I ferd med å bli deprimert...?

[AnonymBruker]

Jeg har det ikke så bra lengre. Er mye lei meg, gråter nesten hver dag. Forholdet til meg og samboeren er til tider "perfekt", men vi har mange problemer, så ofte er det krangling eller sur stemning.

Han mener jeg er nedlatende og "tråkker på ham". Dette kommer ofte frem når jeg prøver å ta opp det jeg anser som problemer i forholdet. F.eks føler jeg at jeg av ulike grunner trenger en del bekreftelse for å tro at det er meg han vil ha, og at han er glad i meg. Men han har ikke lett for å si fine ting eller fortelle hva han føler så han sier bare at han ikke kan gi meg dette.

Vi kan heller ikke snakke sammen ender med krangling hver gang, for de fleste gangene blir han så lei seg, som han sier.

Og når han er lei seg må jeg ta hensyn, og la han være i fred. Dermed snakkes det ikke mer den dagen og dagen etter skyves bare alt under teppet.

Er jeg lei meg, får jeg kjeft... Sier jeg at jeg ikke har det bra flyr han i taket, for da sier jeg i følge ham at jeg ikke har det bra med ham, og ikke vil være sammen med ham lengre.

I tillegg sliter jeg med å takle ting som har skjedd tidligere, som ikke har med min samboer å gjøre. Men som jeg ikke har klart å bearbeide, og som kommer frem ekstra tydelig når jeg har det vanskelig.

Jeg orker snart ikke mer. Det hele har pågått lenge, men har de siste månedene bare blitt verre. Jeg fungerer ikke i det daglige, orker ikke gå på jobb, men jeg gjør det selvsagt likevel.

Jeg lurer rett og slett på om jeg kan være i ferd med å få en depresjon. jeg vil ikke leve sånn som dette, jeg vil ha det bra! Dermed er spørsmålet, kan jeg gjøre lurt i å f.eks få en legetime, og muligens bli henvist til noen å snakke med? Er det urimelig å be om noen ukers sykemelding, for å finne ut av hva jeg skal gjøre, komme meg litt på beina, få tid til å slappe av uten å ha en stressende hverdag en liten stund?

Eller sutrer jeg bare unødvendig, og bør bite tennene sammen? Føler kanskje andre kan se på dette som filleting, og at alle kan ha det vanskelig i blant, derfor vet jeg ikke hva jeg skal gjøre...

Anonymous poster hash: 59a00...0b8

[AnonymBruker]

Ta denne testen: http://nhi.no/forside/skjema-og-kalkulatorer/kalkulatorer/montgomery-and-aasberg-depression-rating-scale-madrs-3271.html

Svar så ærlig du kan og se hvor du havner på skalaen. Hvis du havner innenfor depresjonsscoren så bør du få deg en hastetime hos legen og fortelle hvordan du har det.

I mellomtiden har jeg disse tipsene:

Spis sunt

Bruk kroppen hver dag, helst mens det er lyst ute

Les boken "Tenk deg glad"

Gå inn for å få nok søvn. Bruk alle tips du kommer over for en god natt.

Skriv dagbok

Ikke fokuser på de depressive tankene. Distraher deg selv når du grubler på det samme om og om igjen.

Anonymous poster hash: 3d816...82b

[AnonymBruker]

Ta denne testen: http://nhi.no/forside/skjema-og-kalkulatorer/kalkulatorer/montgomery-and-aasberg-depression-rating-scale-madrs-3271.html

Svar så ærlig du kan og se hvor du havner på skalaen. Hvis du havner innenfor depresjonsscoren så bør du få deg en hastetime hos legen og fortelle hvordan du har det.

I mellomtiden har jeg disse tipsene:

Spis sunt

Bruk kroppen hver dag, helst mens det er lyst ute

Les boken "Tenk deg glad"

Gå inn for å få nok søvn. Bruk alle tips du kommer over for en god natt.

Skriv dagbok

Ikke fokuser på de depressive tankene. Distraher deg selv når du grubler på det samme om og om igjen.

Anonymous poster hash: 3d816...82b

Takk for svar!

Jeg tok testen, og undervurderte heller enn å overvurdere svarene, selv om det er vanskelig å vite om svarene mine er helt reelle, eller om svarene blir som de er pga sinnsstemningen jeg er i for tiden.

