Etternavn

[Gjest Ahs]

Vi tok begge den andre sitt etternavn som mellomnavn, men beholdt etternavnene våre.

Jeg synes det er så fascinerende hvordan det tilsynelatende nesten bare er menn som har sjeldne fine etternavn som de føler seg tilknyttet til.

Det er slående ...

Vi velger nok samme løsning som dere. Mitt forslag: mitt navn (bindestrek) hans navn må det jobbes noe med for å få han til å føle seg bekvem med.

[Gjest Maria_Marihøne]

Jeg beholdt mitt som mellomnavn og tok hans som etternavn. Datteren vår har fått begges etternavn.

[Gjest Ciegus]

Tror nok vi blir å beholde hvert vårt etternavn. Mannen har egentlig lyst til at jeg skal ta hans etternavn, og jeg har jo lyst til å at vi skal ha samme etternavn, men jeg vil beholde mitt, og han vil beholde sitt. Så da får det bli med det. At vi har ring på fingeren og skal oppleve en fantastisk dag med våre kjære får være "tradisjon" nok.

[hjärterdam]

Vi har begge sjeldne navn. Eller, jeg hadde et sjeldent stedsnavn som mellomnavn og et -sen navn som etternavn.

Min sønn har mitt mellomnavn, så det er uaktuelt for meg å kvitte meg med det navnet, spesielt nå som jeg ikke bor med hans far.

Vi valgte at begge tok mitt mellomnavn og hans etternavn.

[AnonymBruker]

Jeg synes det er så fascinerende hvordan det tilsynelatende nesten bare er menn som har sjeldne fine etternavn som de føler seg tilknyttet til.

Anonymous poster hash: ed140...105

[AnonymBruker]

Jeg synes det er så fascinerende hvordan det tilsynelatende nesten bare er menn som har sjeldne fine etternavn som de føler seg tilknyttet til.

Det er vel ikke så rart, for det er jo gjerne menn som har ført slektsnavnet videre, siden kvinner oftest tar mannens etternavn. Så det er jo sånn sett ganske logisk vil jeg si.

Anonymous poster hash: ed140...105

[Aomame]

Det er vel ikke så rart, for det er jo gjerne menn som har ført slektsnavnet videre, siden kvinner oftest tar mannens etternavn. Så det er jo sånn sett ganske logisk vil jeg si.

Anonymous poster hash: ed140...105

Her har du en logisk brist. Når kvinner som regel tar mannens etternavn, så vil jo de fleste ha sin fars etternavn og han er jo i høyeste grad en mann.

[AnonymBruker]

Her har du en logisk brist. Når kvinner som regel tar mannens etternavn, så vil jo de fleste ha sin fars etternavn og han er jo i høyeste grad en mann.

Say what?

Ah, nå tror jeg at jeg forsto. Du mente at de fleste kvinner i utgangspunktet har sin fars etternavn?

Men i såfall misforsto du poenget mitt. Det jeg mente, er at det tradisjonelt sett har vært menn som fører familienavn videre. Si vi har en far med etternavnet Konradsen. Han får to sønner og en datter. Sønnene fører Konradsen-navnet videre, mens kvinnen sannsynligvis skifter etternavn dersom hun gifter seg. Sønnene beholder sitt navn, og fører dette videre til sine barn. Deres eventuelle sønner fører navnet videre, deres eventuelle døtre skifter navn. Osv osv osv osv osv

Dermed mener jeg det er logisk at menn ofte har en sterkere tilknytning til sitt eget etternavn; og føler et større ansvar for å føre dette navnet videre.

Dersom man ikke har noen sønner i familien f.eks, vil det da fort kunne stille seg litt annerledes, og datteren/døtrene vil da muligens føle ansvaret for å føre navnet videre.

Anonymous poster hash: ed140...105

[Aomame]

Ok, da misforsto jeg nok poenget ditt AB, men jeg synes fremdeles ikke del holder helt. Selv om menn tradisjonelt sett har vært dem som fører navnet videre har jo ikke menn hatt navnet sitt lenger, eller har navn som er resultat av en lengre arverekke enn kvinner. Navnene er således like familiemessig betydningsfulle på tvers av kjønnene.

Det er forøvrig ikke ansvar for å videreføre navn jeg synes er sentralt her. Jeg er neppe det som er avgjørende for den store skjevheten. Det jeg stusser på er hvordan kvinner er så villig til å gi opp en del av identiteten sin, mens menn tviholder på sin.

[wilmap]

Tok selvsagt mannes etternavn.

