Så trist at alt forsvinner... føler beina blir kappet av meg...

[Gjest GB]

Så var det min tur da... Jeg som nå står midt oppe i et samlivsbrudd. Det var det jeg før hørte skjedde med alle andre, og det jeg leste om i ukeblader. Så fjernt, det skulle ikke skje meg, trodde ikke det skulle skje oss. Vi som har 3 kjekke barn og som har opplevd masse fint sammen. Vi har hatt hverdager vi også, som folk flest, men jeg trodde allikevel forholdet var bunnsolid...

Men for noen mnd siden kom han hjem en kveld og sa han skulle flytte ut, etter at det hadde vært en rimelig hektisk periode for oss begge. Jeg fikk sjokk, det er mildt sagt. Trodde han ikke, og jeg må innrømme at jeg ble panisk. Måtte sjekke om han hadde følelser for meg, for det kunne ikke være sant... Men han sa at han hadde ikke hatt følelser for meg på 5-6 år!

Selvsagt slo dette meg rett i bakken, jeg skjønte jo ingen verdens ting. Så naiv og trygg kan man være. Jeg hadde jo sett for meg han og jeg sammen for alltid... Omsider kom det enda et sjokk, det var selvsagt en annen....Fikk meg enda et slag, sjokk!

Og nå er jeg alene. Det har gått noen mnd siden bruddet,og jeg bor alene med barna. Han lever sitt nye spennende liv. Jeg vet jeg må reise meg, vise at jeg klarer meg og alt det der, men det er så tøft! Alene etter så mange år... Jeg er alene og aldri i verden om jeg kommer til å finne meg en ny, er ikke klar for det i det hele tatt. Kommer til å bruke veldig lang tid på å finne en ny.. Mine følelser for faren til barna er der ennå, det er ikke bare å kappe dem vekk sånn med en gang. Det skjærer meg i hjertet når je vet han koser seg med en ny dame. Han er jo på eventyr han nå..

Og nå mister jeg både hus og hytte. Hytta spesielt er så grusomt å miste, for der var frisedet vårt, der er det mange, mange minner, og både barna og jeg lider pga at den må selges. Det er nesten ikke til å holde ut. Men jeg gjør jo det, må jo det, må være tøff for barna.

Helt utrolig at livet kan forandre seg så brått. Det er så skremmende og vondt, og det føles meningsløst. Jeg prøver å tenke på at det kunne skjedd verre ting, men allikevel er det grusomt.

Jeg har mistet selvtilliten, og tror ingen vil ha meg mer. Jeg er jo vraket, jeg er noe ingen vil ha, sånn føler jeg det. Jeg er rett og slett ikke bra nok.

Det var jo nå fremover vi to skulle prioritere oss selv mer, og så finner han en annen...

Heldigvis har jeg barna, vi har det godt i lag, og de støtter meg veldig og jeg er glad for det. Mannen er bare forduftet...

Har dere kommet dere ovenpå dere som har opplevd det samme som meg?

[Gjest Gjest]

Ja, men uten barn. Du vil få en tøff vinter foran deg, men det vil gå bra. Klem.

[Gjest pilldorf]

Har lest lignende tidligere ja. Er det samme person som skriver dette hver gang?

[Gjest ts]

Har lest lignende tidligere ja. Er det samme person som skriver dette hver gang?

Det er første gang jeg skriver her inne, men det er vel flere som har opplevd lignende kanskje? Det er jo litt sånn standard dette, er det ikke? Håper noen svarer meg selv om det muligens har vært lignende tråder før.

ts

[Gjest Gjest]

For det første, du er ikke alene om dette. Vi er mange her inne og ellers ute i verden som har opplevd dette. Det er tøfft, men det blir bedre. Klem til deg

[AnonymBruker]

Det samme skjedde meg. Bare at jeg var yngre og vi hadde bare ett barn.

Jeg skal innrømme at vi hadde hatt tøffe tider før samlivbruddet og store deler av det var min skyld (sjalusi og mistenksom) og selv da, selv om jeg visste at han en dag ville gå lei, så ble jeg sjokkert. Alt var plutselig snudd på hodet.

Han fant seg også selvfølgelig en ny. Han dumpet henne kjapt og han angret også bruddet etter en stund fra hverandre.

Vi har så smått prøvd igjen nå, etter ei lang stund. Men jeg må innrømme at sjokket ved bruddet og følelsen av å bli sviktet sånn og at han bare gikk til første og beste dame, det har ødelagt så mye.

Min selvtillit, min tro på meg selv, min tro på at jeg klarer et forhold og i det hele tatt det at vi skal prøve igjen.

