Føler meg ofte upopulær, tenker du også slik om deg selv i sosiale relasjoner?

[Gjest Brunetta27]

Kort sagt: Jeg er en jente som har slitt mye med dårlig selvtillig og selvfølelse opp gjennom årene pga mye mobbing i barndommen. Jeg har hele tiden ignorert denne følelsen inntil et halvt år tilbake hvor jeg oppsøkte psykolog hjelp. Men har til tider nedturer og føler meg lite verdt osv..

Jeg jobber i et selskap som er mannsdominerende, altså få kvinner på jobben. Jeg skryter ikke men er virkelig penest av alle kvinner der, godt trent, bra utsendet, langt tjukt hår og slak, er i hvert fall det jeg hører andre sier om meg.

Jeg tør ikke åpne meg, vil tulle og ha det morro på jobb, men jeg preges fælt av en negativ stemme / påtrengende tanke i hodet mitt som hele tiden sier at alt jeg sier er teit, jeg er ikke morsom, ikke populær osv. Disse tankene gjør at j ikke gir noe særlig av meg selv. Jeg tør ikke være åpen og sosial. Er det noen som kjenner seg igjen i min situasjon? Noen som har slitt med det og kommet seg ut av det?

Tips? Erfaringer og støtte tak med en varm klem

[AnonymBruker]

Stikk til en psykolog.

Det er ikke normalt å være preget av negative stemmer / påtrengende tvangstanker som sier du er teit.

Anonymous poster hash: cede2...db6

[Gjest anonym]

Ikke bry deg om den forrige kommentaren. Den er bare slem og lite informativ.

Jeg er 28, og jeg har det også slik du beskriver noen ganger. Men det kommer veldig an på hvordan de rundt meg oppfører seg. I jobben jeg har nå er det veldig mye tull og tøys og skriking og hoi'ing og det er generelt en bra stemining. Alle mine kollegaer har en god dose selvironi, og det er ingenting som heter "å drite seg ut".
Dette arbeidsmiljøet har hjulpet meg veldig med å åpne meg og tørre og være teit selv. Og tørre å "drite meg ut".

Men det er fremdeles noen settinger hvor jeg føler meg veldig utilpass. Hvor jeg føler at ingen har lyst til å rate med meg, fordi de sikkert tenker at jeg er kjedelig og teit.

Jeg tror faktisk ikke at en psykolog han hjelpe til med å tenke på noe annet vis i forhold til dette, fordi jeg tror at dette er noe vi må "ordne selv" ved å presse oss selv.

Og, det er lov å si ifra til få utkårede som du stoler på, at du føler deg litt utilpass ofte.. Det hjelper

[AnonymBruker]

Hei

Dette var som å lese om meg selv. Jeg studerer og har akkurat samme problem. Dette har ført til at jeg ikke har fått noen skikkelige venner, og jeg føler meg veldig alene ( har flyttet til en annen by). Jeg har prøvd så utrolig mange ganger å være positiv og bare gi faen og vise andre hvem jeg virkelig er. Men hver gang så feiler jeg, og føler meg bare enda mer dritt. Det har kommet til et punkt nå at jeg ikke vet lenger hva jeg skal gjøre. Jeg har så utrolig lyst å bli kjent med folk og få noen ordentlig gode venner. Nå føler jeg meg bare som en venneløs taper. Kanskje vi kan hjelpe hverandre?

Anonymous poster hash: 9c83a...2ca

[AnonymBruker]

Dårlig selvtillitt og dårlig selvfølelse, men likevel evner å sette seg på sin høye hest og erklære seg som penest av alle kvinner der.....ehhh???

Og ettersom du tenker godt om ditt eget utseendet, har jo ikke dette noe å gjøre med verken selvtillitt eller selvfølelse, og spørsmålet blir da hvorfor det er nevnt i denne sammenheng i det hele tatt?

Anonymous poster hash: 5f33b...33e

[Magnifique]

Dårlig selvtillitt og dårlig selvfølelse, men likevel evner å sette seg på sin høye hest og erklære seg som penest av alle kvinner der.....ehhh??? Og ettersom du tenker godt om ditt eget utseendet, har jo ikke dette noe å gjøre med verken selvtillitt eller selvfølelse, og spørsmålet blir da hvorfor det er nevnt i denne sammenheng i det hele tatt? Anonymous poster hash: 5f33b...33e

Hei!

