Er jeg alene med disse tankene? Stort ansvar å være gravid.

[AnonymBruker]

Jeg har rundt en måned igjen til termin, og selv om jeg koser meg veldig med graviditeten, føler jeg mer og mer på hvilket ansvar det er å være gravid. Jeg er jo den som kjenner babyen aller best; han vokser i min kropp og er en del av meg. Heldigvis bærer jeg en veldig aktiv liten gutt, så jeg kjenner godt med liv stort sett gjennom hele dagen og natten. Men jo mer det nærmer seg termin, jo mer opptatt blir jeg av bevegelsene hans. Har han sparket nok i dag, like mye som tidligere? Hvor kraftige har bevegelsene hans vært? Hvor mange ganger har han hikket? Jeg kan bli bekymret både om han hikker mye eller lite, men heldigvis hikker han hver dag (men noen dager oftere enn andre). Det er jo jeg som sitter på all informasjon om hvordan babyen vår har det, og jeg er så redd for at jeg ikke skal oppdage at noe evt. er galt. Jeg føler at det er et enormt ansvar å ha helt alene. Mannen min er svært engasjert og bruker mye tid på magen, men det er mitt ansvar alene resten av døgnet. Jeg har lest altfor mange historier om dødfødsler, og jeg er så redd at det skal ramme oss. Jeg elsker allerede babyen vår så høyt og klarer ikke tanken på å miste ham. Hver natt er jeg våken mange ganger (pga hyppige doturer), og jeg kan ikke legge meg til å sove igjen før barnet har sparket/beveget seg. Er jeg helt alene med disse tankene? Noen som har noen gode råd å komme med? Jeg har ikke tatt dette opp med lege eller jordmor da jeg sånn sett har kontroll på situasjonen. Jeg følger godt med på bevegelsesmønsteret hans og er ikke redd for å ta kontakt med føden om det skulle bli mindre liv (har ikke måttet gjøre det til nå). Men hva om det ikke er nok?

Anonymous poster hash: 7791b...a65

[Nemesis75]

Det er helt vanlig. Jeg hadde det akkurat som deg i første svangerskap. Nå, når jeg går med nr 2 så er jeg mer avslappet, men jeg husker godt hvor mye tid fokuset på denne bekymringen tok første gang. Jeg har ikke annet råd enn at du må akseptere at det bare er sånn, og at det heldigvis er masse ressurser der ute hvis du skulle trenge hjelp eller beroligelse. Trøst deg med at det helt sikkert går bra og at når barnet er utafor magen, så har du glemt alt dette. Da kan du "se frem til" en rekke helt nye bekymringer