Blir du sur/misunnelig når andre blir gravide?

[AnonymBruker]

Hvordan føles det for deg når andre rundt deg eller på forumet blir gravide?

Tenker da hvis du har prøvd en stund...

Jeg har "bare" prøvd i 8 måneder, men kjenner likevel jeg blir nesten litt bitter når jeg ser at det er mange det klaffer for i 1 pp.

Misforstå meg riktig: jeg unner alle baby i magen, og man blir på en måte glad i folk her på forumet. Heier liksom på alle! Samme når det gjelder venninner i real life.

MEN jeg kjenner det stikker litt inni meg hver gang noen blir gravide. "Når skal det bli MIN tur, liksom?!" er tankene...

Noen andre som har det på samme måten?

(Og før jeg blir hudflettet: jeg VET at 8 måneder ikke er lenge i den store sammenheng, og at det virkelig fins de det er mye mer synd på enn meg.)

Anonymous poster hash: 8ee84...ff7

[*Frida*]

Eg blei lei meg når ei venninne annonserte sin graviditet _før_ me var igang med prøvinga, eg (var framdeles student, og graviditet var heilt uaktuelt)

Når me begynte å prøve på første blei eg gravid så raskt at det ikkje var aktuelt bli misunnelig på andre, men me har prøvd i 6 og 7 månadar på nr 2 og 3, og ja, det er klart eg blei både misunnelig og lei meg når eg hørte om andres graviditeter i den tida. Ikkje fordi eg ikkje var grad for andre (for det blei eg jo!), men fordi eg følte meg forbigått? Samtidig visste eg jo at andres graviditeter ikkje påvirkar mine (det er jo ingen kvote på graviditeter, akkurat...)

[bebis1]

Jeg skjønner deg godt! Har det på akkurat samme måten. Har prøvd i 1 år og 11 måneder nå Holder på med pergo og håper det klaffer nå!

Det dukker stadig flere magebilder eller ultralyd-bilder opp på facebook og jeg vil så gjerne at det skal være meg!

[AnonymBruker]

Vel, dere har hvertfall kjærester/ektefeller. Jeg har ingenting og kommer aldri til å oppleve å få barn Så jeg blir helt fra meg om noen sier de er gravid. Mens jeg gråter og blir deppa. Livet mitt suger.

Anonymous poster hash: 6229f...615

[AnonymBruker]

Vi prøvde i nesten 2,5 år før jeg ble gravid, og i løpet av den tiden var det mange venner og bekjente som annonserte sin graviditet. Jeg ble sjelden misunnelig, for jeg unner virkelig alle som ønsker det å bli gravide. Men jeg ble lei meg. Jeg følte meg fullstendig mislykket som kvinne siden jeg ikke klarte å bli gravid. Det virket jo så lett for andre, og jo flere som annonserte at de ventet barn, jo mer ble den følelsen forsterket. "Alle andre" klarte jo dette; bare ikke vi. Et par ganger følte jeg også kraftige stikk av sjalusi. Jeg husker at en dag på jobb kom en kollega på besøk med sin relativt nyfødte baby. Jeg hadde fått mensen samme morgen, var i pyton humør og hadde i tillegg virkelige menssmerter. Dette var vel andre eller tredje måneden med hormonbehandling (pergotime), så jeg begynte å bli utrolig frustrert og lei for at det ikke klaffet. Pergoen køddet også virkelig med humøret mitt, så synet av min kollega med nyfødt baby ble for mye for meg. Jeg husker at jeg måtte gå fra bordet og inn på toalettet for å ta meg sammen igjen. Vissheten om at babyen hennes var til dels uplanlagt hjalp ikke...Men stort sett klarte jeg å bli glad på andres vegne når de fortalte at de var gravide, og jeg tviholdt på håpet om at det en gang skulle bli vår tur også.

