Hvordan godta at man er introvert?

[Gjest Anonym]

I dagens samfunn er det slik at man helst skal være utadvendt og sosial. Arbeidsgivere er på jakt etter en "utadvendt" person og mine venner bruker stadig det ordet for å beskrive en person de liker. Til og med i mine pensumbøker i psykologi blir introverte karakterisert som "aloof" og "reserved". Å være introvert er noe negativt.

Jeg er en introvert og blir dermed sliten av sosial samvær (med mindre det er med familien). Jeg er også stille,noe som plager meg enda mer. Jeg har gått inn for å bli en pratsom person tidligere, for eksempel når jeg har startet i ny jobb. Men jeg blir helt utslitt av det og må hele tiden finne opp ting jeg kan prate om. Det gjør meg rett og slett ulykkelig. Jeg nyter og bare sitte å høre på andre.

Noe annet som også plager meg, er dette med nettverksbygging. Hvor viktig er egentlig det? Jeg har noen få, gode venner som jeg knytter meg til og så holder jeg meg til de. Jeg liker å "komme til bunns" i hver av dem. Jeg vil ikke at de skal si at de har bra hvis de ikke har det bra, for eksempel. Dermed blir løse vennskap og kontakter "feil" for meg.

Noen som har det på samme måte? Eller har noen tips?

[Gjest Gjest]

Vanskelig å godta at man er i trovert?

Har man vanskeligheter for å godta diverse ting i livet sitt?

Er det ikke alltid like lett å forstå hvorfor ting ér..?

[AnonymBruker]

Kjære deg, man er ikke enten introvert eller outrovert, det er en skala, og alle havner et eller annet sted på den, man må ikke være enten eller. Men det er dessverre sant som du sier; samfunnet i dag hyller outroverts, å være intorvert er assosiert med å være negativt. Men det ER ikke det! Jeg er også introvert i lett grad, og det tok lenge før jeg klarte å akseptere det rett og slett på grunn av samfunnet rundt meg.

Prøv disse:)

http://kniplingsdyret.wordpress.com/2013/08/30/mitt-liv-som-eremitt/

http://io9.com/the-science-behind-extroversion-and-introversion-1282059791

Anonymous poster hash: 5a7e9...fbe

[Gjest Gjest]

Bare godta at du er som du er, og prøv å ikke engasjer deg i hva andre måtte mene om deg. Det har jeg etter hvert lært meg, etter mange år å ha hatt komplekser for at jeg ikke er flink til å snakke. Det som har skjedd etter at jeg har godtatt det, er at jeg har blitt litt mer utadvendt, på grunn av at jeg slapper mer av. Vi er nok noen mennesker som snakker mindre jo mer presset vi føler oss.

[AnonymBruker]

Nettverksbygging for introverte er ikke så vanskelig som du kanskje tror. Det handler rett og slett om at folk skal ha deg i tankene når de trenger noen eller trenger noe råd. Jeg er ekstremt introvert, jeg trives nesten utelukkende i selskap med små grupper. Men jeg er flink og rask i hodet. Så kun i løpet av denne uken har jeg blitt ringt opp 15-20 ganger av folk som ønsker råd, tips eller mine tanker om ett eller annet.

Det viktigste er at folk vet at du er til å stole på, er komptetent og står på. Gjør du det konsekvent over tid blir du en resursperson for mange og står langt opp på listene deres, uavhengig av hvor utadvent du er eller ikke. Profesjonelt har jeg ett svært godt nettverk, etter jobb så er det som om jeg faller ned i ett mørkt hull. Ikke på en negativ måte, men jeg sysler med mine hobbyer, gjør mine ting, unnskylder meg ikke til noen. Og om noen har ett problem med det, greit for meg.

Privat og profesjonelt er svært forskjellige ting!

Anonymous poster hash: 0aa5c...0bf

[Gjest Gjest]

Så pussig at det samtidig dukket opp to forskjellige tråder som handler om introverte!

[AnonymBruker]

Jeg har ikke noe problem med å godta at jeg er introvert, og synes ikke det er noe negativt. Å få omgivelsene med på det kan være vanskeligere. Folk tror gjerne at man egentlig vil være annerledes enn man er.

