Ubalanse i forholdet

[AnonymBruker]

Jeg har vært sammen med en mann i snart et halvt år. Problemet er at jeg ikke aner hva han føler for meg, og alt må presses ut av han. Sikkert slitsomt for begge, og føles falskt. Vi diskuterte dette litt over melding, om at vi kommuniserer forskjellig. Han sa noen ting som såret, men aller verst var nok det at følelser ikke betyr så mye for han. Jeg forklarte jeg ble lei meg for dette, for jeg kunne ikke være i et forhold uten følelser, og at jeg da ikke skjønner hva han gjør i et forhold. Jeg hadde håpet han skulle si noe mot dette, men han bare sa han ikke skjønte følelser. Min siste melding svarte han ikke på. Skjønner om han ble lei, trøtt osv, men da kan man vel si god natt og snakker heller i morgen?

Det ble en bekreftelse på det jeg har fryktet. Grunnen til at jeg alltid er den som må si jeg er glad i han (sjeldent, for redd for å skremme han og å bli mer sårbar selv), grunnen til at jeg aldri får komplimenter og grunnen til at han aldri er redd for å miste meg; han har ikke følelser for meg.

Hva gjør jeg nå? Tar avstand? Lar være å svare?

Er så lei meg, og så sint på meg selv for å ha åpnet meg og sluppet inn en som ikke føler noe for meg. Føler meg så sårbar, og lurer på hva jeg skal gjøre for å ikke bli ytterligere såret. Og er det greit å slutte å svare midt i en diskusjon? Føler han vil vise han har makten, alt er opp til han, det skal være på hans premisser. Hvorfor kan han ikke bare klart og tydelig slå opp med meg når han ikke har følelser for meg? Er jeg bare "grei å ha"?

Anonymous poster hash: 00776...964

[Gjest anonym]

Huff, skjøner det må være vondt. Virker som du skriver at det er ubalanse mellom dere, men husk : du er med på å skape ubalansen hvis du følger hans pipe til enhver pris. Sett ned foten! Hvis han sa dette ikveld når du prøvde å snakke til han, kan du godt holde avstand nå. Mn har han vist at han har følelser for deg ? Du har jo sett han en stund, og sånt merker man jo?

Han høres egoistisk ut.

[AnonymBruker]

Den brutale sannheten er nok at han har deg bare fordi du er grei å ha, og han kjører sitt eget løp. Når du ber om mer driter han i å svare, men han orker ikke å avslutte heller så lenge han kan holde relasjonen sånn noenlunde på sine premisser.

Sannsynligvis sier han bare det du vil høre hvis han presses. Press kan være det å gå fra han, gjøre det slutt. Da er sjansen stor for at han kommer løpende etter og sier det du vil høre, men så glir det tilbake til slik det er nå. Du må også regne med at han kommer med dårlige bortforklaringer til hvorfor han er som han er, og at han blir som en liten hundevalp hvis du er den som dumper han. Mange slike tåler bare ikke å bli dumpet, og vil unngå det for enhver pris. Ikke la han spille på samvittigheten din.

Det er veldig slitsomt å ha en slik drakamp. Selv når man til slutt får det slik man vil (mht forpliktelse, komplimenter og hva det måtte være) så vet man at den andre egentlig ikke vil, og det tar vekk gleden.

Han passer nok best alene, eller sammen med noen som ikke eier et fnugg av selvrespekt.

Anonymous poster hash: acbc6...9c7

[AnonymBruker]

Vet du forresten noe om hvordan han har vært i tidligere forhold?

Anonymous poster hash: acbc6...9c7

[AnonymBruker]

Takk for svar. Ja, jeg er klar over at jeg er med på å skape ubalansen, ved å la det være på hans premisser. Lar det være opp til han å foreslå om vi skal møtes, for han vil ikke det skal bli for mye (vi har møttes flere ganger ukentlig forsåvidt, har ikke behov for å møtes mye mer, men litt trist at jeg ikke tør å ta initiativet selv, fordi jeg forventer å enten bli avvist eller at han egentlig ikke vil). Jeg bidrar vel også til det ved å være den som har vist seg sjalu, svak, usikker og med mye følelser.

Ved krangler sier han ofte ikke noe, og han har gått fra meg en natt etter en krangel. Fikk han tilbake etter mye om og men, etter å ha sagt det han ville høre, så han kunne slippe mer mas. Så han har brukt press selv, og det har fungert..(der og da). Han sier han føler han går på eggeskall og at jeg egentlig ikke er glad i han, men en idé om hvordan han bør være, eller noe slikt. Det gjør det vanskelig for meg å sette krav og forklare hva jeg ønsker i et forhold, siden han da bare vil påpeke at han hadde rett.

