Planlagt gravid - men ønsket om abort melder seg

[AnonymBruker]

Er noen uker på vei med barn nr 2. Et barn som er ønsket og planlagt. Allikevel er jeg begynt å ønske og ta bort barnet. Jeg sliter meg i gjennom dagene, er helt utenfor, skjelver, har hatt et par tilfeller hvor jeg har besvimt, tar kveld i sju-åtte tida. Bare det å lage middag føles uoverkommelig. Rydde og vaske kan jeg bare glemme.

Jeg har fått 40 % sykemelding, men føler bare jeg er på jobb.

Er ikke spesielt trøtt, men kroppen fungerer ikke.

Noen som har noen tips?

Anonymous poster hash: f4b50...e90

[Gjest Maria_Marihøne]

Be om 100% sykmelding en liten stund så du kommer til hektene og prøv å ta det med ro. Hvis du er så sliten at du vurderer abort så sier det jo seg selv at du ikke kan jobbe sånn som du gjør nå.

[#Sunrise]

uff, jeg føler med deg, men det går jo som regel over i uke 16, jeg er super trøtt, er lei av og ligge hjemme, og bare glo på tv, men legen sier det snart gir seg så håper på det

[Gjest åffårno]

Da vil jeg si at du trenger en seriøs realitetsorientering.

Å vurdere abort fordi du har forbigående slitsomme symptomer?

Er jo ikke verdens beste argument eller spesielt hjelpsomt, men jeg hadde det langt verre i flere år i strekk pga kronisk sykdom - så jeg må virkelig si at toleransegrensen din er ekstremt lav om du etter noen få uker vurderer å ta livet av et høyst sannsynlig friskt foster når du tross alt er frisk nok til å i det hele tatt stå opp av senga og komme deg til jobb.

Det er langt mer enn endel andre klarer - i årevis og for noen permanent.

Så mitt beste råd er at du skjerper innstillingen din, og det kraftig.

Du er superheldig: du kan få barn, du er gravid, du har en jobb å sykemeldes fra - samme jobb hvilket du fint kan gå tilbake til som normalt etter kun kort tid.

9 måneder, maksimalt (og for de fleste gravide kun første trimester samt deler av siste hvor symptomene er sterkest)- er en veldig liten tidsperiode i det store og hele.

Har vel ingenting annet å gi deg enn et svært spark i ræva, rett og slett.

Skjønner godt at det er ubehagelig og strevsomt her og nå, men fader heller. Får være grenser for hvor lite perspektiv man skal ha på tingene her i livet.

[Yesterday]

Du er jo sånn her midlertidig, ikke til evig tid. Var det første svangerskapet også sånn?

Dra til legen igjen og fortell legen hvordan du har det, nevn at du har tankene om abort fordi du er så utslitt. Og da vil du helt sikkert få en 100% sykemelding for en periode, hvis ikke så fortjener du en bedre lege. Du kan da ikke ta abort pga utslitt.

Ellers veldig enig i åffårno sine ord

[AnonymBruker]

Da vil jeg si at du trenger en seriøs realitetsorientering.

Å vurdere abort fordi du har forbigående slitsomme symptomer?

Er jo ikke verdens beste argument eller spesielt hjelpsomt, men jeg hadde det langt verre i flere år i strekk pga kronisk sykdom - så jeg må virkelig si at toleransegrensen din er ekstremt lav om du etter noen få uker vurderer å ta livet av et høyst sannsynlig friskt foster når du tross alt er frisk nok til å i det hele tatt stå opp av senga og komme deg til jobb.

Det er langt mer enn endel andre klarer - i årevis og for noen permanent.

Så mitt beste råd er at du skjerper innstillingen din, og det kraftig.

Du er superheldig: du kan få barn, du er gravid, du har en jobb å sykemeldes fra - samme jobb hvilket du fint kan gå tilbake til som normalt etter kun kort tid.

