Rådvill..midt oppi det rareste "forholdet" jeg noengang har hatt

[Gjest Elise]

For ca 6 måneder siden begynte jeg å treffe en fyr. Vi møttes helt tilfeldig, og han inviterte meg på middag hjemme hos han. Jeg er vanligvis ganske sjenert og usikker, og er ikke den jenta som tør å dra på middagsdate etter å bare ha møttes en gang før - men etter et halvt år med seriøs depping og skikkelig jævlig kjærlighetssorg over en annen så tenkte jeg at jeg måtte skjerpe meg og komme meg litt ut igjen.

Middagen var utrolig koselig, vi snakket masse og det var ikke det minste kleint. Praten bare gikk! Han hadde tent lys, vi drakk hvitvin, snakket og så film på sofaen helt til kvelden, da jeg måtte hjem. Følte meg nesten som 14 år igjen! (Hvis vi ser bort fra vinen..) Etter dette begynte vi å være sammen flere ganger i uken, og det gikk ikke lang tid før vi begynte å ha sex. Det føltes bare riktig der og da. (Nå i ettertid vet jeg ikke hvor smart det var at det skjedde så fort, men det er jo så enkelt å være etterpåklok..)

Etterhvert var jeg der så mye at jeg begynte å legge igjen klær, tannbørste osv osv. Det ble liksom til en vane, og det føltes nesten ut som om vi var kjærester..jeg mener - jeg sov der, vi spiste sammen, dro alltid hjem sammen om vi hadde vært på byen..det var så enkelt, han var så snill (og kjekk!) og han fikk meg endelig til å føle meg litt bra igjen! Han var jo akkurat det jeg trengte etter å ha vært lei meg over eksen så lenge. Jeg visste at jeg var glad i han, og at jeg tenkte på han og ville være med han hele tiden...men jeg var veldig usikker på om dette faktisk var følelser eller om det bare var deilig å ha en i livet mitt igjen.

Jeg fikk jo ikke den der "shit-nå-er-jeg-forelska-sommerfugler-i-magen-jeg-får-ikke-puste"greia liksom..men jeg tror det var mer en greie som bare vokste. At vi startet med å bare henge litt sammen, men så etterhvert utviklet det seg og jeg begynte å få mer følelser for han. (Noe som kanskje er naturlig når man er sammen med og har regelmessig sex med samme person..eller?)

Vi snakket sammen om nesten alt - bortsett fra følelsene våre. Det var flere ganger jeg har hadde lyst til å ta det opp med han, men jeg feiget alltid ut fordi vi hadde det så fint der og da at det bare føltes unaturlig å plumpe ut med "Hva er det vi er egentlig?" Pluss at jeg selvfølgelig var en skikkelig pyse og redd for å bli avvist..

Jeg er også litt yngre enn han (Han er 26, jeg er 21), ikke at det er noe problem, men jeg syntes det var så vanskelig å skjønne hva han ville med meg. Hva er det jeg er for han? Ville han syntes det var rart hvis jeg spurte hva vi var? Eller ser han kanskje bare på meg som en fuckfriend..? I så fall..finnes det flere enn meg? Og hvorfor spør han ikke meg om hva vi er, i så fall er han bare useriøs eller tar han det som en selvfølge at vi liksom "dater" nå? Jeg tenkte meg gal frem og tilbake..

I tillegg har det jo vært så mye rart... Jeg tror jeg aldri har vært så forvirret før..har ikke telling på hvor mange ganger jeg har kommet hjem fra han og brutt ut i gråt helt uten at jeg skjønner hvorfor. Vi kan til og med ha hatt det kjempekoselig sammen, men når jeg kommer hjem og får det hele på avstand så får jeg en helt rar følelse og kan ofte begynne å gråte..Jeg har heller aldri vært så sjalu før (hvis han feks er på byen) og det er kanskje verdt å nevne at vi har absolutt ingen felles venner. Jeg har hilst på 2 av kompisene hans en gang (de var hjemme hos han en gang jeg kom for å sove der), men bortsett fra det aner jeg ikke hvem vennene hans er. Venninnene mine spør meg hele tiden om de ikke kan få møte denne mystiske fyren min snart, men jeg vet ikke helt hva jeg skal fortelle dem..jeg vil gjerne vise han frem til venninnene mine, men jeg vet ikke hvordan han vil reagere.

