Tror han har ombestemt seg ang. barn

[AnonymBruker]

Jeg og min mann har vært sammen i rundt 7 år nå, og gift 4 av dem. Han er i begynnelsen av 30 årene, jeg er i midten av 20 årene.

Først og fremst vil jeg si at vi har et veldig godt og trygt forhold. Vi har felles interesser som gir oss mye felles glede, og vi snakker godt sammen. Jeg vil si det er en stor respekt og kjærlighet mellom oss.

Da vi ble kjent gjorde jeg det klart at jeg ikke ønsker barn.

Jeg har helt siden jeg selv var barn, sett for meg et barnløst liv.

Min mann hadde også sett for seg et liv uten barn, så dette var ikke et problem for han.

Vi har begge investert mye i forholdet. Han har flyttet fra venner og familie, jeg har skrinlagt noen planer.

I dag vil jeg si vi er ganske etablerte. Vi eier hus sammen, han har en krevende jobb som tar mye tid, og jeg har en vanlig 8-16 jobb pluss studier.I tillegg har vi en hund.

Vi har felles venner (også barnløse) og egne venner (type barndomskamerater og gamle skolevenninner).

Og det er her problemet mitt kommer inn.

Da vi møttes for 7 år siden, var kameratgjengen til mannen min i midten av 20årene. De var unge, single og alt var gøy.

Nå er alle som en etablert med rekkehus, kone og barn. Og når vi besøker dem, så ser jeg hvordan mannen min leker og tøyser med ungene.

Jeg har i nyere tid spurt han om hva han syntes om at vi ikke skal ha barn, og da har han svart noe vagt om at "det er koselig med barn" og at "alle rundt meg har barn".

Jeg prøvde å snakke med han om det, men han lukket seg helt.

Jeg vet liksom ikke helt hva jeg skal gjøre med dette... Det er forståelig at en etablert mann i 30 årene, med god jobb og et trygt og stabilt ekteskap, ser annerledes på familie, enn da han var ung og singel. Jeg har på en måte "ventet på" dette.

Men jeg har ikke endret meg. Jeg vil fortsette med mine studier og mine interesser. Jeg ELSKER å være barnløs. Jeg syntes det er fantastisk å kunne bruke min tid og mine penger på god mat, kulturliv og reiser. I tillegg er jeg glad i friluftsliv (derav hunden) og kan fint forsvinne på vidda en uke eller to i strekk.

Jeg vil ikke stå til hinder for at mannen min får det familielivet han kanskje ønsker seg, men det kommer ikke ikke til å bli med meg.

Han nekter å snakke om saken, og jeg føler meg rådvill.

Hjelp

(beklager skrivefeil, er på mobil)

Anonymous poster hash: 00970...9f9

[AnonymBruker]

Kan hende han ikke vil snakke mer om det siden han er klar over dine meninger. Han setter det å beholde deg høyere enn tanken om å få barn. Det er det jeg kan komme på. Får bare håpe at han ikke savner det, for i så fall mener jeg det er urettferdig av deg å være sammen med ham (selv om dere er gift).

Anonymous poster hash: 24369...b56

[AnonymBruker]

Hvorfor er det urettferdig av MEG å fortsette å være gift med han? Det ervi så tilfelle en urett han gjør mot seg selv.

TS

Anonymous poster hash: 00970...9f9

[Gjest Moirai]

Siden dere var enige om dette mener jeg det er hans ansvar å ta det opp, dersom han har endret seg. Kanskje synes han det er litt sårt, men prioriterer forholdet deres, da mener jeg at det er hans rett, uten at du skal skrape noe mer i det.

[Gjest Gjest]

Nja, er det nå egentlig det?

[Gjest]

Jadda.

Han har kommet i "generativ fase" og du er fortsatt i den vegetative.

Har sett det en haug ganger.

Oftest så ender det med at dama en dag finner ut at: OBS! Gravid!

