Livet med barn... Hvorfor klager så mange?

[Gjest Magdalene]

Må bare spørre her inne.

Hvorfor klager alle så voldsomt over hvor slitsomt det er med barn? Hvor dyrt det er, Og hvor mye frihet man mister etc..

Er jeg alene om å føle at det å ha unger er "a walk in the park"?

Jeg føler jeg har all den tiden jeg vil for meg selv. Trener så mye som jeg ønsker. Har god økonomi. Kan fint reise på spontanturer (med ungene). Har det alltid ryddig rundt oss, uten å føle at ryddingen går på bekostning av tid med ungene (de må jo hjelpe til). Spiser sunn, hjemmelaget mat.

Elsker å ha de hjemme fra bhg mest mulig (ja, til tross for at eldste elsker å være i bhg). Tar meg fint en fest, uten dårlig samvittighet, og har masse kjærestetid.

Er jeg virkelig bare ufattelig heldig? Er dette virkelig unntaket, eller er det flere som føler de har det likedan?

Jeg har en sykdom, som gjør at jeg har smerter store deler av dagen, men de har jeg lært meg å leve med, og er veldig lykkelig til tross for at jeg er halveis ufør.

Har to meget aktive og trassne unger, med har bare innfunnet meg med det.

(Ser når jeg leser innlegget, at jeg sikkert blir slaktet for å skryte, men det er slik jeg føler det

Og ja, jeg er klar over at det er mer jobb/kjøring/oppfølging når ungene blir eldre).

Endret 12. september 2013 av Magdalene

[AnonymBruker]

Flott å se et positivt innlegg fra en mor i småbarnsfasen!

Selv er jeg en av dem som nyter livet, men som synes det er veldig slitsomt. Har aldri vært så sliten i mitt liv som det jeg er nå. Det tar på å være i jobb 100% og ha to småtasser. Føler at når kvelden kommer, og barna er i seng, og oppvasken og rydding og klesvask er unnagjort, er det tid til en time foran TVen og så må jeg legge meg. Minstemann våkner mye på natta, søvnunderskuddet mitt er sikkert en del av problemet.

Når det er helg har vi bedre tid. Men jeg er en stresser av natur, som ikke er flink til å koble ut tanker. F.eks. tenker jeg på alle huslige sysler som burde vært gjort, alle turer vi burde tatt, alle som har invitert barna våre til play dates - og som nå venter på invitasjon tilbake... To barnebursdager i året som jeg gruer meg til pga all planlegging og alt jeg må finne på for å underholde de andre barna. Er nok min egen skyld, og min kontrollfrik-personlighet, som gjør at jeg er stresset og sliten, mer enn familiesituasjonen.

Anonymous poster hash: 16026...9cf

[Gjest Morgun]

Hvis du lurer på hvorfor så mange her på KG klager, så er jo det fordi dette er et diskusjonsforum og der tar folk helst opp problemer og lufter frustrasjoner. Det betyr ikke at de går rundt og klager og synes livet med barn bare er uff og æsj dagen lang.

[Mafalda]

Jeg må si meg litt enig med deg, det blir til tider mye klaging. Men nå tror jeg mange bruker forumet for å få tips i vanskelige situasjoner, og kanskje også for å blåse ut en gang i blant, så det er ikke sikkert livet irl er fullt så tråkig som man kan få inntrykk av her

Jeg føler jeg har all den tiden jeg vil for meg selv. Trener så mye som jeg ønsker. Har god økonomi. Kan fint reise på spontanturer (med ungene). Har det alltid ryddig rundt oss, uten å føle at ryddingen går på bekostning av tid med ungene (de må jo hjelpe til). Spiser sunn, hjemmelaget mat.
Elsker å ha de hjemme fra bhg mest mulig (ja, til tross for at eldste elsker å være i bhg). Tar meg fint en fest, uten dårlig samvittighet, og har masse kjærestetid.

Er jeg virkelig bare ufattelig heldig? Er dette virkelig unntaket, eller er det flere som føler de har det likedan?