Til slutt orket jeg ikke mer, da hadde vi holdt på slik som dette i 5/6 måneder og det var utrolig slitsomt. Jeg klarte jo ikke å fortelle han hva jeg følte, og han virket helt likeglad i den situasjonen vi var i. Det er så vondt å være den som vil mest og som bryr seg mest..så for ca en måned siden stoppet vi bare helt å snakke sammen..ut av løse luften. Ingenting spesielt hadde skjedd, vi ga hverandre et hadekyss en morgen og jeg dro hjem som vanlig. Men jeg sluttet å sende meldinger/ringe. Jeg tenkte rett og slett at den eneste måten jeg kunne finne ut av hva han ville (når jeg aldri klarte å spørre han rett ut) var å se om han tok kontakt hvis jeg bare ikke tok initiativ til å møte han lenger. Og det gjorde han ikke på en hel måned..jeg tenkte på han hele tiden, og for hver dag han ikke tok kontakt ble jeg mer og mer lei meg.. men jeg ville ikke være den svake jenta som han hadde sex med en gang i blant, og som kommer krypende tilbake etter et par dager..Jeg tenkte bare at nok for være nok, og at det er bedre at vi avsluttet det sinnsykt usunne forholdet vårt før det gikk noe lenger..før jeg ble noe mer lei meg.

Men i går kveld tok han kontakt igjen, etter nesten en måned med stillhet. Han sa bare "Hei!" som om ingenting skulle ha skjedd og spurte om jeg ville komme til han og bare slappe av sammen. Endelig, etter å ha ventet så lenge så tok han kontakt. En stemme inni meg skrek "NEINEINEI" men jeg savnet han sånn, og merket at jeg ikke var helt klar for å gi oss opp helt enda. Så jeg dro. Og vi hadde det - som alltid - kjempefint sammen. Han får meg til å føle meg så rolig..Det var som om ingenting skulle ha skjedd, og at de 3-4 ukene vi hadde gått uten å snakke sammen ikke hadde ødelagt noenting. Jeg prøvde å snakke med han om det, men han er som en vegg som ikke forstår noe av det jeg sier. Jeg spurte hva han hadde drevet med de siste ukene siden vi ikke hadde snakket noe sammen, spøkte med hvor opptatt han var osv men fikk liksom ikke noe ordentlig svar. Så dro jeg hjem igjen og nå sitter jeg her...like forvirret som alltid. Er vi liksom tilbake til der vi var nå da? Og er jeg virkelig så enkel å få? Vil jeg være en sånn jente?

Hvis noen har tatt seg tid til å lese alt dette så må jeg bare først si tusen takk! Haha..når jeg leser over det jeg har skrevet synes jeg det hele virker helt sykt, og at jeg egentlig bare burde skjerpe meg og spørre han rett ut. Har jo virkelig INGENTING og tape - såppas skjønner jo jeg også. Men jeg bare..har virkelig aldri følt meg så feig, rådvill og liten før. Jeg skjønner ikke hva i helvete det er jeg driver med, men jeg klarer ikke stoppe heller. Alle muskler i kroppen min skriker at jeg må stoppe, gi han opp, men det er helt komplett umulig for meg å sette ord på hvordan jeg føler meg. Hvis dette er forelskelse så er det i hvertfall ulikt alle andre forelskelser jeg har hatt før. Han får meg til å føle meg SÅ BRA når vi er sammen bare vi to, han er jo verdens beste akkurat da. Men med en gang jeg drar hjem igjen, eller ikke hører fra han på en stund - så føler jeg meg ekstremt tom og selvtilliten synker til tusen..