9 måneder, maksimalt (og for de fleste gravide kun første trimester samt deler av siste hvor symptomene er sterkest)- er en veldig liten tidsperiode i det store og hele.

Har vel ingenting annet å gi deg enn et svært spark i ræva, rett og slett.

Skjønner godt at det er ubehagelig og strevsomt her og nå, men fader heller. Får være grenser for hvor lite perspektiv man skal ha på tingene her i livet.

Takk for oppmuntrende ord. Og flott at du kjenner hvordan jeg har det

Det at jeg går på jobb trenger på ingen måte si noe om hvordan jeg har det, ja, det forteller at jeg ikke er døende og at bena mine fungerer. Men jeg har en veldig høy terskel for når det er greit å ikke gå på jobb. Jeg har ikke en sykedag de siste åtte år! De 40 % med sykemelding var et enormt nederlag for min del.

Selvfølgelig jeg skjønner at andre har det mye verre enn meg. Men jeg ba tross alt om tips til å gå hverdagen til å gå lettere!

Anonymous poster hash: f4b50...e90

[Nerine_]

Takk for oppmuntrende ord. Og flott at du kjenner hvordan jeg har det

Det at jeg går på jobb trenger på ingen måte si noe om hvordan jeg har det, ja, det forteller at jeg ikke er døende og at bena mine fungerer. Men jeg har en veldig høy terskel for når det er greit å ikke gå på jobb. Jeg har ikke en sykedag de siste åtte år! De 40 % med sykemelding var et enormt nederlag for min del.

Selvfølgelig jeg skjønner at andre har det mye verre enn meg. Men jeg ba tross alt om tips til å gå hverdagen til å gå lettere!

Anonymous poster hash: f4b50...e90

Og det fikk du, forslag om at du burde gå i deg selv og tenke litt over innstillingen din!

[SmallTalk]

Selvfølgelig jeg skjønner at andre har det mye verre enn meg. Men jeg ba tross alt om tips til å gå hverdagen til å gå lettere!

Anonymous poster hash: f4b50...e90

Og forslaget er at du går til legen, forklarer situasjonen og spør om det er mulig å få høyere sykemeldingsprosent. Nederlag eller ei, når kroppen ikke fungerer så er det ikke så veldig mye å få gjort med det når det er graviditetshormonene som har skylda. Da må man nesten bare ta tiden til hjelp.

Samt at mannen din må komme på banen og ta sin del av det som må gjøres på hjemmebane.

[MunaMadan]

Når 40% sykemelding er et enormt nederlag, så sier det noe om din livsinnstilling og at det å prestere er viktig for deg. Jeg har flere venninner som gir uttrykk for det samme. Det er veldig flott å ikke ha hatt en sykedag på åtte år, det sier noe om din arbeidsmoral, pågangsmot og stolthet over å ha kontroll over egen helse. Selv om det selvfølgelig sikkert har vært dager der du har vært både syk og halvsyk, så har du gått på jobb.

Denne innstillingen må du ta med deg nå når du sliter i svangerskapet, og overføre den til noe du kan bruke for å holde motet oppe. Du kan ikke la arbeidsevne definere deg nå, nå er jobben din å være gravid! Med det mener jeg at når helsa tar oss igjen og hindrer oss i å gjøre ting vi er vant til å få til, enten det er en tøff graviditet eller kronisk sykdom som er årsaken - Ja da må fokuset skifte; Helsa blir plutselig jobben. Den skal overvinnes hver dag, og for å mestre helsa er det ikke alltid press og resultater som er det viktige, men vel så mye hvile og mental innstilling.

Så ja, ta til deg sparket i ræva fra åffårno! Lyset i tunnelen er jo at dette er midlertidig. Og at det kommer et barn nr 2 er jo en fantastisk bonus når det er ønsket. Å ønske det bort er jo bare et tegn på den desperasjonen du føler over å ikke ha kontroll over egen kropp og helse. Ta vare på deg selv, det å innse sine begrensninger kan være vel så viktig som å ha evne til å presse seg. Alt til sin tid.

