Bekymret for ei venninnes psykiske helse - snakke med mannen?

[AnonymBruker]

Jeg har ei venninne som har slitt litt med den psykiske biten ei stund, men nå synes jeg at det begynner å nå opp mot en topp. Det innebærer depresjon og angst (såvidt jeg har forstått). Hun blir mer og mer nærtagen, misforstår mye og tolker ting som blir sagt som negativt mot henne. Hun gråter mye, er redd, får ikke sove om natten og henger seg opp i detaljer. Av alle tankene får hun også fysiske symptomer vondt både her og der hele tiden Det er i det siste også blitt vanskeligere å få tak i sammenhengen av det hun sier fordi hun "bytter om setningene" mye og skifter tema, kommer ikke til poenget og plutselig kan hun falle helt bort og hun glemmer hva hun prater om. Dette har også vært vanlig tidligere, men nå er det HELE tiden.. Jeg begynner å bli ganske bekymret. Hun har for tiden ikke jobb, ikke utdannelse, ikke setfikatet, klarer ikke å bli gravid (hun er i begynnelsen av 30-årene). Hun kommer liksom ikke igang med livet sitt akkurat nå.

Jeg har lyst til å snakke litt med mannen hennes. Kanskje mest for å vite hvordan han har det og oppfatter henne. Han jobber mye og til forskjellige tider på døgnet, også av og til i helgene. Han har ikke et fast kontor så det er vanskelig å møte ham på jobb. Jeg føler litt at jeg går bak hennes rygg om jeg prater med ham, men samtidig vil jeg ikke si til henne at jeg vil snakke med han for da kommer hun til å bli redd og tro at noe er så galt med henne at hun ikke skjønner det selv. Jeg synes det begynner å bli tungt å stå på utsiden og se at hun har det vanskelig, se at hun "ødelegger seg selv" med alle tankene.. Samtidig vet jeg ikke hvordan jeg skal gripe det an som hennes venninne. VANSKELIG!

Anonymous poster hash: db08b...0ca

[Gjest alf]

Nei. Oppmuntre henne til å oppsøke lege og til å bli henvist til psykolog.

[AnonymBruker]

Nei. Oppmuntre henne til å oppsøke lege og til å bli henvist til psykolog.

Enig! Hun kommer ikke til å stole mer på deg om du sviker henne ved å gå til mannen hennes!

Anonymous poster hash: c42dc...cd2

[AnonymBruker]

Hvorfor skal du prate med mannen HENNES? Når du kan være ærlig mot henne og fortelle dine bekymringer. Virker ikke som bare vanlig depresjoner eller angst, men noe manisk/bipolar e.l. Og viktig å få hun til å inse faktiske og alvorlige problemer og ta tak og få utredning hos legen, hvor hun kan få medisinering. Og psykolog/hjemmepsykriatrien som kommer hjem til deg, hjelper til med ulike behov o.l.

Dessuten, hva vet du om at din venninne og hennes mann ikke prater i lag om disse problemene? Og hadde han hatt interesse av å snakke med deg angående dette hadde han tatt kontakt vel..

Anonymous poster hash: 742e6...a3d

[AnonymBruker]

Uenig med forrige innlegg, dette høres ikke bipolart ut i det hele tatt.

Har hun ingen form for oppfølging? Jeg synes du skal overtale henne til å dra til fastlegen, tilby deg å bli med. Det er tydelig at hun trenger hjelp. Dersom hun sier nei, kan du vurdere å snakke med mannen hennes.

Anonymous poster hash: b42d7...43f

[AnonymBruker]

Snakk med venninnen din først du, ikke med mannen. Det kan være godt for henne bare det å vite at du "ser" henne. Si ifra at du merker at hun ikke har det godt, og at du er bekymret for henne og syns det er trist at hun har det sånn. Og at du ikke syns hun skal gå rundt å være alene om dette, men søke råd hos noen som kanskje kan hjelpe, som fastlegen. Å foreslå psykolog kan virke litt skremmende, så foreslå fastlegen du, så kommer jo han til å vurdere henne videre.

