Amatør trenger hjelp!

[Strid]

Befinner meg i en kinkig situasjon og håper det er noen lyse hoder med livserfaring som kan guide meg gjennom!

Vært sammen med en kjempeflott gutt siden medio februar. Forholdet vårt startet med mye humor og vi hadde hatt mye kontakt før det faktisk skjedde noe "mer"- begge jobber vi i Forsvaret og har blitt kjent gjennom jobben. Det hele begynte vel rett før jul- jeg begynte å glede meg til å gå på jobb fordi jeg visste jeg ville treffe ham, vi gikk turer, trente sammen, så film, hadde lange kvelder der vi bare snakket og ble bedre kjent.

Men et definert forhold har vi som sagt ikke hatt før februar.

Han er en meget stødig fyr som virker reflektert og tvers gjennom "ordentlig". Trygg på seg selv, omtenksom- you name it.

Jeg- hvem er så jeg? Meget aktiv frøken- har ikke så lett for å vise følelser, har egentlig ikke ønsket meg ut av single- tilværelsen fordi jeg faktisk trivdes med den. Jobber i Forsvaret, driver med hund (NRH) på fritiden, går mye i fjellet, trener mye, er mye alene med meg selv og egne aktiviteter, men har naturligvis også venner og bruker tid med dem. Trives i mitt eget selskap. Men dette var før han kom inn i bildet..

Nå får jeg lyst å grine bare jeg går inn på badet og det er skrikende tomt etter toalettmappen hans.. Patetisk!

Hele vegen er det vel han som har vært den aktive, foreslått aktiviteter, vært frempå. Jeg har vært den som har følt behov for å bremse litt, ikke gå fort frem, se an ting. "Brent barn skyr ilden", jeg synes det er skremmende å gi et annet menneske for mye makt i livet mitt, liker å være selvstendig og "sterk".. Forsvarsjente, må vite..

Jeg har imidlertid vært veldig åpen om det, og vi har i fellesskap ledd av at jeg får fnatt av å holde lanke, at vi skulle bli helt "vi" og "oss" i eningen og tanken på like grilldresser.

Vi har snakket mye om fremtiden, og han har sagt at det ikke er viktig for han hvor han bor. Jeg går med planer om å starte egen bedrift, og han har hele tiden bakt seg selv inn i planene og jeg har syntes det har gitt meg mye trygghet og vært imponert over hans.

Jeg er ikke vant til å ha noen å dele slike ting med, er vant til å klare alt sjøl. Det at han så naturlig "var med" på mine planer gav meg en helt utrolig god følelse, og kvelningsfornemmelsene som ofte tar meg i forhold har i stor grad uteblitt.

Uken etter Nato- øvelsen ble forholdet meget intenst, han bodde hos meg, sikkert delvis fordi det var så kort tid frem mot påskeferie når han skulle reise hjem. Kvelden han reiste- himmel så stusslig. Har aldri følt på slikt savn, nesten en følelse av meningsløshet. Han ringte meg på kvelden og delte hva han følte, som var akkurat det samme. Han ønsket seg tilbake, og selv om det var trivelig å se familie og gamle venner igjen ville han heller vært sammen med meg.

Uken etter påske skulle jeg på jobbintervju i nærheten av hans hjemsted, og han ville at jeg skulle komme opp til ham og hilse på familien. Kvelden før avreise ble det litt knute på tråden, jeg syntes hele situasjonen var litt ubehagelig. Tilslutt sa han at han ikke ville presse meg på noen måte, hvorpå jeg følte at jeg ville likevel og vi kom til enighet om at han skulle hente meg etter intervjuet neste dag.

Neste dag ringte de imidlertid fra jobben og avlyste intervjuet. Jeg ringte naturligvis ham, og vi ble enige om at jeg skulle avlyse billetten og at vi tok turen sammen i mai. Ellers virket alt fint, jeg takket ham for at han var forståelsesfull mtp. "angsten" min for svigers, og sa at det hadde vært utrolig godt bare å prate om det og komme til enighet.

