er dette normalt i et forhold?

[AnonymBruker]

Jeg kunne skrevet en lang roman om vårt forhold, men jeg tror jeg bare kutter det ned til kjernen. Vi er begge i 20-årene, og har hatt et avstandforhold hele veien i snart 2 år. Har gått bra med avstandsforhold da jeg kan fokusere maks på skole, og se han i helger, lengre ferier osv. Vi har hatt våre uenigheter, men kommet over det. Vi er likevel veldig forskjellige hvor han i groveste trekk er veldig sta og ekstremt hjemmeværende. Jeg er veldig sosial og liker å være med venner og familie og mye mer "mildere" og lettere person enn han.

Nå har problemene begynt å skyte inn for alvor. Jeg føler han sakte men sikkert psykisk manipulerer meg! Høres veldig ekstremt ut, men vet ikke om dette bare oppleves slikt for meg i mitt hode, så er det egentlig vanlig.

1) På vennefronten. Før hadde jeg et hav av venner, nå føler jeg så og si ingen ringer meg. Hvorfor? Fordi når jeg først er hjemme den lille helga i måneden (er hjemme 2 helger i måneden kansje, men da gjerne både tor kveld til mandag morgen) så føler jeg at jeg bare er med han. Når kvelden og eller helga kommer, spør han alltid: hva skal du ikveld? Så føler jeg at jeg automatisk begynte å kverrulere, og gå rundt grøten for å hinte til at jeg vil ut med vennene. Da sier han gjerne, åh. Men jeg blir bare hjemme i kveld. Kan du ikke være med litt ut da, så trenger vi ikke å gå til byen? Nei. Så er han sur resten av dagen, og gjerne til neste dag. La meg da poengtere at jeg går IKKE i overkant mye ut, heller at han er i overkant mye hjemme. Vennene vil ikke komme til meg heller, mye føler jeg fordi han gjør det så ubehagelig. Det har de aldri sagt, men synes det er rart de alltid kom til meg før, men ikke nå.

2) Det er kveld. Han skal opp tidlig på morgenen, gjerne i helgene også - dette for å jobbe med litt diverse som han holder på meg for gøy. 2230 legger han seg. ALLTID. Jeg kan gjerne være med han inn litt å kose da når klokka er halv elleve, men jeg vil gjerne gå ut igjen for å se på TV og ha litt privatliv på dataen. Dette fordi jeg er student, og da synes jeg det er deilig og kunne være litt ekstra lenger oppe på kveldene uten å måtte stå tidlig opp neste dag. Vis jeg da sier til han mens jeg stryker han på ryggen feks og jeg merker han øyeblikk sovner, at jeg går ut for å se på tv, blir han sur. Plutselig er han alt for "varm" og skyver meg unna. Nekter å holde rundt meg når jeg kommer tilbake for å sove, pga da er han fremdeles "for varm". Selv om han ALLTID uansett holdt rundt meg før, og var (er?) verdens største koseperson. Så da ligger jeg der som en sekk, og føler jeg har begått verdens største synd fordi jeg gikk å så på TV.

3) forventer sex. Vis jeg ikke gir han sex, så blir han vanskelig å ha med å gjøre. Vis det har gått 3 dager og det ikke har blitt noe, og han gjerne prøver seg, så sier jeg kansje: ikke nå... Da er responsen, årrrhhh... du vil jo aldri! Så kan han gjerne lage et svært dårlig vits med kjedelige-sara (la oss si det er navnet mitt). Da føler jeg meg som søppel. Prøver jeg da å å ta intiativet senere på kvelden, blir jeg glatt avvist, fordi da har "sjansen min liksom gått".

Dette er ulike eksempler jeg kommer på, som oftest skaper strid i forholdet. Det finnes flere positive og negative ting jeg kunne nevnt i dette forholdet, men forholder meg til det jeg har nevnt nå. Som dere gjerne skjønner, så spiller han mye på samvittigheten min. Og når jeg sier han blir sur etterpå, så mener jeg kald. Som vil ikke snakke, gidder ikke å ha kroppskontakt med meg mer, svarer bare ja/nei, er plutselig veldig varm og flytter seg langt fra meg osv. Det er ikke sånn at han hever stemmen til meg, og vi krangler. Men denne formen for surheten hans er nesten verre, fordi han er så lenge i denne tilstanden, og gir seg aldri!! Det må liksom gå mange, mange timer, og jeg må alltid få han i godt humør igjen ved å være morsomt, eller unnskylde meg. Jeg er mye lei meg pga disse tingene. Han er snill med meg også, men dette begynner å gå innpå meg. Jeg er redd for å miste meg selv.

