Kattunge - usikker!

[AnonymBruker]

Jeg og samboeren bor sammen, og jeg har i over et halvt år planlagt og gledet meg til å få en liten kattunge som nytt familiemedlem. Jeg er 22 år, og har god erfaring med katter ettersom jeg har vært oppvokst med flere siden jeg var liten.
Da jeg hentet kattungen hadde jeg gledet meg masse; leker, utstyr og alt var kjøpt inn - og klart for å få katten til å føle seg hjemme og trygg.
Dette gikk også bedre enn forventet! Katten slo seg til ro med det samme - og virker hjemmevant allerede etter to dager her hos oss.

Han er helt herlig, men jeg klarer ikke å kose meg. Jeg vet dette er helt forferdelig å si, men jeg har blitt så utrolig usikker på om dette er noe jeg er klar for og vil. Jeg tror det plutselig har gått opp for meg hva slags ansvar jeg egentlig sitter med nå, og det skremmer meg litt. Isteden for å klare å kose meg ordentlig med pusen, går jeg heller rundt og tenker at jeg kunne ønske jeg aldri hentet han. Og jeg får så vondt av at jeg i det hele tatt klarer å tenke de tankene!!
Jeg har bodd med kjæresten min et halvt år og det er akkurat som jeg føler meg helt kvalt over å allerede nå sitte med ansvaret for et dyr - som jeg i beste fall kan ha helt til jeg er 40 år.. Alt jeg klarer å tenke er at jeg kunne ønske jeg hadde ventet noen år.. bare for å være helt sikker! Jeg er student, og merker allerede nå at mye penger kommer til å gå med til dette. (jeg kjøper alt av mat på dyrebutikk, må vaksinere og kastrere) Og ting som dette som jeg aldri har sett på som noe problem tidligere, gjør meg så lei og usikker nå.. Jeg har snakket med at par venninner som mener at det sikkert bare er forandringen som er skummel. Det at det kommer et nytt familiemedlem som jeg skal bli kjent med.. Men jeg aner ikke hva jeg skal gjøre. Og derfor spør jeg om hjelp her.

Jeg skjønner ikke hvordan jeg eventuelt skal kunne forklare dette til kjæresten min, nå som jeg har mast om dette i nesten et halvt år.. og gledet meg sånn. Klarer ikke å nyte dette i det hele tatt

Anonymous poster hash: e1d47...23c

[piixie]

-

Endret 9. september 2013 av piixie

[cheezewizz]

Kanskje du kjeder deg mye og trenger noe å gruble på hele tiden? Hva med å legge vekk det negative og fokusere på det positive? Tenk tilbake på alt det positive du tenkte før du hadde katt. Å ha katt er ikke et så stort ansvar som du skal ha det til, litt penger går med på mat og veterinær, men det visste du fra før av.

[AnonymBruker]

Men hvis du hadde erfaring med katt i fra før, burde det jo ikke komme som noe sjokk at katter kan leve lenge og faktisk koster penger. Kanskje erfaringen din går ut på at noen andre brukte tid og penger på katten sånn at din "jobb" bare var å kose med pusen av og til?

Å få katt er litt som å få et barn, du blir bundet i mange år fremover og har faktisk påtatt deg ansvaret for et levende liv. Du bør ta dette ansvaret, legge fra deg tankene om anger og omplassering og gjøre så godt du kan. Det er alt for mange katter og kattunger som omplasseres fordi folk angrer seg, så vær så snill og ikke bli en del av den tragiske statistikken med uvettige katteeiere.

Skal du først omlassere; bruk god tid og vær sikker på at pusen får et godt hjem. Det er ditt ansvar at pusen får et godt liv!

Anonymous poster hash: 10d60...01d

[AnonymBruker]

Ojoj, godt det ikke var en unge du maste om å få!

Anonymous poster hash: e47f6...33a

[Aurora M.]

Jeg kan ikke si at jeg klarer å sette meg inn i problemstillingen.. Du har gledet og forberedt deg et halvt år, og så angrer du etter å ha hatt den i hus i noen få dager når attpåtil alt har gått så bra. Det er ingen selvfølge at de slår seg så fort til ro etter to dager i et nytt hjem! Du er 22 år og det er kanskje på tide at du har ansvar for annet enn deg selv? Ikke for å være stygg eller noe altså. Men kanskje det ligger noe der, at du hele tiden har hatt anledning til å sette deg selv først?

Jeg tror jeg bare ville ha satt ned foten overfor meg selv om jeg var deg. Si til deg selv at nå har du tatt dette valget på vegne av pusen og så beviser du både for deg selv og pus at du står ved det, resten av dens liv! Jeg tror du vil vokse på det. Og jeg tror etter hvert som tiden går og du kommer til å elske pus mer og mer så vil du til slutt kjenne at du ikke har annet valg enn å ta vare på den så lenge den lever. Bare ta den inn i hjertet ditt. Det fortjener den. Husk at den har bare deg i hele verden. Og tenk på hvor heldig du er som har en slik nydelig pus som er glad i deg!

Ellers tror jeg det venninnene dine sier er fornuftig.

[summerrain]

Jeg skjønner veldig godt hva du føler! Jeg føler det samme en gang i blant, både med hunden og katten min. Men det går alltid over. Jeg føler av og til at jeg skulle ha ventet, at jeg ikke er klar for ett sånt ansvar. Men jeg kunne aldri gitt dem ifra meg!

Det er en omstilling å plutselig ikke sette seg selv først, å ikke kunne gjøre alt man vil for at noen venter på deg hjemme. Men det er verdt det

[Brimi]

Sånn tenkte jeg også i begynnelsen, men det gikk over. Det er mye ansvar med kattunger. Men de blir heldigvis voksne og da blir alt bedre. Sånn følte jeg det ihvertfall.

Det med økonomi vil også bedre seg når du får gjort unna det verste( kastrering,chippes, tatovering osv). Dette gjelder for mat også. Kjøp minst 4 kg sekker, for da vil du aldri gå tom for mat. Evnt. kjøp en 2 kg og så 4 kg til vanlig.