hvorfor få barn man ikke kan ta seg av pga sykdom?

[AnonymBruker]

Har ei venninne som er "lenket til senga" pga ME, og har vært det i noen år nå. Ingen tegn til bedring. I tillegg sliter hun med hjertet, noe legene ikke finner ut av.

Hun og mannen har prøv en stund nå å bli gravid men har gitt opp, blant annet pga slitsomt å prøve. Hun er kjempe lei seg for at de ikke kan få dette barnet. Men jeg tenker: hvorfor få et barn man ikke kan ta seg av?? Når man blir utslitt av sex, hvordan skal det bli med en baby som trenger mye amming/flaske, bleieskift, og kos. De fleste skriker mye og noen får kolikk.

Jeg syns at det er vanskelig å skulle spørre venninna mi fordi hun er lei seg og sjalu (sier hun) fordi jeg er gravid. Jeg skjønner at hun har savnet etter et til barn, hun har et barn fra før hun ble syk. Men når man er sengeliggende?

Noen her som er sengeliggende og er gravid eller prøver? Som sagt jeg skjønner savnet, men hvorfor vil du bli mamma når du ikke kan være en mamma som kan trille turer, dra i parken, dra på helsestasjonen osv ? Og blir utslitt av f.eks et bleieskifte? Da må jo barnefar gjøre nesten alt og ikke bare i noen få uker.

Selvsagt er det forskjellige grunner til at man er sengeliggende, noen kan gjøre mer enn andre. Men dere som kanskje aldri blir bra og sliter med å f.eks bare ta en dusj. Hvorfor vil dere bli mamma i deres situasjon?

Anonymous poster hash: 28d9b...4f8

Anonymous poster hash: 3029e...769

[Vandelay]

Det er et grunnleggende instinkt å formere seg, er vel ikke mer komplisert enn det.

[Tolly]

Til forskjell fra de som blir foreldre (fedre) uten å ha noe som helst med barnet å gjøre? Det er liksom forskjell siden det er snakk om en mamma. Som faktisk er tilstede, om enn i begrenset grad.

ME har jo mange blitt frisk av, så det er jo ikke snakk om AIDS på 80-tallet heller.

Synes du har en ureflektert holdning til din venninnes ønske. Forresten, hvorfor ha venner når man bare er sengeliggende? Aldri gå på kino, på byen, på fjelltur? Samme sak, det der.

[Miah]

Det er et grunnleggende instinkt å formere seg, er vel ikke mer komplisert enn det.

Det er det ja, men folk kan ikke bare skylde på det. De må tenke selv. Javisst kan man ha naturlig lyst på en unge, men om man ikke kan ta vare på barnet må man slå seg selv hardt i veggen slik at man kommer på bedre tanker.

[Berit]

Jeg er enig, men respekterer at andre mener noe annet.

[Vandelay]

Det er det ja, men folk kan ikke bare skylde på det. De må tenke selv. Javisst kan man ha naturlig lyst på en unge, men om man ikke kan ta vare på barnet må man slå seg selv hardt i veggen slik at man kommer på bedre tanker.

Ja, det kan du jo si om sexlyst også, men historie og biologi viser oss at det er veldig vanskelig for mennesker å bare 'bestemme seg for' å ikke gjøre noe som vi er programmert til å gjøre.

[AnonymBruker]

Har ei venninne som er "lenket til senga" pga ME, og har vært det i noen år nå. Ingen tegn til bedring. I tillegg sliter hun med hjertet, noe legene ikke finner ut av.

Hun og mannen har prøv en stund nå å bli gravid men har gitt opp, blant annet pga slitsomt å prøve. Hun er kjempe lei seg for at de ikke kan få dette barnet. Men jeg tenker: hvorfor få et barn man ikke kan ta seg av?? Når man blir utslitt av sex, hvordan skal det bli med en baby som trenger mye amming/flaske, bleieskift, og kos. De fleste skriker mye og noen får kolikk.