Det går faktisk an å like sitt eget utseende, men fremdeles ha dårlig selvtillit, eller lav selvfølelse. Jeg regner meg at du ikke har vært i en slik situasjon selv, etter det du skriver.

Selvfølelse/selvtillit handler i bunn og grunn ikke om utseende, men om at du liker og kan være deg selv, uavhengig av hvordan du ser ut. Og det kan være utrolig vanskelig.

------

TS: Jeg har vært i akurat samme situasjon som deg. Jeg har blitt mobbet, og sliter en del med selvfølelsen den dag idag. Jeg har hatt tanker i hodet, som forteller meg at ingen liker meg, og at jeg ikke er verdt noe. All hjelp og mestring har vært nytteløs, inntil nå, helt nylig. Jeg har så smått begynt å innse at folk faktisk kan like meg for den jeg er. Det var noe som kom snikende og gradvis. Og det håper jeg kan komme for deg også! En dag vil du innse at du er like nydelig på innsiden, som du er på utsiden. Ta tiden til hjelp og ikke la de negative tankene dominere! Og hvis de likevel skulle komme, si dette høyt til deg selv: "Nei, dette bil jeg ikke tenke på nå", og gjør noe som setter tankene dine over på andre ting.

Lykke til!

[Bluegreen]

Kort sagt: Jeg er en jente som har slitt mye med dårlig selvtillig og selvfølelse opp gjennom årene pga mye mobbing i barndommen. Jeg har hele tiden ignorert denne følelsen inntil et halvt år tilbake hvor jeg oppsøkte psykolog hjelp. Men har til tider nedturer og føler meg lite verdt osv..

Jeg jobber i et selskap som er mannsdominerende, altså få kvinner på jobben. Jeg skryter ikke men er virkelig penest av alle kvinner der, godt trent, bra utsendet, langt tjukt hår og slak, er i hvert fall det jeg hører andre sier om meg.

Jeg tør ikke åpne meg, vil tulle og ha det morro på jobb, men jeg preges fælt av en negativ stemme / påtrengende tanke i hodet mitt som hele tiden sier at alt jeg sier er teit, jeg er ikke morsom, ikke populær osv. Disse tankene gjør at j ikke gir noe særlig av meg selv. Jeg tør ikke være åpen og sosial. Er det noen som kjenner seg igjen i min situasjon? Noen som har slitt med det og kommet seg ut av det?

Tips? Erfaringer og støtte tak med en varm klem

Jeg sleit mye med selvtilliten på grunn av en fysisk skavanke som jeg trodde var mye mye større enn den egentlig var.

For meg var det noe så banalt som at noen sa "du kan aldri få alle til å like deg alltid".

Jeg kjente hvor uenig jeg var i det, og innså at det var det som var mitt problem.

Jeg ville at alle skulle like meg - alltid. Da kan man jo ikke lykkes!

Deretter begynte jeg å følge magefølelsen, si det jeg følte for, være ydmyk og si unnskyld dersom jeg dreit på draget, og hvis noen prøvde å sette meg ut eller gjøre en spøk av meg, valgte jeg å tenke at disse menneskene var bare i den kategorien som jeg uansett ikke kan få til å like meg - og det er helt greit!

Nå er jeg ofte midtpunktet i sosiale sammenhenger, og får mye skryt for at jeg er tøff og greier å håndtere mange ulike mennesker.

Er ikke sikkert det fungerer for alle, men det var viktig for meg å begynne å gi litt mer faen. Da får man mer tid til å gi omsorg der det gjelder.

[AnonymBruker]

Hei!

Det går faktisk an å like sitt eget utseende, men fremdeles ha dårlig selvtillit, eller lav selvfølelse. Jeg regner meg at du ikke har vært i en slik situasjon selv, etter det du skriver.

Selvfølelse/selvtillit handler i bunn og grunn ikke om utseende, men om at du liker og kan være deg selv, uavhengig av hvordan du ser ut. Og det kan være utrolig vanskelig.