Mannen blir kjempeglad. Hun lunken. Og så spoler vi raskt fram, og finner ut at hun er den supermamman som ikke lenger kunne tenke seg livet uten barn, og fatter ikke hva hun tidligere tenkte.

En del andre tilfeller ender med at den som ønsker barn går, fordi behovet for for sterkt.

Eller at den som ønsker barn blir deprimert, ulykkelig, og føler at livet har sklidd forbi, og han gikk glipp av de beste bitene.

Ingenting av det du oppgir som "uforenelig med barn" er uforenelig med barn.

Man kan gjøre en hel masse saker selv om man har unger.

Så du må gå i deg selv og finne ut hvor besluttningen din egentlig sitter.

Kanskje er du villig til å få en unge, om du får sortert litt følelser og fakta.

Det er faktisk veldig givende.

[AnonymBruker]

Jeg misstenker og er litt redd for at han EGENTLIG ønsker seg et A4 familieliv med taco hver fredag og sommerferie til Sørlandet.

Men at han prioriterer forholdet til meg, og rasjonaliserer bort familielysten ("jeg jobber så mye", "det er sikkert ikke SÅ koselig"). Kanskje gan til og med luller seg inn i en tro om st jeg om noen år vil få lyst på barn.

Jeg elsker han og vil bare det beste for han. Jeg ønsker ikke at han om 20 år skal se tilbake på livet sitt og angre på at han valgte bort familie til fordel for meg. Kan hende vi skiller oss, da vil han ikke sitte igjen med noe.

Samtidig kommer jeg aldri til å få barn bare fordi han ønsker et normalt familieliv. Jeg har gjennom 7 år vært stålklar på at jeg ikke skal ha barn.

TS

Anonymous poster hash: 00970...9f9

[AnonymBruker]

Jadda.

Han har kommet i "generativ fase" og du er fortsatt i den vegetative.

Har sett det en haug ganger.

Oftest så ender det med at dama en dag finner ut at: OBS! Gravid!

Mannen blir kjempeglad. Hun lunken. Og så spoler vi raskt fram, og finner ut at hun er den supermamman som ikke lenger kunne tenke seg livet uten barn, og fatter ikke hva hun tidligere tenkte.

En del andre tilfeller ender med at den som ønsker barn går, fordi behovet for for sterkt.

Eller at den som ønsker barn blir deprimert, ulykkelig, og føler at livet har sklidd forbi, og han gikk glipp av de beste bitene.

Ingenting av det du oppgir som "uforenelig med barn" er uforenelig med barn.

Man kan gjøre en hel masse saker selv om man har unger.

Så du må gå i deg selv og finne ut hvor besluttningen din egentlig sitter.

Kanskje er du villig til å få en unge, om du får sortert litt følelser og fakta.

Det er faktisk veldig givende.

Jeg kommer aldri til å få barn bare for å please en mann, uansett hvor mye jeg elsker han.

Og det finnes ikke tvil i min sjel om at jeg hadde blitt en fantastisk mamma. Jeg er overbevist om at jeg hadde blitt en god mor.

Men jeg vil ikke.

Det er sikkert kjempeflott og givende med barn, for de som ønsker det. Det er sikkert masse man kan gjøre med barn. Men jeg ønsker ikke å forbli barnløs slik atvjeg kan fortsette å tråle vidda i fred, reise gjorda rundt og gå på teater/opera hver helg. Jeg ønskerbå forbli barnløs fordi jeg ikke ønsker barn.

TS

Anonymous poster hash: 00970...9f9

[AnonymBruker]

Igjen, beklager skrivefeil. Er på mobilen.

Det er denne biten jeg er redd for:

"Eller at den som ønsker barn blir deprimert, ulykkelig, og føler at livet har sklidd forbi, og han gikk glipp av de beste bitene".

Det gjør meg ingenting om han vil skille seg fra meg, så lenge han gjør det for å bli lykkelig. Men jeg er redd for at han skal bli ulykkelig

ts

Anonymous poster hash: 00970...9f9

[Gjest Gjest]

Jeg er litt i samme situasjon som deg. Mann på 34 der vennene er flerbarnsfedre, lillebrødrene har fått barn etc. Jeg har aldri hatt behovet. Han vil velge meg foran barn.

