Er kompisen drømmemannen? Hva gjør jeg?

[AnonymBruker]

Jeg er en jente i slutten av 20 årene som begynner å lure på om drømmemannen egentlig er rett foran øynene mine. Og har vært det en god stund uten at jeg har skjønt det.. Det kan jo bare være enkelt. Men neida, saken er passe komplisert.

Denne mannen har jeg kjent i fire år. Vi ble kjent gjennom jobb og har utviklet et vennskap som jeg setter umåtelig stor pris på. Dette er ikke vennskap der vi kjenner hverandre personlig veldig godt, men vi stortrives i hverandres selskap og jeg har det det helt utrolig artig i hans nærvær. Dette beror seg nok mye på at vi er veldig like som personer og har en del felles livserfaring vi deler med svært få andre. Vi har begge vært på utenlandsoppdrag og sett livet fra en side der en mentalt sett overlever kun som følge av pur vilje, rå humor og er svært tett kameratskap.

Vi har flere andre felles venner med samme bakgrunn, og vi er en liten kjerne som holder sammen til tross for at det kan gå uker mellom hver gang vi sees og nå lever "vanlige" liv med nye og mer normale jobber. For meg er disse menneskene umistelige, særlig to av de. Inkludert denne mannen. Det er mennesker som forstår meg og som jeg ikke må forklare for. Vi har en felles forståelse for hvorfor andre mennesker ikke klarer å forstå hva vi har opplevd, og det er helt nydelig å tilbringe tid med de fordi de ikke synes det alle andre opplever som rart er rart. Vi forstår hverandre, rett og slett.

Det har blitt påpekt ved flere anledninger at vi to er som skapt for hverandre. Folk har spurt meg og venner av meg om det er noe mellom oss. Jeg har også fått høre via via at andre jeg ikke har noe kontakt med har påpekt at det må være noe mellom oss. Altså de må ha fått den tanken gjennom andre enn meg.. Jeg har ledd det bort. "Nei hallo, det er jo bare ###, vi er jo bare gode venner!"

Men så begynner jeg å se det. Vi tilbringer mye tid sammen. Jeg får all oppmerksomheten. Vi kan være ute på byen en hel kveld og det ingen andre jenter som får noe oppmerksomhet. Kun meg. Han gløder. Jeg gløder. Men det skjer aldri noe mer. Før jeg nå merker at det begynner å komme sommerfugler i magen og smil om munnen når jeg tenker på han..

Jeg vet bare ikke hva jeg skal gjøre. For jeg vil ikke miste han. Det er det siste i verden jeg vil. Hva gjør jeg? Han er farlig nært å være drømmemannen, han har "alt" jeg synes er viktig. Ikke minst en forståelse for hvorfor jeg er jeg.

Anonymous poster hash: e952e...dd2

[AnonymBruker]

Hvis dere har en så fantastisk kjemi, er det jo rart han ikke har prøvd seg ennå.

Anonymous poster hash: dae62...7a9

[Black March]

Om dere har kjent hverandre så lenge så er det ikke i det hele tatt uvanlig å se om det kan bli noe mer.

Få ham til å invitere deg med på noe, snik dere vekk på en helgetur eller noe.

[AnonymBruker]

Hvis dere har en så fantastisk kjemi, er det jo rart han ikke har prøvd seg ennå.

Anonymous poster hash: dae62...7a9

Kan jo være han er redd for det samme som TS?

Anonymous poster hash: c141a...f17

[AnonymBruker]

Kan jo være han er redd for det samme som TS?

Anonymous poster hash: c141a...f17

Det er det jeg også begynner å lure på.. At vi kanskje begge to sitter der på hver vår side og har lyst til noe mer, men begge er like usikre på hva den andre tenker og dermed ikke tørr å ta det første steget i fare for å ødelegge det vi har.

For det kan jo være han bare vil ha meg som en venn. Det vet jeg jo ikke..

TS

Anonymous poster hash: e952e...dd2

[Gorgonzola]

En du har kjent i fire år og ingen av dere har så langt gjort et seriøst forsøk på å få den andre i seng?

Da er et godt og fortrolig vennskap det dere skal fortsette med.

[AnonymBruker]

En du har kjent i fire år og ingen av dere har så langt gjort et seriøst forsøk på å få den andre i seng?

Da er et godt og fortrolig vennskap det dere skal fortsette med.

Det er mange grunner til at vi aldri har kommet så langt. Mye fordi han var sjefen min og det dermed var i stor konflikt med alt av interne retningslinjer. Nå er han ikke det..

Anonymous poster hash: e952e...dd2

[AnonymBruker]

Man skal egentlig aldri ta ting for gitt her i livet. Beste er åpen kommunikasjon, og du har egentlig bare to valg: enten ta opp temaet helt åpent, eller begynne å flørte smått og se hvordan han reagerer.