Anonymous poster hash: aa887...9e1

[AnonymBruker]

Du er ikke alene. Men det tar lang tid å komme over et sånt sjokk, jeg har brukt tjue år på å komme dit jeg er i dag. Hele livet ditt går i knas, gulvet under deg gir slipp og veggene raser sammen.

Man hadde sett for deg en trygg framtid med mann, unger og hus, men slik skulle det ikke bli. Jeg føler med alle som opplever dette siden jeg har opplevd det selv og vet hva det innebærer.

Vi måtte flytte, ungene gråt sine modige tårer, de vil ikke begynne i en ny klasse og miste venner. Jeg skjønner dem så godt, men vi hadde ikke noe valg. Han forlangte at jeg flyttet og tok ungene med meg. Siden han skulle ha elskerinnen i hus. I det huset som vi hadde planlagt ting og tang, hagen som jeg hadde kost meg sånn med.

Å være på boligmarkedet som enslig mor er heller ikke det letteste. Likevel er sviket det verste, å bli holdt for narr i så lang tid. Selv om jeg i dag er glad det gikk som det gikk, så tenkte jeg litt annerledes mens det stod på. Det slo ned som lyn fra klar himmel her også og derfor tror jeg at det tar ekstra lang tid å bli seg selv igjen.

Vil bare si at jeg føler med deg og håper du finner din vei oppi kaoset.

Anonymous poster hash: 37ae2...4d8

[Gjest medsøster]

Hei - jeg har vært og er vel egentlig der du er. Samme skjedde meg i januar i år (har skrevet her inne før, mulig derfor du får pepper for å ha en lignende historie) - det er tydeligvis mange dette skjer med, dessverre.

Jeg er vel oppe i knestående nå etter 7 måneder i kjelleren - så det blir bedre, men veien dit er ikke noe særlig. Har aldri hatt det så vondt i hele mitt liv før jeg heller, prøver fortsatt å finne ut av meg selv og hva jeg skal gjøre med livet mitt videre nå som familielivet mitt og alt jeg også trodde jeg hadde - ikke er der lenger.

Og eks-mannen suser rundt i sus og dus med sin nye flamme og sier at ungene tar det såååå bra. My ass. Ok, de har tatt det tilsynelatende bra, de flotte ungene mine som må bli skilsmissebarn fordi faren plutselig fant ut at han ikke gadd dette noe mer - leve livet ja, han er høy på seg selv og midt i førtiårskrisa.

Jeg orker nesten ikke forholde meg til han, selv om jeg skjuler det for ungene, de skal i hvert fall ikke lide for at alt de har visst om har blitt snudd på hodet og pappa har ny kjæreste.

Synes det er helt forkastelig slik det er blitt at så mange ofrer unger og trygge, gode stabile ekteskap fordi de MÅ være stormende forelsket og lykkelige HVER dag. Håper han får virkeligheten i fleisen snart ..

Jeg er bitter, må innrømme det. Men jeg skal ikke la meg knekke av dette - og det håper jeg ikke du gjør heller. Ta en dag av gangen, finn noen å snakke med (både venner og profesjonelle) - det var vel det som hjalp meg over kneikä.

En kollega som sto frem og var en enorm støtte (fra uventet hold) samt en psykolog som har hørt på meg øse ut i 6 mnd nå. Det hjelper faktisk. Og hold deg opptatt - med jobb og andre ting som kan få deg til å føle deg litt normal igjen. Treningen har jeg greid å ta opp nå, samt at jeg faktisk har fattet litt interesse for en passende kar på jobb - det gjenstår å se om det blir noe eller ikke, men gjør godt for den knuste selvtilliten.

Men livet er ikke for pyser, det er helt sikkert. Forferdelig vondt med skilsmisse og alt som medfølger av tap og knuste fremtidsdrømmer. Tryggheten og naiviteten er borte, du har rett i det.

Ønsker deg alt godt - vet hvor vondt du har det. Dessverre.

Klem fra en medsøster

[AnonymBruker]

føler meg deg.

Men pass på at du ikke bare går etter hans pipe, hvis dere eier hytta sammen kan han ikke bare kreve at dere skal selge den, samme med hus og andre eiendeler

Anonymous poster hash: d92f1...e3d

[AnonymBruker]

han er høy på seg selv

Merket du en tendens til å bli høy på seg selv tidligere i forholdet?

Anonymous poster hash: a7397...6b2

[AnonymBruker]

Har ei venninne som opplevde det samme som deg. Fant seg en annen og hun trudde alt var bra.

Men hun kom seg opp igjenn, og funnet seg en ny, som også passer henne bedre. Så idag føler hun at det var greit det som skjedde.

Sender deg en trøsteklem og håper det ikke tar lang tid før du kommer deg opp igjenn. Det vil kanskje ta litt tid, men så vil ting bli bedre etterhvert og du vil akseptere det som har skjedd og komme deg videre i livet. Men du vil kanskje få en tung periode...