Anonymous poster hash: 0fcd6...e72

Anonymous poster hash: 0fcd6...e72

[Havbris]

Her kommer dere ikke unna en lang samtale om grunnleggende betingelser i forholdet. Et forhold skal hvile på en plattform som begge er trygge på, og slik jeg ser det så finnes ikke denne i det forholdet dere har. Du svømmer i usikkerhet og det er bare en måte å komme ut av dette på = å snakke med han.

[AnonymBruker]

Dette er nok ikke lett for noen av dere. Virker som at han er veldig avhengig av deg, så han klamrer seg fast. Når du vil noe annet enn å henge med han, føler han seg sikkert bortprioritert, og blir redd for å miste deg, samtidig som han vil vise seg uavhengig med å bli kald og sur. Den likegyldigheten tror jeg egentlig er det helt motsatte. Han mangler nok bekreftelse av deg.

Ting slår ut helt feil... Han pusher deg jo unna hvis han fortsetter sånn. Ser han ikke det selv? Jeg ville snakket rolig med han. Og sagt hvordan jeg føler at ting er. Prøvd å gjøre han sikker på at jeg ønsker å være sammen med han, men at det også er viktig å ta vare på andre relasjoner og gjøre andre ting.

Jeg vet ikke om jeg hadde taklet avstandsforhold. Og de sjeldne gangene vi hadde møttes, ville jeg at det bare skulle vært fokus på hverandre. Men mine venner og familien bor i nærheten, så de ser jeg ofte. Bor du langt unna alle er det jo klart du vil møte venner når du er der han er. Men kan ikke han komme dit du vanligvis er? Så dere kan være alene der i stedet for der du sjelden er, og har flere folk å hilse på iløpet av kort tid.

Har dere tenkt å være i avstandsforhold mye lenger, eller kan dere se frem til å bo nærmere snart?

Anonymous poster hash: 966e7...5cb

[AnonymBruker]

Nå så jeg at du er hjemme ca annenhver "langhelg". Det er jo ganske ofte.

Han trenger nok helt sikkert bekreftelse fra deg. Du bør finne ut hvordan du kan gi det, så tenker jeg at han blir annerledes ganske fort.

Det er fort gjort for folk som er vant til å være alene, at de blir helt avhengig av èn annen, og at de for alt i verden ikke vil miste denne ene. Men det som ofte skjer er at de driver bort vedkommende fordi de er altfor "på", sjalu osv.

Anonymous poster hash: 966e7...5cb

[AnonymBruker]

Enda en ting jeg oppdaget når jeg nå leste innlegget mer nøye: Jeg tror han må få seg en øyeåpner. Han må få høre hva det gjør med deg, at han er mye sur og det ikke gir seg før du unnskylder deg osv.

Jeg tror nok ikke han ønsker å gjøre deg vondt, men det er jo det han gjør.

Han bør sette seg i dine sko litt. Behandle deg som han vil bli behandlet selv.

Og så tror jeg han hadde hatt godt av å få seg noen hobbyer, folk å henge med osv. Så han har et "rikt" liv når han er alene også.

Anonymous poster hash: 966e7...5cb

[AnonymBruker]

Han er usikker på deg. Jeg var også sånn i begynnelsen av mitt forhold. Jeg tolket altfor mye som avvisning, og tenkte at jeg også måtte prøve å virke litt kald, slik jeg følte at han var. Du er nødt til å få frem skikkelig at du bryr deg like mye om han som han bryr seg om deg. Han er ikke like avhengig av venner som det du er, og det blir da vanskelig for han å forstå hvordan du kan prioritere venner foran han.

Anonymous poster hash: daaf0...4cd

[krepsen92]

Ja han er usikker på meg, vet tydeligvis ikke helt hvor han har meg. Men vet ikke hvordan jeg skal bekrefte det mer for han! Han klager mye på at jeg er ikke slik nå, som jeg var før. Han mener jeg oppførte meg som om jeg var mer glad i han før, og ikke er like glad i han nå lenger. Jeg ER like glad i han, bare henger ikke etter han som den nyforelska valpen jeg var. Det kan da ikke være normalt å oppføre seg som nyforelska etter 2 år! Dessuten er jeg glad i han på en ny type måte nå, jeg elsker han jo nå!

