Å bli gravid i et ferskt forhold

[AnonymBruker]

Hei, dere. Min første post på dette forumet

Jeg er i forhold med en helt fantastisk mann, og har vært det i litt over to måneder nå. Nå har jeg funnet ut at jeg er gravid, men det dukker opp noen spørsmål i hodet mitt.

For jeg vil selvsagt ha barn, og det vil kjæresten min også, men noe jeg også frykter er at det vil bli slutt med kjæresten min og meg, og at barnet blir delt på oss. Jeg ville selvsagt at barnet skulle hatt kontakt med sin far om det ble tilfellet, men å måtte gi det bort ukentlig, og kun få annenhver jul, annenhver 17. mai osv. føles smertelig, og at barnet selv må vokse opp med to ulike familier, og sikkert krangling mellom foreldre og alt det der.

Så i og med at forholdet er så rykende ferskt, vet jeg ikke helt om jeg tør eller om det er tidspunktet for å bringe frem et barn. Forholdet vårt har blitt veldig sterkt og godt, men likevel frykter jeg at det har vart for kort.

Har noen innspill, tanker eller erfaringer?

Anonymous poster hash: ed649...620

[Longgone]

Jeg mener det at det er viktig å oppleve ting og ikke minst hverdagen med partneren før man får barn sammen. Etter to måneder har er man fremdeles nyforelsket og vet ikke hvordan eller om man samarbeider med partneren når hverdagen kommer, en graviditet og et barn krever mye av et forhold og jeg ville følt meg sikrere på å klare det med samboeren nå enn hva jeg ville gjort da forholdet var helt ferskt.

[AnonymBruker]

Det er stor sjanse for at du må dele på ungen uansett. 50% blir jo skilt og blant de som ikke er gift er sjansen for brudd enda større. Så dette kan du bare forberede deg på.

Anonymous poster hash: fdb66...86f

[AnonymBruker]

Jeg var i et enda kortere forhold når jeg ble gravid og jeg hadde dumpet barnefaren før jeg fant ut at jeg var gravid. Jeg ble veldig lei meg fordi jeg ville ikke bli alenemor og ha delt samvær som du nevner. Men jeg klarte ikke å ta abort heller. MEN så hadde jeg en spontanabort, så slapp å havne i den situasjonen uansett, og i ettertid er jeg glad for det. Er glad for at jeg ikke ble knyttet til denne fjotten av en eks for mange år fremover. Er nå høygravid med en kjæreste jeg har hatt i 3 år, vi er samboere og har det perfekt sammen. Er veldig glad for at mitt første barn blir født inn i et stabilt forhold

Anonymous poster hash: b4a84...f66

[AnonymBruker]

Det er stor sjanse for at du må dele på ungen uansett. 50% blir jo skilt og blant de som ikke er gift er sjansen for brudd enda større. Så dette kan du bare forberede deg på.

Anonymous poster hash: fdb66...86f

Og 50% holder sammen og ikke blir skilt. Og det er der bare statistikk, så et gjennomsnitt. Så er ingen fasit. Kan godt hende at TS og kjæresten blir sammen resten av livet til en av de dør

Anonymous poster hash: b4a84...f66

[AnonymBruker]

Og 50% holder sammen og ikke blir skilt. Og det er der bare statistikk, så et gjennomsnitt. Så er ingen fasit. Kan godt hende at TS og kjæresten blir sammen resten av livet til en av de dør

Anonymous poster hash: b4a84...f66

Det er vel ikke noe galt i å forholde seg tilrealitetene. Sjansen for at barn vokser opp med foreldre som ikke bor sammen er jo stor.

Anonymous poster hash: fdb66...86f

[TheHairyToothfairy]

Det er vel ikke noe galt i å forholde seg tilrealitetene. Sjansen for at barn vokser opp med foreldre som ikke bor sammen er jo stor.

Anonymous poster hash: fdb66...86f

Stor er en relativ mengde, og dermed synsing.

[AnonymBruker]

Stor er en relativ mengde, og dermed synsing.

Hva mener du om å bli gravid i et ferskt forhold?

Anonymous poster hash: 99193...0c2

[TheHairyToothfairy]

Hva mener du om å bli gravid i et ferskt forhold?

