Så kooselig å være gravid, sier alle...

[AnonymBruker]

Jeg er i uke 31 og jeg kan ikke si jeg er enig. "Alle" rundt meg sier "kos deg", nyt den herlige tiden". Jeg skjønner ikke hva som er så herlig med å gå gravid. Er dette oppskrytt? Mener de fleste virkelig dette? Hva er herlig med å være konstant oppblåst, trykk og press på indre organer, dårlig pust, dårlig gange og vonde ledd. Altså jeg har et fint svangerskap ellers, er verken kvalm eller har noen alvorlige plager. Men det er slitsomt, kjedelig å vente på den etterlengtede og alldeles ikke "herlig" på noen måte!!
Ja, også er det så vondt og sviende i skjeden under sex at dette gav vi nylig opp.Bare jeg som har det slik?

Anonymous poster hash: 2ed9e...bfd

[Gjest Maria_Marihøne]

Jeg hadde det også sånn. Det eneste som var herlig var å kjenne sparkene og bevegelsene. Ellers var svangerskapet preget av kvalme, halsbrann og bekkenløsning. Og på slutten var jeg så stor og tung at det var et slit bare å reise seg fra sofaen. De som sier det er så "herlig" å være gravid har enten ikke hatt noen plager selv eller så har de fortrengt hvordan det egentlig var

[Longgone]

Jeg elsker å kjenne spark men det er det eneste koselige også for tiden :-P I begynnelsen var det stas men nå er det bare tungt og jeg går bare å venter på at fødselen skal starte!

[AnonymBruker]

Jeg hadde bekkenløsning og svangerskapdiaetes i mine svangerskap. Men alikevel syntes jeg var det kos å gå gravid. Kjenne liv i magen min, tenke på det er et lite liv som vokser og skal komme ut.

Jeg var egentlig ikke lei på slutten heller, men mere spent på hvordan den lille såg ut

Poster annonymt så jeg ikke blir igjennkjent

Anonymous poster hash: 4a8d9...4f7

[Veggdyret]

jeg er 28 uker på vei og så langt i strålende form, men ser ikke noe "kos" i det uansett. Koser meg ikke noe mer med kroppen min enn før jeg ble gravid akkurat.

eneste jeg kan tenke meg at de mener er "kos deg mens du kan, for du får ikke tid til noe kos når ungen er ute".

[AnonymBruker]

Jeg klarer ikke en gang å få skikkelig forbindelse til ungen selv om jeg kjenner spark. Jeg skjønner liksom ikke at det er et lite menneske der inne. Men jeg vet jo det og jeg gleder meg til å treffe han.

Anonymous poster hash: 2ed9e...bfd

[Vera Vinge]

Egentlig litt rart, for jeg syns nesten alle jeg kjenner som har vært gravide har sagt at de syns det er veldig slitsomt. Så lurer på om mange av de som snakker om hvor koselig det er, har glemt det slitsomme.

(Selv var jeg en sånn som var ubeskrivelig glad hele graviditeten, men det hjalp så klart på at jeg hadde et veldig lett svangerskap fra litt uti 2. trimester og at jeg hadde hatt lyst til og prøvd å bli gravid en stund. Og jeg merker at jeg må tøyle meg veldig når jeg har møtt andre gravide etterpå, fordi jeg da har drømt meg tilbake til forrige graviditet og gleden jeg kjente da, mens jeg har inntrykk av at de fleste ikke ser på det å være gravid som så romantisk som jeg gjorde.)

Endret 8. september 2013 av Vera Vinge

[AnonymBruker]

Jeg er også glad, ingenting i veien med humøret. Men jeg liker ikke den fysiske biten. Babyer kunne gjerne blitt produsert i labratorier om det var mulig, så kunne mamman og pappan reist og titta på den lille underveis. Så koselig.

Anonymous poster hash: 2ed9e...bfd

[AnonymBruker]

Jeg skulle nesten ønske jeg kjente mer, har såvidt hatt litt ligament-smerter... Men er bare 5 uker og 5 dager, så det kommer vel

Anonymous poster hash: aab21...e94

[Gjest åffårno]

Jeg har til nå sluppet unna de store fysiske plagene(ingen oppkast eller andre konstante plager), men for min del har det mentale vært veldig uventet, og da ikke i form av "morsomme graviditetshormoner".

