Livredd for å miste barna mine

[AnonymBruker]

Jeg klarer ikke sove om natta fordi jeg er så redd for hva som vil skje med barna mine når jeg dør. Har allerede dårlig samvittighet for at jeg satte dem til verden når jeg vet vi en dag skal skilles Når min mor døde var jeg helt ødelagt i flere år. At de skal leve uten meg er forferdelig, barna er jo livet mitt. Jeg er så redd for om de kommer til å slite og jeg ikke får hjulpet.. Det er jo ikke noe å få gjort med det, men tanken på det fremmer tårer i meg. Noen som føler det samme..?

Anonymous poster hash: 3a3f8...291

[Gjest Magdalene]

Det er absolutt ikke bra å gå slik. Alle er vi jo redde for hva som skal skje med barna våre når vi forlater overflaten, men det viktig å ikke la de tankene overta helt.

Kanskje du burde oppsøke profesjonell hjelp?

[Mafalda]

Nei, faktisk ikke.

Og nå mener jeg ikke å være ufølsom, men virkelig: den dagen jeg dør, såfremt det ikke skjer plutselig og i ung alder, så håper og tror jeg at barna mine er fullt i stand til å ta vare på seg selv. At de har egne familier og hverandre å støtte seg på, og at de er travelt opptatt med barn, arbeid og interesser.

Selvsagt håper jeg de kommer til å savne meg i hvert fall littegrann Men jeg ser ikke for meg at min død om 25-30 år skal kunne slå beina under barna mine når den tid kommer, jeg satser på at de står støtt i både glede og sorg og livets andre utfordringer... *optimist*

Klem til deg, prøv å legge bort de tankene- for det er så lite man får gjort med livets gang allikevel.

[Pria]

Din jobb som mor er å oppdra dine barn til å bli selvstendige, ta utdannelse og få seg en ordentlig jobb. Vi skal alle dø en gang.

Så nei, din tankegang er ikke normal, den er destruktiv og usunn og du trenger psykologhjelp.

[Gjest Marmot]

De fleste er jo godt voksne når de mister foreldrene sine, etablerte med ektefeller, barn, barnebarn osv. Og da er det også naturlig å miste foreldre.

Jeg var 21 da jeg ble foreldreløs, og slet som deg i flere år etterpå. Det var utrolig tøft, men i dag lever jeg godt med min historie, selv om det ofte er trist og vondt ennå. Når barna våre er små, er vi "livet" for dem også, men så blir de voksne og det forandrer seg. Jeg håper ungen(e) min(e) får lov til å bli godt voksne før jeg forsvinner, men uansett tenker jeg at det er naturens gang.

[AnonymBruker]

Ikke ta sorgene på forskudd, du er enda i live.

Jeg har mistet en av mine foreldre i ung alder. selvfølgelig var det hardt,men jeg har utdannelse,jobb og et helt vanlig liv. Er i midten av 20 åra,har ingen barn. Synes jeg klarer meg bra.

Anonymous poster hash: ec8ed...1fc

[AnonymBruker]

At de skal leve uten meg er forferdelig, barna er jo livet mitt.

Anonymous poster hash: 3a3f8...291

Joda, sånn føler du det nok. At de er hele livet ditt. Men du er ikke hele deres liv. De første årene er du kanskje det, men såfremt du ikke dør før de er voksne, klarer de seg bra (det gjør de antagelig uansett, sånn sett). Det høres sikkert brutalt ut, og det er klart det vil være veldig vondt for dem når mamma dør, men det er naturlig og noe så godt som alle opplever.

Tror rett og slett du opphøyer deg selv litt her, jeg. Jeg elsker min mor, og det blir forferdelig når hun dør, men man kommer seg forbi det. De fleste gjør i hvert fall det. Jeg kommer forhåpentligvis til å dø før sønnen min. Han kommer til å ta det tungt og savne meg, men så kommer han over det. Som alle andre. Ingen grunn til å bekymre seg for det.