[AnonymBruker]

Mannen kommer til å ta mitt. Han har ingen kontakt med familien han deler etternavn med, og tar det som en frisk start. Han vil ikke ha noen tilknytning til farssiden av familien sin.

Anonymous poster hash: 338b1...a08

[AnonymBruker]

Beholdt selvsagt de navnene vi alltid har hatt...

Anonymous poster hash: 14aaa...578

[Zess]

Jeg har et -sen-navn, han har et sjeldent navn. Likevel kunne det ikke falle meg inn å ta hans navn, det ville bare føltes rart og fremmed.

Men barnet får hans navn. Jeg er langt mer opptatt av at barnet skal få et pent og enkelt navn enn jeg er av at vi skal ha en overfladisk navnetilknytning.

Jeg synes dessuten det er altfor mange slitsomme navnekombinasjoner der ute for tiden. Litt sånn "alle skal med"-holdning, der folk ender opp med et tungekrøllende masenavn. Hans Erik Dyvik Husby eller hva han nå heter, er vel det verste eksempelet.

ETT fornavn, ETT etternavn, det er hva jeg vil ha. Og når pappaens navn er penest og sjeldnest, er valget enkelt. Han bryr seg for øvrig ikke, så dette er helt og holdent mitt valg.

[AnonymBruker]

Vi har ikke bestemt oss enda. Eller, jeg har ikke bestemt meg enda Han vil gjerne ha mitt som mellomnavn og flytte sitt orginale mellomnavn fram som etternavn og sløyfe vekk orginale etternavn. Og så skal jeg da ha likt navn som han. Dette pga hans orginale mellomnavn er det som betyr mest og det er det fineste.. Jeg er ikke usikker på grunn av at mitt navn forandrer seg, men fordi hans navn forandrer seg. Merkelig nok Jeg synes han har et så fint navn fra før, med alle tre navn. Heldigvis har vi en del til å finne ut av det på

Anonymous poster hash: 4a0a9...768

[Gjest Doh]

Jeg byttet til mannens etternavn. Han er den siste som bærer slektens navn videre, og jeg synes det er koselig å ha samme etternavn

[AnonymBruker]

Jeg ser ikke poenget med å skifte navn, så jeg kommer uansett til å beholde begge mine etternavn. Hva han har lyst å gjøre, bestemmer han selvsagt selv. Men jeg synes det er finere når barn har et etternavn fra hver forelder, synes det signaliserer mer tilhørighet enn at alle heter ett etternavn.

Anonymous poster hash: 7f61e...c03

[AnonymBruker]

Jeg ser ikke poenget med å skifte navn, så jeg kommer uansett til å beholde begge mine etternavn. Hva han har lyst å gjøre, bestemmer han selvsagt selv. Men jeg synes det er finere når barn har et etternavn fra hver forelder, synes det signaliserer mer tilhørighet enn at alle heter ett etternavn.

Anonymous poster hash: 7f61e...c03

Okei. Men hva da når deres barn får barn igjen? Skal da de barna ha fire etternavn? Eller skal det velges ett hver av foreldrenes to etternavn, og lages et helt nytt etternavn?

Ok, da misforsto jeg nok poenget ditt AB, men jeg synes fremdeles ikke del holder helt. Selv om menn tradisjonelt sett har vært dem som fører navnet videre har jo ikke menn hatt navnet sitt lenger, eller har navn som er resultat av en lengre arverekke enn kvinner. Navnene er således like familiemessig betydningsfulle på tvers av kjønnene.

Det er forøvrig ikke ansvar for å videreføre navn jeg synes er sentralt her. Jeg er neppe det som er avgjørende for den store skjevheten. Det jeg stusser på er hvordan kvinner er så villig til å gi opp en del av identiteten sin, mens menn tviholder på sin.

Ja, hvis man forutsetter at alle menn beholder sine navn, alle kvinner bytter til mannens etternavn, og at alle barn får sin fars etternavn, er resonnementet ditt riktig.

Det er kanhende ikke avgjørende, men at det er en del av årsaken er jeg ganske sikker på. Ang det med at kvinner er så villig til å gi opp en del av identiteten sin; det kommer jo an på hvordan hvert enkelt individ definerer sin egen identitet opp mot navn. For mange kvinner handler det kanskje om at den identiteten man har/hadde med sitt "pikenavn" som det heter, tilhører den man var før man ble gift. At i det man har blitt gift, føler kanskje mange kvinner at identiteten endrer seg; man er nå også "kona til", og at det å skifte til samme etternavn som mannen handler nettopp om identitet. Ikke å gi opp en del av sin identitet, men å "oppdatere" den, om du vil. Versjon 2.0, på sett og vis.