Jeg syns at det er vanskelig å skulle spørre venninna mi fordi hun er lei seg og sjalu (sier hun) fordi jeg er gravid. Jeg skjønner at hun har savnet etter et til barn, hun har et barn fra før hun ble syk. Men når man er sengeliggende?

Noen her som er sengeliggende og er gravid eller prøver? Som sagt jeg skjønner savnet, men hvorfor vil du bli mamma når du ikke kan være en mamma som kan trille turer, dra i parken, dra på helsestasjonen osv ? Og blir utslitt av f.eks et bleieskifte? Da må jo barnefar gjøre nesten alt og ikke bare i noen få uker.

Selvsagt er det forskjellige grunner til at man er sengeliggende, noen kan gjøre mer enn andre. Men dere som kanskje aldri blir bra og sliter med å f.eks bare ta en dusj. Hvorfor vil dere bli mamma i deres situasjon?

Anonymous poster hash: 28d9b...4f8

Anonymous poster hash: 3029e...769

Hvordan går det med barnet hun har fra før da? Klarer hun å ta seg av det?

Jeg er enig i tanken din. Hvorfor på død og liv få flere barn når man tydeligvis ikke vil klare å ta seg av barnet. Høres veldig egoistisk ut.

Anonymous poster hash: be75b...a22

[AnonymBruker]

Hvordan går det med barnet hun har fra før da? Klarer hun å ta seg av det?

Jeg er enig i tanken din. Hvorfor på død og liv få flere barn når man tydeligvis ikke vil klare å ta seg av barnet. Høres veldig egoistisk ut.

Anonymous poster hash: be75b...a22

Og når ble det å få barn noe annet enn egoistisk?

Anonymous poster hash: 6a855...1d8

[miramis]

Fordi hun er egoistisk og ønsker et barn selv om hun ikke vil klare å ta seg av det.

[Gjest Jentehumor]

Hvorfor er det greit med alenemødre?? Burde de som vil ha barn alene få barn?

Kanskje de ønsker barn, og hvis hun dør så tar jo far vare på barnet.

Eksisterer ikke alenefedre for kvinner?

Et barn er å føre arven videre, og om mor er syk betyr ikke det at barnet garantert blir det også. om så, så er de nok fullstendig klar over det og er klar for å takle konsekvensene, på samme måte som andre som vet at det ikke er enkelt med barn. Hun kan bidra med det hun får til og far har sagt ja til åtak vare på både mor og barn. Hvis han backer ut i fremtiden, så kan vel en mor som er sliten av ekstra arbeid finne på å gjøre det også.

Som med ALLE mennesker, syke eller ikke, så setter man en risk i å få barn. Man vet ikke hva det fører til, men man håper at man er beredt og klarer det.

Mannen kan ta seg av barnet, vi har da den fullemuligheten til det i dagens samfunn.

[AnonymBruker]

Til forskjell fra de som blir foreldre (fedre) uten å ha noe som helst med barnet å gjøre? Det er liksom forskjell siden det er snakk om en mamma. Som faktisk er tilstede, om enn i begrenset grad.

ME har jo mange blitt frisk av, så det er jo ikke snakk om AIDS på 80-tallet heller.

Synes du har en ureflektert holdning til din venninnes ønske. Forresten, hvorfor ha venner når man bare er sengeliggende? Aldri gå på kino, på byen, på fjelltur? Samme sak, det der.

Nå var ME og venninna mi et eksempel. Det kunne like godt vært noe dødelig eller pleietrengende for resten av livet. Jeg vet at man kan bli frisk fra ME. Men hadde jeg hatt ME og hatt lyst på et barn så hadde jeg ventet til jeg hadde blitt frisk og hadde jeg aldri blitt frisk så hadde jeg tatt den sorgen om å aldri få et til barn. Hadde jeg vist at jeg ble frisk om 6 mnd så hadde jeg ventet de 6 mnd før jeg hadde begynt å prøve å bli gravid (ja jeg vet at det kan ta tid å bli gravid). Men nå kan man ikke forutsi det når man har ME eller mange andre lidelser. I tillegg har venninna mi en hjerteting som de ikke finner ut av, og om det blir borte vet jeg ikke. Hun har fortalt at legene har frarådet henne på det sterkeste å bli gravid, både pga hjertet og ME, de mener at hun burde vente.