------

TS: Jeg har vært i akurat samme situasjon som deg. Jeg har blitt mobbet, og sliter en del med selvfølelsen den dag idag. Jeg har hatt tanker i hodet, som forteller meg at ingen liker meg, og at jeg ikke er verdt noe. All hjelp og mestring har vært nytteløs, inntil nå, helt nylig. Jeg har så smått begynt å innse at folk faktisk kan like meg for den jeg er. Det var noe som kom snikende og gradvis. Og det håper jeg kan komme for deg også! En dag vil du innse at du er like nydelig på innsiden, som du er på utsiden. Ta tiden til hjelp og ikke la de negative tankene dominere! Og hvis de likevel skulle komme, si dette høyt til deg selv: "Nei, dette bil jeg ikke tenke på nå", og gjør noe som setter tankene dine over på andre ting.

Lykke til!

Poenget er ikke hvorvidt man liker seg selv eller ikke, men nå man velger å definere seg selv som penest og det i tilegg tydeligvis ikke har noen reell sammenheng med problemstillingen...

Anonymous poster hash: 5f33b...33e

[Magnifique]

Poenget er ikke hvorvidt man liker seg selv eller ikke, men nå man velger å definere seg selv som penest og det i tilegg tydeligvis ikke har noen reell sammenheng med problemstillingen... Anonymous poster hash: 5f33b...33e

Jeg mener at det kan knyttes opp imot problemstillingen. TS forteller at hun i hvert fall er fornøyd med utseendet sitt, men at selvfølelsen er dårlig. Det er jo en bra ting. Når man vet det, er det kanskje lettere å hjelpe henne.

[Gjest Brunetta27]

Tråstarter / Brunetta 27 som skriver.

Takk til dere som viser forståelse, og ellers takk til dere som er opptatt av å kritisere meg for det jeg skriver. Jeg setter stor pris på om de som har vært i samme situasjon deler tanker med meg.

Jeg er ikke her for å skryte av meg selv, jeg har nettopp et problem, og oppsøker hjelp. Men jeg forsøker så godt jeg kan få forståelseslesere til å sette seg i min situasjon. Og ja, jeg er penest av de 30-35% prosent kvinnene som er ansatt på mitt firma. Men ikke det som er tema. Problemet som noen har forstått korrekt er at jeg har grunn til å sette pris på meg selv, men jeg sliter med negative tanker.

En bruker nevner at hun gjennomgår samme problem, fint om vi kan bruke denne tråden til en selvhjelpstråd, hvor vi setter ord på det vi føler, og kan trøste hverandre.

Jeg var på dette nivået du nevnte ifjord, hvor jeg lukket meg 100% fra omgivelsene og sosiale arrangementer, løp ut av folkemengden, turte ikke å vise hvem jeg var. Jeg har i løpet av 4-5 mndr fått profosjonell hjelp, og har greid meg litt bedre, har merket noe forskjell på meg. Jeg tør å smile i tillegg til å prate, gir meg av meg selv, hilser høflig og tydelig på folk, har depet disse negative tanker litt. Men i den siste uka føler jeg negative tanker har kommet noe tilbake til meg.

Som en deltaker nevnte: Jeg begynte å tvile på meg selv igjen hvor en kvinnelig kollega har vist flere ganger manglende interesse for å snakke med meg, jeg har gitt det jeg kan gi og fått mindre respons tilbak. Tror at jeg også lider av det å jobbe for at alle skal like meg, det er o umulig ja, men ikke lett å huske det når jeg er i en slik sosial situasjon. Selv om jeg har 6-7 andre som setter pris på meg, påvirker den ene min oppførsel, det gjør at jeg ikke tør å være sosial med de andre heller, og når f.eks hun snakker så føler jeg meg veldigkjedelig.

Jeg synes det er godt å vite at det ikke er bare meg som har hatt det slik, det er bare 6 mndr siden jeg har åpnet meg om dette temaet og fått virkelig vite at flere enn meg har disse negative tankene i seg. Jeg har en stundt lurt på om jeg virkelig har personlighetssforstyrrelser, det er ganske skummel tanke !!

Mitt eneste ønske er å bli psykisk sterk å få troa på meg selv uansett hva andre sier eller gjør !!

[AnonymBruker]

Stikk til en psykolog.

Det er ikke normalt å være preget av negative stemmer / påtrengende tvangstanker som sier du er teit.