Men jeg tror nok de faktorene du lister opp kan ha stor betydning. For å si det sånn, de som ikke har disse faktorene på plass har nok en helt annerledes hverdag. Tidsklemme, mangel på barnevakt og trang økonomi er tross alt en helt annen dans...

Som Eva Joly sa da hun høstet ros og beundring for å ha fullført jusstudiet i Frankrike med to små barn: "Pytt, det var da ingen sak, jeg hadde hjelp på alle bauger og kanter. Jeg tror en alenemor i en trang leilighet og vaskejobb har det mye tyngre enn meg." Og hun har nok rett, for hvis hverdagen blir til en kamp om å få tilværelsen til å gå i hop, blir det ikke mye rom for å glede seg over livet, rosene, og barna...

Men flesteparten av foreldre har jo en helt ok tilværelse. Som sagt, jeg er til dels enig. Og når det gjelder klaging, så har det vel aldri ført så mye positivt med seg, annet enn å få ut frustrasjon der og da.

Det finnes utallige varianter av familieliv, og ingen har det 100% perfekt. Spørsmålet er vel helst hva man kan gjøre ut av de kortene man har fått utdelt- som du er inne på når du sier at du har lært deg å leve med smerter, heller enn å fokusere veldig på hva du ikke kan/orker. Det er viktig, uansett hva utfordringene måtte bestå i.

Vår hverdag ser veldig annerledes ut, men visse likhetstrekk er det jo...

Jeg har mye alenetid (15 minutter på badet hver kveld) og trener masse (løper mellom barnehage og buss). Vi Mannen min kan reise på spontanturer titt og ofte (travel jobbreise for ham, alene med unger og bikkje for meg). Jeg har ikke hatt barnefri på det jeg kan huske, og vennene ser jeg mest på Facebook. Fritiden tilbringer vi enten i bilen eller på sidelinja, eller i en eller annen gang utenfor et øvingslokale. Vi har ikke så verst mat nå som jeg er i permisjon, men det hender at takeawaypizza må bli løsningen. Og aller best er jeg på sjokoladekake til kantinesalg, loddsalg og foreldremøter. Huset er ikke i ferd med å stenges av helsemessige årsaker, og ungene får det de trenger (shopping til mor og far blir det dårligere med, men det gjør da ingenting). Gubben og jeg har kjærestetid opptil flere ganger i uka, når vi kjører alene til Rema.

Og jeg synes også at det å ha unger er "a walk in the park". Riktignok a walk in the funny park til tider, men jeg synes oppriktig at vi har det innmari moro hjemme hos oss, og håper jeg ikke klager for mye selv om det til tider er vel mye å gjøre

[Gjest Magdalene]

Hvis du lurer på hvorfor så mange her på KG klager, så er jo det fordi dette er et diskusjonsforum og der tar folk helst opp problemer og lufter frustrasjoner. Det betyr ikke at de går rundt og klager og synes livet med barn bare er uff og æsj dagen lang.

Men det er jo ikke bare her på kg...

[AnonymBruker]

Hvilken jobb har dere? Økonomi har mye å si for hvordan livet med barn blir. Er økonomien litt dårlig blir ting mye vanskeligere. kan ikke ta seg råd til kos f.eks. Ungene får ikke det de vil og det lager mange små konflikter i hverdagen.

Anonymous poster hash: 64019...a5d

[Gjest Morgun]

Men det er jo ikke bare her på kg...

Hvor er det, da? Kommer folk til deg personlig og klager?

[Gjest Magdalene]

Hvor er det, da? Kommer folk til deg personlig og klager?

Snakker du aldri meg folk du eller? Er det helt utenkelig at du står og prater med folk, og at folk klager?

Og i media, sosiale medier osv..

[Gjest Magdalene]

Hvilken jobb har dere? Økonomi har mye å si for hvordan livet med barn blir. Er økonomien litt dårlig blir ting mye vanskeligere. kan ikke ta seg råd til kos f.eks. Ungene får ikke det de vil og det lager mange små konflikter i hverdagen.

