Skal eldre dø alene?

[Gjest Anonymous]

Som sykepleierstudent må vi stadig reflektere over etiske dilemma. Leste en artikkel i tidskriftet sykepleien om eldre som må dø alene på institusjoner pga økonomiske hensyn. Dette er eldre som ikke har pårørende eller pårørende er for skrøpelige til sitte fastvakt ved sykesengen. Skal vi bruke masse penger på at en pleier skal sitte ved sengen og lese ukeblad og fukte munnen til den døende i ny og ne? Når avdelingen har studenter er problemt "løst" for da sitter gjerne en av de. Har selv sittet fastvakt i mine praksisperioder. Fagplanen sier jo at vi skal utføre terminalpleie, så man kan vel ikke kalle dette utnytting??

Ledelsen sier at dette kan vi ikke prioritere penger til. med andre ord, vi skal være like mange på jobb som ellers, og da gå inn til den døende en gang i timen, når vi går hvisker kanskje han/hun "jeg er redd" "ikke gå fra meg".

Men mange oppgaver venter, og så finner man henne død på en runde. Hun måtte dø i ensomhet, uten en hånd å holde i.En død i ensomhet berøver pasienten både verdighet og integritet.

Skal vi la økonomiske hensyn diktere våre verdistandpunkter? Når ble det moralsk akseptert å la døende ligge alene på sykehus å dø. Er det blitt sånn at vi skyver ledelsen foran oss og tenker "vi har ikke råd til å bestille ekstravakt"

Selv om pleieren sitter og leser ukeblad, så er det altså noe i det å "være hos".

Hvor langt skal vi trekke våre standarder?

[Gjest Anonymous]

Når jeg leste dette tenkte jeg 2 mnd tilbake i tid.

Da døde mormoren min på sykehjemmet, Mormor hadde endelig fått plass på sykehjemmet 2 mnd før, etter å ha stått på venteliste i 4 år. Men var så heldig å få en verdig avslutning og ha de nærmeste rundt seg. Hun var forferdelig redd for å dø, dødsangst. Det var en sterk opplevelse for meg, hun lå i sengen, halvveis borte og lagde masse klynkelyder og var helt avhengig av kroppskontakt, klapp og stryk. Som et lite barn!! Når vi reiste oss fra sengen, åpnet hun øynene og ble så redd for at vi skulle gå fra henne!!

Hvordan skal man klare det da? Tenker ofte tilbake hvor snill hun har vært når vi vokste opp, og ofret masse for meg og mine, så skulle det bare mangle at vi pårørende kunne gjøre henne en siste tjeneste, og være hos henne til hun sovnet inn!

Jeg må bare få lov til å gi dere sykepleiere/hjelpepleiere så masse skryt av det tøffe arbeidet som dere har valgt og gjør, helt fantastisk! Dere er engler!!

På dette sykehjemmet, fikk man tilbud om å få inn en ekstra person som satt ved sykesengen (ikke sykepleier). Tror det var oss pårørende som betalte for denne, men er ikke sikker. Det var fint for oss med litt avlastning, slik at vi fikk et par timers søvn på skift (det var nødvendig etter 2 uker!).

I tillegg mener jeg sykehjemmet satte inn en ekstra person på vakt (tror d var 1 døende til på avdelingen).

Det kom også en forstander fra frikirken som mormor var medlem i. Han ba for henne, og det førstod vi var godt og trygt for da ble hun roligere.

Nå vi har fått fortalt at det er hørselssansen som er det siste som "forsvinner" når et menneske dør, er det desto viktigere å sitte hos den døende og prate rolig og trøstende.

Kan ikke tenke meg noe mer grusomt og vondt å forlate verden redd og alene.....

Hilsen barnebarnet som var og er forferdelig glad i mormoren sin

[Cilla]

Det var meg som startet dette innlegget.

Ja det er leit når pårørende av en eller annen grunn ikke var tilstede når den de var glad i døde, og fikk høre at ingen av personalet var tilstede ved dødsøyeblikket.

Ofte skriver man i journalen gå inn ofte og gi litt drikke. Skal det liksom rettferdiggjøre ens handlinger?

"heldigvis døde han ikke på min vakt".

Jeg har det siste året jobbet på et privat sykehjem og ser stor forskjell, der har de penger nok til ekstra personale, de får spise seg mette på hjemmelaget mat, ikke mat som er fraktet fra et sentralkjøkken som er oppvarmet kanskje for andre gang. de som har penger nok til å bo på det hjemmet, ja bra for dem, men hvorfor skal alltid de kommunale være så mye verre i alt?