Anonymous poster hash: cede2...db6

Man behøver ikke å stikke til psykologen bare man føler seg upopulær?! Nå har jeg hørt det også. Tenk hvor mange som da hadde gått hos psykologen! Mange føler seg upopulære, deriblant jeg. Men, det finnes bøker om hvordan man kan mestre sosial angst osv. Det kan man få lånt gratis på biblioteket, og det er billigere enn å stikke til psykologen. Mindre selvutleverende også.

Anonymous poster hash: e4d70...25f

[AnonymBruker]

Man behøver ikke å stikke til psykologen bare man føler seg upopulær?! Nå har jeg hørt det også. Tenk hvor mange som da hadde gått hos psykologen! Mange føler seg upopulære, deriblant jeg. Men, det finnes bøker om hvordan man kan mestre sosial angst osv. Det kan man få lånt gratis på biblioteket, og det er billigere enn å stikke til psykologen. Mindre selvutleverende også.

Anonymous poster hash: e4d70...25f

Det er dét man er redd for, er det ikke ? Hos en psykolog eller en som faktisk kan hjelpe.. ?

Vel. Da er man ikke interessert nok i å bli psykisk frisk heller.

Men selvsagt, hvis man bare er litt sjenert og føler seg litt upopulær er det jo noe annet.

Personligheten også spiller en stor rolle her, for din del, for hvordan andre får inntrykk av deg.

Det kan være så mangt da, er du ikke enig? Man burde ikke være redd får å ta til seg råd hvert fall.

Anonymous poster hash: cede2...db6

[AnonymBruker]

Jeg trur jeg ble født med dårlig selvfølelse. Hele barndommen og på ungdomskolen følte jeg at jeg var teit, at det jeg sa var teit osv.

Fikk høre om en gutt som var forelsket i meg, og jeg kunne ikke tru det var sant, ingen kan bli forelsket i meg? Og jeg hadde ei venninne som jeg var mye sammen med på fritiden, men på skolen var hun mest sammen med de "populære2 jentene. Da hadde de snakket om meg (venninna mi fortalte) Da hadde de jentene sagt " hadde ikke Lise vært så sjenert så hadde hun fått seg kjæreste med engang" Og noen av guttene i klassa var også der og hadde sagt de syntes jeg var søt: (dette var ungdomskolen) Og jeg kunne ikke skjønne at de hadde sagt dette. Så selvbildet mitt var bare helt på trynet.

Ser nå som voksen at jeg ble nok ikke oppfattet sånn. Hadde jo venner, men kun de aller nærmeste vennene mine tørte jeg å ta kontakt med, ellers måtte de andre ta kontakt med meg, fordi jeg tørte ikke og trudde de jeg ikke var bra nok. Ser idag at det var jo en helt feil oppfattelse av virkeligheten.

Gikk 1 år videregående i hjemmekommuna mi. Hadde noen nære venner, men var kjempesjenert i tilegg. Snakket en gutt til meg følte jeg meg ukomfortabel. Var jeg forelsket tørte jeg kanpt å møte blikket til den gutten. Det var helt håpløst!! Tenkte faktisk da jeg var 13-14 år at jeg kom til å bli sjenert overfor mine egne barm vist jeg fikk noen. Dårlig selvbilde og selvtilit og kjempesjenert er en utrolig dårlig kombinasjon!

Jeg søkte meg vekk på skole, helt utrolig jeg tørte å bare flytte til en annen kommune så usikker som jeg var på meg selv. Men der vokste jeg, både selvtilitten og selvbildet mitt De årene gjorde meg godt. Fikk mange venner, mange beunderere (hihi) Selvbildet mitt vokste og jeg ble også mindre sjenert,

Så idag er jeg ikke så sjenert, men fremdeles litt, jeg har ikke så dårlig selvbilde som jeg hadde. Men av og til i sosiale sammenheng så kan jeg kjenne følelsen komme krypende. Spesielt vist der er sterke personligheter som gjør mye ut av seg, da kan jeg fort føle meg liten. Men stort sett så føler jeg meg vel i sosiale sammenheng Er igrunn bare enkeltpersoner med veldig sterk personlighet som kan få den følelsen til å komme tilbake. Ikke at jeg trur de ser ned på meg, men jeg er nok ikke helt kvitt den. Men er iallfall 90% bedre enn jeg var.

