På date med alenemor

[AnonymBruker]

Jeg har de siste par ukene vært på noen dater med en alenemor med ei datter i barneskolealder. Jeg har i utgangspunktet ikke noe problem med at hun har barn dersom alt annet skulle stemme mellom oss, men jeg reagerer litt på hennes krav til en ny kjæreste i forhold til barnet. Hun forventer vel nesten at en ny kjæreste skal ta en papparolle ovenfor barnet, både som rollemodell og ikke minst økonomisk. Jeg skjønner jo at man i en slik situasjon vil få en rolle i barnets liv, det er vel ganske naturlig. Men, en ny kjæreste er jo ikke barnets far og vil aldri bli barnets far. Ja, man blir sikkert glad i barnet, men ikke slik en forelder er.

Spørsmålet mitt er: hvor mye kan en aleneforelder forvente av involvering i forhold til barnet? Forventes det at man går rett inn i en foreldrerolle?

Tar gjerne i mot svar fra aleneforeldre av begge kjønn, men alle som har noen fornuftige tanker om emnet kan svare.

Anonymous poster hash: 6377e...851

[Gjest Gjest]

Vel, blir dere samboere så er det greit at det er våre penger hvis det eventuelt blir flere barn.

Endret 7. september 2013 av Gjest

[Silfen]

Nei, nei. Ikke rett inn i en foreldrerolle. Men dersom man blir samboere anser jeg det som naturlig at man tar mer ansvar ettersom årene går og at man likestiller eventuelle egne barn med det andre barnet.

Jeg ville vel forventet at den nye partneren skulle bidratt økonomisk, igjen om man var samboere over år. Ikke nødvendigvis å kjøpe dyre og store ting, men det er jo ofte naturlig med felles økonomi dersom man er gift/samboere og det innbefatter jo også barnet. Ikke være gniten, mao, og heller ikke være urettferdig med tanke på evt. egne barn og det andre barnet.

[AnonymBruker]

Vel, blir dere samboere så er det greit at det er våre penger hvis det eventuelt blir flere barn.

Ja, det er klart. Jeg tenkte mest sånn i løpet av første året eller noe slikt. Jeg mener ikke å framstå som uansvarlig eller kald, for om det blir noe mellom oss så skal absolutt datteren hennes føle seg velkommen og verdsatt. Synes bare det virker rart å skulle ta over en papparolle" med en gang...

Anonymous poster hash: 6377e...851

[Gjest Gjest]

Ja, det er klart. Jeg tenkte mest sånn i løpet av første året eller noe slikt. Jeg mener ikke å framstå som uansvarlig eller kald, for om det blir noe mellom oss så skal absolutt datteren hennes føle seg velkommen og verdsatt. Synes bare det virker rart å skulle ta over en papparolle" med en gang...

Anonymous poster hash: 6377e...851

Det skjønner jeg godt. Og hvis den der damen driver og maser om penger så hadde jeg holdt meg unna henne.

[AnonymBruker]

Nei, nei. Ikke rett inn i en foreldrerolle. Men dersom man blir samboere anser jeg det som naturlig at man tar mer ansvar ettersom årene går og at man likestiller eventuelle egne barn med det andre barnet.

Jeg ville vel forventet at den nye partneren skulle bidratt økonomisk, igjen om man var samboere over år. Ikke nødvendigvis å kjøpe dyre og store ting, men det er jo ofte naturlig med felles økonomi dersom man er gift/samboere og det innbefatter jo også barnet. Ikke være gniten, mao, og heller ikke være urettferdig med tanke på evt. egne barn og det andre barnet.

Om man blir samboere og bor sammen i flere år så er det helt naturlig at økonomien blir felles. Skulle det bli flere barn så vil jo hennes datter bli likestilt med dem. Det er heller ikke snakk om å være gnien for jeg er ikke den som teller penger i et forhold. Synes bare det er rart at hun forventer at en ny kjæreste skal gå rett inn i en likeverdig papparolle.

TS

Anonymous poster hash: 6377e...851

[Silfen]

Om man blir samboere og bor sammen i flere år så er det helt naturlig at økonomien blir felles. Skulle det bli flere barn så vil jo hennes datter bli likestilt med dem. Det er heller ikke snakk om å være gnien for jeg er ikke den som teller penger i et forhold. Synes bare det er rart at hun forventer at en ny kjæreste skal gå rett inn i en likeverdig papparolle.