Det som hjalp meg veldig var å ha en plan. Helt fra vi begynte å prøve hadde jeg en følelse av at vi kom til å slite med å få barn. Vi snakket tidlig om veien videre: Prøve selv i ett år, så oppsøke fastlege og få henvisning videre, deretter evt. prøve hormonbehandling, deretter vanlig ivf/icsi, så eggdonasjon eller sæddonasjon om det ble nødvendig og til slutt adoptere. Vi lyktes med vanlig ivf. Å ha en plan hjalp meg i troen på at vi en dag skulle bli foreldre, og det gjorde at årene som ufrivillig barnløs føltes ok. Siden vi hadde en plan og holdt oss til den, kunne vi også lettere fokusere på alle de positive momentene i hverdagen vår. Vi steg begge i gradene på jobb, skaffet oss ny bolig, dro på ferieturer alene og sammen med gode venner, koste oss meg god mat, vin og godt selskap i helgene, trente aktivt og bare nøt tiden uten barn.

Når jeg endelig ble gravid, var vi virkelig klare for det. Svangerskapet har knyttet meg og mannen enda tettere sammen, og vi har satt pris på hver dag med den lille i magen. Nå når babyen snart melder sin ankomst, vet vi at vi er klare for det. Barnet vårt er utrolig etterlengtet og allerede høyt elsket.

Det vil bli deres tur også. Kanskje vil dere møte noen hinder på veien, men på en eller annen måte skal dere klare å bli foreldre. Prøv å kos dere i ventetiden, og la "baby-prosjektet" gå parallellt med andre prosjekt og planer i livet deres. Lykke til!

Anonymous poster hash: 110ab...d2d

[AnonymBruker]

Det har jeg blitt en gang, for ca 7 år siden, da en ungdomsskolevenninne fødte:-D Jeg var ikke prøver, men singel, og ganske babysyk på den tiden... Husker at jeg tenkte det kan bli stress hvis jeg skal føle det sånn hver gang andre får barn, men har alltid blitt glad for andres graviditeter ellers.

Da jeg var helt ny prøver fikk jeg beskjed om at min svigerinne var gravid dagen før min egen IKM. Da ble jeg faktisk sjalu, for hvis jeg hadde lyktes ville vi fått termin med maks en ukes mellomrom. Det var nedtur. Jeg ble irrasjonell og ville at min fødsel og mitt barn skulle få full oppmerksomhet i min familie akkurat da, og tenkte at min svigerinne og meg ville bli sammenlignet i svangerskap, hvordan fødslene gikk, hvilken baby som var søtest eller utviklet seg fortest osv. Og så ville det være ekstra trist hvis det gikk galt for en av oss. Det gjorde det også, de mistet dessverre sin i første trimester, jeg kom aldri lenger enn til 1 blå strek. Jeg var overrasket over min reaksjon på mulig samtidig graviditet, men jeg har jo nødvendigvis vært maks premenstruell

den dagen...

Jeg har prøvd kortere enn deg, ts, og forstår deg godt. Det er også spesielle grunner til at vi har redusert sjanse for å lykkes, og for at et svangerskap skal gå bra, så jeg kjenner at motet daler for hver måned. Det hjelper ikke at jeg innbiller meg symptomer heller. For noen dager siden hadde jeg lette murringer og før det ca 1 ml koagulert blod som kunne vært festeblødning, men gravitest er lysende negativ, jeg har typiske pms-symptomer og forventet mens er i morgen eller torsdag. Så nå skal jeg tempe og bruke eggløsningstester i neste syklus.

Anonymous poster hash: ae8a9...3a8

[AnonymBruker]

Jeg har vært ufrivillig barnløs, prøvde i 5 år og var på prøverørskarusellen i mange år. Jeg gikk fra å bli lei og irritert til å bli deprimert. I løpet av årene så er det mange som blir gravide og føder barn og hver gang så var det som å få en ørefik. Det gikk så inn på meg at jeg ble deprimert. Det var grusomt!

Det er veldig lett å være ettpåklok og komme med mange idéer og forslag til å ikke la det gå inn på seg, jeg har smakt på den i ettertid. Men når man står i situasjonen så blir den så altoppslukende.

All medfølelse til dere prøvere!