Er nok fakta at enkelte personer funker best som venner, uansett hvor bra trivsel og samhold det er i forholdet, mens for andre funker det å innlede noe seriøst etter mange års vennskap.

Er i samme situasjon med venninna mi som jeg har kjent i over 2 år, har tatt opp litt på flørtingen med uten noe direkte respons enda, men skal ikke gi opp før hun selv avviser meg direkte.

Anonymous poster hash: 0b64c...fac

[AnonymBruker]

Det er mange grunner til at vi aldri har kommet så langt. Mye fordi han var sjefen min og det dermed var i stor konflikt med alt av interne retningslinjer. Nå er han ikke det..

Anonymous poster hash: e952e...dd2

Men at det har tatt deg flere år å tenke i desse baner tyder jo på en noe dårlig kjemi. EN (viktig) ting er jo om han på papiret er drømmemanenn, men du skildrer i hovedinlegget ikke noe som engang kan minne om fysisk tiltrekning. Dere liker hverandre, er gode venner, forstår hverandre etc... Men lidenskap er også viktig.

Jeg tror det er slik at dere trives og derav gløder. Nå har du hørt at han er "din" så mange ganger at du starter tro på det. Og da har tanken på å miste han slått rot. Dermed vil du tviholde litt på mannen, og illusjoner om at dere kan være mer enn venner brer seg. Men det er viktig her at du ikke på egen hånd (uten påvirkning) ville ha valgt han.

Anonymous poster hash: b90b9...85d

[AnonymBruker]

Jeg har også en god kompis som er tilnærmet drømmemannen, men jeg vet med hele meg at jeg aldri i de over ti årene vi har kjent hverandre har vært tiltrukket av ham. Glød og sommerfugler i magen har aldri vært der. Så det dere har er mer.

Anonymous poster hash: aedd1...e69

[AnonymBruker]

Men at det har tatt deg flere år å tenke i desse baner tyder jo på en noe dårlig kjemi. EN (viktig) ting er jo om han på papiret er drømmemanenn, men du skildrer i hovedinlegget ikke noe som engang kan minne om fysisk tiltrekning. Dere liker hverandre, er gode venner, forstår hverandre etc... Men lidenskap er også viktig.

Jeg tror det er slik at dere trives og derav gløder. Nå har du hørt at han er "din" så mange ganger at du starter tro på det. Og da har tanken på å miste han slått rot. Dermed vil du tviholde litt på mannen, og illusjoner om at dere kan være mer enn venner brer seg. Men det er viktig her at du ikke på egen hånd (uten påvirkning) ville ha valgt han.

Anonymous poster hash: b90b9...85d

Uten at jeg har lyst til å utbrodere hvorfor dette har tatt meg så lang tid, så er det mange gode og dårlige grunner for det. En er bl.a. at jeg et år etter vi ble kjent gikk ut av et turbulent forhold, og nok derfor både bevisst og ubevisst har trengt tid på å bli kjent med meg selv igjen.

Når jeg tenker på han nå smiler jeg. Og har mest av alt lyst til å bare sitte helt oppi han, klemme han. Det som nok reserverer meg litt i tankene er den overgangen fra gode venner til noe mer. Når det er gjort så kan vi ikke gå tilbake til å bare være gode venner. Da vil vi kunne være gode venner som har pult men fant ut at vi ikke var noe mer.

Lidenskapen er der. Tro meg!

Anonymous poster hash: e952e...dd2

[AnonymBruker]

Kanskje du burde kapre han da evt før han mister forståelsen for hvorfor du er du?

Lidenskap er noe, men det er sannsynligvis en individuell definisjon på det og.

Anonymous poster hash: 19c30...6d5

[stortsettglad]

Hopp i det, hva har man å tape? Er du lenger tilfreds med å ha han bare som venn?

Lykke til!

Og hold oss oppdatert da..

[AnonymBruker]

Hopp i det, hva har man å tape? Er du lenger tilfreds med å ha han bare som venn?

Lykke til!

Og hold oss oppdatert da..

Hvis det står mellom å ha han som venn eller ødelegge og miste han har jeg mye å miste. Så det er en del å tape også. Og å vinne! Men jeg har veldig lyst til å utforske hva mer vi kan være

Vi var ute sammen forrige helg. Det florerte av stunning jenter der, både på minglevorset og senere ute. Men de var liksom helt fjerne for han. Jeg fikk hele oppmerksomheten, og det var når vi pratet han virkelig lyste opp. Hele kvelden, fra tidlig kveld og ølen ble åpnet til byen stengte og han fant en taxi til meg.. Dersom han absolutt ikke ser på meg som noe mer enn en god venninne hadde han ikke brukt hele kvelden sin på bare meg. Og jeg hadde forsåvidt ikke brukt hele kvelden min på han heller, om jeg ikke likte han..

Anonymous poster hash: e952e...dd2