[AnonymBruker]

Da vil jeg si at du trenger en seriøs realitetsorientering.

Å vurdere abort fordi du har forbigående slitsomme symptomer?

Er jo ikke verdens beste argument eller spesielt hjelpsomt, men jeg hadde det langt verre i flere år i strekk pga kronisk sykdom - så jeg må virkelig si at toleransegrensen din er ekstremt lav om du etter noen få uker vurderer å ta livet av et høyst sannsynlig friskt foster når du tross alt er frisk nok til å i det hele tatt stå opp av senga og komme deg til jobb.

Det er langt mer enn endel andre klarer - i årevis og for noen permanent.

Så mitt beste råd er at du skjerper innstillingen din, og det kraftig.

Du er superheldig: du kan få barn, du er gravid, du har en jobb å sykemeldes fra - samme jobb hvilket du fint kan gå tilbake til som normalt etter kun kort tid.

9 måneder, maksimalt (og for de fleste gravide kun første trimester samt deler av siste hvor symptomene er sterkest)- er en veldig liten tidsperiode i det store og hele.

Har vel ingenting annet å gi deg enn et svært spark i ræva, rett og slett.

Skjønner godt at det er ubehagelig og strevsomt her og nå, men fader heller. Får være grenser for hvor lite perspektiv man skal ha på tingene her i livet.

Og enkelte må forstå at mennesker er forskjellige. Det er ingenting som tilsier at TS kommer til å ta abort, men kun tanken har meldt seg. Det er fremdeles et steg å ta frem til abort.

Så det jeg foreslår er at DU som har kronisk sykdommer osv og vet hvordan det er å ha det tungt også burde endre din innstilling. At du åpner opp dine egne øyne og ser at mennesker er veldig forksjellige. For noen er det å plutselig få en så stor forskjell en enorm overgang. Jeg kan ikke si at din instilling til dette er noe bedre. Det virker som om du heller er ute etter å påpeke hvor sterk du er og hvor svak TS. Skjerpings

Anonymous poster hash: ae5a3...283

[Gjest åffårno]

Og enkelte må forstå at mennesker er forskjellige. Det er ingenting som tilsier at TS kommer til å ta abort, men kun tanken har meldt seg. Det er fremdeles et steg å ta frem til abort.

Så det jeg foreslår er at DU som har kronisk sykdommer osv og vet hvordan det er å ha det tungt også burde endre din innstilling. At du åpner opp dine egne øyne og ser at mennesker er veldig forksjellige. For noen er det å plutselig få en så stor forskjell en enorm overgang. Jeg kan ikke si at din instilling til dette er noe bedre. Det virker som om du heller er ute etter å påpeke hvor sterk du er og hvor svak TS. Skjerpings

Anonymous poster hash: ae5a3...283

Nope, jeg klager når jeg er forkjøla og synes synd på meg selv i de mest banale situasjoner jeg og.

Men jeg vurderer ikke å ta livet av noen, hverken andre eller mitt ufødte barn som er planlagt.

Abort av planlagte barn fordi man er litt sliten vitner om en helt syk, syk innstilling til det meste her i livet.

Og når 40% sykemelding i en kort periode er så stort nederlag at man vurderer å ta livet av et levende menneske, som faktisk talt aldri har bedt selv om å komme til verden - ja, da har man seriøse problemer med mye.

Dette handler ingenting om meg eller naboen, dette handler om at TS fortjener og trenger et HARDT spark i ræva på flere plan i livet.

Nå er ikke jeg spesielt tilhenger av å bruke termen drap for abort da jeg er høyst for kvinners rettigheter til fritt valg, men i en slik sammenheng ser jeg ikke at det ville vært noe annet.