Jeg vet ikke helt hva jeg vil med dette innlegget. Jeg vet at flere sikkert vil se på meg som svak jente som er altfor lett på tråden og som mangler enhver form for sunn fornuft. Og det må dere gjerne også fortelle meg, men da vil jeg bare si på forhånd at akkurat det er jeg fullt klar over. Men kanskje noen har opplevd noe lignende her inne? Eller har noen råd? Føler meg rett og slett veldig liten og hjelpesløs her jeg sitter..

[Gjest anonym]

Har du sagt til han at du har følelser noen gang? Hmm, tricky situasjon...føler med deg. det første jeg tenkte, var at jeg reagerte på reaksjonene dine du har hatt etter du har vært med han, du sier du har ofte begynt å gråte...kan det være underbevisstheten din som sier at han ikke er DER følelsesmessig der du er, og at du føler det på en måte , og at det gjør deg trist? Eller kanskej dere begge har følelser, men ingen tør å ta steget?

Du sa du tok ikke kontakt, og han kontaktet deg etter en mnd, har det alltid vært han som har tatt initiativ til kontakt eller var det alltid deg tidligere derfor ville du sjekke? Evt har dere begge tatt kontakt med hvernadre jevnt?

Kanskje han tenker det samme som deg? Vet du om han har sett andre mens han har sett deg? Stoler du på han, eller føler du han kan ha andre baller i lufta , at det er derfor du regarerer sterkt når du drar ifra han?

[AnonymBruker]

Forhold blir veldig vanskelig utenom kommunikasjon, så som du selv sier.. Du har ingenting å tape.

Det kan jo rett og slett være at han er sjenert og har akkurat samme "problem" som deg? Kanskje han lurer på hva du vil?

Anonymous poster hash: 276db...5dd

[Ugla i mosen]

Jeg har lest alt, du er utrolig reflektert! Kjempeflink å utrykke akkurat det du føler. Vel, jeg synes ikke du er lett på tråden. Selvom du gikk tilbake med en gang han sa hei, jeg gidder ikke gni det inn. Herregud jente, når jeg var 21, hjelpes og bedre, jeg lover deg at du er ikke unormal, ingenting er feil, du høres helt skjønn ut. Men samtidig tror jeg du er klar over at du ikke trenger noen råd, for ingenting er galt. Du er ung og prøver å sette tingene på plass i tilværelsen din, og slikt er vanskelig. Fortsett heller med å holde den fantastiske refleksjonen, det vil hjelpe deg mer enn du aner i mange år fremover.

[Gjest Elise]

Oj, tusen takk for svar. Hadde aldri trodd at noen ville lese gjennom alt det der..og ble lettet over at dere ikke synes jeg er "løs" eller lett på tråden, jeg hadde forstått om dere syntes det. (Har følt meg litt sånn noenganger, jeg bare er altfor svak for han og det gir meg ikke den største selvrespekten..det hjelper veldig å lese det dere skriver!)

Det stemmer nok at jeg er litt redd for at han ikke er på samme sted som meg følelsesmessig..og hvis jeg skal være realistisk er det vel ganske stor sannsynlighet for at han ikke er det. Problemet er jo at jeg ikke helt klarer å finne ut av hva jeg selv vil heller. Har jeg følelser for han eller hva er det som egentlig skjer med meg? Jeg har jo ikke den syke forelskelsesfølelsen som jeg f.eks hadde for eksen min, det er ikke noe berg-og-dal-bane og sommerfugler. Men samtidig er det ingen andre enn han jeg har reagert så innmari rundt. Får en sånn følelse av at jeg ikke helt klarer meg uten han noenganger, at jeg må ha han, at jeg aldri vil ha sex med noen andre enn han osv. Jeg tenker på han hver dag, og jeg vil liksom ikke gi han opp uansett hvor lei meg han klarer å få meg. (Han gjør meg ikke trist med vilje altså, tror ikke han vet at jeg har grått en tåre over han..) Jeg blir også redd og lei meg de gangene jeg har trodd det har vært slutt. Det er, som sagt - det rareste jeg noengang har opplevd. Hvordan kan jeg kjenne på alle disse følelsene, uten å å føle meg "forelska"? Har noen av dere noengang hatt det sånn? Jeg bare klarer ikke helt å beskrive hvordan jeg har det det er i grunn veldig frustrerende og slite sånn med å ordlegge følelsene sine..