Som søstra mi sa til meg, det er vansklig å forandre seg i same miljø, men bytter man miljø så er det mye lettere.

Så det er håp

Anonymous poster hash: bfeab...2e4

Anonymous poster hash: bfeab...2e4

[AnonymBruker]

Hei

Dette var som å lese om meg selv. Jeg studerer og har akkurat samme problem. Dette har ført til at jeg ikke har fått noen skikkelige venner, og jeg føler meg veldig alene ( har flyttet til en annen by). Jeg har prøvd så utrolig mange ganger å være positiv og bare gi faen og vise andre hvem jeg virkelig er. Men hver gang så feiler jeg, og føler meg bare enda mer dritt. Det har kommet til et punkt nå at jeg ikke vet lenger hva jeg skal gjøre. Jeg har så utrolig lyst å bli kjent med folk og få noen ordentlig gode venner. Nå føler jeg meg bare som en venneløs taper. Kanskje vi kan hjelpe hverandre?

Anonymous poster hash: 9c83a...2ca

Sukk, samme her! Er psykelig opptatt av hvordan jeg fremstår og hvordan andre oppfatter meg, og livredd for å drite meg ut. Ilegger alle andre tanker og meninger om meg som jeg jo ikke aner om de faktisk har. Har i grunn ikke vært klar over dette før det kom opp hos psykologen som jeg ser i forbindelse med sosial angst som kom etter fødselen (eller, den har jo tydeligvis vært der, men ikke så ille som nå når jeg får panikkanfall hvis jeg må på butikken eller skolen). Savner virkelig å ha en venninne...har flyttet til studieby og er bare med samboeren og familien hans. Er vel på tide å få seg en venninne når man VIL på besøk til svigermor fordi man vil prate med noen andre enn samboeren litt :-P :fnis:

Anonymous poster hash: dd007...754

[AnonymBruker]

Jeg mener at det kan knyttes opp imot problemstillingen. TS forteller at hun i hvert fall er fornøyd med utseendet sitt, men at selvfølelsen er dårlig. Det er jo en bra ting. Når man vet det, er det kanskje lettere å hjelpe henne.

Fortsatt uenig. At hun liker seg selv, er vel og bra og skal absolutt sees opp mot at hun likevel har dårlig selvbilde. Men å krone seg selv på den måten derimot, kan da umulig ha noe med dette å gjøre og virker rett og slett veldig barnlig.

TS, det er ikke ment som kritikk til deg. Bare forstår ikke hvorfor det er brakt på bane her.

Anonymous poster hash: 5f33b...33e

[Gjest Brunetta27]

Helt ok om du ser på det som kritikk og, respekterer din mening, men hvis du hadde vært i mine sko hadde du hatt bedre forståelse av hva jeg sier. Men du er nok en av de typen menneskene som har blitt nevnt før, som jeg må blåse i å tilfredstille. Det typer bare på at vi har forskjellige verdier i oss.

Det er ikke vanskelig å forstå hva jeg mente, men det virker som du sliter litt med å forstå andres problemer.Vi er 30% kvinner på min arbeidsfirma, altså få kvinner, det som kan prege oss i kvinner i vår samfunn er utsendet og vektproblemer. Og dette problemet har ikke jeg. Men jeg setter en stopp på denne diskusjonen fra og med nå da dette blir litt for barnslig å bruke tid på et tema jeg ikke trenger å å snakke om

[AnonymBruker]

Egentlig ville jeg sagt jeg hadde de samme problemene som deg, og at jeg står i akkurat de samme skoene.

Men du motsier deg selv , gang på gang, det er derfor jeg ikke skjønner dette her. Jeg sliter med å forstå andres problemer, ja kanskje det. Eller så har du vanskelig for å se at andre kan se utenfra på dine problemer helt anderledes enn du selv. Eller kanskje er det til og med begge deler.

Uavhengig av det, igjen er det vel og bra at du er fornøyd med eget utseendet iforhold til problemstillingen. Men det slutter der. Hvorvidt du velger å krone deg selv som vakrest blandt de få kvinnene som er der derimot, er fullstendig irrelevant.

Anonymous poster hash: 5f33b...33e