Anonymous poster hash: 99193...0c2

Vel, det er ikke noe nytt for meg. Og jeg har før sett veldig negativt på det - dels pga erfaring, dels pga umodenhet. Men nå, en eller to solide erfaringer klokere, så innser jeg at det handler om menneskene som er involverte. Det er litt utfordring, greit nok - det blir ikke helt tid til den "forelskelsesfasen" man gjerne snakker om. Og den skal man ikke undervurdere. Det krever at man er voksne nok til å ta tiden man har sammen og ikke sløse med den. Og det krever modenhet og evne til å snakke sammen.

Nå er min situasjon i øyeblikket noe spesiell. Det har vært situasjoner her som gjør at det ikke eksisterer noen tvil om at det er dette jeg vil. Jeg har satset alt på dette forholdet, og det betaler av seg i renter hver eneste dag.

Fruen beviser hver dag at mine tanker for et år siden var totalt idiotiske, og i alle fall den biten om at jeg aldri skulle inn i noe forhold igjen.

[AnonymBruker]

90% sannsynlighet for a bli alene-mamma. You do the math. Hvis du velger å beholde barnet bra for deg!! Og hvis det går bra med dere: fantastisk. Men statistikk lyger ikke alltid.

Anonymous poster hash: efca2...3b6

[-Jiinxs-]

Hvor gammel er dere?

[AnonymBruker]

Det er ikke snakk om å _bli_ gravid, du _har_ et levende foster inni deg, begynnelsen på ditt barn. Spørsmålet er om det skal få leve videre. Ja, du må ta høyde for at det kan bli et barn som skal treffe far utenom ditt hjem, og ja, sjansen er større enn den gjennomsnittlig er for par som har levd sammen lenge.

Anonymous poster hash: c2f99...020

[TrickyCicci]

Men er en abort et alternativ for deg TS? Hvis du allerede nå kan kjenne litt på at det vil smerte deg å ikke ha barnet 100%, klarer du da å gjennomføre en abort? Uten å angre på det?

Ja det er tidlig, og ja i verste fall kan forholdet ta slutt før eller siden. Men hvis dere holder sammen, og får et planlagt barn om 5 år, kommer du da til tenke på det barnet dere allerede skulle hatt?

Du må nesten bare tenke gjennom, og finne ut hva som er riktig for deg.

[AnonymBruker]

Det er vel ikke noe galt i å forholde seg tilrealitetene. Sjansen for at barn vokser opp med foreldre som ikke bor sammen er jo stor.

Anonymous poster hash: fdb66...86f

Det er ikke lenger riktig at 50% skilles. Tallet har blitt mye hyggeligere

Anonymous poster hash: 5784c...ab4

[hjärterdam]

Det er som nevnt flere ting som spiller inn her.

Alder, modenhet, ikke minst ønsker for fremtiden.

Jeg ble tidlig gravid i det forholdet jeg er i nå, veldig tidlig.

Da handler det om valg, hva ønsker man for seg selv. Hva har man å jobbe med forholdsmessing, hva skjer av andre ting i livene til de involverte og ikke minst, hva vil den andre.

Det er ingen hemmelighet at det er WildThing som er far til barnet jeg bærer på nå, noe som gjør at jeg stort sett er enig i det han skriver, nettopp fordi vi har en ganske tett kommunikasjon rundt hele dette temaet og i tillegg har valgt å dele livene våre med hverandre.

Vi flyttet sammen raskt i forhold til hva vi sannsynligvis ville gjort ellers, vi begynte en hverdag sammen mye før det jeg kunne se for meg å gjøre etter mitt siste forhold, og det fungerer for oss.

Det handler om å vite hva man trenger, tørre å kreve, og se den andres behov og være innstilt på å gi.

På samme måte som i andre forhold, men samtidig huske nettopp dette som også WildThing nevner, dette med "forelskelsesfasen" og "bli-kjent-fasen" som plutselig er forkortet betraktelig i forhold til det som er normen og også det man sannsynligvis så for seg selv.

[AnonymBruker]

Vel, min eldste niese er tre år gammel og resultat av et "uhell" tidlig i forholdet. Foreldrene holder fortsatt sammen, og nå skal hun snart bli storesøster Så det kan slå begge veier. Selvsagt er sjangsen større for at man holder sammen når man har vært sammen en stund, men man har jo aldri noen garanti.