Anonymous poster hash: d767d...843

[AnonymBruker]

Jeg godtar meg selv som introvert. Jeg tror at samfunnet sagte men sikkert får op øynene for introverte personer - det fordi vi ofte er veldig dyktige i det som engasjerer oss.

Det jeg kan syntes er plagsomt i jobbsammenheng er hvis folk ønsker å blande seg inn i privatlivet mitt, spesielt når man sitter og jobber. Hjernen min kobler nesten ut og sier: hæ? Det hører ikke hjemme i jobbsammenheng.

Jeg kan også slite på jobbintervjuer - fordi jeg ikke klarer å selge meg selv godt nok.

Anonymous poster hash: 1caff...3a6

[AnonymBruker]

Er man introvert, ønsker man vel ikke å være en folk ringer til uansett?

Profesjonsmessig er det nok hovedsaklig for karrierejagere at nettverk er viktig. Det er fult mulig å få seg en jobb uten at det går via bekjente. Skal man til tops som partner i et advokatfirma, er det kanskje nyttig å kjenne folk her og der, men generelt klarer man seg da godt nok med seg selv og sine egne egenskaper.

Privat sett er det av praktiske grunner en fordel å ikke være helt alene, dersom man kan forhindre dette. Men å ha venner bare for å ha dem, ser jeg ikke poenget med. Om man blir ensom, da trenger man flere. Om man derimot ikke føler behov for noen/flere, da blir det meningsløst å stresse med å skaffe seg flere bare fordi det å ha et visst antall venner er normen.

At vi lever i en verden der det å være utadvent trekkes frem som noe positivt, kan ha mange årsaker. Mennesket er av natur et flokkdyr, så det er kanskje naturlig for oss å foretrekke individer som viser interesse og som kan være nyttige "for flokken"? Det er nok lite å gjøre med dette, annet enn å slutte å skamme seg over å være introvert, og håpe folk rundt en gradvis lærer seg å akseptere at noen rett og slett er mindre sosiale enn andre.

Jeg er selv meget introvert. Selv et lite familiebesøk på noen timer, eller en cafetur med en ene venninnen jeg har igjen, kan gjøre meg meget sliten. Kjæresten min er den eneste jeg vil/"kan" tilbringe mange timer hver dag med, uten at det gjør meg utmattet, irritabel og desperat etter alenetid.

Jeg har lært meg å trives med det. Det plaget meg en del da jeg var yngre og mer preget av folks forventninger, men nå har jeg lært meg å sette pris på at jeg ikke er avhengige av andre mennesker for å hente energi og inspirasjon.

Det ligger en befriende selvstendighet i å kunne være geniunt fornøyd med sitt eget selskap.

Folk er forøvrig ofte mer tolerante enn hva man gjerne frykter. Vi dømmer ofte oss selv hardere enn hva våre omgivelser gjør. Min erfaring er ihvertfall at så lenge man er hyggelig og viser folk at det ikke er de som individer man misliker, så er det kun de aller mest trangsynte som vil slite med å akseptere deg som introvert.

Anonymous poster hash: 81ec0...d60

[AnonymBruker]

Er man introvert, ønsker man vel ikke å være en folk ringer til uansett?

Anonymous poster hash: 81ec0...d60

Joda, selv om det å være introvert henger mye i sammen med at man blir veldig sliten av å være på steder der det er mye mennesker, så betyr ikke det at man ikke er avhengig av kommunikasjon. Men den kommunikasjonen skal helst være hensiktsmessig, for eksempel å diskutere ideer, løsninger, konsepter og liknende.

Så hvis du ringer meg og spør hva jeg driver på med, bare vil prate. Da hater jeg deg, hater samtalen, vil helst legge på så raskt som mulig. Mens hvis du ringer og spør om ett fagrelatert spørsmål, hva jeg mener om noe eller hva vi skal gjøre med situasjonen som har oppstått så syntes jeg det er helt greit. Slike ting har jeg ingenting i mot å snakke om.

Og dette er faktisk felles for alle introverte. Å være introvert betyr rett og slett at man foretrekker å være lite sosial fremfor å være mye sosial. Og at man slapper godt av og trives alene. Introverte kan fint ha både svært gode sosiale ferdigheter, god selvtilitt og snakkeverktøy i verdensklassen.

