angst for å amme

[AnonymBruker]

Jeg og mannen er prøvere, men jeg har på en måte ikke lyst til at jeg skal bli gravid. Vi har begge kjempelyst på barn og alt ligger til rette for det, men jeg føler likevel en lettelse hver gang jeg ser en negativ test.

Grunnen til dette er at jeg blir skikkelig kvalm og dårlig av bare tanken på at noen skal suge på puppene mine. Har vært slik hele livet mitt, jeg blir svimmel og kvalm og får en enorm trang til å komme meg unna situasjonen, vanskelig å forklare, men pulsen går i hundre og jeg føler jeg på en måte detter helt ut av kroppen og får panikk. Det er altså ammingen jeg er så redd for, eller rettere sagt presset til å amme. Jeg vet det kommer til å bli helt forferdelig for meg å amme, men jeg føler meg som en kjempedårlig mor om jeg ikke ammer.

Har bestemt meg for å prøve så klart, og uansett gi råmelk og komme meg gjennom den første uken. Selv om det er liten sjans for at det kommer til å gå bra vet jeg egentlig at det ikke kommer til å gå bra. Har egentlig lyst til å kaste opp bare ved tanken. Har ikke problemer med at mannen tar på de eller biter i de, men med en gang han suger får jeg helt panikk, så er ikke bare med babyer.

Blir så lei meg av dette Har nesten lysten å droppe all fremtid med barn, bare så jeg skal slippe å amme, jeg klarer det virkelig ikke, blir svimmel og uvel bare av å skrive dette innlegget, men så elsker jeg barn også, og har så lyst på noen små i livet mitt

Anonymous poster hash: f7cd9...e20

[AnonymBruker]

Er det en spesiell årsak bak denne fobien - og har du forsøkt å gjøre noe med det utover å tenke på det?

Om det er en irrasjonell, tilfeldig angst kan den for det første jobbes med, og man kan se det an der og da. Det går vel også såvidt jeg vet an å finne gode alternativer(pumpe melk og gi med flaske eks, delamming osv) - og MME er et fullgodt alternativ dersom du opplever at det faktisk ikke fungerer når du står oppi det.

Om det er logiske årsaker bak angsten(seksuelle overgrep e.l) så synes jeg ikke du skal presse deg til å gjøre det, men bare la tiden vise om følelsene endrer seg.

Man får jo endel hormoner som kan endre ganske så mye, så for alt du vet kan amming bli en hyggelig opplevelse for deg når alt kommer til alt.

Anonymous poster hash: 4b911...c4b

[AnonymBruker]

Se det an. Det er mye som forandrer seg i løpet av de ni månedene du går gravid. Og å amme et eget barn er en helt annerledes opplevelse enn alt annet som foregår i pupperegionen.

Og hvis motviljen er like sterk når barnet er født, vokser det friske fine barn opp på mme også

Anonymous poster hash: 85619...7c9

[attegløyma]

Du kan berre få jordmor/ lege tIl å skrive i papira dine at du ikkje vil amme, ferdig. Mange som ikkje ammar, vi fekk det ikkje til og ga oss etter 3 mnd med delamming. Har fleire venninner som ga opp før eller ga beskjed på føden om at dei ikkje ville.

[Yesterday]

Ikke tenk på det om du vil ha barn. Trur du at du kan klare å pumpe? For da kan du gi råmelka ved å pumpe og etterhvert gå over til mme. Anbefaler at du gir morsmelk i lenger enn en uke om det går, kanskje det er 3 uker som er anbefalt, husker ikke i farta.

Men det du må dessverre stålsette deg mot er all maset om amming på sykehuset og av helsestasjonen. Håper og at du får ei grei jordmor mens du er gravid som ikke maser om amming. Og kanskje folk her inne vil kritisere deg og, men ikke bry seg om det

[AnonymBruker]

Takk for svar

Jeg er veldig usikker på om det er noe som utløser dette eller ikke, har noen andre punkter som samme følelse dukker opp av, men har aldri skjønt hvorfor. Jeg kan ikke ha plagg eller ting som er svakt nær halsen min, da får jeg også helt panikk og blir livredd. Samme med søvn, kan ofte få en helt irrasjonell frykt, vet ikke om det har hendt noe med meg, i så fall noe jeg selv ikke vet om.

Tror ikke det funker med pumping heller Har prøvd å tenke på det også, men er akkurat like ille. Når man bare tar på det etc. så er det på en måte bare en kroppsdel som hvilken som helst arm på en måte. Men når det kommer til suging der får jeg helt panikk. Når jeg ser for meg eller tenker på det får jeg en panisk redsel og vil bare vekk derfra, men samtidig følelsen av at jeg ikke kan komme meg vekk og at jeg ikke kan gjøre noe. Jeg kan jo ikke kaste bort barnet, så jeg føler meg helt maktesløs.

I starten av forholdet før mannen helt skjønte greia, holdt han meg fast og skulle leke suge på puppen min, fikk helt panikk og endte med at jeg bet han kjempehardt i armen. Vet ikke hva som er galt med meg

Anonymous poster hash: f7cd9...e20

[Silfen]

Det der er jo en behandlingsmulig angst. Du har også god tid. Så er det opp til deg om du ønsker å gjøre noe med det.