Videre takler han dårlig det faktum at jeg har et liv når jeg kommer hjem, til hjemkommunen. Hvorfor jeg vil være med andre enn han selv, går bare ikke inn. Jeg har prøvd mange ganger å forklare han, at noen mennesker er mer sosiale enn andre, og jeg er veldig avhengig av å være med mine venner som jeg alltid har hatt - det betyr ikke at jeg er mindre glad i deg. Tror bare ikke han liker å dele meg med noen andre, vis jeg spør om vi skal gå på kino så kan han gjerne si ja, men så fort jeg spør: hva om vi tar med et annet vennepar, så er det liksom at hele verden stopper opp. DET skjønner han ikke, hvorfor vil jeg ikke bare være med bare han? Herregud blir helt gal.

Men ja, han har skjønt at dette går innpå meg, og at han pusher meg for mye! I natt, skjedde hele legge seg, jeg går å ser på tv, all over again. Han ble kald og sur. Jeg spurte hvorfor han var så sur, så sa han ikke noe. Så jeg lå der litt da, i mørket mens han ikke gadd å holde rundt meg, og håpte på at han ble glad av det. Ventet til han sovnet. Mens jeg lå der i mørket og han skjøt ut med den negative kalde energien sin, ble det bare for mye for meg så jeg begynte å gråte. Prøve å gråte stille, men han hørte det vist likevel. Gråter du? hørte jeg plutselig fra han. Han hadde vist ikke sovnet. Nei nei, sa jeg, jeg er bare forkjøla så blir noe med pusten . Hvorfor faen sa du det ikke bare som det var tenker dere nå. Jo, han hadde bursdag dagen etter. Så i teorien hadde han den natta bursdag, DERFOR jeg også ekstra lå der i mørket og skulle vente til han hadde sovnet - men det var ikke godt nok. Om det var dårlig gjort om jeg gikk eller ikke den natta for å se på den jævla TVen kan diskuteres, men jeg hadde snudd døgnet og ville ikke legge meg tidlig, punktum. Når jeg da gikk opp i stua, satt jeg der og tenkte på om dette er normalt. Er dette forholdet dødfødt? Ps, han er sikkert livredd i dag for hvordan jeg kommer til å være idag, om jeg kommer til å ta opp noe alvorlige greier i forholdet - ettersom han fikk med seg at jeg gråt! Vi får se, han har tross alt bursdag idag, så er nok ikke den ideelle dagen. To be contiuned.

Endret 14. september 2013 av krepsen92

[krepsen92]

Enda en ting jeg oppdaget når jeg nå leste innlegget mer nøye: Jeg tror han må få seg en øyeåpner. Han må få høre hva det gjør med deg, at han er mye sur og det ikke gir seg før du unnskylder deg osv.

Jeg tror nok ikke han ønsker å gjøre deg vondt, men det er jo det han gjør.

Han bør sette seg i dine sko litt. Behandle deg som han vil bli behandlet selv.

Og så tror jeg han hadde hatt godt av å få seg noen hobbyer, folk å henge med osv. Så han har et "rikt" liv når han er alene også.

Anonymous poster hash: 966e7...5cb

Ja han har faktisk fullt opp i uka når jeg er borte. Han jobber mye, er i skogen, og hjelper ut folk med "mannejobber": Så han er en ordentlig arbeidskar. Derfor han kansje heller ikke har så stort behov for å finne på det store når helga kommer, men jeg gjør ikke så mye sosiale aktivitet i løpet av uka, da sitter jeg med nesa i bøker! Så det er nok og en rimelig grunn for hvorfor ting er som de er. Men han er likevel blitt ekstremt mer hjemmesittende nå enn det han var før, det har også nære venner av han poengtert!

[Gjest Gjest]

Ja han har faktisk fullt opp i uka når jeg er borte. Han jobber mye, er i skogen, og hjelper ut folk med "mannejobber": Så han er en ordentlig arbeidskar. Derfor han kansje heller ikke har så stort behov for å finne på det store når helga kommer, men jeg gjør ikke så mye sosiale aktivitet i løpet av uka, da sitter jeg med nesa i bøker! Så det er nok og en rimelig grunn for hvorfor ting er som de er. Men han er likevel blitt ekstremt mer hjemmesittende nå enn det han var før, det har også nære venner av han poengtert!