Men din holdning her virker ikke preget av fornuft og rasjonalitet, snarere av frykt og irrasjonalitet. Jeg tror du trenger hjelp. Man tenker gjerne over dette, men ditt tilfelle lyder ekstremt.

Anonymous poster hash: 47b7c...50f

[AnonymBruker]

TS her. Mye av grunnen til at jeg er redd er fordi den biologiske faren til ungene mine er psykopat, i den grad at han truer og har vært voldelig i vårt daværende forhold. Når han sier han skal og vil drepe mine barn så er jeg livredd for å forlate dem og livredd for å ikke kunne beskytte dem i fremtiden Kanskje dere skjønner litt bedre hvorfor jeg føler som jeg gjør nå..

Anonymous poster hash: 3a3f8...291

[AnonymBruker]

Da ville nok de fleste vært bekymret. Men det er jo faktisk en helt annen problemstilling enn du beskrev i hovedinnlegget...

Anonymous poster hash: d4742...0bb

[siebaeo]

1. Da ville nok de fleste vært bekymret.

2. Men det er jo faktisk en helt annen problemstilling enn du beskrev i hovedinnlegget...

Anonymous poster hash: d4742...0bb

1: Helt enig!

2: Også riktig. Men er det er vel unødvendig å påpeke nå som hun har fortalt det..?

Det kan jo fortsatt være bra å få snakket med noen om frykten. Jeg vil tro en slik situasjon lett kan være en katalysator for angst..?

til deg, TS! Det høres ikke noe greit ut..

[Havbris]

Du gir oss flere opplysninger underveis, som gir litt mer mening til hovedinnlegget ditt. Jeg håper du har et nettverk rundt deg. Hvis barna dine har en dysfunksjonell far som også truer, så må du sørge for at ikke alt hviler på dine skuldre. Jeg skjønner angsten din men den må ikke gjøre deg syk.

[Vera Vinge]

Jeg skjønner godt at du bekymrer deg for dette, både pga. det du sier om barnas far og at du selv tok det veldig tungt da moren din døde. Nå er velsannsynligheten aller størst for at disse truslene er en måte å prøve å sette deg ut på, men skjønner selvsagt at dette plager deg (og jeg kjenner jo heller ikke ham, men de fleste av hans kaliber er vel mer opptatt av sine ekspartnere og hvordan de kan gjøre livet fælt for dem enn å ta sine egne barn).

Men litt praktiske spørsmål. Har denne mannen besøksforbud mot deg og barna siden han har vært voldelig mot deg og truet barna deres? Har han noen form for samvær? Foreldreansvar?

Endret 13. september 2013 av Vera Vinge

[AnonymBruker]

TS her. Han har ikke besøksforbud, han har ikke samvær med barna og jeg har all foreldreomsorg alene. Barna mine er også ganske små enda så jeg har ikke hatt praten med dem ennå, livredd for å virke som at jeg er skurken og si noe feil. Er jo ikke så lett si til en 6 åring (min eldste) "pappan din slo mamma så hardt at og sa at han ville kvele deg så" Jeg synes dette er veldig vanskelig

Anonymous poster hash: 3a3f8...291

[Havbris]

Jeg spør igjen: har du et nettverk rundt deg?

[AnonymBruker]

Ja. Men de vet jo ikke hva de skal si om dette.. Er bare "uff, stakkars dere. Synes synd på deg" er ikke så mye råd i det, dessverre. TS

Anonymous poster hash: 3a3f8...291

[ViljaH]

Istedet for å sitte å være redd, så må du foreta deg noe, slik at du kan føle deg trygg på at hvis du uventet går bort, så vil barna bli sørget for på en god måte. Lag livstestamente hvor du skriver hvem du vil skal fostre opp barna i ditt sted. Finn ut hva du må gjøre av dokumentasjon/hvem/vedtak for å sikre at pappaen ikke vil kunne få omsorgen hvis situasjonen oppstår. Så vil du føle deg tryggere, og trenger ikke psykolog.