Søndag kveld skulle han komme tilbake og skulle sove hos meg til mandag. Flyet hans kom sent og ettersom jeg skulle opp 0430 neste dag i forbindelse med en alarm for troppen min, sendte jeg melding om at jeg kom til å legge meg før han kom. Han låste seg inn ila. natten, og jeg bare fortalte ham hvor mye jeg hadde savnet ham og hvor godt det var å ha ham tilbake. Han sa det var godt å være tilbake.

Dagen etter vasket jeg og ordnet det koselig til han var ferdig på jobb og trening, men da han kom på kvelden hadde han forferdelig vondt i hodet og ikke i spesielt god form. Jeg spurte om han ville reise til seg selv og sove der siden han ikke var i form, men det ville han ikke. Jeg la meg ikke så lenge etter ham, og tenkte ikke over at han ikke "var helt seg sjøl", han hadde jo tross alt hodepine.

Morgenen etter spratt han opp, ingen morgen- suss, ingenting. Sa han skulle spise frokost i messen, og lurte på om det var greit. Jeg kjente at jeg begynte å bli litt lei meg, men svarte ja og gikk for å lufte hundene mine.

På kvelden da han kom så han skikkelig hard ut i ansiktet, og den ekle følelsen min ble bare større. Jeg sa at han ikke måtte føle seg forpliktet til å være hos meg hvis han ikke ville, og spurte om noe var galt. Først nektet han for det, men etterhvert kom kortene på bordet.

Han hadde begynt å tenke fremover (ingen av oss vet helt hva vi skal ta oss til neste år, jeg har flere tilbud fra Forsvaret, men ikke han), det hadde skjedd ting hjemme, søsteren hans har muligens kreft i livmoren o.s.v. Han ville ha litt tid for seg selv, få sortere litt tanker og følelser, om vi kunne roe litt ned?

Kvelden endte med at han dro, tok med alt av klær og ting han hadde hos meg. Jeg følte veldig på at dette var det siste jeg ville se av ham, og så bare vekk da han ba meg om å holde døren åpen. Jeg følte bare at han antagelig visste hva han ville, og var vel så avvisende tilbake.

Dagen etter gikk tankekvernen hele dagen, og til slutt tok jeg mot til meg og ringte ham. Sa jeg syntes gårdagen ble veldig feil, og om han ville komme bort en tur. Jeg "blottla" vel egentlig sjelen min, sa jeg skjønte at jeg hadde gjort mye feil, men at jeg visste at jeg egentlig ønsket å være "sjærsten" hans, til tross for at jeg kanskje virker kjølig til tider og helst ikke vil trenge noen..

Han sa at han også ønsket å prøve, og forvirringen min var derfor komplett da han kun ville gi meg en klem før han dro. Han sa at han ville gå veien med meg, ikke uten meg, men at det kanskje ville bli på en litt annen måte enn før, at vi måtte roe litt ned og gå litt tilbake.

Fredag sente jeg en sms og spurte om han ville komme på vafler etter jobb. Han kom bort og det ble litt fliring og mye prating, skjønt om helt overfladiske ting. Jeg hadde lovt noen kolleger å møtes i messen litt senere, og skulle gå dit da han dro. Han kjørte meg opp, og da jeg skulle gå sa han at han skulle inn til byen dagen etter. Skjønte ikke helt hvorfor han fortalte meg det, og kommentaren ble bare hengende. Jeg sa han fikk kose seg og at han kunne slå på tråden når han kom tilbake. Så takket jeg for turen og gikk.

Kvelden etter møttes vi i messen igjen, men han virket unnvikende og sa han var i dårlig form. Jeg gikk fra festen litt etter det og sendte bare en sms hvor jeg skrev: "Trenger deg virkelig, du vet hvor jeg bor om du vil komme over en tur." (Ja, jeg vet, hadde jeg kunnet hente den mld tilbake hadde jeg gjort det..)

