hvordan reagerer du når du blir avvist eller dumpet?

[Gjest Gjest]

Jeg må si selv at jeg liker dårlig å bli avvist. Men hvordan jeg reagerer er forskjellig spørs bakgrunn. Nå ble jeg dumpet av en mann for ca to uker siden, og har siden hatt det tøfft med meg selv. Han tok initiativ til sex alltid. Siste gang jeg var med han tok han initiativ til å ha sex kvelden og morgenen, og så kjørte han meg til jobb for så å si i bilen: jeg mangler forelskelsesfølelsen og interesse nok for deg. Du er fin og tiltrekkende men jeg har ikke interessen. Føler ikke et ørlite forelskelsesrus engang. Den traff meg som en pil i hjerte.... Og etterpå skrev han at han ikke ville ha mer med meg å gjøre. Jeg ble såret og klarte ikke å unngå å sende han meldinger der jeg forklarte hvor tåpelig det var å ta initiativ til sex, for så å si noe sånn.... Og skrev at jeg synes det var dritrsekkoppførsel noen ganger. Men han svarte ikke. Hvis vi ikke hadde hatt sex ville jeg ikke sagt slike kommentarer til han såklart.

[AnonymBruker]

Jeg blir helt fra meg. Nesten suicidal og mister lysten til å leve. Men kommer an på situasjonen, jeg blir ikke like lei meg om det bare er en fyr jeg har møtt noen ganger liksom. Så kjip han fyren var mot deg, menn er sexgale svin hele gjengen. Tror eneste håp for å finne seg en bra mann er å joine amish! Skjønner du er lei deg, men syns du ikke det er lettere å akseptere når han har vært en dust?

Anonymous poster hash: 81ade...af1

[Gjest trådstarter]

Ja jeg synes han er kjip..... Jeg er veldig lei meg for det, og sliter ekstremt med troen på meg selv etter dette. Han ser jeg sliter med det, for jeg har skrevet det til han , men han svarer ikke på det... Han må jo være syk i hodet som tar initiativ til sex en kveld og en morgen , og da sa jeg ja til det, men så kjører han meg på jobb rett etterpå og dumpet meg i bilen med forklaring : eier ikke forelskesfølelse..... Hard beskjed å få når man nettopp har delt sex... Og var han som tok initiativet. Stresser med nervene etter det.,. Mister tro og glød ja. Men trøsten er at fyren kan ikke være god i hode når han sier noe sånnt i slike omstendigheter og stikker helt av...

[Gjest Savant]

Jeg forstår godt at du blir såret, du likte sikkert oppmerksomheten og følelsen av at han var interessert i deg. Og vi alle tenker ulikt.. men denne karen tenkte ikke på mye annet enn seg selv. Denne behandlingen fortjener du ikke.

Det høres kanskje tåpelig ut, men det trenger ikke være noe galt med deg, men at det er noe galt med han. Han har kanskje problemer med seg selv. Irritert over ett eller annet og lar det gå ut over deg. Dessverre er ikke denne mannen klar for noe seriøst.

Nå veit jeg ikke hvor lenge dere har holdt på eller vært sammen, men jeg håper du kommer deg videre!

- Dumpet mann 23...

[Gjest Awzm me]

Ja jeg synes han er kjip..... Jeg er veldig lei meg for det, og sliter ekstremt med troen på meg selv etter dette. Han ser jeg sliter med det, for jeg har skrevet det til han , men han svarer ikke på det... Han må jo være syk i hodet som tar initiativ til sex en kveld og en morgen , og da sa jeg ja til det, men så kjører han meg på jobb rett etterpå og dumpet meg i bilen med forklaring : eier ikke forelskesfølelse..... Hard beskjed å få når man nettopp har delt sex... Og var han som tok initiativet. Stresser med nervene etter det.,. Mister tro og glød ja. Men trøsten er at fyren kan ikke være god i hode når han sier noe sånnt i slike omstendigheter og stikker helt av...

Ikke syk, bare en kåt egoistisk drittsekk.

Har vel blitt dumpet noen ganger, men det har jo ikke vært noe seriøst noen av gangene. En gang så fikk jeg kjærlighetssorg, det var min første forelskelse. Alle andre ganger så har det som regel gått over etter en dag, fordi jeg ikke har satset fullt og helt på de heller, eller hatt en dårlig magefølelse ang. de.