Scoren ble i hvert fall 29.

Anonymous poster hash: 59a00...0b8

[AnonymBruker]

Jeg var på 29 i november i fjor og ble sykemeldt ut januar og begynte med antidepressiva og kognitiv terapi. I dag er jeg praktisk talt frisk og med et arsenal av verktøy for å unngå at jeg blir deprimert igjen. Kom deg til legen.

Anonymous poster hash: 3d816...82b

[AnonymBruker]

Jeg var på 29 i november i fjor og ble sykemeldt ut januar og begynte med antidepressiva og kognitiv terapi. I dag er jeg praktisk talt frisk og med et arsenal av verktøy for å unngå at jeg blir deprimert igjen. Kom deg til legen.

Anonymous poster hash: 3d816...82b

Kan jeg spørre hvordan du hadde det? Var du konstant lei deg, hva ble du lei deg for? Hadde du stunder hvor du klarte være positiv, klarte le og smile, føle du hadde det greit en stund, om så bare for en liten stund, eller var det like mørkt hele tiden?

Jeg sliter med å takle ting. Helt hverdagslige ting. Tenker og tror det verste om alt. Om samboeren min f.eks er sliten og sovner, når vi har hatt noen dager med krangling, og hadde planlagt en fin dag sammen, da tror jeg han er lei av meg, ikke orker mer av meg.

Det var bare et eksempel. I klare øyeblikk skjønner jeg det ikke er fornuft i det, men jeg plager meg selv med sånne tanker.

Jeg klarer bare ikke vite om det er jeg selv som overdriver... Føler på en måte det er "flaut" om det er noe "galt" med meg. Og er redd for at legen eller andre skal tenke jeg bare sutrer fordi livet går litt i mot meg.

Anonymous poster hash: 59a00...0b8

[AnonymBruker]

Tenker og tror det verste om alt. Om samboeren min f.eks er sliten og sovner, når vi har hatt noen dager med krangling, og hadde planlagt en fin dag sammen, da tror jeg han er lei av meg, ikke orker mer av meg.

Dette kjenner jeg meg igjen i, tror det har sammenheng med at jeg mistet en nær i plutselig død og etter det er kropp og sinn i konstant beredskap til neste ille ting skal skje, og tenker alltid det verste om alt

Anonymous poster hash: 82544...b39

[AnonymBruker]

Tenker og tror det verste om alt. Om samboeren min f.eks er sliten og sovner, når vi har hatt noen dager med krangling, og hadde planlagt en fin dag sammen, da tror jeg han er lei av meg, ikke orker mer av meg.

Dette kjenner jeg meg igjen i, tror det har sammenheng med at jeg mistet en nær i plutselig død og etter det er kropp og sinn i konstant beredskap til neste ille ting skal skje, og tenker alltid det verste om alt

Anonymous poster hash: 82544...b39

Kan tenke meg at et plutselig dødsfall kan få de fleste til å reagere på ting på en helt annen måte enn før.

Leit å høre du har måttet oppleve det.

Selv har jeg ingenting sånt å forklare mine problemer med.

Det jeg har slitt med er at jeg har en far som ikke ønsker kontakt med meg. Jeg prøvde å takontakt med ham for noen år siden, men ble blankt avvist, og den avvisningen taklet jeg ikke bra. Har heller ikke gjort noe for å bearbeide det, tenkte at det gikk seg til etter hvert. Men jeg merker at om jeg ikke får tilstrekkelig bekreftelse på at jeg er elsket og ønsket, så "rabler" det for meg.

Men i en alder av 25 burde jeg ha kommet over dette tenker jeg. Så jeg skjønner ikke at det kan være forklaringen på alt. Det finnes da andre som har opplevd verre ting enn meg, f.eks deg, som brått og uventet mistet en du hadde kjær.

TS

Anonymous poster hash: 59a00...0b8

[AnonymBruker]

Jeg lurer litt på hvorfor du er i dette forholdet? Høres ut som om du kanskje burde vurdere parterapi.

Anonymous poster hash: 97b6c...4c0

[AnonymBruker]

Jeg lurer litt på hvorfor du er i dette forholdet? Høres ut som om du kanskje burde vurdere parterapi.