Anonymous poster hash: 64019...a5d

Selv om vi har veldig god økonomi, så får jo ikke ungene alt hva de vil ha. Så de konfliktene har man uavhengig av økonomi, kanskje bare det st de med dårlig økonomi kjenner litt mer på det at de må si nei fordi de ikke har råd, mens vi sier nei fordi vi vil at ungene skal lære seg at de ikke går alt de vil ha.

[Gjest Morgun]

Folk klager da over alt mellom hmmel og jord, det er den norske folkesporten. Været, trafikken, prisene, jobben, økonomien osv osv. Tror ikke det avspeiler hvordan de virkelig har det, f eks med barna sine.

[AnonymBruker]

Må bare spørre her inne.

Hvorfor klager alle så voldsomt over hvor slitsomt det er med barn? Hvor dyrt det er, Og hvor mye frihet man mister etc..

Er jeg alene om å føle at det å ha unger er "a walk in the park"?

Jeg føler jeg har all den tiden jeg vil for meg selv. Trener så mye som jeg ønsker. Har god økonomi. Kan fint reise på spontanturer (med ungene). Har det alltid ryddig rundt oss, uten å føle at ryddingen går på bekostning av tid med ungene (de må jo hjelpe til). Spiser sunn, hjemmelaget mat.

Elsker å ha de hjemme fra bhg mest mulig (ja, til tross for at eldste elsker å være i bhg). Tar meg fint en fest, uten dårlig samvittighet, og har masse kjærestetid.

Er jeg virkelig bare ufattelig heldig? Er dette virkelig unntaket, eller er det flere som føler de har det likedan?

Jeg har en sykdom, som gjør at jeg har smerter store deler av dagen, men de har jeg lært meg å leve med, og er veldig lykkelig til tross for at jeg er halveis ufør.

Har to meget aktive og trassne unger, med har bare innfunnet meg med det.

(Ser når jeg leser innlegget, at jeg sikkert blir slaktet for å skryte, men det er slik jeg føler det

Og ja, jeg er klar over at det er mer jobb/kjøring/oppfølging når ungene blir eldre).

Du er ikke ufattelig heldig, men livet går ikke alltid som man forventer, og enkelte perioder vil være tyngre enn andre.

For å kort oppsummere våre siste 18-20 år.

Da barna var små, barnehagealder, var alt fryd og gammen, og bortsett i fra økonomien, hadde vi også som du beskriver det.

Så begynte eldstemann på barneskolen, og fikk konstatert store generelle lærevansker!

Mye tid og ressurser gikk bort på dette, for ikke å snakke om alle bekymringer som kom.

Så ble yngstemann syk. Hva som feilte henne fikk vi først svar på mange år senere, men hun var syk i lang tid.

Så ble eldstemann syk, og denne gangen langvarig. Cøliaki ble til slutt diagnosen.

Yngstemann fikki i samme periode astma, med påfølgende nattevåk og tilrettelegging før hun fikk det under kontroll.

Så var det rolig en periode, den varte vel i 2-3 år, før yngstemann igjen ble syk, og måtte igjennom utredninger før hun fikk sin cøliaki-diagnose.

Så var det ungdomsskolen.

Litt smådrama blir det vel alltid på i den alderen, men heldigvis ikke noe alvorlig, og de klarte seg bra begge to.

Eldstemann begynte på vgs, ble utsatt for mobbing på grunn av lærevanskene sine, og nektet å fortsette på skolen. Det ble kontakt med oppfølgingstjenesten der han fikk et pauseår i jobb, før han begynte på ny vgs.

Samtidig begynner yngstemann på vgs, og storkoser seg, helt til hun ble syk, og måtte avslutte skolen. Ukentlige legebesøk, timesvis på legevakt, hyppige telefoner til sykehuset for å purre på ventetid.

Utredninger før diagnose, utprøvninger av nye medisner, utvikler sosial angst fordi hun er redd for å få smerteanfall når hun er ute.

Midt oppe i dette mister vi to nære familiemedlemmer, og får ansvar for en eldre, syk, person, som blir alene.

Samtidig skal eldstemann ut i lære, med alt det medfører av tilrettelegging på grunn av lærevansker.

Og det er der vi er nå.