Å sammenligne det å ha ei venninne med å få et barn går ikke an. Ei venninne kan komme og gå når hun vil, hun kan sitte der og prate men klarer å gå på do selv og ordne seg mat selv (noe babyer ikke kan), dessuten kan den syke få hjelp av sin friske venninne når mannen f.eks ønsker en guttekveld. Selv om det selvsagt ikke er venninners sitt ansvar å ta seg av venninner, men noen gjør det jo fordi de er glad i venninnen sine. Man kan prate på tlf, sende sms eller chatte på Facebook, man MÅ ikke omgåes til en hver tid. Men en baby kan man ikke legge fra seg i et par dager, de trenger konstant omsorg. En baby/barn er avhengig av å bli tatt vare på på alle måter, og skal ikke ta seg av sin syke mor/far før de er voksne selv. Mye forskning har vist at barn av syke ikke har det bra av å stelle sin syke mor/far, og det er ikke bra å bli selvstendig for tidlig.

Selvsagt er det en far inni bildet. Men hvor mange planlegger å bli alenefar før dama blir gravid og trives fullstendig med tanken? Det blir noe annet når den ene stikker av fra alt ansvar, det er som regel ikke planlagt. Selv om noen menn løper sin vei med en gang de får høre at dama er gravid. Hadde venninna mi blitt gravid og barnefaren angret så kunne han lett forsvinne og etterlate henne babyen og det andre barnet som hun ikke kan ta seg av.

Selvsagt kan man ETTER man fikk barn havne i en bilulykke og bli skadet for livet, men det er ikke noe man vet. Hadde du blitt lam fra halsen og ned i en bilulykke, hadde du prøvd å få flere barn etterpå?

Hvordan går det med barnet hun har fra før da? Klarer hun å ta seg av det?

Jeg er enig i tanken din. Hvorfor på død og liv få flere barn når man tydeligvis ikke vil klare å ta seg av barnet. Høres veldig egoistisk ut.

Anonymous poster hash: be75b...a22

Barnevernet er inni bildet, om venninna mi forteller meg alt og hele sannheten vet jeg ikke, men trur det. Kan nevne at hun har slitt veldig psykisk i flere år før hun fikk ME, så barnevernet har vært inne lenge, selv om barnefaren (mannen) er oppegående. Barnet har bodd en periode i fosterhjem, så antakelig er han kanskje ikke så oppegående som jeg trur (men jeg vet jo ikke, har ikke lest papirene til barnevernet). Hun sliter ennå psykisk, men klart det er en psykisk påkjenning å være så syk. Barnet er på avlastning en helg i mnd.

Hun er jo sengeliggende, så det er mannen som må gjøre alt. Handling av mat og klær, møter på skolen, kjøre ungen til avlastning/venner/aktiviteter, lage alle måltider, vaske klær, vaske huset, støvsuge, stelle kona delvis (som hjelpe henne i dusjen), og MYE MER. Akkurat om barnet at skadet av dette vet jeg ikke, jeg kan jo ikke bare spørre barnet hvordan h*n har det psykisk. Men jeg vet at mora har VELDIG dårlig samvittighet.

Så jeg skjønner ikke at hun vil ha en til å få dårlig samvittighet for og som de første årene vil være mer/like mye "pleietrengende" som henne. Det blir jo mannen som må gjøre ALT utenom ammingen, hvis hun kan amme.

Hvorfor er det greit med alenemødre?? Burde de som vil ha barn alene få barn?

Kanskje de ønsker barn, og hvis hun dør så tar jo far vare på barnet.

Eksisterer ikke alenefedre for kvinner?

Et barn er å føre arven videre, og om mor er syk betyr ikke det at barnet garantert blir det også. om så, så er de nok fullstendig klar over det og er klar for å takle konsekvensene, på samme måte som andre som vet at det ikke er enkelt med barn. Hun kan bidra med det hun får til og far har sagt ja til åtak vare på både mor og barn. Hvis han backer ut i fremtiden, så kan vel en mor som er sliten av ekstra arbeid finne på å gjøre det også.