Søndag gikk uten at jeg hørte en lyd fra ham, og i dag har jeg sett ham en gang, han gikk forbi meg i gangen og så på meg med et uutgrunnelig uttrykk.

Hva gjør jeg nå??

Skal jeg slutte å prøve, la ham stå for neste trekk? Er så inderlig redd for at følelsene dør om vi ikke har kontakt, men er også redd for å være pågående og masete.

Det hele kom så brått, og det er han som har virket trygg og visst sikkert at han ville. Og så snur hele situasjonen 180 grader. Redd for at jeg har ødelagt alt, at han ikke gir meg en sjanse. Redd for å ta initiativ, men enda mer redd for å ikke gjøre det, og la det hele renne ut i sanden...

Jeg er et menneske som er vant til å stå på til jeg har det jeg vil, og ikke en gang har jeg fått noe uten å jobbe knallhardt for det. Er reglene i kjærligheten annerledes? Skal jeg ikke faktisk gjøre noe for å "ordne opp"?

Dør følelser over natten? Eller har han bare latt som hele tiden? Jeg er så forvirret og usikker, dette er utrolig vondt.

Takk til dere som orker å lese dette maratoninnlegget og svare!

[Gjest Gjest akkurat nå]

Tror faktisk jeg ville vist ham dette innlegget ditt, jeg.....

Så åpent som dette er, er det du bør være for å kunne finne ut sikkert hvor du står. La ham se hva du faktisk føler for ham, hvordan du beskriver det for andre. Det virker ofte sterkere enn om du sier det til ham i du-form....

Utover det kan jeg ikke annet enn ønske deg lykke til og gi deg en underveis. Håper dere finner ut av det.

[Gjest Anonymous]

Kan godt hende han er av typen som ikke vil satse på et forhold, men heller ha en sengekamerat?

Du burde vise ham dette, ja, så har du gjort ditt hvertfall.

[Gjest Anonymous]

Uff, føler med deg....

Jeg tror jeg ville vente og se an situasjonen noen dager. La han få litt tid for seg selv, og finne ut av følelsene sine...det var jo det han ba om, ikke sant? Du har jo også satt på bremsene i forholdet deres noen ganger...

Tar han ikke kontakt i løpet av rimelig tid, tror jeg at jeg ville ha bedt om et møte med han..fortalt han det du forteller i innlegget ditt her på KG. Eller skriv ut innlegget og vis han det. Fortell han at du vil ha klarhet i deres forhold, og at du venter at han også er ærlig om hva han vil.

Lykke til, og en gooood klem til deg!

[Gjest Anonymous]

Får en følelse av at dere har hatt et "hånd-i-hanske"-forhold. Du har holdt igjen, mens han har stått på, og plutselig skifter det. Du har nå fått det du "ønsket" deg - en bekreftelse på at du i forhold må holde avstand, dvs. fortsatt være sterkt, og han kan overfor seg selv si at nå har jeg gjort mitt, men hun ville ikke ha meg. Forskjellen mellom dere er kanskje at du er nærmere din lyst og vilje til å avvise andre, mens han kanskje ikke ser det like klart som deg.

Hva skal en gjøre? Ikke vet jeg - forhold er ofte vanskelige enten en har etablert et fast forhold eller er om en - som deg - "snuser" på en annen. For deg tror jeg det handler om å bli klar over dybden i din vilje til å avstøte andre, og så tror jeg du finner ut hva du vil i forhold til ham av deg selv.

Du tenker mye på å være sterk, men i det ligger det samtidig en redsel for å være svak. Dette aktiviseres i nærkontakt med andre. Poenget er at en ikke skal være sterk eller svak, men kunne veksle mellom å være sterk eller svak. Den som egentlig er sterk, kjenner sin svakhet, og den egentlig svake, kjenner på sin vilje til å være sterk. Det er en kunst å harmonisere disse ytterpunkter.

