Familien har begynt å glemme meg etter at jeg fikk barn.

[AnonymBruker]

Dette er en sak jeg synes bare blir kjipere og kjipere...selv om jeg antar at det ikke er direkte vondt ment.

For å gi litt bakgrunn..mine foreldre skilte seg da jeg var liten og jeg var nærmest knyttet til mor og hennes side da jeg ble boende hos henne. Men min mor og hennes slekt døde da jeg var i begynnelsen av tyveårene.

Min fars slekt har jeg et helt fint forhold til og vi har treffes ifht familiesammenheng...jul, bursdag etc. Min far og jeg fikk også etterhvert et nærere forhold.

Men så fikk jeg barn for to år siden, og siden da har det dabbet veldig av med både invitasjoner til jul og bursdag.. Jeg har invitert de ofte, men inviteres ikke tilbake..min far avslår også invitasjoner om å komme på besøk da han er for opptatt med hobbyer..vi kom derfor på besøk til han da det var sommerferie. Vi bor ikke langt fra hverandre, men nå som jobb og barnehage er i gang er vi ikke like ofte på besøk.

Vi har ellers klart å få overtalt han på besøk ca 3-4 ganger siden barnet ble født..

Det er mildt sagt sårt. Spesielt siden min mor og hennes familie vet jeg ville klødd etter å ha blitt kjent med lille.

Hva gjør jeg? Fortsetter å ta initiativ i det uendelige? Det er jo det som er rett for barnet, om h*n skal ha mulighet til å bli kjent med bestefar og co!

Råd mottas med takk

Anonymous poster hash: 4b8c5...7dc

[AnonymBruker]

Vil også legge til at min familie på den siden er skikkelig nært sammensveiset..er hos hverandre støtt og stadig etc.

Anonymous poster hash: 4b8c5...7dc

[Sweet77]

Vanskelig og sår stuasjon. Vet ikke om jeg har noen direkte råd egentlig, men noen tanker kanskje som kan bidra til å sortere litt?

Det første jeg tenker er at hvis du fortsetter å invitere uten å få noe tilbake, eller at du må overtale dem til å komme, så fortsetter du å såre deg selv. De vil ikke få noe nærmere forhold til deg, eller barnet ditt heller, av at du fortsetter. Så på sikt virker jo det ganske uholdbart, slik at på et eller annet tidspunkt må du bestemme deg for om du skal fortsette med det eller gå videre og skape ditt eget liv, for deg og barnet. Det høres brutalt ut, men jeg greier ikke se at det er mer brutalt enn å gå og småsåre seg selv hele tiden.

Barnet ditt kommer også til å merke dette etter hvert som det blir eldre (om det ikke endrer seg). Når dere en sjelden gang er med de, og de andre har møttes til stadighet, så kommer barnet ditt til å høre om det, og det kommer også til å merke at de andre har noe felles som ditt barn ikke er en del av.

Så jeg syns ikke "kontakt med familien" er riktig for en hver pris.

Det beste er jo om det kan ordne seg. Jeg vet ikke, kanskje de ikke har tenkt over det? At det er sånn? Og går det an å ta det opp med en av de kanskje, og høre hvordan de egentlig tenker rundt dette, sånn at du får litt klarhet?

Det kan jo og være at de ikke har skjønt at du gjerne vil ha en tettere kontakt (hvor dumt det enn kan høres etter alle dine forsøk), eller at de ikke har tenkt over behovet heller etter at morsfamilien din forsvant. Eller kanskje de tenker slik at "du var mest med morsfamilien før, og nå som de er borte - ja da er vi bra nok"? Det kunne jo vært greit kanskje å få ryddet litt opp i dette og få snakket sammen siden ting ikke ser ut til å løse seg av dine initiativ.

Som sagt, bare noen tanker. Håper du finner ut av det og at det går bedre for deg med dette.