Anonymous poster hash: 97b6c...4c0

Vi er glade i hverandre. Og har det fantastisk når vi har det bra. Men vi er nok ikke bra for hverandre, nei. Kommunikasjonen er vanskelig.

Jeg klarer ikke gå fra ham, og ikke vil jeg heller. Jeg ser nok selv at jeg og måten jeg er på er årsaken til mye av det vi sliter med. Men per i dag klarer ikke han gi meg det jeg føler jeg trenger for at jeg skal bli bedre.

Så alt i alt, jeg vet det finnes mange grunner for at vi ikke burde vært sammen, men vi elsker hverandre, til tross for alt.

TS

Anonymous poster hash: 59a00...0b8

[AnonymBruker]

Utifra din forklaring ser det jo ut som om kommunikasjonsproblemene ligger hos din partner.

Anonymous poster hash: 97b6c...4c0

[AnonymBruker]

Kan jeg spørre hvordan du hadde det? Var du konstant lei deg, hva ble du lei deg for? Hadde du stunder hvor du klarte være positiv, klarte le og smile, føle du hadde det greit en stund, om så bare for en liten stund, eller var det like mørkt hele tiden?Jeg sliter med å takle ting. Helt hverdagslige ting. Tenker og tror det verste om alt. Om samboeren min f.eks er sliten og sovner, når vi har hatt noen dager med krangling, og hadde planlagt en fin dag sammen, da tror jeg han er lei av meg, ikke orker mer av meg.Det var bare et eksempel. I klare øyeblikk skjønner jeg det ikke er fornuft i det, men jeg plager meg selv med sånne tanker. Jeg klarer bare ikke vite om det er jeg selv som overdriver... Føler på en måte det er "flaut" om det er noe "galt" med meg. Og er redd for at legen eller andre skal tenke jeg bare sutrer fordi livet går litt i mot meg. Anonymous poster hash: 59a00...0b8

Øyelokkene var tunge, jeg gråt hver kveld, det føltes som om hjernen hadde hakk i plata på enkelte tanker, jeg ville ikke sove for da måtte jeg våkne til en ny dag, jeg hadde angst for småting som hindret meg i jobben, var overbevist om at ingen ville merke det om jeg døde, hver gang jeg så toget dundre inn på stasjonen tenkte jegpå hva som ville se hvis jeg kastet meg utfor, jeg spiste drittmat, jeg isolerte meg sosialt ... Jeg hadde øyeblikk hvor jeg lo og koste meg, men de hadde ingen varig effekt.

Det er lett å tenke at du overdriver. Jeg tenkte definitivt det. Det som måtte til var at sjefen min ba meg få meg legetime, for hun hadde merket at jeg ikke var meg selv. Vær så snill dra til legen i stedet for å gå sånn dag ut og dag inn. Det kan bli bedre. Det er ikke meningen at livet skal være sånn.

Anonymous poster hash: 3d816...82b

[AnonymBruker]

Øyelokkene var tunge, jeg gråt hver kveld, det føltes som om hjernen hadde hakk i plata på enkelte tanker, jeg ville ikke sove for da måtte jeg våkne til en ny dag, jeg hadde angst for småting som hindret meg i jobben, var overbevist om at ingen ville merke det om jeg døde, hver gang jeg så toget dundre inn på stasjonen tenkte jegpå hva som ville se hvis jeg kastet meg utfor, jeg spiste drittmat, jeg isolerte meg sosialt ... Jeg hadde øyeblikk hvor jeg lo og koste meg, men de hadde ingen varig effekt.

Det er lett å tenke at du overdriver. Jeg tenkte definitivt det. Det som måtte til var at sjefen min ba meg få meg legetime, for hun hadde merket at jeg ikke var meg selv. Vær så snill dra til legen i stedet for å gå sånn dag ut og dag inn. Det kan bli bedre. Det er ikke meningen at livet skal være sånn.

Anonymous poster hash: 3d816...82b

Tusen takk for svar.

Når du skriver er det som om jeg leser mine egne ord. Jeg tenker daglig på at om livet skal være sånn som dette, så vil jeg heller slippe. Jeg tenker på hvordan jeg kunne tatt livet mitt, og om noen egentlig ville brydd seg.