Jeg har tidkrevende jobb og fritidsinteresser. Jeg har likevel bestemt meg for å forsøke å få barn, men jeg har ikke fortalt ham det ennå.. Har vel fortsatt en liten tvil.. Selv om alt ligger til rette, utdanning, økonomi, hus og hjem. Det er bare det at jeg veit at noe vil mangle i livet hans uten, og jeg tror ikke han kan være helt lykkelig uten.. Og jeg unner ham å være lykkelig, jeg elsker ham jo.

[#Sunrise]

Kunne han ikke blitt donor til et lesbiskpar, så kunne dem hatt ungen, og han kunne sett ungen nå og da, og han kunne vært gift med deg:)

bare et veeeldig naivt forslag fra meg:)

[AnonymBruker]

Gikk gjennom det samme med min eks som du går gjennom med din mann nå.

Når vi ble sammen var vi enige om å ikke få barn, etter ca 5 år sammen så begynte jo alle rundt oss å poppe ut unger i hytt og vær. Tok han ikke lenge før jeg kunne se at han begynte å verke etter egne barn, men han nektet i lang tid, selv om fraser som "jeg skal aldri ha barn" til "det hadde jo ikke gjort noe om du plutselig ble gravid".

Plutselig begynte han å "låne" hjem babyer fra venner for å vise at det er jo ikke så ille å ha en baby!

Jeg kom ikke til å få barn bare for å gjøre samboeren min fornøyd, så det gikk som det måtte gå.

Han fant seg en ny dame ett år etterpå, som ble gravid 3 måneder etter de ble sammen, så der gikk det fort i svingene. Han sender meg klagemeldinger nesten daglig om at han er ulykkelig med "kjærringa", jaja, han valgte det selv.

Anonymous poster hash: d23e6...7a9

[Gjest tsejG]

1: "Men jeg ønsker å forbli barnløs slik atvjeg kan fortsette å tråle vidda i fred, reise gjorda rundt og gå på teater/opera hver helg"

2: "Det gjør meg ingenting om han vil skilles fra meg"

Ja det var jo solide argumenter for å ikke ønske seg barn..., eller å ville få barn med mannen du "elsker" så høyt, som igjen leder til sitat nr. 2...

Skyt meg gjerne, men jeg fatter bare ikke hva folk som så til de grader lever for seg og sitt skal med kjæreste/ektemann.

Selvfølgelig går han rundt og håper at du skal bli voksen og endre syn. Han vil jo helst dele livet sitt med deg, og hadde vel forståelsen for dine utsagn når dere ble sammen og du var yngre og ville prioritere deg selv i større grad. Men regnet vel også med at du ville vokse opp og slå deg til ro en gang. Men nei, her skal det tydeligvis leves ut ungdommelige ego-drømmer livet gjennom, så mitt råd er å la ham gå snarest mulig slik at han kan finne seg en familiær kvinne som elsker ham OG i tillegg ønsker et normalt familieliv med ham, til fordel for en som krampholder på egolivet som fri fant og skal ditt skal datt livet til ende!

Kom med noen bedre grunner til at du ikke ønsker barn, ellers ingen forståelse herfra!

Stakkars fyr...

[Gjest tsejG]

Gikk gjennom det samme med min eks som du går gjennom med din mann nå.

Når vi ble sammen var vi enige om å ikke få barn, etter ca 5 år sammen så begynte jo alle rundt oss å poppe ut unger i hytt og vær. Tok han ikke lenge før jeg kunne se at han begynte å verke etter egne barn, men han nektet i lang tid, selv om fraser som "jeg skal aldri ha barn" til "det hadde jo ikke gjort noe om du plutselig ble gravid".

Plutselig begynte han å "låne" hjem babyer fra venner for å vise at det er jo ikke så ille å ha en baby!