Hadde hun fått beskjed om at hun hadde en livstruende sykdom som kunne stå mellom henne og det ufødte fosteret så hadde jeg sett greia, eller hun mistet alt hun hadde i livet av sikkerhet så forstår jeg og tanker om abort - men fordi man er litt sliten og ikke engang trøtt og bare er sykemeldt 40%?

Give me a fucking break.

[Gjest åffårno]

Takk for oppmuntrende ord. Og flott at du kjenner hvordan jeg har det

Det at jeg går på jobb trenger på ingen måte si noe om hvordan jeg har det, ja, det forteller at jeg ikke er døende og at bena mine fungerer. Men jeg har en veldig høy terskel for når det er greit å ikke gå på jobb. Jeg har ikke en sykedag de siste åtte år! De 40 % med sykemelding var et enormt nederlag for min del.

Selvfølgelig jeg skjønner at andre har det mye verre enn meg. Men jeg ba tross alt om tips til å gå hverdagen til å gå lettere!

Anonymous poster hash: f4b50...e90

Tipset mitt til deg i hverdagen sa jeg tidligere: se for faen og skjerp deg.

Så enkelt, og så vanskelig.

Ingen vet hvordan akkurat du har det, men at du har alvorlige perspektivproblemer tror jeg ikke er helt å se bort fra.

Det er ørten innlegg her inne om "jeg er kvalm på X antall da og dritlei" - og de skjønner jeg godt. Hvem liker å være annet enn frisk og rask.

Men du nevner jo aborti samme slengen. Det er helt sykt - selv om det kun er i tankene.

Endret 14. september 2013 av åffårno

[kisskissbangbang]

åfforno:

Her-re-gud, folk er idioter.

[AnonymBruker]

Du er heldig som er gravid! Vi har prøvd i 8 år å få til en baby. Har blitt gravid naturlig, 4 ganger, med 4 spontanaborter. IVS- forsøk som jeg ble gravid på, men fosteret sluttet å leve i uke 12, en MA.. Jeg skulle gladelig ha hatt alle plager og vansker i 9mnd bare det hadde gitt oss et etterlengtet barn tilslutt...

Og du tenker på å ta abort pga du er sliten og ikke vil sykemeldes mere enn 40%!!! JOBBEN er viktigere for deg enn å bære frem et ønsket og planlagt barn!?! Du vurderer ikke engang å få legen til å sykemelde deg 100% til det verste er over pga "høy arbeidsmoral"? Hva med moralen ovenfor det ufødte livet og abort??

Sånne folk som deg fortjener nesten ikke å bli gravid.

Anonymous poster hash: 64773...d2c

[AnonymBruker]

Du er heldig som er gravid! Vi har prøvd i 8 år å få til en baby. Har blitt gravid naturlig, 4 ganger, med 4 spontanaborter. IVS- forsøk som jeg ble gravid på, men fosteret sluttet å leve i uke 12, en MA.. Jeg skulle gladelig ha hatt alle plager og vansker i 9mnd bare det hadde gitt oss et etterlengtet barn tilslutt...

Og du tenker på å ta abort pga du er sliten og ikke vil sykemeldes mere enn 40%!!! JOBBEN er viktigere for deg enn å bære frem et ønsket og planlagt barn!?! Du vurderer ikke engang å få legen til å sykemelde deg 100% til det verste er over pga "høy arbeidsmoral"? Hva med moralen ovenfor det ufødte livet og abort??

Sånne folk som deg fortjener nesten ikke å bli gravid.

Anonymous poster hash: 64773...d2c

Edit skriveleif;

IVF-forsøk skulle det stå..

Anonymous poster hash: 64773...d2c

[AnonymBruker]

Nope, jeg klager når jeg er forkjøla og synes synd på meg selv i de mest banale situasjoner jeg og.

Men jeg vurderer ikke å ta livet av noen, hverken andre eller mitt ufødte barn som er planlagt.

Abort av planlagte barn fordi man er litt sliten vitner om en helt syk, syk innstilling til det meste her i livet.