Anonymous poster hash: 152b7...7a5

[AnonymBruker]

Takk for all svarene deres

Vi har begge lekt litt med tanken på å bli foreldre, og har derfor ikke vært like nøye på beskyttelse hver gang. Både på grunn av dette og av mine egne tanker om liv og rettferdighet, kommer jeg ikke til å ta abort.

Skal sies at jeg og kjæresten min har kjent hverandre i halvannet år og flørtet siden april, så vi er ikke helt ferske. Og på grunn av avstand, har vi vært hos hverandre over lange perioder av gangen, nærmest flyttet inn sammen.

Utdannelse og økonomi er ikke på plass enda. Men vi har begge en jobb, han i tillegg til studier, så vi skal vel klare oss? Får vel litt støtte også? Og vi har gode familier som kan hjelpe oss antakeligvis både økonomisk og med barnepass.

Nå gjenstår det bare å fortelle kjæresten nyheten. Men først vil jeg tenke litt selv. Tror dere dette er noe vi kan klare, spesielt med tanke på utdannelse/økonomi. Løser det seg alltid eller kan vi i tillegg risikere å bli fratatt barnet siden vi ikke har egen leilighet enda? Sikkert tåpelige spørsmål, huff

- TS

Anonymous poster hash: ed649...620

[miramis]

Takk for all svarene deres

Vi har begge lekt litt med tanken på å bli foreldre, og har derfor ikke vært like nøye på beskyttelse hver gang. Både på grunn av dette og av mine egne tanker om liv og rettferdighet, kommer jeg ikke til å ta abort.

Skal sies at jeg og kjæresten min har kjent hverandre i halvannet år og flørtet siden april, så vi er ikke helt ferske. Og på grunn av avstand, har vi vært hos hverandre over lange perioder av gangen, nærmest flyttet inn sammen.

Utdannelse og økonomi er ikke på plass enda. Men vi har begge en jobb, han i tillegg til studier, så vi skal vel klare oss? Får vel litt støtte også? Og vi har gode familier som kan hjelpe oss antakeligvis både økonomisk og med barnepass.

Nå gjenstår det bare å fortelle kjæresten nyheten. Men først vil jeg tenke litt selv. Tror dere dette er noe vi kan klare, spesielt med tanke på utdannelse/økonomi. Løser det seg alltid eller kan vi i tillegg risikere å bli fratatt barnet siden vi ikke har egen leilighet enda? Sikkert tåpelige spørsmål, huff

- TS

Anonymous poster hash: ed649...620

Du har bestemt deg for å beholde uten engang at faren vet om fosteret?...

Hvis du er så imot abort burde du virkelig ha passet på prevansjonen.

Det er ofte en veldig stor påkjenning for et barn å vokse opp med skilte foreldre.

[frøkna]

Takk for all svarene deres Vi har begge lekt litt med tanken på å bli foreldre, og har derfor ikke vært like nøye på beskyttelse hver gang. Både på grunn av dette og av mine egne tanker om liv og rettferdighet, kommer jeg ikke til å ta abort. Skal sies at jeg og kjæresten min har kjent hverandre i halvannet år og flørtet siden april, så vi er ikke helt ferske. Og på grunn av avstand, har vi vært hos hverandre over lange perioder av gangen, nærmest flyttet inn sammen. Utdannelse og økonomi er ikke på plass enda. Men vi har begge en jobb, han i tillegg til studier, så vi skal vel klare oss? Får vel litt støtte også? Og vi har gode familier som kan hjelpe oss antakeligvis både økonomisk og med barnepass. Nå gjenstår det bare å fortelle kjæresten nyheten. Men først vil jeg tenke litt selv. Tror dere dette er noe vi kan klare, spesielt med tanke på utdannelse/økonomi. Løser det seg alltid eller kan vi i tillegg risikere å bli fratatt barnet siden vi ikke har egen leilighet enda? Sikkert tåpelige spørsmål, huff - TS Anonymous poster hash: ed649...620

Jeg må si jeg er ganske sjokkert over at du har gått i gjennom bestemmelses prosessen uten faren her.. Og ikke regn med at han vil trekke seg unna farssrollen om forholdet sprekker.

[AnonymBruker]

Hva snakker dere om? Vi har pratet mye om barn og han vet at jeg vil beholde. Vi har sammen besluttet at prevensjon ikke er så viktig fordi vi vet at vi vil ha barn.

Kg og deres tidlige konklusjoner...

Anonymous poster hash: ed649...620