Jeg har aldri hatt disse sjarmerende "gråter fordi mannen kjøpte feil syltetøy", jeg er mer generelt oppriktig bekymret for at babyen er eller skal dø/feile noe alvorlig.

Synes spark og liv er magisk, og liker å se gravid ut; men redselen for at noe skal gå galt er noe jeg innser jeg var totalt uforberedt på.

Kommer sikkert til å se tilbake på graviditet som noe veldig koselig når man først sitter der med babyen, men nå synes jeg det mentale og usikkerhet rundt om det går bra er en ganske stor belastning.

Så jeg misunner litt de som koser seg underveis og klarer å planlegge fremtiden positivt som om det var en garantert selvfølge(og statistisk sett er det jo oftest det).

[Gjest Magdalene]

Folk er forskjellige.

Første svangerskapet mitt var svangerskapet fra helvete, hvor det ene jævelskapet fulgte etter det andre. Hvor jeg faktisk var helt invalid mot slutten.

Alikevel koste jeg meg med at det faktisk var et vidunder som vokste i magen min. Jeg nøt nesten hvert sekund med den lille i magen.

Andre svangerskap var adskillig lettere, og også denne gangen koste jeg meg i svangerskapet.

[AnonymBruker]

Jeg er 35 uker på vei, og jeg syns helt oppriktig at det er fantastisk å være gravid. Månedene med den lille i magen har vært de beste og mest lykkelige i mitt liv til nå. Jeg hadde en noe tøff start på svangerskapet med blødninger og grusom kvalme, men resten av tiden har jeg vært i god form. Det hjelper så klart på. Å kjenne bevegelsene og sparkene til den lille gir meg en helt ubeskrivelig følelse av lykke. Jeg elsker å se magen vokse og viser den stolt frem. Jeg føler meg vakker, kvinnelig, nyttig og svært heldig som får oppleve dette. Nå strevde vi lenge før jeg ble gravid, og jeg hadde gitt opp å tro at jeg skulle bli gravid, så derfor har jeg vært ekstra opptatt av å virkelig sette pris på det mirakelet det er å bære et lite barn i magen.

Noen syns som meg at det er veldig koselig å være gravid, mens andre opplever det som tungt og plagsomt og noe de bare er nødt til å gå gjennom. Det må være aksept for begge deler.

Anonymous poster hash: 879a8...4ef

[plix]

Jeg syntes det var koselig i noen stunder, men å kose seg 8-9 mnd i strekk er for meg umulig.

Spesielt når oppkast, kvalme, halsbrann, ribben ble sparket i, tung pust, tungt for å bevege meg og mange andre småting fulgte meg alle de månedene jeg gikk gravid.

Det beste jeg kunne gjøre for meg selv de dagene jeg ikke direkte koste meg, var å ha en positiv innstilling. Ikke henge meg opp i alt det negative- tross alt helt normale og levelige ting.

....og ikke minst gjøre helt andre ting enn å se på babyklær, babyutstyr, lese babyartikler, baby, baby, baby hele tiden.

[Vera Vinge]

Jeg har til nå sluppet unna de store fysiske plagene(ingen oppkast eller andre konstante plager), men for min del har det mentale vært veldig uventet, og da ikke i form av "morsomme graviditetshormoner".

Jeg har aldri hatt disse sjarmerende "gråter fordi mannen kjøpte feil syltetøy", jeg er mer generelt oppriktig bekymret for at babyen er eller skal dø/feile noe alvorlig.

Synes spark og liv er magisk, og liker å se gravid ut; men redselen for at noe skal gå galt er noe jeg innser jeg var totalt uforberedt på.

Kommer sikkert til å se tilbake på graviditet som noe veldig koselig når man først sitter der med babyen, men nå synes jeg det mentale og usikkerhet rundt om det går bra er en ganske stor belastning.

Så jeg misunner litt de som koser seg underveis og klarer å planlegge fremtiden positivt som om det var en garantert selvfølge(og statistisk sett er det jo oftest det).