Hans manglende svar er et problem, og veldig frustrerende. Dvs, jeg får som oftest et svar tilbake, men egentlig ikke på det jeg spurte om. Jeg kan stille han spørsmål og forklare min usikkerhet, men han responderer sjelden på dette, og snur det heller. Gir meg heller dårlig samvittighet for å være usikker. Så når jeg spør om grunnen til at han sier så lite om hva han føler er fordi han mangler følelser for meg eller andre årsaker, så svarer han ikke direkte på det,men drar noe med at følelser er vanskelig, han er en realist og mer opptatt av fakta, og at han føler han ikke kan si noe uten at jeg blir såret, så derfor sier han minst mulig. En vond sirkel det er vanskelig å komme ut av, altså. Jo mer unnvikende han er og jo mindre bekreftelse han gir meg, jo mer usikker blir jeg. Og jo mer usikker jeg blir, jo mer trekker han seg unna. Dette ødelegger igjen mine følelser.

Han holder meg i hånda, rundt meg i sofaen og slikt, og var den første som sa han var glad i meg, men nå sier han det aldri med mindre jeg sier det først.

Jeg vet ikke så mye om hans tidligere forhold. Jeg vet de har vært lite seriøse og svært korte (kun noen få mnd), men ikke særlig mer. Han sa i starten av forholdet at han aldri hadde vært forelsket (og heller ikke var det i meg). Han har riktignok sagt senere at han har blitt det, men jeg er usikker på om det er sant, siden han har sagt at han ikke vet hva en forelskelse er.

Dette med mange dårlige unnskyldninger kjenner jeg til ja..

Anonymous poster hash: 00776...964

[AnonymBruker]

Takk for svar. Ja, jeg er klar over at jeg er med på å skape ubalansen, ved å la det være på hans premisser. Lar det være opp til han å foreslå om vi skal møtes, for han vil ikke det skal bli for mye (vi har møttes flere ganger ukentlig forsåvidt, har ikke behov for å møtes mye mer, men litt trist at jeg ikke tør å ta initiativet selv, fordi jeg forventer å enten bli avvist eller at han egentlig ikke vil). Jeg bidrar vel også til det ved å være den som har vist seg sjalu, svak, usikker og med mye følelser.

Ved krangler sier han ofte ikke noe, og han har gått fra meg en natt etter en krangel. Fikk han tilbake etter mye om og men, etter å ha sagt det han ville høre, så han kunne slippe mer mas. Så han har brukt press selv, og det har fungert..(der og da). Han sier han føler han går på eggeskall og at jeg egentlig ikke er glad i han, men en idé om hvordan han bør være, eller noe slikt. Det gjør det vanskelig for meg å sette krav og forklare hva jeg ønsker i et forhold, siden han da bare vil påpeke at han hadde rett.

Hans manglende svar er et problem, og veldig frustrerende. Dvs, jeg får som oftest et svar tilbake, men egentlig ikke på det jeg spurte om. Jeg kan stille han spørsmål og forklare min usikkerhet, men han responderer sjelden på dette, og snur det heller. Gir meg heller dårlig samvittighet for å være usikker. Så når jeg spør om grunnen til at han sier så lite om hva han føler er fordi han mangler følelser for meg eller andre årsaker, så svarer han ikke direkte på det,men drar noe med at følelser er vanskelig, han er en realist og mer opptatt av fakta, og at han føler han ikke kan si noe uten at jeg blir såret, så derfor sier han minst mulig. En vond sirkel det er vanskelig å komme ut av, altså. Jo mer unnvikende han er og jo mindre bekreftelse han gir meg, jo mer usikker blir jeg. Og jo mer usikker jeg blir, jo mer trekker han seg unna. Dette ødelegger igjen mine følelser.

Han holder meg i hånda, rundt meg i sofaen og slikt, og var den første som sa han var glad i meg, men nå sier han det aldri med mindre jeg sier det først.

Jeg vet ikke så mye om hans tidligere forhold. Jeg vet de har vært lite seriøse og svært korte (kun noen få mnd), men ikke særlig mer. Han sa i starten av forholdet at han aldri hadde vært forelsket (og heller ikke var det i meg). Han har riktignok sagt senere at han har blitt det, men jeg er usikker på om det er sant, siden han har sagt at han ikke vet hva en forelskelse er.

Dette med mange dårlige unnskyldninger kjenner jeg til ja..

Anonymous poster hash: 00776...964

Dette kjenner jeg meg igjen i... bare at det er jeg selv som har vært som karen din..

Jeg hadde helt lik oppførsel som det du beskriver, og eneste grunnen var fordi jeg egentlig ikke hadde noen følelser for vedkommende. Derfor brydde jeg meg heller ikke , om vedkommende skulle bli så lei seg og kanskje faktisk gå ifra meg..

