Det er om nettene det er verst

[AnonymBruker]

Skriver for å lufte litt tanker. Det har liksom gått så "lenge" siden bruddet at jeg ifølge "de rundt meg" bør ha kommet meg litt videre, og jeg har vel det, men vil ikke plage venner med sippepratet mitt. Så skriver litt her.

Da har det vel gått en halvannen måned, og jeg har vært i en berg-og-dal-bane av følelser. Det var han som gjorde det slutt, og det var ikke noe bitterhet, ingen utroskap, bare, vel... avstand. Vi gled fra hverandre. Altså i følge han. Dumme meg.

Jeg ville ikke gjøre det slutt, men han tok valget og gjorde det likevel. Og jeg klarer ikke å komme meg videre. Nå er han langt vekk, og vanskelig å nå. Spurte han en gang om han kunne hjelpe meg, bare en gang til bekrefte at det er slutt, definere det som et brudd, så jeg skulle forstå, og komme meg videre. Men han ville ikke svare på spørsmålet mitt over nett, og jeg må vente til han kommer hjem om noen uker.

Så da er jeg på ustø grunn, hodet er fullt av tanker, analyserer (hvorfor kunne han ikke bare svare på spørsmålet mitt?), savner og har det vondt. Tanken på å være med en annen virker fjern og fremmed.

Jeg vil ikke være en sippeguri. Jeg er egentlig ingen sippeguri! Jeg bare har det så vondt, og jeg forstår det når jeg begynner å høre "Kom deg over han!" og "Han er ikke verdt det her". Jeg er så patetisk for tiden. Blæ! Når en i butikken bruker samme parfyme som han, og jeg får tårer i øynene. Hva er dette for noe, liksom?

Seriøst, dere som har vært igjennom brudd før, er det virkelig å jævelig vanskelig å bare, jeg vet ikke, si til seg selv "Du! Det er slutt, ok? Han var ikke den du lette etter. Aksepter, forstå og kom deg videre i livet. Is og Sex og Singelliv er ikke svaret på alt."

Så nå er det kveld igjen, stille rundt meg, ligger i sengen som en gang var vår, og bare... Kveles av tanker, følelser, minner. Det er helt fryktelig irriterende igrunn. Fy søren.

//utblåsning ferdig.

(Er anonym fordi det igrunn ville vært litt pinlig om noen kjente meg igjen, ikke fordi jeg ikke står for alt dette her!)

Anonymous poster hash: 19579...847

[Gjest Wanderlust]

Hatt det helt likt. Det eneste som virkelig hjelper er tid og å gjøre seg selv opptatt med andre ting. Det går over, det gjør alltid det. Selv om det er jævlig nå kommer du til å få det bra igjen!

[AnonymBruker]

Jeg savner eksen etter 3 måneder. Jeg er ikke deprimert lenger, men savnet er ekstremt

Anonymous poster hash: 181b4...854

[AnonymBruker]

5 mnd her. Ekstremt savn til tider, men stadig sjeldnere. Det verste var egentlig at han mente jeg burde være over det etter 1 mnd.

Anonymous poster hash: 7d697...e6a

[AnonymBruker]

6 mnd her, og har det like jævlig Føles som det aldri går over. Så ja, jeg vet hvordan du har det. Jeg har lært at jeg aldri vil oppleve dette igjen,så skal holde meg unna menn resten av livet.

Anonymous poster hash: 47098...835

[AnonymBruker]

Huff, er lei meg for å høre om dere som etter så veldig lang tid har det vondt. Men jeg tror fullt og holdent på at det blir bedre med tiden, og at det er den som ler sist, som ler best! Sagt på en annen måte; hans tap, og når han innser det, er det for sent.

Klem til alle som trenger en!

TS

Anonymous poster hash: 19579...847

[Nettinettet]

Jeg kom meg videre den dagen jeg innså at han jo egentlig ikke var den rette for meg. Når jeg fokuserte på hele han og det jeg trenger for å ha det bra i mitt liv, så var det som om lyset gitt på hos meg. Etter det så drar jeg frem disse tankene når jeg er ensom og savner det fine vi hadde. For det kan jeg få med noen andre også. Helheten som teller.

[Gjest winston]

Savner eksen fortsatt selv, og det var jeg som gjorde det slutt.