[AnonymBruker]

Det der er jo en behandlingsmulig angst. Du har også god tid. Så er det opp til deg om du ønsker å gjøre noe med det.

Jeg har faktisk gått til behandling før, men har ikke hjulpet. På søvnen hjalp det noen uker, så var det tilbake til det vanlige igjen. Utløses bare når jeg sover alene, eller "sover" alene, blir sittende oppe hele natten i redsel helt stiv av skrekk til jeg sovner av utmattelse. Men heldigvis er ikke dette et problem da jeg som oftest sover med mannen.

Men alle disse tingene har vært helt siden jeg var liten, så lenge jeg kan huske. Akkurat brystdelen merket jeg ikke før i 18 års alderen så klart av naturlige grunner. Men søvnen og halstingen har alltid vært der.

Har som sagt gått til behandling, men har ikke hjulpet noe. Er ikke angst, tror jeg, vet ikke helt hva som definerers som angst, men det jeg har lest føler jeg hvert fall ikke stemmer helt. Jeg føler jeg egentlig rett og slett bare får panikk. Kroppen går helt i forsvarmodus, spenner seg helt, høy puls og veldig årvåken, samtidig som jeg blir livredd og hele kroppen knytter seg.

Anonymous poster hash: f7cd9...e20

[Gjest navnelapp]

Eg tenker at dette kjem til å gå seg til. Enten så overvinn du angsten din, den kan til dømes bearbeidast ved å snakke med psykolog, helsesøster, jordmor eller andre fagpersonar. Du er ikkje den einaste som har tenkt desse tankane, dei har nok høyrt dei før. Viss du etter samtalar framleis "står fast" så er det ikkje verre enn at du melder frå at du ikkje skal amme. Då får du medisinar som stoppar mjølka, og så gir du mme. Det har også skjedd før, det ordnar seg.

[AnonymBruker]

Eg tenker at dette kjem til å gå seg til. Enten så overvinn du angsten din, den kan til dømes bearbeidast ved å snakke med psykolog, helsesøster, jordmor eller andre fagpersonar. Du er ikkje den einaste som har tenkt desse tankane, dei har nok høyrt dei før. Viss du etter samtalar framleis "står fast" så er det ikkje verre enn at du melder frå at du ikkje skal amme. Då får du medisinar som stoppar mjølka, og så gir du mme. Det har også skjedd før, det ordnar seg.

Har lest litt rundt på forumer, og alle får så enorm hets for å ikke amme. Og jeg er så redd for å skulle bli tvunget til å amme om det virkelig ikke fungerer. Skal som sagt prøve meg i starten og hvert fall komme meg gjennom råmelk perioden samme hvor vanskelig det blir. Men er redd for å bli presset til å fortsette og at alle rundt skal snakke stygt om at jeg ikke ammer. Og at jeg da blir sittende og piner meg gjennom hver eneste amming, er redd for at det skal ødelegge hele forholdet til babyen og spedbarnstiden. Hjelper ikke at moren min er veldig negativ til mme heller.

Takk for svar forresten

Anonymous poster hash: f7cd9...e20

[Gjest navnelapp]

Folk har like sterke meiningar om "ammepolitiet", så dette går begge veiar. Og var eg deg ville eg iallfall gitt beng i mamma. Ho får innfinne seg med mine valg, viss ho vil vere med på moroa.

[AnonymBruker]

takk

jeg bare føler meg som en dårlig kommende mor, siden jeg ikke klarer å amme uten noen fysisk grunn, kan godt hende alt det fysiske rundt ammingen går strålende, men så får likevel barnet ikke morsmelk siden jeg er en tulling med rare panikkanfall... uff.

Anonymous poster hash: f7cd9...e20

[Silfen]

Eneste som er dårlig er at du har bestemt deg på forhånd om noe du, selv med erfaring nå, ikke aner noe om hvordan det kommer til å bli.

[Gjest navnelapp]

takk

jeg bare føler meg som en dårlig kommende mor, siden jeg ikke klarer å amme uten noen fysisk grunn, kan godt hende alt det fysiske rundt ammingen går strålende, men så får likevel barnet ikke morsmelk siden jeg er en tulling med rare panikkanfall... uff.

Anonymous poster hash: f7cd9...e20

Viss eg var deg ville eg ganske enkelt hatt mme klar. Du veit ikkje korleis du vil reagere. I mange tilfelle vil angstar og vonde tankar vere blåst bort når barnet er der. Mange har fortalt om ønske, krav og tankar dei hadde før fødselen, som ikkje slo til, og som berre var blåst bort når dagen (og barnet) var der. Viss angsten framleis er der, så lagar du til mme, heilt enkelt.

[AnonymBruker]

Eneste som er dårlig er at du har bestemt deg på forhånd om noe du, selv med erfaring nå, ikke aner noe om hvordan det kommer til å bli.

