Om å være lykkelig

[Gjest Fast bruker ii]

Vet ikke om det er regnet ute som gjør meg melankolsk eller det at jeg ble sittende å høre på noen gamle sanger fylt med minner, men jeg er trist og lengter tilbake til en tid som er over.

Har ingenting å klage over - har en samboer som jeg elsker og som i mine øyne er helt perfekt. Han elsker meg og vi har det bra sammen.

Vi har god økonomi, vi har gode jobber og gode venner. Men jeg er trist. Og årsaken er så banal. Jeg klarer ikke å glede meg over hvor bra jeg har det.

For noen år siden hadde jeg verdens beste jobb. Den var faglig utfordrene, spennende og jeg hadde verdens beste kollegaer. Jeg var IT-konsulent midt i dåttkom-tiden og det kjenntes som om alle verdens dører sto åpne for meg. Jobbet mye i utlandet og eelsket det. Når jeg var hjemme hadde jeg en stor sosial omgangskrets, både sammen med min samboer og alene sammen med mine egne venner.

Nå gikk jobben min konkurs og jeg fikk raskt en ny jobb - en flott jobb - med mye ansvar og oppgaver. Men for første gang etter at jeg kom ut i arbeidslivet opplever jeg at jeg kjeder meg. Tidligere spratt jeg opp og gledet meg til å gå på jobb hver eneste dag. Nå er det et ork å stå opp. Kollegaene mine er flotte mennesker, men vi er et lite firma, der vi alle har vårt eget felt, så det er ikke så ofte det er behov for å jobbe sammen. Siden jeg er en av få IT-ansatte på kontoret er det ikke noe faglig miljø og jeg har svært få å snakke fag med. Savner det.

I tillegg er jeg ofte sliten når jeg omsider kommer meg hjem (mye overtid) så det er ikke ofte jeg føler at jeg orker å finne på noe. Ser vennene mine sjeldnere og sjeldnere. I tillegg til at flere av vennene mine har stiftet familie og heller ikke har den tiden som man hadde før til å pleie omgangskretsen sin.

Jeg har falt litt i den fella at vi er par-venner som gjør par-venne-ting sammen. Jeg savner venninnegjengen. Det å være et gjeng jenter som går ut og drikker oss fnisete og har det gøy sammen. Flørte litt med en ukjent kjekk mann og få bekreftelse på at jeg ikke er så satt som jeg føler meg nå.

Av og til føles det som om jeg er 28 år, "going on 50".

Kansje er dette alderspanikk, hva vet jeg. Men jeg savner mitt litt sorgløse liv fylt med moro og glede over å stå opp hver dag.

Nå jeg jeg sliten og lei og trøtt og gleder meg til helgene så jeg kan gjøre ingenting. Jeg vil dra på café og møte venner, gå på byen og ha det gøy. Finne på noe midt i uken sammen med venninner. Gå på kino på en mandag med kjæresten min. Men jeg er sliten. Lei. Og ikke lykkelig.

[Fakse]

Det er jo ingenting som hindrer deg i å ha det sånn som du hadde det i den tida du savner? Du kan selvfølgelig ikke få samme jobben tilbake, men nå har jo bransjen snudd, og du har mye erfaring (og kanskje relevant utdanning?). Det skulle ikke være noe stort problem å finne en mere utfordrende jobb før du vissner bort. Når det gjelder venner er det bare en ting å gjøre; ta tak i deg selv!

Det er lov til å savne en tid som er forbi, men om det er mere enn bare et melankolsk øyeblikk bør du se på situasjonen du er i nå og gjøre noe med den for å få det slik du ønsker å ha det her i livet.