Vil han eie deg og kontrollere deg?

Har han begynt med å sitte mye hjemme for å gi deg dårlig samvittighet når du er ute og treffer venner,og med tiden få deg til å kutte kontakten med venner slik at han har full kontroll over deg?

Hvor lenge har dere vært sammen?

Kanskje du kjenner igjen ting herfra:

Masteroppgave av Marianne Notland Smogeli

[krepsen92]

Vil han eie deg og kontrollere deg?

Har han begynt med å sitte mye hjemme for å gi deg dårlig samvittighet når du er ute og treffer venner,og med tiden få deg til å kutte kontakten med venner slik at han har full kontroll over deg?

Hvor lenge har dere vært sammen?

Kanskje du kjenner igjen ting herfra:

Masteroppgave av Marianne Notland Smogeli

Hehe må poengtere at han er ingen psykopat. Hadde ei venninne, som slet med en den type person som du beskriver. Hun hadde ingen frihet til slutt, og var sykelig opptatt av alt hun gjorde. Han begynte å slå henne, og hun så ikke problemet. Etter mye om og men kom hun seg ut, og han kom i fengsel. 2 år senere er han ute av fengselet, og er i nytt forhold .Ikke bra.

Men skjønner hva du vil frem til. Ja han er mye hjemme, og gir meg dårlig samvittighet for å treffe venner. Vi har vært sammen i 2 år. Jeg må likevel påpeke at jeg ser på meg selv som en forsåvidt god menneskjekjenner, og ser hva han holder på med som ikke er sunt. Jeg ser også hvordan dette påvirker meg, spesielt i og med at har begynt å gråte mer og mer for når han kjører på med de verste kaldhetsøyeblikkene sine. Dermed vil jeg konkludere med at ja han kjører faktisk manipulative teknikker på meg, men jeg ER bevist det han gjør, det er kansje det viktigeste? Han ville likevel aldri ha gjort meg noe vondt, men tror egentlig det hele ruger ned til hva det allerede har blitt påpekt der oppe; mangel på bekreftelse av meg.

[Gjest Gjest]

Jeg kunne skrevet en lang roman om vårt forhold, men jeg tror jeg bare kutter det ned til kjernen. Vi er begge i 20-årene, og har hatt et avstandforhold hele veien i snart 2 år. Har gått bra med avstandsforhold da jeg kan fokusere maks på skole, og se han i helger, lengre ferier osv. Vi har hatt våre uenigheter, men kommet over det. Vi er likevel veldig forskjellige hvor han i groveste trekk er veldig sta og ekstremt hjemmeværende. Jeg er veldig sosial og liker å være med venner og familie og mye mer "mildere" og lettere person enn han.

Nå har problemene begynt å skyte inn for alvor.a)Jeg føler han sakte men sikkert psykisk manipulerer meg! Høres veldig ekstremt ut, men vet ikke om dette bare oppleves slikt for meg i mitt hode, så er det egentlig vanlig.

1) På vennefronten. Før hadde jeg et hav av venner, nå føler jeg så og si ingen ringer meg. Hvorfor? Fordi når jeg først er hjemme den lille helga i måneden (er hjemme 2 helger i måneden kansje, men da gjerne både tor kveld til mandag morgen) så føler jeg at jeg bare er med han. Når kvelden og eller helga kommer, spør han alltid: hva skal du ikveld? Så føler jeg at jeg automatisk begynte å kverrulere, og gå rundt grøten for å hinte til at jeg vil ut med vennene. Da sier han gjerne, åh. Men jeg blir bare hjemme i kveld. Kan du ikke være med litt ut da, så trenger vi ikke å gå til byen? Nei. Så er han sur resten av dagen, og gjerne til neste dag. La meg da poengtere at jeg går IKKE i overkant mye ut, heller at han er i overkant mye hjemme. Vennene vil ikke komme til meg heller, mye føler jeg fordi han gjør det så ubehagelig. Det har de aldri sagt, men synes det er rart de alltid kom til meg før, men ikke nå.

