svarer på det du vil ha svar på, men jeg ville bare si at du ikke er alene om slike tanker. Selv om barnet var ønska og jeg og BF hadde det kjempe bra så hadde jeg disse tankene.

Lykke til!

[Stinelin]

Jeg brukte også lang tid på å knytte meg til førstemann. Tenkte også at hvordan kan man være glad i en person man ikke kjenner?

Det ble lange dager og netter, ammetrøbbel, kolikk, "blod, svette og tårer", og jeg angret flere ganger på at vi i det hele tatt hadde fått barn. Men så begynte ting å gå lettere, og jeg oppdaget at livet med barn ble bedre og bedre ettersom småen ble større! Nå har vi fått nr.2 og det går kjempefint, og vi ønsker oss flere.

Akkurat hvordan du bør forholde deg til disse tankene vet jeg ikke, men det er ihvertfall ikke bra å fortrenge dem. Samtidig tror jeg ikke det er sunt å fokusere alt for mye på dem heller, for da ser man fort veldig svart på alt. Jeg har vært åpen om hva jeg har følt til de nærmeste, men ikke til alle andre, siden man da fort får mange rare blikk og et slags stempel som "rar/dårlig mor".

Mitt tips er å senke ambisjonene, hvile når man kan, og sette grenser for besøk/telefoner osv. om det føles for krevende. Og ikke minst be om hjelp fra dem du har rundt deg! Fastlege, helsesøster og jordmor kan hjelpe mye, i tillegg til familie og venner. Jeg hadde fødselsdepresjon og det hjalp å snakke med psykiatrisk sykepleier, i tillegg til at jeg og mannen kommuniserer godt.

Og uansett, husk at ting blir bedre! Viktig å huske når ting hoper seg opp og det føles håpløst.

Lykke til Det kan jo gå knirkefritt også, det skjer mye med både kropp og sjel i løpet av et svangerskap og en fødsel.