Anonymous poster hash: 5544e...bba

[AnonymBruker]

KG gir meg fullstendig forholdsangst...Vet ikke hva jeg ville ha gjort om det samme skjedde med meg og mannen. Kjenner jeg får pusteproblemer bare ved tanken.

Dere er sterke jenter, all respekt (& en klem) til dere!

Anonymous poster hash: 3b10a...6ef

[Gjest Gresshoppesang]

Ja. Livet blir fint igjen, dersom du tillater det å bli fint igjen.

Sett opp en liste over alt som er bra i livet ditt og dyrk dette. Sett også opp en liste over alt som er bedritent akkurat nå og jobb for å bli kvitt dette.

Hytte og hus er bare materielle ting. Skap deg et nytt hjem for deg og barna. Bruk det første året (som er det kjipeste) til å lage nye tradisjoner.

[AnonymBruker]

"Mitt" brudd var ganske rått enda vi ikke hadde barn sammen. De første fire årene var vi kjempe forelsket og hadde sex hele tiden, lo mye sammen. Så mistet han jobben og ble deprimert, jeg støttet ham gjennom den. Vi bestemte oss etterhvert for å få barn. En kveld lå vi på sofaen etter sex og snakket om fremtiden og hvor mye han gledet seg til å få barn. Da jeg kom hjem fra jobb dagen etter hadde han flyttet ut. Jeg har aldri snakket med ham siden den kvelden på sofaen. Jeg har prøvd å få ham til å gi meg en slags forklaring, men han vil ikke snakke med meg. En felles venn sa først at exen min hadde fortalte alle at jeg hadde dumpet ham. Senere har jeg fått en "unnskyldning" da vennen forsto at det var min ex som var blitt for høy på seg selv.

Å bli sveket så uventet gjorde så ubeskrivelig vondt. De første månedene forsto jeg det ikke, men etterhver som det gikk opp for meg ble det vondere og vondere. Nå har jeg kommet dit at jeg tenker at det var like greit å bli kvitt ham før jeg ble gravid. Jeg vil ikke ha ham, men tanken på at han skal få seg en ny gjør drit vondt.

Anonymous poster hash: 59b5a...55d

[Kassiopeia]

KG gir meg fullstendig forholdsangst...Vet ikke hva jeg ville ha gjort om det samme skjedde med meg og mannen. Kjenner jeg får pusteproblemer bare ved tanken.

Dere er sterke jenter, all respekt (& en klem) til dere!

Anonymous poster hash: 3b10a...6ef

Kunne ikke sagt det bedre selv!

[Gjest Daenerys]

Tråden er ryddet for avsporinger.

Daenerys, mod.

[Gjest Gjest]

føler meg deg.Men pass på at du ikke bare går etter hans pipe, hvis dere eier hytta sammen kan han ikke bare kreve at dere skal selge den, samme med hus og andre eiendeler Anonymous poster hash: d92f1...e3d

jeg er litt usikker, men jeg tror både hus og hytte må selges, man må jo ordne opp i alt det praktiske, alt skal deles, så det å miste hytte og hus er en del av elendigheten med brudd. Den ene partneren kan ikke nekte å selge. Trist, ts, føler med deg.

[Gjest Gjest]

føler meg deg.Men pass på at du ikke bare går etter hans pipe, hvis dere eier hytta sammen kan han ikke bare kreve at dere skal selge den, samme med hus og andre eiendeler Anonymous poster hash: d92f1...e3d

jeg er litt usikker, men jeg tror både hus og hytte må selges, man må jo ordne opp i alt det praktiske, alt skal deles, så det å miste hytte og hus er en del av elendigheten med brudd. Den ene partneren kan ikke nekte å selge. Trist, ts, føler med deg.

[Gjest Gjest]

En ting er i alle fall sikkert, og det er at kvinner som blir forrådte på denne måten, blir mye sterkere enn de utro mennene. Det er utrolig hvor sterke vi kvinner er, og menn som begår utroskap og svikter på denne måten går som regel på en smell etter hvert. Jeg vet om flere menn som har gjort det samme, flippet helt ut i 40- årsalderen med utroskap og skilsmisse, og de har gått på storsmell etterpå. De har rota til livet sitt, og til slutt er de den store taperen. Bare så synd de ikke innser tabben sin før det er for seint, når de har ødelagt alt. Det er jo helt tragisk at sånt kan skje i vår opplyste verden. Føler med deg, ts, men vær forberedt på at han står på døra di igjen.Mannfolk kan være noen idioter i den alderen.

[AnonymBruker]

Han har ikke hatt følelser for deg på så mange år, og så forteller han det ikke før det har gått så lang tid?

Anonymous poster hash: f3edd...40f