TS

Anonymous poster hash: 6377e...851

Vel, som du ser så syns jeg heller ikke det er forventet. Jeg ville heller ikke introdusert et barn med en gang. Man får jo gjerne mindre muligheter til å treffes som aleneforelder og det å vente minst et halvt år før man introduserer barnet er helt normalt i min verden.

[AnonymBruker]

Tror ikke hun daten din forventer at du skal ta over papparollen med en gang (eller??)

Dere må jo først bli godt kjent, deretter treffe barna hennes og deretter flytte sammen osv.

Dette tar tid, er ikke noe som skjer 2 uker.

Hvis dere får god kjemi og bli glade i hverandre så kan du jo bare fortelle henne at du er usikker på det med papparollen, tror hun har stor forståelse for dette.

Jeg datet en mann men barn for noen år siden. Jeg sa klart i fra at jeg ikke var klar for noen mammarolle og det hadde han stor forståelse for, slike ting tar tid.

Du kan nok bare slappe av.

Anonymous poster hash: 5466f...eae

[AnonymBruker]

Jeg har selv en datter og var alenemor da jeg møtte min nåværende samboer. . Jeg forventet absolutt ikke at han skulle gå inn i noen farsrolle når vi ble sammen. Det gikk et helt år før jeg i det hele tatt introduserte dem for hverandre. Nå idag har vi bodd sammen i fire år så nå deler vi selvsagt på ansvar og utgifter. . Mn dette tar tid, syns det virket litt skummelt at hun forventer dette av en ny type i starten.. dersom det var det hun mente

Anonymous poster hash: 2e0e9...a6d

[AnonymBruker]

Det skjønner jeg godt. Og hvis den der damen driver og maser om penger så hadde jeg holdt meg unna henne.

Ja, det er der jeg er litt også nå. Jeg søker en likeverdig kjæreste, ikke ei som forventer å bli forsørget..

TS

Anonymous poster hash: 6377e...851

[hjärterdam]

Er far til barnet involvert i livet til barnet? Ikke at det har noe å si for din rolle egentlig, men om han ikke er det kan jeg lettere forstå behovet for en farsfigur. Økonomisk sett er det jo mor og far som har ansvar for dette barnet.

Før dere flytter sammen ser jeg ikke noen grunn til at du skal bidra økonomisk (å betale når dere er ute og spiser alle tre er en ting, eller betale matvarer nå og da om du er der mye, men å bidra til andre faste utgifter ville jeg aldri krevd/forventet selv.)

Høres ut som du har et sunt syn på det, med det å bidra etterhvert og om dere blir samboere.

Før jeg flyttet sammen med min nåværende mann forventet jeg ikke noe økonomisk fra han, men nå som vi bor sammen er det slik at "mine penger er dine penger", dog, vi venter også felles barn så dette blir enda lengre frem i tiden enn det å "bare" flytte sammen.

[Gjest Gjest]

Jeg mener at så lenge barnet faktisk har en far det har kontakt med, skal du ikke ha noen papparolle overhodet. Du skal være mammas kjæreste, en positiv voksenperson og en fin rollemodell for barnet, men ikke pappa.

Jeg har selv to bonusbarn, men har aldri prøvd å innta noen morsrolle overfor dem. De har allerede en mor. Jeg har også to barn, og kjæresten inntar aldri noen farsrolle overfor dem. Vi er oss selv sammen med barna, gjør det som føles naturlig og riktig til en hver tid, og har veldig gode forhold til hverandres barn.

Varsellampene lyser når en dame mener du skal være en så involvert person i livet til barnet hennes, all den tid dere foreløpig bare er på datestadiet. Vær tydelig på hva du selv ønsker og mener er riktig her.

[AnonymBruker]

Jeg har selv en datter og var alenemor da jeg møtte min nåværende samboer. . Jeg forventet absolutt ikke at han skulle gå inn i noen farsrolle når vi ble sammen. Det gikk et helt år før jeg i det hele tatt introduserte dem for hverandre. Nå idag har vi bodd sammen i fire år så nå deler vi selvsagt på ansvar og utgifter. . Mn dette tar tid, syns det virket litt skummelt at hun forventer dette av en ny type i starten.. dersom det var det hun mente

Anonymous poster hash: 2e0e9...a6d

Ja, det med tidsperspektiv er et godt poeng. Dersom det skulle bli noe mer så forventer ikke jeg å møte datteren på mange måneder enda, men har en følelse at hun vil ta ting framover litt raskere. Magen er ikke helt på plass, skal innrømme det, er derfor jeg spurte...