Og når 40% sykemelding i en kort periode er så stort nederlag at man vurderer å ta livet av et levende menneske, som faktisk talt aldri har bedt selv om å komme til verden - ja, da har man seriøse problemer med mye.

Dette handler ingenting om meg eller naboen, dette handler om at TS fortjener og trenger et HARDT spark i ræva på flere plan i livet.

Nå er ikke jeg spesielt tilhenger av å bruke termen drap for abort da jeg er høyst for kvinners rettigheter til fritt valg, men i en slik sammenheng ser jeg ikke at det ville vært noe annet.

Hadde hun fått beskjed om at hun hadde en livstruende sykdom som kunne stå mellom henne og det ufødte fosteret så hadde jeg sett greia, eller hun mistet alt hun hadde i livet av sikkerhet så forstår jeg og tanker om abort - men fordi man er litt sliten og ikke engang trøtt og bare er sykemeldt 40%?

Give me a fucking break.

Og der kom det frem så du er abortmotstander og derfor skal du presse ned TS sine tanker?

Du får nesten ta en reality check selv unge dame (om du er ung i alle fall), det er helt legitimt å kunne føle eller til og med tenke at dette her klarer jeg ikke, kanskje abort er den beste løsningen for meg. Ikke deg.

Det er ikke så ulik tankegang som mange som faktisk tar abort av helt andre grunner tenker, og jeg ser virkelig ikke hvorfor TS ikke skal få lov til å si dette høyt uten å bli rakket helt ned på.

Ja hun er heldig som er gravid, men har fått en emosjonell knekk. Slik jeg ser det er det heller snakk om hvor mye press hun har lagt på seg selv, eller opplever å få med å skulle klare alt, graviditet, jobb osv osv. Nå som hun er 40% sykemeldt er det et slag i trynet.

Så fordi om du har helt tipp toppers og mener at hun ikke kan klage fordi hun har fått en knekk så mener jeg at hun burde få lov. Hun spør etter råd, til hvordan hun skal takle hverdagen, hvordan hun skal komme seg ut av det. Ikke hvordan hun skal få utført abort.

Greit nok at du vil at TS skal få seg et spark i ræven som du så fint ordlegger deg, men det burde jammen meg du også. Det finnes mange måter å gjøre det på, og jeg synes i alle fall ikke du er noe bedre menneske av å sitte her på KG og kjefte og smelle på en person som spør etter råd.

Ta deg en tur ut i frisk luft, det virker nesten som du trenger det.

Og AB rett over meg, kan ikke si du virker som om du fortjener noe mer å bli gravid enn TS.

TS: Til deg vil jeg rett og slett spørre, var dette virkelig et ønsket barn fra starten av? Om du kan svare ærlig på det og svaret blir nei - så må du ta en stor avgjørelse og det ganske snart. Om du vil ha barnet, men har fått deg en knekk, ala fødelsedepresjon bare mye tidligere selvfølgelig, så ville jeg ha tatt en prat med partneren din. Ta kontakt med psykolog, en venninne, familie, hvem som helst som du får snakket med om alt dette du går og bærer på. Noen ganger er det man selv som holder seg nede, det vil si man blir så deppa at man ikke ser noen annen utvei enn å fjerne problemet, noe som i ditt tilfelle blir barnet. Det er nå en helt normal reaksjon å ville fjerne årsaken til at man føler seg så nedfor, sliten, deprimert osv. Men som du sier selv, og om svaret fremdeles er at dette er et ønsket barn, så må du ta tak i det nå. Som sagt, snakk med partneren din, kom deg i gang, ikke bli liggende nede lenger, det kommer ikke til å bli bedre om du gjør det.