Jeg har hatt en venninne som "satte ned foten" for meg en gang, og sa ifra at nå var nok nok, og at jeg måtte slutte å spille heltinne for å skulle klare meg selv, og at nå måtte jeg ta turen til legen. Jeg trengte det sparket i rævva. Virkelig! Og det var godt at noen så meg.

Jeg lå i sengen og hulkegråt og trodde ingen så meg eller brydde seg overhodet, i det hun ringte for å si ifra.

Bare en tanke, fra en som har vært på venninnen din sin side.

Hvis du går til mannen hennes så kan hun føle seg veldig sveket.

Anonymous poster hash: 12743...36d

[AnonymBruker]

Uenig med forrige innlegg, dette høres ikke bipolart ut i det hele tatt.

Har hun ingen form for oppfølging? Jeg synes du skal overtale henne til å dra til fastlegen, tilby deg å bli med. Det er tydelig at hun trenger hjelp. Dersom hun sier nei, kan du vurdere å snakke med mannen hennes.

Anonymous poster hash: b42d7...43f

Enig. Dette høres IKKE bipolart ut. Men en depresjon som har begynt å eskalere.

Anonymous poster hash: 12743...36d

[Gjest mia]

Hei!

Venninnen din bør absolutt til legen og sjekke stoffskiftet. Høres ut som hun har høyt stoffskifte, - søk det og Graves sykdom opp og se symptomene der. Stemmer godt overens. Med høyt stoffskifte får man ikke sove, man skjelver i kroppen, blir veldig sårbar og nesten aggressiv, får tilnærma angstanfall mv. Ikke alltid det er psykisk selv om man skulle tro det. Høyt stoffskifte/Graves er en merkelig og snikende sykdom, som mange oppdager nettopp fordi de ikke blir gravide..

Start der! Hun kan kanskje få et bytt og bedre liv, kun med tabletter

[Gjest mia]

Glemte en ting: Med høyt stoffskifte/Graves så går alt i kroppen veldig fort. Man er i femtegir konstant. Det er med det heller ikke rart om man snakker fort og usammenhengende.. man er rett og slett stresset hele tiden (og tilslutt blir man utslitt).

Lykke til både til deg og venninnen din, håper dere finner ut av det

[AnonymBruker]

Glemte en ting: Med høyt stoffskifte/Graves så går alt i kroppen veldig fort. Man er i femtegir konstant. Det er med det heller ikke rart om man snakker fort og usammenhengende.. man er rett og slett stresset hele tiden (og tilslutt blir man utslitt).

Lykke til både til deg og venninnen din, håper dere finner ut av det

Dette høres klokt ut!!!! Be henne få sjekket stoffskiftet sitt, det er gjort med en enkel blodprøve hos fastlegen! Mange fysiske tilstander kan ha psykisk utspring, men av og til kan det faktisk være omvendt også, at tilsynelatende psykiske ting har utspring i kroppslige årsaker.... Jeg har selv hatt høyt stoffskifte og kan bekrefte at man blir "skippy", engstelig, nervøs, og litt utenfor...

Anonymous poster hash: 9e032...902

[AnonymBruker]

TS her

Jeg har prøvd å snakke litt med henne om psykolog/sjelesørger lege tidligere, men hun avviser det. Hun har vært innlagt på psykiatrisk sykehus tidligere og følte at det hadde ingen effekt. Hun liker ikke å snakke om det da hun føler at det ikke hjelper å snakke. Hun er livredd for at noe skal være galt med henne. Som jeg sa er hun mye plaget med fysiske symptomer. For dette har hun vært ofte med fastlege, til tross for at hun vet at hun er litt hyperkonderisk. Jeg synes det er rart fastlegen ikke har fanget opp dette?