Anonymous poster hash: 0aa5c...0bf

[Idril_M]

Les "Quiet" av Susan Cain. Den er også oversatt til norsk. Den gir deg et godt perspektiv på hvor verdifulle intreoverte er på f.eks. arbeidsplassen.

[Gjest Blondie65]

"Snakketøy i verdensklassen"

Jeg er Introvert. Jeg har lært meg å omgås i sosiale sammenhenger. Men jeg orker ikke mange helger på rad med fullt kjør. En full avtalebok stresser meg og da må jeg hente meg inn igjen i rolige omgivelser. Jeg foretrekker mindre grupper fremfor store - liker godt å lunsje med en eller tre gode venninner som jeg kjenner godt.

For mitt vedkommende har selvtillit som har kommet på grunn av at jeg er faglig flink samt at jeg har søkt opp og deltatt i interesser son jeg har gjort at jeg fungerer bedre på det sosiale plan. Jeg liker fremdeles ikke en forsamling full av fremmede enten det er en sal med 200 mennesker eller en intervjusituasjon. Før slike ting, spesielt hvis jeg skal stå foran denne forsamlingen, er jeg nervøs i dagesvis. Jeg gjør der likevel, jeg er nemlig god til akkurat dette.

Akseptere at jeg er Introvert? Jeg skulle ønske jeg fikk vite om dette da jeg var tenåring for det ville hjulpet meg stort på et langt tidligere stadium i livet. Det ville også forklart hvorfor jeg slet voldsomt på skolen. I dag vet jeg at jeg er Introvert og jeg snakker om det f.eks i lunsjen på jobben. Det blir sett på som negativt fortsatt, men jeg merker at folk forstår mer hvorfor jeg synes ferie alene er toppers, og at det går an å få ny energi av å være alene. Andre har det motsatt, noe jeg respekterer.

Det som også er viktig å vite om introverte personer er at vi trenger skryt når vi gjør en god jobb. Det e ikke slik at vi alltid helt av oss selv skjønner at det der var bra. Vi vil trives bedre hvis du sier det. Dette gjelder også komplimenter - fin hårsveis, ny fin topp - etc.

Det er ikke negativt å være Introvert, det er bare anderledes.

[AnonymBruker]

"Snakketøy i verdensklassen"

Well, yeah. xD Det er ikke slik at introverte ikke kan være ett sosialt midtpunkt eller en lederskikkelse for den del. Jeg kan i alle fall være det om jeg vil, om det trengs. For eksempel i en situasjon der man raskt må samle en stor gruppe ukjente eller kjente mennesker kan det godt være jeg som ender opp med å gjøre det Tar kontrollen over situasjonen

Bare at jeg sender stafettpinnen videre til noen andre ved første anledning.

Anonymous poster hash: 0aa5c...0bf

[Gjest Blondie65]

Well, yeah. xD Det er ikke slik at introverte ikke kan være ett sosialt midtpunkt eller en lederskikkelse for den del. Jeg kan i alle fall være det om jeg vil, om det trengs. For eksempel i en situasjon der man raskt må samle en stor gruppe ukjente eller kjente mennesker kan det godt være jeg som ender opp med å gjøre det Tar kontrollen over situasjonen Bare at jeg sender stafettpinnen videre til noen andre ved første anledning. Anonymous poster hash: 0aa5c...0bf

Jeg er helt enig med deg i dette, jeg synes bare uttrykket "snakketøy i verdensklassen" var fantastisk morsomt.

[AnonymBruker]

Jeg er helt enig med deg i dette, jeg synes bare uttrykket "snakketøy i verdensklassen" var fantastisk morsomt.

Apropos snakkeverktøy i verdensklassen! Om noen har ett sånt ett, så er det Boris Johnson!

Anonymous poster hash: 0aa5c...0bf

[Gjest Lille-pus]

Jeg er 50/50 ekstrovert/introvert.

For meg betyr det at jeg trenger ta meg tid til å være alene og tenke innimellom.

Det betyr ikke at jeg er sjenert og tilbakeholden, - kun at jeg trenger disse 'tenkepausene' i hverdagen min