Si at jeg het Mille Olsen før jeg giftet meg. Da var "Olsen" en stor del av min identitet, og knyttet meg opp mot foreldre, søsken, den personen jeg var som barn osv. Så giftet jeg meg med Kalle Jensen. For meg personlig ville det da være helt naturlig å skifte navn til Jensen; fordi det markerer et skille i livet mitt. Nå er min identitet knyttet opp mot min manns identitet, og jeg føler det naturlig at vi da kan identifiseres som "tilhørende" hverandre, basert på etternavnet. Legg merke til at jeg skriver "knyttet opp mot"; ikke "koblet sammen med", bare for å ha understreket det. Man er i aller høyeste grad fremdeles to forskjellige individer, men allikevel er man knyttet opp mot hverandre på en helt annen måte enn før.

Dette "behovet" for identitetstilhørighet med de man er nærmest (altså ektemann og barn, fremfor foreldre og søsken) er kanskje langt sterkere hos kvinner enn hos menn, og at det ganske enkelt er derfor kvinner er mer tilbøyelig til å skifte navn enn det menn er.

Anonymous poster hash: ed140...105

[Alice123]

Okei. Men hva da når deres barn får barn igjen? Skal da de barna ha fire etternavn? Eller skal det velges ett hver av foreldrenes to etternavn, og lages et helt nytt etternavn?

Ja, hvis man forutsetter at alle menn beholder sine navn, alle kvinner bytter til mannens etternavn, og at alle barn får sin fars etternavn, er resonnementet ditt riktig.

Det er kanhende ikke avgjørende, men at det er en del av årsaken er jeg ganske sikker på. Ang det med at kvinner er så villig til å gi opp en del av identiteten sin; det kommer jo an på hvordan hvert enkelt individ definerer sin egen identitet opp mot navn. For mange kvinner handler det kanskje om at den identiteten man har/hadde med sitt "pikenavn" som det heter, tilhører den man var før man ble gift. At i det man har blitt gift, føler kanskje mange kvinner at identiteten endrer seg; man er nå også "kona til", og at det å skifte til samme etternavn som mannen handler nettopp om identitet. Ikke å gi opp en del av sin identitet, men å "oppdatere" den, om du vil. Versjon 2.0, på sett og vis.

Si at jeg het Mille Olsen før jeg giftet meg. Da var "Olsen" en stor del av min identitet, og knyttet meg opp mot foreldre, søsken, den personen jeg var som barn osv. Så giftet jeg meg med Kalle Jensen. For meg personlig ville det da være helt naturlig å skifte navn til Jensen; fordi det markerer et skille i livet mitt. Nå er min identitet knyttet opp mot min manns identitet, og jeg føler det naturlig at vi da kan identifiseres som "tilhørende" hverandre, basert på etternavnet. Legg merke til at jeg skriver "knyttet opp mot"; ikke "koblet sammen med", bare for å ha understreket det. Man er i aller høyeste grad fremdeles to forskjellige individer, men allikevel er man knyttet opp mot hverandre på en helt annen måte enn før.

Dette "behovet" for identitetstilhørighet med de man er nærmest (altså ektemann og barn, fremfor foreldre og søsken) er kanskje langt sterkere hos kvinner enn hos menn, og at det ganske enkelt er derfor kvinner er mer tilbøyelig til å skifte navn enn det menn er.

Anonymous poster hash: ed140...105

Dette var veldig godt forklart. Endret 17. september 2013 av Alice123

[Karmosin]

Dette "behovet" for identitetstilhørighet med de man er nærmest (altså ektemann og barn, fremfor foreldre og søsken) er kanskje langt sterkere hos kvinner enn hos menn, og at det ganske enkelt er derfor kvinner er mer tilbøyelig til å skifte navn enn det menn er.

Anonymous poster hash: ed140...105

Mens det behovet altså ikke er til stede hos for eksempel nederlandske eller spanske kvinner.

[Alice123]

Mens det behovet altså ikke er til stede hos for eksempel nederlandske eller spanske kvinner.

Bytter ikke de navn? Hva slags navn får barna?

Det er veldig veldig kulturelt betinget.

Jeg og min mor har ikke samme etternavn, men jeg føler meg ikke "mindre" i slekt med henne for det om. Hun tok aldri min fars navn, og for meg var det het utenkelig å bytte navn da jeg giftet meg. Fordi sånn har jeg vokst opp.