Som med ALLE mennesker, syke eller ikke, så setter man en risk i å få barn. Man vet ikke hva det fører til, men man håper at man er beredt og klarer det.

Mannen kan ta seg av barnet, vi har da den fullemuligheten til det i dagens samfunn.

Har ikke noe i mot aleneforeldre, og aleneforeldre var som regel i et forhold med en frisk person når de ble foreldre, også kom samlivsbruddet senere. Men syns at når mora ikke skal stikke av og skal bo i samme huset som barnet så burde hun være frisk nok til å ta seg av det eller delvis ta seg av det. I det eksempelet mitt så kan det jo hende at hun blir frisk, og bra er det. Men da burde hun vente til hun er frisk med å prøve å få barn, sånn generelt så syns jeg absolutt det.

En annen ting som er veldig spesielt i dette eksempelet (ja det var bare et eksempel) er at barnefaren har kreft og kanskje ikke overlever. Så dette barnet de ville ha var fordi han kanskje skal dø, så hun har noe mer fra han, men også fordi behandlingen kan gjøre han steril. Selvsagt hadde de ingen tid å miste (de har jo nå gitt opp det å få barn), men en av de burde være frisk. Jeg nevnte ikke dette da dette er veldig spesielt og ikke vanlig at begge foreldrene er "utslått" av sykdom. Så er det greit om han dør og den syke mora blir alene med barna? Med tanke på at det nye barnet var planlagt etter begge ble syke. Det andre barnet er jo allerede født så det blir jo noe annet. MEN dette blir noe annet enn det jeg spurte om i hovedinnlegget, jeg tenkte generelt når den ene forelderen er lenket til senga. Så dette med kreften trenger man ikke tenke på, ville ikke bare diskutere dette ene tilfellet.

Selvsagt har fremtiden ingen garanti. Jeg er gravid og kan bli syk om ett år og dø, eller bli pleietrengende selv. Og blir jeg pleietrengende så vil jeg ikke ha flere barn før jeg blir frisk, hvis jeg blir det. Eller barnefar kan dø i morgen. Men det vet jeg ikke, det blir noe helt annet å ville ha barn når man ikke kan ta seg av det, for så å overlate hele ansvaret til den andre (når den andre er frisk). Hadde min samboer blitt pleietrengende så hadde ikke jeg ville hatt flere barn med han, da jeg vil være to om det. Hadde han forlatt meg/dødd så hadde jeg heller ikke prøvd å få flere barn alene.

Anonymous poster hash: 3029e...769

[Tolly]

Tenk at barnefar må gjøre alt det der og MYE MER! Det skulle vårt samfunn vært for godt til.

Hvorfor få barn når

-man bor i sulterammede land?

-har rusproblemer eller er i misbrukerforhold

-har "bare" psykiske lidelser og ikke ME i tillegg

Og listen er laaaaang..

Kjære ts, skjønner tankegangen din, men det er altså livet.

Den perfekte familie finnes ikke. Den er kun en forestilling, et skyggebilde.

[AnonymBruker]

Tenk at barnefar må gjøre alt det der og MYE MER! Det skulle vårt samfunn vært for godt til.

Hvorfor få barn når

-man bor i sulterammede land?

-har rusproblemer eller er i misbrukerforhold

-har "bare" psykiske lidelser og ikke ME i tillegg

Og listen er laaaaang..

Kjære ts, skjønner tankegangen din, men det er altså livet.

Den perfekte familie finnes ikke. Den er kun en forestilling, et skyggebilde.

Mener ikke at alt må være perfekt for å få barn. Men det er lov å tenke seg om først, noe langt i fra alle gjør. Som f.eks rusmisbrukere (de blir oftest ikke planlagt gravid, kjenner flere igjennom jobb). Jeg ble ikke planlagt gravid selv, så fikk ikke tenkt meg om. I mange fattige land skal man ha masse barn uansett hva hvis ikke betyr man ingenting som kvinne i samfunnet der, sånn er det heldigvis ikke i vårt land.