2) Det er kveld. Han skal opp tidlig på morgenen, gjerne i helgene også - dette for å jobbe med litt diverse som han holder på meg for gøy. 2230 legger han seg. ALLTID. Jeg kan gjerne være med han inn litt å kose da når klokka er halv elleve, men jeg vil gjerne gå ut igjen for å se på TV og ha litt privatliv på dataen. Dette fordi jeg er student, og da synes jeg det er deilig og kunne være litt ekstra lenger oppe på kveldene uten å måtte stå tidlig opp neste dag. Vis jeg da sier til han mens jeg stryker han på ryggen feks og jeg merker han øyeblikk sovner, at jeg går ut for å se på tv, blir han sur. Plutselig er han alt for "varm" og skyver meg unna. Nekter å holde rundt meg når jeg kommer tilbake for å sove, pga da er han fremdeles "for varm" b) Selv om han ALLTID uansett holdt rundt meg før, og var (er?) verdens største koseperson. Så da ligger jeg der som en sekk, og føler jeg har begått verdens største synd fordi jeg gikk å så på TV.

3) forventer sex. Vis jeg ikke gir han sex, så blir han vanskelig å ha med å gjøre. Vis det har gått 3 dager og det ikke har blitt noe, og han gjerne prøver seg, så sier jeg kansje: ikke nå... Da er responsen, årrrhhh... du vil jo aldri! Så kan han gjerne lage et svært dårlig vits med kjedelige-sara (la oss si det er navnet mitt). Da føler jeg meg som søppel. Prøver jeg da å å ta intiativet senere på kvelden, blir jeg glatt avvist, fordi da har "sjansen min liksom gått".

c)Dette er ulike eksempler jeg kommer på, som oftest skaper strid i forholdet. Det finnes flere positive og negative ting jeg kunne nevnt i dette forholdet, men forholder meg til det jeg har nevnt nå. Som dere gjerne skjønner, så spiller han mye på samvittigheten min. Og når jeg sier han blir sur etterpå, så mener jeg kald. Som vil ikke snakke, gidder ikke å ha kroppskontakt med meg mer, svarer bare ja/nei, er plutselig veldig varm og flytter seg langt fra meg osv. Det er ikke sånn at han hever stemmen til meg, og vi krangler. Men denne formen for surheten hans er nesten verre, fordi han er så lenge i denne tilstanden, og gir seg aldri!! Det må liksom gå mange, mange timer, og jeg må alltid få han i godt humør igjen ved å være morsomt, eller unnskylde meg. Jeg er mye lei meg pga disse tingene. Han er snill med meg også, men dette begynner å gå innpå meg.d)Jeg er redd for å miste meg selv.

Anonymous poster hash: 0fcd6...e72

Anonymous poster hash: 0fcd6...e72

Merket med rødt=Typisk psykisk mishandling!

a) Du har rett i at han manipulerer deg. Dette er psykisk mishandling! Og det er vanlig at man begynner å tvile på seg selv når man har blitt psykisk og/ eller fysisk mishandlet i nære relasjoner.

b) Han har forandret seg. Dvs han viser frem hvordan han egentlig er, etter en stund med skuespill. (typisk psykopati)

c) Dette er silent treatment, en av metodene som brukes av de som mioshandler psykisk.

d) Følelsen av å miste seg selv /være redd for å miste seg selv er typisk når man blir psykisk mishandlet.

Følelsen av å miste seg selv er også beskrevet her, av kvinner som har levd med vold i nære relasjoner: Masteroppgave av Marianne Notland Smogeli

Noen vil sikkert unnskylde mannen og prøve å forklare at han reagerer som han gjør fordi bla bla bla, og at det er synd i han. Han mishandler deg, og folk forandrer seg sjelden! Han har vist frem hvordan han er nå, og om han "forbedrer seg" etter at du snakker med han, er "forbedringen" kun skuespill!

Slike kan gråte falske tårer og formidle falske følelser, som når de kommer gråtende og "angrer seg" og sier at de "elsker" deg.

Redd deg selv! Kom deg bort!

[Gjest Gjest]

Hehe må poengtere at han er ingen psykopat. Hadde ei venninne, som slet med en den type person som du beskriver. Hun hadde ingen frihet til slutt, og var sykelig opptatt av alt hun gjorde. Han begynte å slå henne, og hun så ikke problemet. Etter mye om og men kom hun seg ut, og han kom i fengsel. 2 år senere er han ute av fengselet, og er i nytt forhold .Ikke bra.