Da jeg var gravid med sønnen min, håpte jeg på tvillinger i starten. Så jeg slapp å være gravid mer enn en gang, siden jeg visste at jeg ville ha hvertfall to barn. Jeg syns den psykiske belastningen ved at noe kunne gå galt var stor helt til den ordinære ultralyden, fordi jeg hadde spontanabortert før. Da slappet jeg av. Jeg fikk meg en skikkelig støkk i uke 22 riktignok, da jordmor ikke fant fosterlyden selv ved bruk av flere ulike apparater. Hun ble veldig stresset, sa at dette ikke var normalt og sendte meg på hasteultralyd. Det viste seg at alt var fint. Jeg var engstelig en liten stund etter det, men så roet det seg. Etter hvert fikk jeg så mange ultralyder (av medisinske årsaker), at jeg tenkte at de nesten må ha oppdaget det om det var noe galt. Men sikker var jeg jo ikke, og roet meg ikke helt på at han var frisk før han var født. For min del kjentes ikke dette som plagsom engstelse, mer som noe jeg hadde i bakhodet. Men jeg skjønner godt hva du mener. Generelt syns jeg de psykiske belastningene i svangerskapet var verre enn all kvalmen i starten f.eks. Jeg er ikke en bekymra person i utgangspunktet, men er heller ikke en som bare antar at alt går bra. Klarer ikke heller denne gangen å fri meg helt fra at vi var heldige forrige gang som fikk et friskt barn, tar det ikke som en selvfølge.

[Yesterday]

Er 34 uker i morgen og er lei nå, men koser meg ennå med spark og bevegelser i magen.

Men har og har hatt div plager fra begynnelsen av. Som bekkensmerter fra uke 8 og tidlig halsbrann (husker ikke når det begynte), og andre plager men heldigvis ikke kvalme. De siste par ukene har jeg hatt mer vondt både her og der. Og magen kjennes ut som at den skal eksplodere fordi babyen har det trangt inni der. Så er lei ja, men koser meg med tanken på resultatet til slutt

[Kakaoen]

Dette har jeg lært etter å ha gått gravid i 9 mnd og hatt en baby i 9 mnd: Når andre sier at det er sååååå fantastisk så inbiller jeg meg at de juger Selvfølgelig er det noen som er kjempeheldig med graviditeten og nyter alt, men de er i mindretall!

Jeg har erfart selv at det er ekstremt lett å etterpå glemme det negative med å gå gravid. Jeg var kvalm, utslitt, ekstremt sulten, vond rygg, fikk bekkenlåsning og svangerskapsdiabetes, og slet voldsomt på slutten med å sove. Men nå gleder jeg meg til den dagen vi bestemmer oss for å prøve på nytt (blir en stund til heldigvis ) For det jeg tenker på var de magiske sparkene og ikke minst spenningen og det å gå og vente på å møte babyen. Resten av faenskapet har jeg rett og slett glemt

De som spurte/spør meg som ikke alt var sååååå fantastisk var og er gjerne folk som ikke har vært gravid på minst 10 år. Så de har tydelig fullstendig glemt hvordan det var

Jeg tror du er mer normal! De aller fleste som er i uke 30+++ er nok slitne og lei slik som deg. Og kanskje er du heldig som meg og glemmer alt det negative? Du får oppdatere på nytt om 6 mnd til

[Teriyaki]

Jeg elsket å være gravid, helt oppriktig! Men folk opplever det jo forskjellig så klart.

[Teriyaki]

Dobbel..

Endret 8. september 2013 av Teriyaki

[ara]

Jeg synes det er superkos å gå gravid. Magen som vokser, oppmerksomheten man får, kjenne spark og bevegelser og gleden man selv føler over å "produsere" sitt eget barn

MEN, det er slitsomt også. Jeg har bekkenplager som hindrer meg i en del ting og med en gutt på 15 mnd i huset så blir ting litt tungt til tider. Og det er fælt å få søvnen avbrutt av de flertallige doturene på natten. Men det går bra og i det lange løp så nyter jeg svangerskapet i massevis :)

[hjärterdam]

Jeg er i uke 19 og det eneste som er koselig og gjør det verdt det er små dult nå og da, og tanken på hva som skal komme i februar.

Ellers er bekkenløsning og å være så trøtt at det går ut over familie noe jeg godt kunne vært foruten.