Anonymous poster hash: 3029e...769

[AnonymBruker]

Fordi hun er egoistisk og ønsker et barn selv om hun ikke vil klare å ta seg av det.

Og barnet har ikke en far...?

Anonymous poster hash: 6a855...1d8

[miramis]

Og barnet har ikke en far...?

Anonymous poster hash: 6a855...1d8

En far som har kreft og kan dø innen noen år?

Høres ut som en skikkelig idyllisk familie å vokse opp i...

[AnonymBruker]

En far som har kreft og kan dø innen noen år?

Høres ut som en skikkelig idyllisk familie å vokse opp i...

"MEN dette blir noe annet enn det jeg spurte om i hovedinnlegget, jeg tenkte generelt når den ene forelderen er lenket til senga. Så dette med kreften trenger man ikke tenke på, ville ikke bare diskutere dette ene tilfellet."

Anonymous poster hash: 6a855...1d8

[miramis]

"MEN dette blir noe annet enn det jeg spurte om i hovedinnlegget, jeg tenkte generelt når den ene forelderen er lenket til senga. Så dette med kreften trenger man ikke tenke på, ville ikke bare diskutere dette ene tilfellet."

Anonymous poster hash: 6a855...1d8

JEG syntes man skal være to om å ta hånd om barna, derfor liker jeg ikke graviditet i ustabile forhold eller hvis den ene parten er syk/jobber ekstremt mye.

[AnonymBruker]

Den perfekte familie finnes ikke. Den er kun en forestilling, et skyggebilde.

Det er jeg helt enig i, men det er forskjell på å ikke være perfekt, og det å knapt være funksjonsdyktig.

Vi bør ha respekt for andre folks valg, og ikke ha for snevre grenser på hva som er "bra nok" til å få barn, men allikevel synes jeg ikke det er alle valg som er like gode- for barnas del. At man ikke er 100% perfekt som mor eller far gjelder vel de fleste, og barn tåler godt å vokse opp under uperfekte forhold. I utgangspunktet synes jeg ikke verken fysiske funksjonsvansker eller lettere psykisk sykdom er noe som bør få folk fra å få barn.

Men hvis du, som i TS beskriver, knapt vil være i stand til å gjøre det aller mest nødvendige, så synes jeg det nærmer seg galskap å med vilje og viten gå inn for å bli gravid. At folk får barn i områder med sultkatastrofer gjør ikke saken bedre, ei heller at rusmisbrukere eller voldelige personer får barn.

Anonymous poster hash: 2e24b...e2f

[AnonymBruker]

Det er jeg helt enig i, men det er forskjell på å ikke være perfekt, og det å knapt være funksjonsdyktig.

Vi bør ha respekt for andre folks valg, og ikke ha for snevre grenser på hva som er "bra nok" til å få barn, men allikevel synes jeg ikke det er alle valg som er like gode- for barnas del. At man ikke er 100% perfekt som mor eller far gjelder vel de fleste, og barn tåler godt å vokse opp under uperfekte forhold. I utgangspunktet synes jeg ikke verken fysiske funksjonsvansker eller lettere psykisk sykdom er noe som bør få folk fra å få barn.

Men hvis du, som i TS beskriver, knapt vil være i stand til å gjøre det aller mest nødvendige, så synes jeg det nærmer seg galskap å med vilje og viten gå inn for å bli gravid. At folk får barn i områder med sultkatastrofer gjør ikke saken bedre, ei heller at rusmisbrukere eller voldelige personer får barn.

Anonymous poster hash: 2e24b...e2f

Du er flinkere til å ordlegge deg enn meg Er dette jeg prøver å få frem. At ingen er perfekt men ikke alle burde prøve å få barn til en hver pris.

TS

Anonymous poster hash: 3029e...769

[frøkna]

Klarer ikke fatte noen V svarene du får ts..!

Jeg er helt enig i deg! Men mennesker kan få barn så lenge de klarer å bli gravide så..