Du kan tross alt bare velge for deg selv, og det dummeste du gjør, er å tvinge ham tilbake til deg. Du må gjøre det som er riktig for deg, og så får han treffe sine valg. Bare ved at du gjennom denne situasjonen lærer noe viktig om deg, gjør at du vinner noe, selv om du kanskje taper ham.

Ellers kan det være et poeng å snakke om dette med noen du er fortrolig med - hvis du har det. Men uansett hva du gjør, ønsker jeg deg lykke til.

[Strid]

Og det føles godt, i det minste.

Skal gi ham til fredag, og så be om en samtale.

Jeg orker ikke henge i løse luften mer, enten går vi denne veien sammen, eller så går jeg en annen vei.

Jeg er riktignok lite bevandret i kjærlighetens mysterier, men tror det er naivt å tro at man ikke støter på problemer, ikke kommer til å rammes av tvil os.v. Om hans reaksjon skal være å trekke seg unna problemene i stedet for å konfrontere de, tror jeg uansett ikke vi er kompatible.

Jeg har lært mye, og vet i hvertfall hvilke fallgruver jeg ikke skal trå i neste gang. Og så har vi jo hatt det utrolig fint.. Det er kanskje det verste, jeg har ikke annet enn gode ting å si om det vi har hatt, det føles tungt å ikke skulle kunne komme styrket ut av problemene. Å bare gi opp i første motbakken, liksom.

Er fremdeles villig til å prøve, men det må han også være. Jeg er ikke et menneske som gjør ting litt- enten gjør jeg, eller så gjør jeg ikke.

Og såpass kraftig jeg føler at han avviser meg nå tror jeg kanskje at dette forholdet blir noe jeg ikke gjør... Det er uansett en risk jeg må ta.

Jeg har i hvertfall gjort mitt- om han velger meg bort er det hans valg og jeg må akseptere det. Slik han må akseptere at jeg trenger et svar...

Takk for klemmer og støtte- jeg lar høre fra meg etter fredag.

[Gjest Anonymous]

Hei Strid.

Hvordan gikk det med deg?

[Strid]

Pratet med ham i går, og han kommer bort til meg på torsdag.

For å nyte min fantastiske hjemmebakst og prate...

Jeg inviterte på hjemmebakst og han sa at vi kanskje "burde prate litt".

Har ikke helt gode vibber på den forestående praten, men det får bare briste eller bære.

Jeg har (etter mange runder med meg selv) innsett at jeg ikke har gitt ham noen grunn til å tro at dette forholdet er "liv laga", og jeg skjønner, og er faktisk takknemlig for at han satte ned foten. Den prosessen jeg har vært i nå mtp egne behov og ønsker hadde aldri kommet uten den fatale tirsdagskvelden...

Så får vi se da, om han gir meg en sjanse til å vise flere sider av meg, til å vise at det jeg sier ikke bare er tomme ord. Til å vise hva han faktisk betyr for meg. Kan virke som det tøffe hundefører- imaget mitt ligger i grus, gitt

Eventuelle lure tips til hva jeg kan si til ham mottas med takk..

Hva ville gått rett i hjertet på deg?

Takk for svar på innlegget så langt, tenker jeg logger inn her på fredag og gir "sitrap"

[NIKI]

Eventuelle lure tips til hva jeg kan si til ham mottas med takk..

Jeg foreslår at du snakker rett fra levra! Fortell han akkurat hvordan du føler det. Som flere andre har sagt her, vis han dette innlegget ditt. Det virker som om det beskriver veldig bra det du har vært gjennom. Ellers vil jeg bare gi deg en klem og ønske deg lykke til. :klem2:

Venter på rapport på fredag

[Strid]

Himmel!

I kveld er kvelden, og jeg tror nervene mine ligger utenpå huden! Føles i hvertfall slik!