Men, selv om jeg tenker på dette vet jeg at det bare er tanker. Jeg har en sønn, og han skal ikke vokse opp uten moren sin. Dessuten vil jeg jo ikke dø, men jeg vil bare ha det bra. Være lykkelig lengre enn noen timer av gangen. Vite at selv om livet byr på utfordringer så går det bra, ting kan løses. Kunne takle at ting ikke alltid går slik som jeg vil de skal.

Jeg var sykemeldt i fjor pga konstant og langvarig hodepine. Den ga seg etter noen uker hjemme, men kom tilbake kort tid etter, og den har jeg enda. Da møtte jeg ingen forståelse på jobb når jeg ble borte såpass lenge, så det er noe av grunnen til at jeg kvier meg for å muligens få en ny sykemelding, selv om jeg føler jeg trenger det.

Anonymous poster hash: 59a00...0b8

[AnonymBruker]

Tusen takk for svar.Når du skriver er det som om jeg leser mine egne ord. Jeg tenker daglig på at om livet skal være sånn som dette, så vil jeg heller slippe. Jeg tenker på hvordan jeg kunne tatt livet mitt, og om noen egentlig ville brydd seg.Men, selv om jeg tenker på dette vet jeg at det bare er tanker. Jeg har en sønn, og han skal ikke vokse opp uten moren sin. Dessuten vil jeg jo ikke dø, men jeg vil bare ha det bra. Være lykkelig lengre enn noen timer av gangen. Vite at selv om livet byr på utfordringer så går det bra, ting kan løses. Kunne takle at ting ikke alltid går slik som jeg vil de skal. Jeg var sykemeldt i fjor pga konstant og langvarig hodepine. Den ga seg etter noen uker hjemme, men kom tilbake kort tid etter, og den har jeg enda. Da møtte jeg ingen forståelse på jobb når jeg ble borte såpass lenge, så det er noe av grunnen til at jeg kvier meg for å muligens få en ny sykemelding, selv om jeg føler jeg trenger det. Anonymous poster hash: 59a00...0b8

Din helse er viktigere enn jobben. At sønnen din har en fungerende mor er viktigere enn jobben din. At du har det bra er viktigere enn jobben. Hastetime. Mandag. Lag en avtale med kjæresten din om at han backer deg opp. Avtale?

Anonymous poster hash: 3d816...82b

[AnonymBruker]

Din helse er viktigere enn jobben. At sønnen din har en fungerende mor er viktigere enn jobben din. At du har det bra er viktigere enn jobben. Hastetime. Mandag. Lag en avtale med kjæresten din om at han backer deg opp. Avtale?

Anonymous poster hash: 3d816...82b

Jeg kjenner deg ikke, men du er den første jeg har snakket om dette med.

Jeg skal snakke med samboeren min i morgen, prøve å forklare ting på en måte som gjør at han kan forstå, slik at det er håp om å få støtte. For slik det er nå blir han bare sint, siden han ikke forstår, ikke vet hva han skal gjøre, og ikke får noe vettugt utav meg.

Dessuten føler han at jeg bare klager på ham, selv om jeg ikke mener det sånn.

Men jeg skal ringe legen min på mandag. Har jo vurdert det lenge, men trengte nok et spark bak for å ta en endelig besluttelse.

Tusen takk.

Anonymous poster hash: 59a00...0b8

[AnonymBruker]

Bra! Kanskje du skal vise kjæresten din denne tråden før dere snakker sammen? Det er veldig vanskelig å sette seg inn i hvordan det er å være deprimert når man aldri har vært det selv. Husk at i kveld tok du første skritt mot et bedre liv!

Anonymous poster hash: 3d816...82b

[AnonymBruker]

Kan tenke meg at et plutselig dødsfall kan få de fleste til å reagere på ting på en helt annen måte enn før.

Leit å høre du har måttet oppleve det.

Selv har jeg ingenting sånt å forklare mine problemer med.

Det jeg har slitt med er at jeg har en far som ikke ønsker kontakt med meg. Jeg prøvde å takontakt med ham for noen år siden, men ble blankt avvist, og den avvisningen taklet jeg ikke bra. Har heller ikke gjort noe for å bearbeide det, tenkte at det gikk seg til etter hvert. Men jeg merker at om jeg ikke får tilstrekkelig bekreftelse på at jeg er elsket og ønsket, så "rabler" det for meg.