SÅ grunnen til at jeg tenkte på å snakke med mannen først var at han er den eneste som når inn til henne, den eneste som klarer å roe henne ned, men det føles likevel ut som å gå bak ryggen hennes ja.. Så kanskje jeg skal snakke med henne om dra til legen å sjekke stoffskiftet først? Off, det så ekkelt. Vil ikke såre henne.. Som sagt er hun veldig nærtagen og jeg føler jeg må tråkke varsomt med hva jeg sier og gjør

Anonymous poster hash: db08b...0ca

[Version 2.0]

Ikke snakk med mannen hennes. Dette vil bety at dere rotter dere sammen på en stygg måte som kan skade henne ennå mer. Snakk med den det gjelder om dine bekymringer.

[AnonymBruker]

Jeg synes ikke det er å rotte seg sammen å snakke med mannen. Det er klart at hun trenger hjelp, og når hun ikke innser det selv må det være greit å snakke med pårørende.

Anonymous poster hash: b42d7...43f

[AnonymBruker]

Hvis mannen vet at hun har vært innlagt tidligere og er den eneste som kan roe henne, som du sier, ville jeg avtalt med han å prate med henne sammen. Men ikke få samtalen til å bare ha fokus på hennes problemer, hvis dere klarer å late som det er tilfeldig at samtalen vinkles mot hennes problemer.

Ingen av oss kjenner til forholdet i ekteskapet eller hvor nært du er knyttet til begge. Prater du ellers med mannen eller er det bare henne du har kontakt med?

Anonymous poster hash: d1321...865

[AnonymBruker]

TS her

Det var også noe som skjedde i går kveld som var litt dumt. Hun fikk et slags angstanfall og jeg ble redd for henne. Hun bare gråt og gråt. Jeg satt en stund med henne og prøvde å lytte og snakke litt, men jeg følte meg hjelpesløs. Jeg gikk inn å hentet ei litt voksen dame som jeg hadde tiltro til, og som jeg vet har opplevd noe lignende selv. Jeg angrer på det nå for venninnen min ble litt sint på meg :frown: Nå vet jeg ikke hva jeg skal gjøre. Tror ikke jeg skal ta kontakt med henne i dag for jeg er redd for å pushe for mye på.. Vente noen dager og så kjøpe en blomst eller noe? Off, vil ikke miste henne som venninne.. hun har ikke så mange.

Angående mannen: Jeg har kjent han like lenge, men har et mer "overfladisk" forhold til han.. Det er hun jeg har mest kontakt med. Men ja, han vet at hun har vært innlagt tidligere

Anonymous poster hash: db08b...0ca

[AnonymBruker]

Be henne dra til balderklinikken og sjekke ut om hun reagerer på glutenprotein og melkeprotein bl.a.

Mange som sliter psykisk med forskjellige ting som reagerer på gluten og melkeprotein.

Jeg har selv vært der, så jeg vet hva jeg prater om.

Anonymous poster hash: ea901...fae

[AnonymBruker]

men også fysisk.

Anonymous poster hash: ea901...fae

[Bluegreen]

TS her

Jeg har prøvd å snakke litt med henne om psykolog/sjelesørger lege tidligere, men hun avviser det. Hun har vært innlagt på psykiatrisk sykehus tidligere og følte at det hadde ingen effekt. Hun liker ikke å snakke om det da hun føler at det ikke hjelper å snakke. Hun er livredd for at noe skal være galt med henne. Som jeg sa er hun mye plaget med fysiske symptomer. For dette har hun vært ofte med fastlege, til tross for at hun vet at hun er litt hyperkonderisk. Jeg synes det er rart fastlegen ikke har fanget opp dette?

SÅ grunnen til at jeg tenkte på å snakke med mannen først var at han er den eneste som når inn til henne, den eneste som klarer å roe henne ned, men det føles likevel ut som å gå bak ryggen hennes ja.. Så kanskje jeg skal snakke med henne om dra til legen å sjekke stoffskiftet først? Off, det så ekkelt. Vil ikke såre henne.. Som sagt er hun veldig nærtagen og jeg føler jeg må tråkke varsomt med hva jeg sier og gjør

Anonymous poster hash: db08b...0ca

Jeg vet ikke om jeg syns det er så problematisk at du snakker med mannen jeg?