Anonymous poster hash: e64ec...c9b

[AnonymBruker]

Nei egentlig ikke. Enda flere babyer jeg kan kose på mens jeg venter på min egen er kjempehyggelig.

Anonymous poster hash: 14f93...ff3

[AnonymBruker]

Har prøvd en god del lengre enn deg.

Jeg blir glad på deres vegne,selvfølgelig er det koselig at de skal få baby i hus........Men jeg(eller vi da) får ikke til. gang på gang er det samme skuffelsen.Bare at den blir litt verre for hver gang,for det har gått enda en mnd. Jeg blir lei meg og glad når det er venner og familie som skal få barn.

Men jeg blir rett og slett forbanna når jeg hører om tenåringer som får barn. ikke ferdig med ungdomskolen engang å gravid!! Å så får ikke vi det til !!!

Anonymous poster hash: 96615...9fa

[missdior]

Det er klart man blir det. Ikke noe vondt til noen her inne, men det er bare sånn det er. "Oj, det klaffet på PP1!" Oj, jeg er i PP5 og det har enda ikke klaffet... Blir ikke sur direkte, men det stikker litt i sjaluhjertet, det gjør det.

[Gjest Wei Wei]

Er ikke sjalu på nåen her på forumet, men blir sjalu at andre kjente blir gravide eller i det hele tatt har barn i min alder.

[AnonymBruker]

Skjønner ikke hvorfor folk vil bli gravide og ha barn i det hele tatt. Jeg misunner den "følelsen" for barn andre kvinner har. Og misunner menn for at de er menn. Jeg er totalt mislykket som kvinne.

Anonymous poster hash: dfc46...757

[Almarea]

Jeg ble ganske lei meg når ei i klassen ble gravid nå i vår, og hele tiden fleipet med hvor tilfeldig det var. Vi har jo prøvd en stund nå. Desto større slag i trynet var det når min ferske svigerinne (de har ikke vært sammen lenge) annonserte at de hadde blitt gravide på første forsøk. Det er kanskje smålig, men jeg hadde virkelig håpet at vi skulle få gi hans foreldre det første barnebarnet. Jeg viser ingenting utad, og prøver hardt å være glad på andres vegne, men det føles som et gigantisk personlig nederlag hver gang.

[Kiarapus]

Jeg har faktisk aldri fortalt dette til noen, hverken samboeren min eller familie eller terapeuter. Men når jeg leser/ hører om folk som blir gravide så føler jeg meg rett og slett som en over sjalu unge og jeg får lyst til å legge meg ned på gulvet å hyle å sparke.

Jeg ble gravid veldig tidlig i forholdet, men i starten av andre trimester så fikk jeg beskjed av legen at han trudde jeg hadde livmorhalskreft. Men han nektet å teste meg videre for det så lenge jeg var gravid, så jeg fikk ta valget av å bære frem ungen og da risikere kraftig forverring i eventuelt kreften. Eller å ta abort for å først "redde" meg selv og så prøve å få barn når det var trykt. Jeg orket ikke tanken på å bære frem ett barn og i verste fall dø fra det, så jeg tok abort. Etter at jeg tok nye prøver fant de ut at jeg bare hadde hatt en urinveisinfeksjon som hadde "tuklet" med cellene, og jeg var altså frisk. Men i samme slengen så fikk jeg også beskjed om at jeg hadde PCOS, og at begge eggstokkene mine var så innkapslet i cyster at det var ett mirakel at jeg hadde klart å bli gravid i det heletatt.

Pr. dags dato så ser det ut som jeg må leve ett liv uten barn. Samboeren min har to barn fra før, og han ser ikke "vitsen" i å skulle ha flere barn. Jeg prøver å si til han at det er ett ekstremt stort ønske jeg har. Men det virker ikke som at han helt forstår det. Og når han da ikke er med på det så ser heller ikke jeg vitsen i begynne med noe som helst behandling.

[Gjest BettyBoop]

Hvordan føles det for deg når andre rundt deg eller på forumet blir gravide?