Anonymous poster hash: ae5a3...283

[Yesterday]

Jeg er ikke abortmotstander, overhodet ikke. Men er enig med åffårno. Det er sykt å heller ville ta abort en å få 100% sykemld når man er planlagt gravid. Jeg har hatt bekkensmerter siden uke 8, dvs jeg kunne tatt abort og babyen min var ikke planlagt. Men nei jeg tok ikke abort av den grunn. Har hatt bekkensmerter i snart 27 uker og har vært 100% sykemeldt en stund, jeg prøvde 40% men smertene ble for store + at jeg har hatt søvnvansker nedten hele svangerskapet så jeg har ikke vært uthvilt et sekund siden jeg ble gravid. Var først hormonell sliten og etter det kom søvnvanskene.

Jeg er ikke uthvilt som sykemeldt men er heller ikke utslitt. Jeg har et liv utenom jobben og du og, du har et barn fra før av som trenger sin mor.

Angrer jeg på at jeg ikke tok abort? Nei. Jeg skal bli mamma og alle svangerskapsplager er absolutt verd det! Hadde ikke tatt abort om jeg viste at det ble så smertefult.

Jeg har og høy arbeidmoral med lite sykefravær og kjeder vettet av meg som sykemeldt men må man så må man. Sånn er livet, iblant må man ta noen nederlag for å få det bedre.

Så TS dra til legen og ta dette opp. Du er gravid og det er normalt med plager da, i varierende grad. Noen jobber 100% frem til de går ut i permisjon og andre ikke. Jeg kjenner mange gravide og mange som nylig har fått barn, og samtlige ble sykemeldt før permisjonen startet. Det er altså veldig normalt.

Jeg ser ingen annen løsning enn at du drar til legen (noe nesten alle som har svart deg mener og), å tilpasse hverdagen for å fungere i jobben vet du allerede at er umulig for deg akkurat nå. Og forhåpentligvis blir du i bedre form før svangerskapet er over. Å bli sykemeldt nå betyr ikke at du automatisk er sykemeldt resten av tiden.

Ta abort om du mener at det er ingen annen løsning men da skjønner ikke jeg hvorfor du ble gravid om jobben er så viktig for deg at du vil offre et planlagt barn fremfor å slappe av hjemme i kanskje bare to uker.

Endret 14. september 2013 av Yesterday

[Nerine_]

Og AB rett over meg, kan ikke si du virker som om du fortjener noe mer å bli gravid enn TS.

Anonymous poster hash: ae5a3...283

Hva mener du med det?

[Gjest Sobril]

Synes åfforno ga supre tips, jeg. Endring i tankegang vedr jobb/graviditet og sykemelde deg 100 %?

Er jo nettopp det du må gjøre.

[Gjest åffårno]

Og der kom det frem så du er abortmotstander og derfor skal du presse ned TS sine tanker?

Du får nesten ta en reality check selv unge dame (om du er ung i alle fall), det er helt legitimt å kunne føle eller til og med tenke at dette her klarer jeg ikke, kanskje abort er den beste løsningen for meg. Ikke deg.

Anonymous poster hash: ae5a3...283

Har du ett eneste argument ut fra innholdet i hva jeg sier?

Om du leser hva jeg skriver så er jeg på ingen måte motstander mot kvinners rett til abort. Jeg er så venstrevridd i saken som man kommer. Altså fri rett for kvinner innenfor en viss tidsperiode.

Jeg føler meg passelig ung da jeg fortsatt er i 30årene, takk for det

Men det er lov å bruke hjernecellene til å tenke etisk, og til å tenke fornuftig. Det kan være mange legitime årsaker bak abort, mener du i all seriøsitet at normale svangerskapssymptomer, i et planlagt svangerskap, er legitime årsaker til å avslutte et tilsynelatende friskt liv?

Jeg kjefter ikke(klassisk hersketeknikk fra deg forøvrig), jeg ytrer en mening om at det er forkastelig å ta livet av et planlagt barn fordi man har nokså normale symptomer, når man har planlagt å bli gravid.

TS får ta en tidlig ultralyd og se den lille der inne bevege seg med sitt bankende hjerte så hun får se hva hun faktisk snakker om.