Når det kommer til initiativ har det vært veldig frem og tilbake. I starten av forholdet var det som regel han som holdt oss gående og tok initiativ. Det har i grunn vært ganske jevnt, men forskjellen er jo at før alle disse rare følelsene kom, så var jeg ikke noe redd for at han skulle avvise meg - så hvis jeg ville være med han så ringte jeg han bare og tok initiativ, helt uredd. Og det var vel egentlig den perioden hvor vi hadde det best også når jeg tenker meg om..Nå har det blitt sånn at jeg må jeg manne meg opp hver gang jeg skal ringe eller sende en melding, fordi jeg alltid føler meg så sårbar og avvist hvis han feks har andre planer. (Det er jo superteit, jeg vet det..) Den siste måneden før jeg brøt kontakten med han var det nesten bare var jeg som tok initiativ..

Jeg vet ikke helt sikkert om han har sett andre enn meg i denne perioden, men jeg tror ikke det. Han har feks sagt et par ganger at "Jeg har ikke hatt sex med noen andre enn deg siden jeg møtte deg" osv. (Det hender jo at jeg spør, med tanke på beskyttelse/prevensjon osv) Det sa han også når jeg var hos han i sted, rett før jeg skulle gå. Jeg spurte han ikke, han bare sa det. På en sånn klein måte..haha - jeg svarte bare "Ikke jeg heller" (Er det mulig..) Men han sier det på en helt sånn hverdagslig måte, jeg tolker det litt sånn: "har forresten ikke hatt sex med noen andre enn deg, selv om jeg ikke har sett deg på en måned - men kunne sikkert ha gjort det om jeg fikk sjansen!" (Er mulig jeg overanalyserer veldig nå, og at han ikke mener det sånn i det hele tatt - men han bare sier det på en så useriøs og klein måte at det føles ikke ut som at det betyr noe..vanskelig å forklare)

Jeg skulle bare ønske at han heller sa feks "Jeg har ikke møtt andre jenter siden jeg møtte deg" istedefor. Jeg får liksom følelsen av at det eneste vi har er sex, og det kan jeg vel egentlig bare takke meg selv for i og med at jeg ikke akkurat ventet så lenge med å ha sex med han i begynnelsen av forholdet. (Åh, det er så mye jeg angrer på nå i ettertid..)

Har vel egentlig bare tenkt så mye frem og tilbake at jeg har kommet til et punkt hvor jeg ikke klarer å se opp og ned på noenting. Tror jeg overtenker litt (eller, jeg vet at jeg overtenker litt..) men jeg bare er så sliten. Det er slitsomt å gå rundt å lure på alle disse tingene. For hver eneste dag som går så blir jeg liksom mer og mer rådvill. Og jeg er så innmari sint på meg selv for at jeg ikke klarer å bare ta det opp med han. Har flere ganger hatt en tale klar i hodet mitt og vært fast bestemt på å fortelle han alt. Men når det kommer til stykke så klarer jeg bare ikke..skjønner ikke at det skal være så vanskelig.

Og Ugla i mosen; takk for det fine svaret ditt, det hjelper veldig..

[Gjest Gjest]

Wow. Så noen får åpenbart lov å konfrontere. På sin egen lille egoistiske måte.

Det er ganske sleipt da. At det kun skal få gå den ene veien, bare etter hva og når det passer en.

Premisser er fint. Jeg tror ærlig talt egoismen blokkerer fullstendig for å møtes noe sted, slik at det også blir ubevisst, evt naturlig om en vil.

[Gjest Elise]

Gjest: jeg skjønner ikke helt hva du mener! Hvordan mener du jeg konfronterer, og på hvilken måte blir det egoistisk? Det har jeg i alle fall ikke tenkt over..Jeg har bare så lyst til å ordne opp i alt dette rotet her, ordne opp i hodet mitt..og det kan godt være at det du sier er riktig, jeg bare forstår ikke helt hva du mener? Hadde vært fint om du kunne utdypet det litt..uansett, takk for svar

[Avalon]

Synes du skal prøve å snakke om hvor dere står og hva dere vil, jeg. Selv om jeg vet det er vanskelig.