Da har jeg ikke tatt med egen kronisk, og alvorlig, sykdom, mannens permitteringsvarsler, og økonomiske bekymringer.

Jeg har et veldig godt liv, men "a walk in the park" har det ikke vært, og enkelte perioder har vært tøffere enn andre.

Av og til topper det seg for meg også, og da må jeg innrømme at jeg klager litt til mine nærmeste.

Anonymous poster hash: 6ab37...0a6

[AnonymBruker]

Jeg klager av og til på at det er slitsomt med (små)barn, fordi for meg ER det det. Da jeg var hjemmeværende, gikk det som smurt, og jeg skjønte ikke hva andre klagde over. Da mannen min var hjemme et halvt år, gikk det som smurt. Nå som vi jobber fulltid begge to, og har to barn, er det hektisk. Jeg blir mye sliten i hverdagen, og sovner som en stein hver kveld i 22-tiden (før man gjerne våkner opp av et barn eller to i 3-4-tiden). Jeg blir stressa av å stå opp klokken 6.30, og allikevel komme forsent på jobb til 9. Jeg blir sliten av å LØPE fra jobb for å rekke barnehagen, for så å komme oss så fort som mulig hjem og lage middag før sultne unger raserer huset. Jeg blir sliten av å ha dårlig samvittighet fordi huset er rotete. Jeg blir sliten av å hele tiden bli så sint, og få dårlig samvittighet fordi jeg er sint. Ungene mine krangler mye, og vi sliter med oppdragelsen/rutiner/mat/legging/trass.

Samtidig elsker jeg det. Det er helt selvvalgt, og hvis det ikke bedrer seg med denne "hverdagsslitenheten", vurderer vi å gjøre noe med det, en av oss må kanskje jobbe mindre til barna er litt større, vi skal skaffe oss vaskehjelp, vi skal bli flinkere til å benytte oss av barnevakt.

Dyre syns jeg ikke de er.

Jeg kan godt klage på at det er JOBBEN som gjør meg sliten, det er i hvertfall kombinasjonen. At du har all den tid for deg selv du ønsker, må være på grunn av at du ikke jobber fulltid.

Vi er mange småbarnsforeldre på jobben. Av og til klager vi, og man kjenner seg igjen i hvordan andre har det. Oftere skryter vi.

Anonymous poster hash: 6e75b...72f

[Mafalda]

Hvilken jobb har dere? Økonomi har mye å si for hvordan livet med barn blir. Er økonomien litt dårlig blir ting mye vanskeligere. kan ikke ta seg råd til kos f.eks. Ungene får ikke det de vil og det lager mange små konflikter i hverdagen.

Anonymous poster hash: 64019...a5d

Selv om vi har veldig god økonomi, så får jo ikke ungene alt hva de vil ha. Så de konfliktene har man uavhengig av økonomi, kanskje bare det st de med dårlig økonomi kjenner litt mer på det at de må si nei fordi de ikke har råd, mens vi sier nei fordi vi vil at ungene skal lære seg at de ikke går alt de vil ha.

For meg betyr "dårlig økonomi" langt mer enn å måtte si nei til barna og ende opp med småkrangler på grunn av det. Dårlig økonomi betyr kanskje å ligge våken om natten og bekymre seg om huslånet. Å måtte klare seg uten i månedsvis hvis vaskemaskinen ryker. Å måtte prioritere beinhardt for å klare å dra på ferie, og ikke kunne kose seg ute med mannen sin, spise lunsj med venner, eller jobbe redusert. Å alltid måtte velge den billigste varianten når man handler, selv om den ikke smaker godt eller er næringsrik. Å ikke kunne betale en barnevakt eller vaskehjelp eller helgetur, selv om man hadde trengt det. Å måtte kjøre unger rundt i et usikkert vrak av en bil fordi man ikke har penger til å bytte den ut. Å ikke kunne spare penger ved å kjøpe månedskort, for de pengene har du ikke- så du kjøper dyre enkeltbilletter i steden.