Tenker da hvis du har prøvd en stund...

Jeg har "bare" prøvd i 8 måneder, men kjenner likevel jeg blir nesten litt bitter når jeg ser at det er mange det klaffer for i 1 pp.

Misforstå meg riktig: jeg unner alle baby i magen, og man blir på en måte glad i folk her på forumet. Heier liksom på alle! Samme når det gjelder venninner i real life.

MEN jeg kjenner det stikker litt inni meg hver gang noen blir gravide. "Når skal det bli MIN tur, liksom?!" er tankene...

Noen andre som har det på samme måten?

(Og før jeg blir hudflettet: jeg VET at 8 måneder ikke er lenge i den store sammenheng, og at det virkelig fins de det er mye mer synd på enn meg.)

Anonymous poster hash: 8ee84...ff7

Jepp. Jeg og. Ikke at jeg er iferd med å prøve men jeg syns det er min tur snart

[AnonymBruker]

Jeg har faktisk aldri fortalt dette til noen, hverken samboeren min eller familie eller terapeuter. Men når jeg leser/ hører om folk som blir gravide så føler jeg meg rett og slett som en over sjalu unge og jeg får lyst til å legge meg ned på gulvet å hyle å sparke.

Jeg ble gravid veldig tidlig i forholdet, men i starten av andre trimester så fikk jeg beskjed av legen at han trudde jeg hadde livmorhalskreft. Men han nektet å teste meg videre for det så lenge jeg var gravid, så jeg fikk ta valget av å bære frem ungen og da risikere kraftig forverring i eventuelt kreften. Eller å ta abort for å først "redde" meg selv og så prøve å få barn når det var trykt. Jeg orket ikke tanken på å bære frem ett barn og i verste fall dø fra det, så jeg tok abort. Etter at jeg tok nye prøver fant de ut at jeg bare hadde hatt en urinveisinfeksjon som hadde "tuklet" med cellene, og jeg var altså frisk. Men i samme slengen så fikk jeg også beskjed om at jeg hadde PCOS, og at begge eggstokkene mine var så innkapslet i cyster at det var ett mirakel at jeg hadde klart å bli gravid i det heletatt.

Pr. dags dato så ser det ut som jeg må leve ett liv uten barn. Samboeren min har to barn fra før, og han ser ikke "vitsen" i å skulle ha flere barn. Jeg prøver å si til han at det er ett ekstremt stort ønske jeg har. Men det virker ikke som at han helt forstår det. Og når han da ikke er med på det så ser heller ikke jeg vitsen i begynne med noe som helst behandling.

Så grusomt! Jeg får helt vondt inni meg når jeg leser hva du har gjennomgått og at samboeren din ikke vil ha flere barn.

En stor klem fra meg

Anonymous poster hash: e64ec...c9b

[Kiarapus]

Så grusomt! Jeg får helt vondt inni meg når jeg leser hva du har gjennomgått og at samboeren din ikke vil ha flere barn.

En stor klem fra meg

Anonymous poster hash: e64ec...c9b

Tusen takk Net det er så absolutt ikke lett. Jeg må prøve å mest mulig distrahere meg selv fra å tenke på det, hvis ikke så blir jeg bare rett og slett alt for deprimert. Jeg har alltid ønsket meg barn, og sett for meg at jeg skulle få det. Så det å skulle gå igjennom hele livet uten å skulle få barn er grusomt og nesten uforståelig for meg.

[AnonymBruker]

Ja! Jeg mistet i dødfødsel i fjor og for hver nye graviditet jeg leser om blir jeg mer og mer deprimert og bitter.

Nå testet jeg positivt i dag selv, så får bare håpe det blir noe av denne gangen

Anonymous poster hash: f86e4...4e7

[JoKr]

Dette var faktisk utrolig godt å lese, fordi jeg har det akkurat på samme måten selv. Det er som du sier ikke det at man ikke unner andre gleden ved en graviditet, man skulle bare så innmari ønske det var en selv...