Men skjønner hva du vil frem til. Ja han er mye hjemme, og gir meg dårlig samvittighet for å treffe venner. Vi har vært sammen i 2 år. Jeg må likevel påpeke at jeg ser på meg selv som en forsåvidt god menneskjekjenner, og ser hva han holder på med som ikke er sunt. Jeg ser også hvordan dette påvirker meg, spesielt i og med at har begynt å gråte mer og mer for når han kjører på med de verste kaldhetsøyeblikkene sine. Dermed vil jeg konkludere med at ja han kjører faktisk manipulative teknikker på meg, men jeg ER bevist det han gjør, det er kansje det viktigeste?B ) Han ville likevel aldri ha gjort meg noe vondt, A) men tror egentlig det hele ruger ned til hva det allerede har blitt påpekt der oppe; mangel på bekreftelse av meg.

A) Du unnskylder han. Det er typisk når man har blitt psykisk mishandlet, at man unnskylder mishandleren.

B ) Ville han aldri ha gjort deg noe vondt, sier du?! Han gjør deg vondt, ofte, etter det du beskriver. Han mishandler deg psykisk.

Om han ikke er psykopat, kan det være en annen helseskadelig (for andre) personlighetsforstyrrelse som gjør at han er en mishandler. Les og lær fra boken Sjarmør og tyrann som omhandler forskjellige typer helseskadelige mennesker!

Din venninne så heller ikke problemet i begynnelsen.

Din mann er vel gjerne sjarmerende og "snill" til tider også? Du er antagelig allerede kraftig manipulert og skadet av hans psykiske mishandling, dessverre.

Du forteller om vonde ting. Du gråter. Pga hvordan han er mot deg.

Husk, kjærlighet skal ikke gjøre vondt!

Ønsker du å ha det slik?

Jeg håper at du snakker med en fagperson om dette.

[Gjest Gjest]

Han ville likevel aldri ha gjort meg noe vondt, men tror egentlig det hele ruger ned til hva det allerede har blitt påpekt der oppe; mangel på bekreftelse av meg.

Han gjør deg vondt!

Selvfølgelig* vil du jo tro at det er din skyld (når du tror det er mangel på bekreftelse av deg som er årsaken) at han mishandler deg...

*Det er typisk for mishandlede å påta seg skyld for ting de ikke har skyld for.

[AnonymBruker]

I en tråd om pliktsex skriver du at menn trenger mye sex, og det virker som at du synes pliktsex er fint.

Men du gir ikke typen din noe, TS..?

Anonymous poster hash: 966e7...5cb

[Gjest Gjest]

Anonymous poster hash: 0fcd6...e72

Og det er typisk for mishandlede å ikke vite hva som er normalt! (Se tittelen på innlegget)

[AnonymBruker]

De som blander inn psykopati i dette har virkelig ikke peiling på hva psykopati er.

Høres ut som om han ikke er lykkelig i forholdet, så enkelt er det. Og det er ikke TS heller. Jeg skjønner dem godt begge to, og dette kan bare løses ved at de enten avslutter forholdet eller snakker om det.

Å snu døgnet er kanskje ikke det lureste TS, og jeg skjønner godt at han blir irritert av det.

Anonymous poster hash: 3e26b...6ff

[Gjest Gjest]

Ja.. Det kalles mishandling.

Både å gjennomføre det i praksis, og å diskutere det i teorien.

Fordi det er bestående av akkurat de samme utgangspunktene.

Og det ligger sannsynligvis en personlighetsforstyrrelse eller to i bunnen av det kanskje?

[AnonymBruker]

Ja.. Det kalles mishandling.

Både å gjennomføre det i praksis, og å diskutere det i teorien.

Fordi det er bestående av akkurat de samme utgangspunktene.

Og det ligger sannsynligvis en personlighetsforstyrrelse eller to i bunnen av det kanskje?

Snakk om å blåse ting ut av proporsjoner! liten diagnose på slutten til og med.

Anonymous poster hash: 5b2bb...f55

[Gjest Gjest]

Snakk om å blåse ting ut av proporsjoner! liten diagnose på slutten til og med. Anonymous poster hash: 5b2bb...f55

Substans? Argument? Hmm? ^^

[AnonymBruker]

Ja.. Det kalles mishandling.

Både å gjennomføre det i praksis, og å diskutere det i teorien.

Fordi det er bestående av akkurat de samme utgangspunktene.

Og det ligger sannsynligvis en personlighetsforstyrrelse eller to i bunnen av det kanskje?

Du vet virkelig ikke hva du snakker om. Har du opplevd virkelig mishandling og personlighetsforstyrrelser på nært hold så skjønner du at dette er noe annet.

Anonymous poster hash: 3e26b...6ff