Men i en alder av 25 burde jeg ha kommet over dette tenker jeg. Så jeg skjønner ikke at det kan være forklaringen på alt. Det finnes da andre som har opplevd verre ting enn meg, f.eks deg, som brått og uventet mistet en du hadde kjær.

TS

Anonymous poster hash: 59a00...0b8

Dette er da slett ingen liten ting, skjønner godt du sliter med det det vil legen også gjøre, og ting har det med å balle på seg når det ligger noe stort under og gnager - da blir selv små problemer store. Mye av problemene i forholdet kan vel også godt komme av det med faren din? Det er ikke vanskelig å skjønne at du blir redd for avvisning og har et veldig behov for bekreftelse

Som andre her sier, ring legen mandag og be om en hastetime

Anonymous poster hash: b7183...c23

[AnonymBruker]

Dette er da slett ingen liten ting, skjønner godt du sliter med det det vil legen også gjøre, og ting har det med å balle på seg når det ligger noe stort under og gnager - da blir selv små problemer store. Mye av problemene i forholdet kan vel også godt komme av det med faren din? Det er ikke vanskelig å skjønne at du blir redd for avvisning og har et veldig behov for bekreftelse

Som andre her sier, ring legen mandag og be om en hastetime

Anonymous poster hash: b7183...c23

Ja, jeg skal ringe på mandag.

tusen takk for at dere har tatt dere tid til meg. Å bare få lufte litt av tankene mine gjorde godt. Men jeg er veldig dårlig til å snakke om slike ting ansikt til ansikt med noen. Er vel derfor jeg aldri har sagt særlig mye til noen.

Men, jeg er litt redd for ting som er ukjente for meg. Hva kan jeg egentlig forvente når jeg får legetime? Skjønner jeg må snakke med legen, og prøve å ordlegge meg best mulig for å få frem det jeg vil få frem, men hva blir eventuelt steget videre? Eller, det varierer kanskje veldig.

Anonymous poster hash: 59a00...0b8

[AnonymBruker]

Ja, jeg skal ringe på mandag.

tusen takk for at dere har tatt dere tid til meg. Å bare få lufte litt av tankene mine gjorde godt. Men jeg er veldig dårlig til å snakke om slike ting ansikt til ansikt med noen. Er vel derfor jeg aldri har sagt særlig mye til noen.

Men, jeg er litt redd for ting som er ukjente for meg. Hva kan jeg egentlig forvente når jeg får legetime? Skjønner jeg må snakke med legen, og prøve å ordlegge meg best mulig for å få frem det jeg vil få frem, men hva blir eventuelt steget videre? Eller, det varierer kanskje veldig.

Anonymous poster hash: 59a00...0b8

Antakelig vil jeg tro at legen foreslår at du trenger å gå og snakke med noen, og få bearbeida en del ting. Så en henvisning til psykolog. Kanskje blir dere enig om å prøve antidepressiva en periode? Det kan hjelpe sånn i starten, men det tar evt ei stund før det begynner å virke.

Antakelig vil legen at du prøver å stå i jobb - i hvert fall delvis. En vet at det er bra for folk som begynner å utvikle depresjon å beholde kontakten med jobben, at en prøver å opprettholde hverdagsrutiner. Men kanskje halv dag eller noe en periode? Blir en bare gående hjemme er det lett å synke inn i det som er vanskelig, at ting blir bare verre.

Å komme inn til en psykolog kan ta litt tid, du må ringe rundt selv og få time. De fleste steder har ventelister. Sliter du veldig så kan det hjelpe å gå jevnlig til legen i denne perioden, så du har noen å snakke med

Og det er vanskelig for noen av oss å snakke om våre innerste tanker og følelser. Det kan være lettere å snakke med en nøytral part - som attpåtil har taushetsplikt. En slipper å tenke på om det en sier kan skape drama og konflikter, eller bli brukt mot en i krangel, osv. En som er der bare for å høre på deg

Om akkurat dette vil skje vet jeg selvfølgelig ikke - det avhenger av hva du og legen blir enige om er lurt. Men ca slik var det for meg da jeg trengte hjelp

Anonymous poster hash: b7183...c23