Jeg kan ta meg selv i å bli påtatt glad i samtalen. Etterpå kan jeg bli nebbete ovenfor mannen min, for eksempel, akkurat som om det skulle være noe han kunne noe for, stakkar. Jeg kan si håpløse ting som "alle andre får det jo til" og liknende urimeligheter, som jeg ellers aldri ville tenkt en gang.

Så joda: jeg er som deg: misunnelig! Har prøvd over ett år og håper denne lykken snart kommer vår vei.

[JoKr]

Vi prøvde i nesten 2,5 år før jeg ble gravid, og i løpet av den tiden var det mange venner og bekjente som annonserte sin graviditet. Jeg ble sjelden misunnelig, for jeg unner virkelig alle som ønsker det å bli gravide. Men jeg ble lei meg. Jeg følte meg fullstendig mislykket som kvinne siden jeg ikke klarte å bli gravid. Det virket jo så lett for andre, og jo flere som annonserte at de ventet barn, jo mer ble den følelsen forsterket. "Alle andre" klarte jo dette; bare ikke vi. Et par ganger følte jeg også kraftige stikk av sjalusi. Jeg husker at en dag på jobb kom en kollega på besøk med sin relativt nyfødte baby. Jeg hadde fått mensen samme morgen, var i pyton humør og hadde i tillegg virkelige menssmerter. Dette var vel andre eller tredje måneden med hormonbehandling (pergotime), så jeg begynte å bli utrolig frustrert og lei for at det ikke klaffet. Pergoen køddet også virkelig med humøret mitt, så synet av min kollega med nyfødt baby ble for mye for meg. Jeg husker at jeg måtte gå fra bordet og inn på toalettet for å ta meg sammen igjen. Vissheten om at babyen hennes var til dels uplanlagt hjalp ikke...Men stort sett klarte jeg å bli glad på andres vegne når de fortalte at de var gravide, og jeg tviholdt på håpet om at det en gang skulle bli vår tur også.

Det som hjalp meg veldig var å ha en plan. Helt fra vi begynte å prøve hadde jeg en følelse av at vi kom til å slite med å få barn. Vi snakket tidlig om veien videre: Prøve selv i ett år, så oppsøke fastlege og få henvisning videre, deretter evt. prøve hormonbehandling, deretter vanlig ivf/icsi, så eggdonasjon eller sæddonasjon om det ble nødvendig og til slutt adoptere. Vi lyktes med vanlig ivf. Å ha en plan hjalp meg i troen på at vi en dag skulle bli foreldre, og det gjorde at årene som ufrivillig barnløs føltes ok. Siden vi hadde en plan og holdt oss til den, kunne vi også lettere fokusere på alle de positive momentene i hverdagen vår. Vi steg begge i gradene på jobb, skaffet oss ny bolig, dro på ferieturer alene og sammen med gode venner, koste oss meg god mat, vin og godt selskap i helgene, trente aktivt og bare nøt tiden uten barn.

Når jeg endelig ble gravid, var vi virkelig klare for det. Svangerskapet har knyttet meg og mannen enda tettere sammen, og vi har satt pris på hver dag med den lille i magen. Nå når babyen snart melder sin ankomst, vet vi at vi er klare for det. Barnet vårt er utrolig etterlengtet og allerede høyt elsket.

Det vil bli deres tur også. Kanskje vil dere møte noen hinder på veien, men på en eller annen måte skal dere klare å bli foreldre. Prøv å kos dere i ventetiden, og la "baby-prosjektet" gå parallellt med andre prosjekt og planer i livet deres. Lykke til!

Anonymous poster hash: 110ab...d2d

Det var fint å lese innlegget ditt. Det bekreftet på mange måter noe jeg tenker selv også: selv om alle tankene kretser rundt å få en liten velskapt spire i magen, kan ikke livet kun dreie seg om det. Det å planlegge prosjekter parallelt, kan kanskje få tankene over på noe annet. Og blir det en liten spire, kan jo planene alltid endres eller del lille kan inngå i planen. Takk for at du delte kloke tanker.