Har du ikke sett at jeg har sagt jeg skal prøve i starten uansett. Det er jo så klart kjempebra om det går bra, men jeg må da ta i betraktning at slik jeg føler det nå kommer det absolutt ikke til å gå bra, vanskelig å forklare, men jeg får noe tilnærmet angstanfall. Og om det ikke går bra vil jeg gjerne være forberedt på det. Om det går bra er så klart det supert.

Anonymous poster hash: f7cd9...e20

[Silfen]

Joda. Men med en holdning som jeg VET det ikke går, uansett, så er det negativt fra begynnelsen av. Det høres ut som du beskriver tortur, fremfor å prøve å omstille deg allerede. Alle fobier kan kureres. Men det avhenger av personen selv.

[AnonymBruker]

Joda. Men med en holdning som jeg VET det ikke går, uansett, så er det negativt fra begynnelsen av. Det høres ut som du beskriver tortur, fremfor å prøve å omstille deg allerede. Alle fobier kan kureres. Men det avhenger av personen selv.

Jeg har prøvd, og det føles faktisk nesten litt som tortur for meg nå. Jeg har gått til behandlinger hos flere forskjellige fagfolk men ikke merket noe bedring overhode, siden det egentlig ikke har noen stor innvirkning på hverdagen min, utenom akkurat dette med amming, så valgte vi til slutt, etter et år med behandlinger, at det var bedre for meg og oss å ikke dvele mer med dette. Og vi fant ut at jeg skulle prøve å amme, om det ikke går så går det ikke.

Men for hver måned vi nå prøver å få barn får jeg mer og mer vonde følelser. Var ikke meningen å få det til å virke som at jeg absolutt vet at det ikke kommer til å gå, jeg var bare litt ekstra nedfor når jeg skrev her i går, for det er faktisk et veldig stort problem for meg. Men skal så klart prøve, og håper jo så klart at alt skal gå bra, men slik føles det ikke nå.

Anonymous poster hash: f7cd9...e20

[Silfen]

Nå vet jeg ikke hva slags behandlinger du har gått til, men med fobier så må man utsettes for det man er redd for. Altså bør du se om noen kan hjelpe deg å bli komfortabel med din egen kropp. La oss for eksempel si at du står med bh eller topp foran speilet og ser på puppene dine. Gjenta daglig til det ikke lenger gir ekstreme følelser. Sett tall på kvalmeopplevelsen din når du gjør dette. Målet er å gå fra 10 til tilnærmet 0. Stå så uten overdel og se. Tenk at noen tar på deg. Gjenta til du ikke lenger får ekstreme følelser. Legg så en hånd i nærheten av puppene dine, gjenta. Dette er bare et eksempel på eksponeringsterapi. Dersom behandlerne du har gått til ikke har hjulpet deg med en form for eksponeringsterapi, så tror jeg du bør oppsøke noen som kan bidra med dette. Det funker. Men man kan ikke gi opp.

Og det er uavhengig av om du skal amme eller ikke. Målet for deg må bli å være komfortabel med egen kropp.

[AnonymBruker]

Jeg er nybakt mor, barnet er 1 uke gammelt. Jeg hadde de eksakt samme tankene som deg.....men, helt siden fødselen der instinktene tok over hos meg og jeg ikke brydde meg om noe annet har disse tankene forsvunnet. Jeg har ligget med puppene ute til sykehusfolka, latt pleiere hjelpe til med hvordan legge henne til, latt dem se etter hvordan hun suger.... Rett og slett er puppene mine blitt noe helt naturlig som nå kun handler om å mate mitt eget barn. Jeg tenker ikke engang over det, det har blitt slik av seg selv. På et tidspunkt slår naturen inn, i bunn og grunn er vi mennesker dyr. Du kommer til å forandre mening ja amming den første tiden handler om å fortsette til tross for vonde nippler men allerede etter en uke med en god del vegring for å amme for nte gang hele døgnet er ting bedre og nå begynner det å bli koselig.

Anonymous poster hash: 39ed8...528

[AnonymBruker]

Men du må jo ikke amme!!

Bare i klart i fra at du ønsker å gi MME på flaske, og ikke plag deg selv med amming.

Barna blir like friske og raske på MME.

Jeg prøvde amming med nr 1, fordi man liksom "skal" prøve, selv om jeg pga en operasjon visste at det ikke ville gå. Det ble ett helvete! Myye sårhet, smerter, blod i melka og en baby som konstant var sulten fordi den ikke fikk nok.

Etter 3 uker ga jeg opp, og gikk over på MME, og vi fikk en helt ny og myyye bedre hverdag!

Så da jeg fikk nr 2 var jeg fast bestemmt på å ikke la meg overtale til å prøve amming igjen. Det gikk helt fint, fikk MME på sykehuset og vi hadde en fantastisk barseltid:)

Så ikke hør på ammepolitiet, gjør det som føles best for deg. og ikke dropp å få barn bare pga amming, når det finnes ett bedre alternativ!

Etter å ha førsøkt begge deler, og lest/hørt om alle ammeproblemer, og ikke minst hvor mye tid man bruker på amming, kan jeg ikke fatte at noen gidder i det hele tatt, mye bedre med flaske:)

Anonymous poster hash: 85d14...c56