Jeg kom ikke til å få barn bare for å gjøre samboeren min fornøyd, så det gikk som det måtte gå.

Han fant seg en ny dame ett år etterpå, som ble gravid 3 måneder etter de ble sammen, så der gikk det fort i svingene. Han sender meg klagemeldinger nesten daglig om at han er ulykkelig med "kjærringa", jaja, han valgte det selv.

Anonymous poster hash: d23e6...7a9

Hrmff.... for noe oppdikta vrøvl!!

[AnonymBruker]

1: "Men jeg ønsker å forbli barnløs slik atvjeg kan fortsette å tråle vidda i fred, reise gjorda rundt og gå på teater/opera hver helg"

2: "Det gjør meg ingenting om han vil skilles fra meg"

Ja det var jo solide argumenter for å ikke ønske seg barn..., eller å ville få barn med mannen du "elsker" så høyt, som igjen leder til sitat nr. 2...

Skyt meg gjerne, men jeg fatter bare ikke hva folk som så til de grader lever for seg og sitt skal med kjæreste/ektemann.

Selvfølgelig går han rundt og håper at du skal bli voksen og endre syn. Han vil jo helst dele livet sitt med deg, og hadde vel forståelsen for dine utsagn når dere ble sammen og du var yngre og ville prioritere deg selv i større grad. Men regnet vel også med at du ville vokse opp og slå deg til ro en gang. Men nei, her skal det tydeligvis leves ut ungdommelige ego-drømmer livet gjennom, så mitt råd er å la ham gå snarest mulig slik at han kan finne seg en familiær kvinne som elsker ham OG i tillegg ønsker et normalt familieliv med ham, til fordel for en som krampholder på egolivet som fri fant og skal ditt skal datt livet til ende!

Kom med noen bedre grunner til at du ikke ønsker barn, ellers ingen forståelse herfra!

Stakkars fyr...

Kanskje du burde lese ts sine innlegg på nytt, for det virker ikke som om du har helt forstått de...

Anonymous poster hash: 7aa18...16f

[AnonymBruker]

1: "Men jeg ønsker å forbli barnløs slik atvjeg kan fortsette å tråle vidda i fred, reise gjorda rundt og gå på teater/opera hver helg"

2: "Det gjør meg ingenting om han vil skilles fra meg"

Ja det var jo solide argumenter for å ikke ønske seg barn..., eller å ville få barn med mannen du "elsker" så høyt, som igjen leder til sitat nr. 2...

Skyt meg gjerne, men jeg fatter bare ikke hva folk som så til de grader lever for seg og sitt skal med kjæreste/ektemann.

Selvfølgelig går han rundt og håper at du skal bli voksen og endre syn. Han vil jo helst dele livet sitt med deg, og hadde vel forståelsen for dine utsagn når dere ble sammen og du var yngre og ville prioritere deg selv i større grad. Men regnet vel også med at du ville vokse opp og slå deg til ro en gang. Men nei, her skal det tydeligvis leves ut ungdommelige ego-drømmer livet gjennom, så mitt råd er å la ham gå snarest mulig slik at han kan finne seg en familiær kvinne som elsker ham OG i tillegg ønsker et normalt familieliv med ham, til fordel for en som krampholder på egolivet som fri fant og skal ditt skal datt livet til ende!

Kom med noen bedre grunner til at du ikke ønsker barn, ellers ingen forståelse herfra!

Stakkars fyr...

Anonymous poster hash: 00970...9f9

[AnonymBruker]

Anonymous poster hash: 00970...9f9

1: "Men jeg ønsker å forbli barnløs slik atvjeg kan fortsette å tråle vidda i fred, reise gjorda rundt og gå på teater/opera hver helg"

2: "Det gjør meg ingenting om han vil skilles fra meg"

Ja det var jo solide argumenter for å ikke ønske seg barn..., eller å ville få barn med mannen du "elsker" så høyt, som igjen leder til sitat nr. 2...