TS

Anonymous poster hash: 6377e...851

[AnonymBruker]

Er far til barnet involvert i livet til barnet? Ikke at det har noe å si for din rolle egentlig, men om han ikke er det kan jeg lettere forstå behovet for en farsfigur. Økonomisk sett er det jo mor og far som har ansvar for dette barnet.

Før dere flytter sammen ser jeg ikke noen grunn til at du skal bidra økonomisk (å betale når dere er ute og spiser alle tre er en ting, eller betale matvarer nå og da om du er der mye, men å bidra til andre faste utgifter ville jeg aldri krevd/forventet selv.)

Høres ut som du har et sunt syn på det, med det å bidra etterhvert og om dere blir samboere.

Før jeg flyttet sammen med min nåværende mann forventet jeg ikke noe økonomisk fra han, men nå som vi bor sammen er det slik at "mine penger er dine penger", dog, vi venter også felles barn så dette blir enda lengre frem i tiden enn det å "bare" flytte sammen.

Jeg tror faren har datteren annenhver helg eller noe sånt, så ja, hun har en far. Jeg ønsker jo på ingen måte å bli en konkurrent til han, han er far og jeg blir mors kjæreste, tenker jeg i hvert fall. Hmmm

TS

Anonymous poster hash: 6377e...851

[AnonymBruker]

Jeg mener at så lenge barnet faktisk har en far det har kontakt med, skal du ikke ha noen papparolle overhodet. Du skal være mammas kjæreste, en positiv voksenperson og en fin rollemodell for barnet, men ikke pappa.

Jeg har selv to bonusbarn, men har aldri prøvd å innta noen morsrolle overfor dem. De har allerede en mor. Jeg har også to barn, og kjæresten inntar aldri noen farsrolle overfor dem. Vi er oss selv sammen med barna, gjør det som føles naturlig og riktig til en hver tid, og har veldig gode forhold til hverandres barn.

Varsellampene lyser når en dame mener du skal være en så involvert person i livet til barnet hennes, all den tid dere foreløpig bare er på datestadiet. Vær tydelig på hva du selv ønsker og mener er riktig her.

Ja, enig. Tror dette må tas opp ganske snart...

Anonymous poster hash: 6377e...851

[AnonymBruker]

Syns du skal være ærlig med henne fra starten av at dette er litt skummelt for deg. Det hadde iallfall jeg satt pris på dersom jeg var dama.. jeg ville hatt full forståelse for at du hadde trengt god tid på deg. Det er tross alt et stort steg å skulle gå inn i en rolle som stefar og ikke noe som burde forhastes. Jeg syns du virker moden og reflektert som ikke vil hoppe inn i dette med en gang

Anonymous poster hash: 2e0e9...a6d

[Gjest Gjest]

Ja, enig. Tror dette må tas opp ganske snart...

Anonymous poster hash: 6377e...851

Det er nok det beste. Jo før, jo bedre, tenker jeg.

[AnonymBruker]

Syns du skal være ærlig med henne fra starten av at dette er litt skummelt for deg. Det hadde iallfall jeg satt pris på dersom jeg var dama.. jeg ville hatt full forståelse for at du hadde trengt god tid på deg. Det er tross alt et stort steg å skulle gå inn i en rolle som stefar og ikke noe som burde forhastes. Jeg syns du virker moden og reflektert som ikke vil hoppe inn i dette med en gang

Anonymous poster hash: 2e0e9...a6d

Takk, jeg gjør så godt jeg kan. Men akkurat nå er det litt vanskelig så det er fint med noen andres tanker...

Anonymous poster hash: 6377e...851

[Gjest Gjest]

Det aner meg at magefølelsen din prøver å gi deg et hint her, så følg den, du

[AnonymBruker]

En annen ting du burde tenke på er at du kommer aldri til å ha noen rettigheter i forhold til barnet dersom det blir slutt.. Derfor burde du kanskje kjenne dama godt før du begynner å knytte deg til barnet. . Både for deg og barnet sin del.. det er jo aldri noen garantier uansett, mn man kan jo være litt tryggere..

Anonymous poster hash: 2e0e9...a6d