Og husk at en forelskelse ikke alltid viser seg på samme måte.

Jeg hadde ingen sommerfugler-fårikkepuste-klarerikkeåspise-rosaskyer da jeg møtte min samboer.

Og det skal jeg si deg gjorde meg skikkelig forvirret! Men, jeg var helt klart forelsket i fyren selv om jeg ikke fikk de klassiske forelskelsesfølelsene.

[AnonymBruker]

Han er en hyggelig pulevenn, tipper jeg.

Beklager om jeg er kynisk, men hva annet kan det være snakk om?

Anonymous poster hash: 6c96d...655

[Gjest Gjest]

Jeg tror grunnen til at han sa at han ikke hadde vært sammen med andre denne måneden, er at han ønsket å sjekke om det samme gjaldt for deg. Han har nok lurt, han også.

Kanskje problemet er at dere er like tilbakeholdne begge to, ingen tør å ta det første skrittet til en alvorlig samtale.

Hvordan tror du han hadde reagert hvis du spurte om han ville møte søsken, foreldre, venninner, eller noe i den duren? Da viser du ham at det er seriøst fra din side, uten at du sier noe direkte. Dere har møtt hverandre i et halvt år, så hvis du ba ham med på en fest sammen med venner, eller et uformelt møte med familie, så ville ikke det være så rart. Og da tester du ham, ser hvordan han reagerer.

Hvis han ikke ønsker å bli med deg på dette, da vet du hvor du har ham. Da må du komme deg bort, det blir verre og verre ettersom tiden går og dine følelser blir sterkere.

[Gjest Elise]

Gjest: jeg skjønner ikke helt hva du mener! Hvordan mener du jeg konfronterer, og på hvilken måte blir det egoistisk? Det har jeg i alle fall ikke tenkt over..Jeg har bare så lyst til å ordne opp i alt dette rotet her, ordne opp i hodet mitt..og det kan godt være at det du sier er riktig, jeg bare forstår ikke helt hva du mener? Hadde vært fint om du kunne utdypet det litt..uansett, takk for svar

[AnonymBruker]

Du skriver godt.

Jeg tror du rett og slett må ta "the talk". Du må finne ut hva slags forhold både deg selv og han ønsker fremover.

Enten er han like beskjeden og sjenert som deg, eller så ønsker han kun å ha deg som en FF.

Den umiddelbare magefølelsen jeg får når jeg leser alle innleggene dine, er at han er litt eldre, (26 som du sa) litt mer erfaren og litt mer kynisk enn deg. Jeg kan ta feil, men jeg får inntrykk av at han spiller litt med deg: holder avstand for å få deg til å savne han, han unngår tydelig å snakke om følelser og et ordentlig forhold. Unnvikenhet er slitsomt å forholde seg til. Og når han sier han ikke har hatt sex med andre enn deg, så kan det, som du selv sier, virke som han selv mener det er en selvfølge at han kunne ha gjort det. (Og da er det jo fare for kjønnsykdommer også).

En som virkelig var interessert i et mer personlig og forpliktende forhold, ville vel bedt deg litt mer ut etterhvert, latt deg treffe vennene (i andre sammenhenger enn at de "tilfeldigvis" var hjemme da du kom for å sove/ha sex).

Det er vondt å ha det slik at man er usikker på hva den andre vil, redd for å bli avvist om man gjør seg sårbar og er åpen om sine egne følelser. Men det er den eneste veien gå, om du ikke vil fortsette å bli holdt på det som trolig er gress...

Alt godt!