Ikke at jeg ikke ser at det kan bli konflikter rundt barnas forbruk, for det kan det helt sikkert. Men å redusere argumentet om dårlig økonomi til å bli en spørsmål om barnekrangling, det er å undervurdere problemet for de det gjelder. Jeg har ikke hatt dårlig råd siden studentdagene (var mamma da også), men husker godt at økonomien lå som en evig, tung sky over hodet og gjorde alt litt tyngre. Så for de som lever helt på grensen økonomisk, og ikke har noen utsikter til snarlig bedring, tror jeg tilværelsen fortoner seg ganske slitsom.

Ellers enig med brukeren som poengterer at klaging er den norske folkesporten. Kanskje ikke spesielt norsk en gang, det er bare et grunnleggende trekk hos mennesker at det (dessverre) er enklere å legge merke til alt man ikke er fornøyd med

Endret 12. september 2013 av Mafalda

[Vera Vinge]

Hvor slitsomt livet er med barn handler jo helt klart mye om man får sove godt om natta, om barnet har spesielle utfordringer eller ikke, om man har økonomiske bekymringer, om man er to om ansvaret (også i praksis), hvor mange barn man har og flere andre ting. I tillegg tror jeg det en nevner med hvordan man er som person kan ha noe å si. Er man en som lett stresser, har høye krav og er mye bekymra, må jo livet bli mer slitsomt enn om man er mer laid back. Det er ikke alltid noe man bare kan bestemme seg for, for det er jo grunner til at folk er som de er, men jeg tror det er noe man kan jobbe med, om det er selvpålagte grunner til at man stresser som man gjør.

Jeg syns livet med ett lite barn er helt topp og langt fra stressende, men så er omstendighetene hos oss også veldig gode med at vi ikke har noen spesielle utfordringer ennå. Så får vi se hva jeg syns når vi har to barn eller om vi får andre utfordringer etter hvert.

[Gjest Magdalene]

For meg betyr "dårlig økonomi" langt mer enn å måtte si nei til barna og ende opp med småkrangler på grunn av det. Dårlig økonomi betyr kanskje å ligge våken om natten og bekymre seg om huslånet. Å måtte klare seg uten i månedsvis hvis vaskemaskinen ryker. Å måtte prioritere beinhardt for å klare å dra på ferie, og ikke kunne kose seg ute med mannen sin, spise lunsj med venner, eller jobbe redusert. Å alltid måtte velge den billigste varianten når man handler, selv om den ikke smaker godt eller er næringsrik. Å ikke kunne betale en barnevakt eller vaskehjelp eller helgetur, selv om man hadde trengt det. Å måtte kjøre unger rundt i et usikkert vrak av en bil fordi man ikke har penger til å bytte den ut. Å ikke kunne spare penger ved å kjøpe månedskort, for de pengene har du ikke- så du kjøper dyre enkeltbilletter i steden.

)

Jeg er enig med deg jeg altså, jeg bare svarte på det brukeren over meg skrev om at man fikk flere småkonflikter om barna ikke fikk det de ville....

[AnonymBruker]

Syns det virker som mye styr jeg. Hadde ikke orka å få mindre enn 8 timer søvn pr natt og 0 privatliv. Dyrt er det og.

Anonymous poster hash: 9301a...2b7

[Gjest Riskjeks]

Har du det slik hele tiden, er du heldig, ja. Så ikke klag på at andre klager, da er du jo like dum selv.

Jeg synes for øvrig ikke at folk klager noe særlig på det å ha barn i det hele tatt, jeg, synes det er mest idyll og rosenrøde dager. Så flott at folk kan få ut litt frustrasjon på KG.

[Gjest Magdalene]

Har du det slik hele tiden, er du heldig, ja. Så ikke klag på at andre klager, da er du jo like dum selv.

.

Har ikke kalt de dumme da. Det er ikke et ord jeg bruker på andre.

[Gjest Riskjeks]

Har ikke kalt de dumme da. Det er ikke et ord jeg bruker på andre.

Jeg skrev ikke at du gjorde det, gjorde jeg vel?

[Djungelvrål]

Er enig med TS i mye men å dra på spontanturer er vel ikke så lett med barn når de går på skole.