Skyt meg gjerne, men jeg fatter bare ikke hva folk som så til de grader lever for seg og sitt skal med kjæreste/ektemann.

Selvfølgelig går han rundt og håper at du skal bli voksen og endre syn. Han vil jo helst dele livet sitt med deg, og hadde vel forståelsen for dine utsagn når dere ble sammen og du var yngre og ville prioritere deg selv i større grad. Men regnet vel også med at du ville vokse opp og slå deg til ro en gang. Men nei, her skal det tydeligvis leves ut ungdommelige ego-drømmer livet gjennom, så mitt råd er å la ham gå snarest mulig slik at han kan finne seg en familiær kvinne som elsker ham OG i tillegg ønsker et normalt familieliv med ham, til fordel for en som krampholder på egolivet som fri fant og skal ditt skal datt livet til ende!

Kom med noen bedre grunner til at du ikke ønsker barn, ellers ingen forståelse herfra!

Stakkars fyr...

Om du bare skal trolle så kan du holde deg unna tråden. Du har fjernet ord og kuttet settninger for å tilpasse det jeg skriver inn i pisset ditt.

Til dere andre, det jeg skriver er:

Det er sikkert kjempeflott og givende med barn, for de som ønsker det. Det er sikkert masse man kan gjøre med barn. Men jeg ønsker ikke å forbli barnløs slik at jeg kan fortsette å tråle vidda i fred, reise gjorda rundt og gå på teater/opera hver helg. Jeg ønsker å forbli barnløs fordi jeg ikke ønsker barn.

Det gjør meg ingenting om han vil skille seg fra meg, så lenge han gjør det for å bli lykkelig

TS

Anonymous poster hash: 00970...9f9

[AnonymBruker]

Bedre å leve fri og frank uten ansvar, he he.

Anonymous poster hash: 66990...152

[Gjest tsejG]

Jeg kommer aldri til å få barn bare for å please en mann, uansett hvor mye jeg elsker han.

Og det finnes ikke tvil i min sjel om at jeg hadde blitt en fantastisk mamma. Jeg er overbevist om at jeg hadde blitt en god mor.

Men jeg vil ikke.

Det er sikkert kjempeflott og givende med barn, for de som ønsker det. Det er sikkert masse man kan gjøre med barn. Men jeg ønsker ikke å forbli barnløs slik atvjeg kan fortsette å tråle vidda i fred, reise gjorda rundt og gå på teater/opera hver helg. Jeg ønskerbå forbli barnløs fordi jeg ikke ønsker barn.

TS

Anonymous poster hash: 00970...9f9

OK, jeg beklager, faktisk la jeg ikke merke til at det sto et "ikke" i setningen, og jeg skrev sitatet, klippet og limte ikke. Litt av grunnen er også at du skrev "Men" i starten av nest siste setningen, Hadde du skrevet "Og" i stedet ville sammenhengen falt mer naturlig i retning av det du mente (leste litt for fort jeg).

Dog endrer det ikke mitt syn på at man bør innse at det er èn tid for ungdommelig livsfilosofi og èn tid for å bli voksen og se andre verdier enn de man hadde som tenåring.

Gi det noen år til da, både han og du er enda unge nok til å la en evt avgjørelse modnes litt til.

[Rainbow]

Jeg blir så oppgitt på alle som tror at barnløshet er ensbetydende med ikke noe ansvar og total egotripp resten av livet. Jeg har dyr som tar masse tid og ansvar og som gjør at jeg definitivt ikke har masse frihet til å gjøre akkruat hva jeg vil. Det er ikke frihet og ansvarsløshet som gjør at jeg ikke vil ha barn!

Ts, jeg skjønner godt det er vanskelig, spesielt når han låser seg sånn. Kanskje du kan si noe sånt som "jeg vet dette er vanskelig for deg, og at du ikke ønsker å snakke om det fordi du er redd for hva slags samtaler det vil føre til. Men jeg vil at vi begge skal være lykkelige, og da må vi snakke om det" ?