Jo mer jeg tenker på dette forholdet, jo mer innser jeg at jeg har vært omtrent like varm og kjærlig som en isbit.. Er det for sent?

Prøver å tenke; ville jeg gitt ham en ny sjanse? Tror det, men..

Ønsk meg lykke til, folkens. Tror jeg trenger det!

[Gjest Phair]

Lykke til Strid

[Lovvi]

Som røff hundefører har du jo vært ut en vinterdag før!

Stå på, og vær ærlig med han! Vis han din varme, myke side!

Håper dette går bra! :-)

[Gjest Anonymous]

Du skriver:

Eventuelle lure tips til hva jeg kan si til ham mottas med takk..

Hva ville gått rett i hjertet på deg?

At du er ekte, at du er deg selv. Noe annet ville være galt.

Å være menneske er ofte å måtte konstatere at bilder vi har av oss selv - enten det er bildet av oss selv om den tøffe hundeføreren eller noe annet - går i stykker. Dette skjer ofte i nærkontakt med andre mennesker som vi føler for. Tapet av bildet av oss selv er egentlig en form for sorg, men ut av dette kan det komme noe nytt og godt - dersom en tørr kjenne på sorgen.

Lykke til!

[NIKI]

Ønsk meg lykke til' date=' folkens. Tror jeg trenger det! [/quote']

Masse lykke til!

Skal krysse fingrene for deg. Håper dette går bra.

[Gjest M-ling]

Lykke til.

Jeg krysser fingrene.

[Strid]

Kaken var intet mindre enn en katastrofe- men han gav meg høyeste karakter for innsats. Min første kake noensinne, så det kan vel bare gå bedre herfra!

Hele samtalen begynte med at han sa han hadde tenkt mye, og beklaget at det hadde tatt tid. Og at han hadde kommet frem til at vi ikke kunne ha et forhold på "den måten".

Jeg ba om å få si det jeg ville si. Begynte med hva jeg har kommet frem til etter mine mange runder med meg selv. Om isbit- tendensen, at jeg faktisk ikke føler jeg har gitt ham noe som gjør meg verd å savne. At jeg er lei for alt jeg har hatt lyst til å gjøre, men ikke gjort, i frykt for avvisning eller å bli oppfattet som "svak" og klissete. At jeg er lei for de gangene jeg har såret ham og ikke vist følelser (nevnte konkrete eksempler jeg husker- som nå i ettertid får det til å krympe seg i meg..)

La meg flat, rett og slett. Fortalte om hvordan jeg ønsker å endre på disse tingene og begynne å prioritere mitt eget følelsesliv- hvor lyst jeg har å gi ham noe, vite at jeg gjør en forskjell i livet hans. Begynne å gi av meg selv. Få en sjanse til å vise at jeg er mer enn det han har fått se av meg til nå..

I grove trekk var det vel det som ble sagt. Hans respons...

Han sa det var utrolig godt å høre meg si det. Og at han som tidligere sagt ønsket videre kontakt. At han skulle "ha med seg øyne og ører" og at vi fikk se hvordan det gikk.

Deretter så vi en film, pratet litt og så reiste han. Fikk en klem og "ser deg på jobben i morra" og borte var han.

Sitter her i dag og føler på ambivalens. Ser ikke helt hvordan jeg kan få vist ham noenting så lenge vi ikke har et faktisk forhold. Og kjenner jeg er redd for mer avvisning- sendte ham en sms etter besøket i går, uten å få svar. Min naturlige reaksjon er å avvise tilbake, lukke døra og aldri se meg tilbake. Slik jeg har gjort så lenge. Og som jeg ikke vil mer.

På den andre siden har jeg en følelse av at han vil "teste" meg- hvor dypt stikker dette, liksom. Om jeg har rett i denne antagelsen, føler jeg at det skal han få lov til- det er min tur til å gi nå. Vet det blir tungt, mange motbakker- men det er det verdt. Jeg får drikke den bitre kalken til bunns og håpe det ikke er forgjeves.