Anonymous poster hash: ecb91...cd4

[AnonymBruker]

Unsskyld at jeg sier det trådstarter, men denne mannen tror jeg kun er interessert i å ha ei elskerinne. Har vært i sånne forhold selv, og kjenner meg igjen. Det beste du kan gjøre er å si at du har følelser fro han. Enten er dere kjærester, ellers så avslutter du hele greiene. Det er hardt,men alltid det beste. Finn en fyr som vil satse på deg:-)

Anonymous poster hash: 17a06...439

[Gjest Mrs. Random Nick]

Prøv å skrive det i et brev til ham om du ikke klarer å si det. I et forhold må man klare å snakke sammen om følelser, og begge må kunne klare å snakke om det. Om du ikke klarer å gi det til ham direkte, så legg det i postkassa hans. Alderen deres er ingen hindring. Det er ingenting urovekkende ved det. Men dere må kommunisere slik at du får vite fra ham hvordan han mener ting er, og kan bli i fremtiden.

[Tidus]

Du er en elskerinne. Umulig å si om han har flere dog. Tror ikke han vil ha mer enn det, mtp. tiden som har gått.

[Ugla i mosen]

Det var da fryktelig så harde vi var mor TS da! Hun bruker minst en halv time -tre kvarter på å skrive ned det hun vil få frem. Og så blir hun avfeid med to brutale setninger som kort og greit konstaterer at hun mest sannsynlig er en FF. Utifra måten TS skriver på, er jeg ganske sikker på at hun ikke har noe hjelp av slike korte, harde svar. Selvom jeg kan forstå at noen har den mening at hun ER en FF. Jeg foreslår at man heller hjelper TS litt, med å utdype hvorfor man mener hun er en FF utifra hennes innlegg. Men for å svare TS, er jeg jo enig i at en liten samtale med ham nok vil gi deg noen svar. Du trenger ikke planlegge en tale, det enkle er ofte det beste Jeg klarer ikke å dra en konklusjon på om hun er FF eller ikke, for jeg synes hun beskriver like mye som indikerer et forhold som at hun ikke er i et forhold. Det finnes ingen vei utenom annet enn å spørre ham Om svaret er at du ER en FF, da synes jeg synd i den mannen, for da går han glipp av en fantastisk jente..

[Gjest Gjest]

Hva er vitsen med å trøkke det inn med teskje?

Tilbakestående folk forstår uansett aldri mer enn de VIL forstå.

Med andre ord; De både hører og leser hva de liker, uavhengig av hva som er skrevet.

Og da kan man jo spørre seg; HVOR MANGE GANGER ER DET NØDVENDIG Å FORTELLE AKKRUAT DEN SAMME INFORMASJONEN ?!

[Gjest Ciegus]

Du må bare være litt tøff og kreve et svar. "Hva er det vi driver på med, og hva er det du vil egentlig? Får jeg ikke et konkret svar, så går jeg - og da er vi ferdige."

Enkelt og greit. Og så holder du deg til det.

Det er jo ikke vits å holde på med denne fyren hvis du vil mer enn han (og vil du egentlig det?). Så da må du kreve et svar, og får du ikke et svar, så gir du opp.

(Har skumlest, så mulig jeg har gått glipp av viktig info...)

[AnonymBruker]

Jeg kan fortelle om egen erfaring, uten at det betyr at du skal tolke det som at det er det samme som gjelder for deg og dere.

Jeg har vært der du er nå. Hatt de samme rare følelsene, uten å ha de "riktige" følelsene. Jeg konkluderte med at det måtte være en annen form for forelskelse, og fortsatte forholdet. Vi hadde aldri den store "hva er vi egentlig"-praten, ting bare gikk i sin vante gange. Innimellom var vi lenge fra hverandre med lite kontakt, andre ganger var vi sammen hele tiden med mye kontakt. I begynnelsen var han veldig ivrig, helt til jeg var "hooked", og etter det var det jeg som stort sett tok initiativ til det meste. Som deg, følte jeg at alt var kjempebra når vi var sammen, mens når vi ikke var sammen var jeg et nervøst vrak nærmest. Jeg fikk også fysiske utslag, i form av sterke skjelvinger i kroppen f.eks, hvis jeg trodde at nå var det over.