Jeg kontaktet en venninnes mor da hun begynte å oppføre seg merkelig og tydelig var deprimert og desperat. Vi kamuflerte det i at jeg først snakket med henne (uten å nå igjennom), og at moren deretter snakket med henne uten å si at vi hadde hatt kontakt.

Når det kom fra flere sider, gikk det igjennom og hun fikk hjelp.

[AnonymBruker]

Fint om folk tenker litt og leser/tolker hovedinnlegget riktig før de hobbydiagnostiserer.

Virker ikke som bare vanlig depresjoner eller angst, men noe manisk/bipolar e.l. Anonymous poster hash: 742e6...a3d

Ingenting som tyder mer på manisk/bipolar enn depresjon i det TS skriver.

Høres ut som hun har høyt stoffskifte, - søk det og Graves sykdom opp og se symptomene der. Stemmer godt overens. Med høyt stoffskifte får man ikke sove, man skjelver i kroppen, blir veldig sårbar og nesten aggressiv, får tilnærma angstanfall mv. Ikke alltid det er psykisk selv om man skulle tro det. Høyt stoffskifte/Graves er en merkelig og snikende sykdom, som mange oppdager nettopp fordi de ikke blir gravide..
Start der! Hun kan kanskje få et bytt og bedre liv, kun med tabletter

Det TS beskriver høres ut som en typisk moderat til alvorlig depresjon. Årsaken kan riktignok være både høyt og lavt stoffskifte, og det avdekker man enkelt med en blodprøve. En relativt lav fraksjon av alle depresjoner oppstår som grunn av høyt/lavt stoffskifte, så det er ikke det man først og fremst tenker på, men greit å ha i bakhodet.

Glemte en ting: Med høyt stoffskifte/Graves så går alt i kroppen veldig fort. Man er i femtegir konstant. Det er med det heller ikke rart om man snakker fort og usammenhengende.. man er rett og slett stresset hele tiden (og tilslutt blir man utslitt).

TS skriver ingen ting om at hun snakker "fort og usammenhengende", slik som ved mani eller stress. Hun skriver "vanskeligere å få tak i sammenhengen av det hun sier fordi hun "bytter om setningene" mye og skifter tema, kommer ikke til poenget og plutselig kan hun falle helt bort og hun glemmer hva hun prater om." Det kan like gjerne foregå på en langsom, disorganisert måte, og er typisk ved dyp depresjon og mer alvorlige psykiske lidelser.

Be henne dra til balderklinikken og sjekke ut om hun reagerer på glutenprotein og melkeprotein bl.a.

Mange som sliter psykisk med forskjellige ting som reagerer på gluten og melkeprotein.

Jeg har selv vært der, så jeg vet hva jeg prater om.

Anonymous poster hash: ea901...fae

Det kan sikkert være greit nok på lengre sikt dersom hun absolutt vil, men akkurat nå har hun sannsynligvis en depresjon som må tas tak i med metoder man vet fungerer. Det er 1) antidepressiva, 2) samtaleterapi og 3) mosjon til man blir svett 45 minutter x 3 per uke. Når det er såpass alvorlig som TS beskriver, er det ikke riktig tidspunkt å eksperimentere med Balderklinikken.

Balderklinikken kan dessuten bli en kostbar affære. "Alle" får glutenintoleranse-diagnose der, og det tar tid. Hvorfor bruke titusenvis av kroner der hvis det kan løses med enklere metoder? Kosthold kan bedre mye, men med dype depresjoner må man i skikkelig behandling først.

Anonymous poster hash: 7af75...9e4

[Gjest mia]

Kom opp en del mer fra TS nå enn i starten. Uansett: Venninnen er helt sikkert deperimert, men jeg mener likevel hun bør sjekkes og ev medisineres for ev fysisk sykdom. Heller dét, finne en rot til problemet og starte der ved en enkel blodprøve, før man kjører på med psykolog og antidepressiva.

Og nei: ikke alle leger fanger opp stoffskiftesykdommer. Balderklinikken er forresten også god der.

Kan godt hende venninnen er alvorlig psykisk syk og trenger hjelp deretter. Men veldig viktig å vite, og huske, at fysiske sykdommer kan føre til alt det der.