Litt forvirret og deprimert, men også underlig håpefull. Han har trigget noe i meg, min "jeg gir meg f... ikke"- side. Har aldri brukt den på følelseslivet mitt før, men den har fungert på alle andre områder. Problemet nå er at jeg ikke helt har strategien klar for meg- hva skal jeg konkret gjøre så lenge vi har dette "vente- og- se- forholdet"?

Som alltid- råd og tips mottas med takk!

[Lovvi]

Hm....underlig setning"jeg får ha med meg øyne og ører og fikk hvordan det gikk...."

Sa han virkelig ikke mer enn dèt? Skjønner at du sliter nå.

Mener du at han er verdt slitet og alle motbakkene- så STÅ PÅ! Vis at du også har en varm og mild side av deg selv. Våg å vis at du bryr deg, at du liker han, at du er forelsket..........Men dette skal du bare gjøre om du mener at det er verdt det, og at du vet at han også har følelser for deg!

Gi oss rapporter fremover....vil så gjerne at det skal ordne seg for deg!!

[NIKI]

Heisann!

Det var jo ikke en veldig dårlig respons du fikk da ihvertfall.

Jeg er enig med Lovvi jeg, synes du skal stå på å vise han hvordan du føler det. Om han er verdt det da. Og det høres det ut på innlegget ditt at det gjør... (syns jeg da )

Vær frampå og vis han at du er seriøs. Ta kontakt med han og foreslå å finne på ting sammen. Ta initiativ (men kanskje ikke mase, hehe). Fortell han hvordan du føler det, og hva du tenker. Prøv å være deg selv og vær ærlig. Synes Lovvi hadde litt fornuftig å si.

Men vær snill og gi oss rapporter framover da. Hadde vært fint å få høre hvordan det utvikler seg og hva som skjer.

vil så gjerne at det skal ordne seg for deg!!

:enig_animasjon:

Klem fra Niki.

[Strid]

Hadde en relativt depressiv dag i går..

Gikk til fjells etter jobb, bare meg, hunden, naturen. Fikk grått fra meg, rast og vært sint og fortvilet. Deilig å bare la seg rive med av kaoset og ikke fortrenge det, følte meg tom og sliten etterpå. Tom, men rolig. Og bestemt.

Knekte en flaske vin og satt lenge ved bålet og nøt å bare være.

Våknet i morges med så utrolig mye energi! Og ett vet jeg: Jeg gir meg ikke her! Hva har jeg vel å tape?

Jeg får leve opp til navnet mitt Det betyr nettopp strid, og så vidt jeg vet er ingen strid vunnet uten tap eller ved å gi seg.

Takk for svar og oppmuntring! Det betyr virkelig mye for meg.

Og dere skal naturligvis få oppdateringer etterhvert.

Lørdagsklem fra meg!

[Strid]

En uke uten kontakt, prøvde å foreslå flere ting i helgen uten å lykkes.

Vondt å føle seg så avvist. Vondt å ikke vite, bare tenke det verste og savne et menneske så forferdelig.

Gav ham et brev mandag, der jeg i uttrykte meget klart at jeg ønsker å prøve igjen, at jeg beklager alt det dumme jeg har gjort (og mest av alt, det "riktige" jeg aldri gjorde).

Ingenting. Ikke så mye som en sms. I dag reiser han på ferie for 17. mai.

Jeg antar jeg bare får komme meg videre. Vel gjorde jeg mye dumt, skjønner likevel ikke at det skulle være helt utilgivelig.

Skjønt det er hans rett å reagere som han vil, naturligvis. Vet bare at jeg ikke ville gjort det på denne måten..

Lurer på om jeg skal ta mer kontakt, men føler ikke egentlig at jeg kan si mer enn jeg allerede har sagt. Så det er nok best å la det være. Han gir meg jo ingen mulighet til å gjøre noe mer.

Dere får ha takk for all støtte.

Klem fra meg.