Dette pågikk i et par år, faktisk. Da ble jeg kjent med en annen mann (kollega), som jeg ble tiltrukket av, og da var det snakk om stoooore sommerfugler. Jeg prøve å kjempe imot denne forelskelsen, men den var altoppslukende og lidenskapelig, og da jeg fant ut at denne nye kollegaen hadde de samme følelsene for meg, ga jeg etter. Vi hadde bare falt pladask for hverandre. Jeg følte det som jeg var utro mot han andre, selv om vi aldri hadde definert forholdet vårt, så jeg gjorde det eneste riktige i mine øyne. Jeg fortalte ham hva som hadde skjedd, og ba om tilgivelse. Jeg sa også at jeg ikke visste hvor vi skulle gå fra her. Hans reaksjon var fullstendig likegyldig, og han sa at han godt kunne forstå at jeg lot meg friste av andre. Det spilte ingen rolle for ham, og jeg trengte ikke å unnskylde meg. Så avsluttet han samtalen med å si: da snakkes vi seinere da, jenta mi, og treffes snart.

Da forsto jeg at fra hans side var det ikke følelser involvert i det hele tatt. Fra min side var det det, men ikke fra hans. Han kunne ikke brydd seg mindre. Jeg vet ikke om FF er riktig ord for hva han så på meg som, det føltes mer som at han så på meg som en "i mellomtiden"-kjæreste. Ei jente han kom greit overens med, kunne ha det gøy med, og kunne ha seg med - inntil det dukket opp noe bedre. Ingen følelser, men funket bra sammen.

Da innså jeg at mine veldig rare følelser og merkelige reaksjoner på hele situasjonen, var underbevisstheten min/intuisjonen min som prøvde å fortelle meg at det du går inn i nå er riv ruskende galt for deg. Her er det noe fundamentalt feil, som du av en eller annen grunn ikke klarer å se, eller ikke vil se. Underbevisstheten min jobbet knallhardt med å åpne øynene mine, men jeg feiltolket signalene. Jeg har aldri blitt klok på om jeg virkelig feiltolket, eller om jeg valgte å feiltolke, ganske enkelt fordi jeg likte denne mannen så forbanna godt. Det finner jeg nok aldri ut. Men jeg vet med sikkerhet at mine reaksjoner bunnet i at jeg innerst inne visste at dette her er fullstendig feil.

Så, det er min erfaring. Som sagt så betyr ikke det at det jeg har erfart er det samme som du nå opplever. Men kanskje hjelper det deg litt allikevel?

Anonymous poster hash: 352dd...3b7

[AnonymBruker]

Jeg tenker at det kanskje ikke nødvendigvis er forelskelse, men mangelen på avklaring som gjør at du føler som du gjør (kjenner meg litt igjen fra tidligere forhold). Prøv å se for deg at han erklærer at du er hans store kjærlighet, ville du uten å tenke over saken kunne sagt det samme tilbake? Jeg tror noen av oss har lett for å bli sugd inn i slike forhold fordi vi liker følelsen av at noen liker oss (forelsket i forelskelsen), og så blir vi usikre når ting ikke utvikler seg i noen retning. Faren er at vi blir så lettet når den andre parten erklærer sin kjærlighet at vi helt glemmer å kjenne ordentlig etter om vi føler det samme. Får man den motsatte beskjeden er det jo greit, enten finner man ut at det er helt OK, kankej med litt såret stolthet, eller man innser at man faktisk var forelsket, og trenger litt tid til å komme over det.

Jeg ville nok tatt "praten", men prøvd å gjøre det klart at du ikke nødvendigvis er mer "med" enn det han er, at du også er usikker, i tilfelle han faktisk er veldig interessert og det skulle vise seg at du ikke er det når du først får snakket ut om saken. Du kan jo f.eks spørre i en lett tone om han ser for seg at dere blir kjærester noen gang, eller om han er fornøyd sllik dere har det nå. Jeg har fått meg et par kalddusjer der jeg fikk den klassiske "Skulle ønske jeg kunne bli forelsket i deg, du er jo så bra!" etter å ha datet i månedsvis og fått forhåpninger om noe mer.

Anonymous poster hash: 027fe...f56