Jeg brukte henne fordi hun var god å ha, og jeg likte hun jo men ikke som en kjæreste...

Desverre TS, mest sannsynlig er ikke du dama for han.. Han er bare enten feig eller faktisk så sleip at han bruker deg.. Kan være alt fra sex til å bare ikke føle seg alene.. Du vil se alt dette, den dagen han møter en dame han virkelig har følelser for.. Det skjedde meg og da gikk jeg endelig fra henne..

Anonymous poster hash: c7428...ee3

[AnonymBruker]

Dette kjenner jeg meg igjen i... bare at det er jeg selv som har vært som karen din..

Jeg hadde helt lik oppførsel som det du beskriver, og eneste grunnen var fordi jeg egentlig ikke hadde noen følelser for vedkommende. Derfor brydde jeg meg heller ikke , om vedkommende skulle bli så lei seg og kanskje faktisk gå ifra meg..

Jeg brukte henne fordi hun var god å ha, og jeg likte hun jo men ikke som en kjæreste...

Desverre TS, mest sannsynlig er ikke du dama for han.. Han er bare enten feig eller faktisk så sleip at han bruker deg.. Kan være alt fra sex til å bare ikke føle seg alene.. Du vil se alt dette, den dagen han møter en dame han virkelig har følelser for.. Det skjedde meg og da gikk jeg endelig fra henne..

Anonymous poster hash: c7428...ee3

Takk for et ærlig svar, fint å høre synspunkt fra noen fra den andre siden.

Jeg er vel redd du kan ha rett i dette..det virker ikke som det er meg han vil ha nei. Har mistenkt jeg bare har vært en rebound, siden hun han var interessert i avviste han, og de var på en tur sammen bare uker før vi møttes, visstnok bare som venner, men han hadde følelser for henne da..

Uff, jeg skulle virkelig ønske det var jeg som var paranoid, som måtte innse at menn ikke har så mye følelser og ikke er så opptatt av å vise hva en føler (men det stemmer jo ikke med de jeg har vært med før..), men det virker dessvere som ting begynner å falle på plass nå..alle unnskyldningene og forklaringene fra tidligere har bare skurret..

Det jeg ikke vet er hvordan jeg skal gripe an saken videre. Er det noen vits i å snakke med han, om det uansett er så håpløst? Skal jeg bare kutte kontakten tvert? Virker litt dårlig gjort..men tror ærlig talt ikke det vil gjøre han stort.

Anonymous poster hash: 00776...964

[AnonymBruker]

Takk for et ærlig svar, fint å høre synspunkt fra noen fra den andre siden.

Jeg er vel redd du kan ha rett i dette..det virker ikke som det er meg han vil ha nei. Har mistenkt jeg bare har vært en rebound, siden hun han var interessert i avviste han, og de var på en tur sammen bare uker før vi møttes, visstnok bare som venner, men han hadde følelser for henne da..

Uff, jeg skulle virkelig ønske det var jeg som var paranoid, som måtte innse at menn ikke har så mye følelser og ikke er så opptatt av å vise hva en føler (men det stemmer jo ikke med de jeg har vært med før..), men det virker dessvere som ting begynner å falle på plass nå..alle unnskyldningene og forklaringene fra tidligere har bare skurret..

Det jeg ikke vet er hvordan jeg skal gripe an saken videre. Er det noen vits i å snakke med han, om det uansett er så håpløst? Skal jeg bare kutte kontakten tvert? Virker litt dårlig gjort..men tror ærlig talt ikke det vil gjøre han stort.

Anonymous poster hash: 00776...964

For å svare deg igjen.. Og utifra hvordan jeg hadde reagert ,nå som jeg faktisk har vært den kalde selv..

Si til han at du vet at du ikke er den han egentlig vil ha, fortell at du ser gjennom han men ikke bebreide han.. Snakk rolig med han og si at du må avslutte det dere har, da det er fair overnfor deg at du får noen som virkelig vil ha deg. Er han som meg, vil han nekte for ting og fortestte med unnskyldninger..

Jeg ble konfrontert med alt, hun sa rett ut alt riktig som det var. Inni meg tenkte jeg at nå er jeg "ferska" Men man har jo stolthet og vil ikke være drittsekken, så man fortsetter.....

Jeg anbefaler deg virkelig å gå, uansett hva du kommer til å få som svar.. Jeg dro mange løgner og unnskydninger til slutt var jenta så nedbrutt ,at jeg faktisk fikk dårlig smavittighet og gikk selv.

Om du tror han kan bli forelska med tid, så er det feil.. om du tror det vil bli bedre så er det feil..

Han har bare ikke de rette følelsene for deg.. desverre..

Jeg håper virkelig du kommer deg bort, før du virkelig får kjenne på det.

Anonymous poster hash: c7428...ee3