[AnonymBruker]

Jeg blir fullstendig knust. Har et lite mønster gående: Først blir jeg smått overlegen, type "Så du tror du er bedre enn meg?" Når jeg skjønner at de ikke bryr seg og faktisk har tenkt å stikke, blir jeg mer og mer fra meg helt til jeg nærmest henger i beina deres. Deretter truer jeg med selvmord, så blir jeg rasende for at de gjør noe slikt mot meg, så projiserer jeg over på dem og alt er deres feil og det er ikke måte på.

Emosjonelt ustabil personlighetsforstyrrelse <3

Anonymous poster hash: 65600...32f

[AnonymBruker]

Jeg blir fullstendig knust. Har et lite mønster gående: Først blir jeg smått overlegen, type "Så du tror du er bedre enn meg?" Når jeg skjønner at de ikke bryr seg og faktisk har tenkt å stikke, blir jeg mer og mer fra meg helt til jeg nærmest henger i beina deres. Deretter truer jeg med selvmord, så blir jeg rasende for at de gjør noe slikt mot meg, så projiserer jeg over på dem og alt er deres feil og det er ikke måte på.

Emosjonelt ustabil personlighetsforstyrrelse <3

Anonymous poster hash: 65600...32f

Akkurat som å lese om mine egne reaksjoner. Hvordan bli "friskmeldt"? Jeg har alltid slitt med å ikke takle avvisning, har gått til 2 psykologer men det blir ikke akkurat bedre. Syns det blir verre jo eldre jeg blir. Og jo lenger forholdene varer, jo mer bundet blir jo jeg til personen jeg er sammen med. Jeg vet jeg har relasjonsproblemer. Skulle ønske jeg kunne oppføre meg som en mann og bare gi faen! Men hvordan?????

Anonymous poster hash: 81ade...af1

[AnonymBruker]

Akkurat motsatt. Av hva som blir gjort.

Med tanke på omstendighetene.

Anonymous poster hash: 72d44...272

[makkapakka]

river ned huset, og når jeg er ferdig med det, er jeg ferdig med "tapet" av han også

[Gjest trådstarter]

Er nok ikke bare meg som reagerer og blir helt utav meg ser jeg. Jeg klager på meldinger over behandlingen og prøver å få han til å innse at han kunne unnskyldt seg og være vennlig. Vil han skal tenke på hvor vondt det var at han tar initiativ til sex en kveld og morningen etter for så å kjøre meg på jobb og si i bilen på en ubehagelig måte at forelskelsesfølelsene ikke er der, ingen ekstra hjertedunk, ingen spennende interesse og purring. Den var tung. Og etterpå skrive på FB melding at han ikke vil vite av meg igjen..... Skjønner ikke tankene på slike og jeg reagerer hardt følelsesmessig på det, og forstår det slik at dere andre også ville følt det vondt å oppleve det slik. Ja jeg trodde at han var superinteressert i meg pga han tok sexuell kontakt hver gang og fordi at sexuellt sett virket han superbetatt ut.... Så da sto jeg der igjen og skjønte ikke hvorfor han bare ga blaffen.... Og hvorfor han ikke klarte å være vennlig engang. Jeg strever med det. Og visse reaksjoner får man men jeg mente ikke å plage han med å sende fortvilte meldinger , men prøvde å få han til å forstå og vise omtanke for meg som venn i det minste. Men han sa ikke mer, svarte ikke...og av og til lurer jeg på om han bare var syk i hodet som oppfører seg slik.... Noen klagemeldinger bør han tåle, og ser ut til at han ikke bryr seg om de for han besvarte de ikke....

[Gjest trådstarter]

Haha, skulle stå pirring , ikke purring over haha

[AnonymBruker]

Jeg prøver alltid å avslutte forholdet på en grei måte hvis jeg merker at de ikke er interessert nok. Hvis de avslutter først reagerer jeg helt normalt, så lenge de gjør det på en ok måte. Unntaket er når de oppfører seg direkte ondt.

En gang hadde jeg en fyr som klamret seg til meg og ga meg dødsdårlig samvittighet hver gang jeg prøvde å gå fra han. Han var ganske psykiatri og jeg var kjempesliten av hele forholdet, men jeg prøvde mitt beste og ga han mange sjanser, selv om jeg ofte telte på knappene. Både fordi jeg var glad i han og fordi jeg ville han skulle ha det bra, og ihvertfall ikke gi han enda en dårlig opplevelse i livet.

Så, når han endelig fikk sjansen til å være jævlig, grep han den til gangs. På et tidspunkt hvor jeg var alvorlig syk og et familiemedlem døde. Ja, da ville han videre i livet. Heller enn å si det demonstrerte han det med å "tilfeldigvis" la meg ferske han med en annen. Så serverte han de mest respektløse bortforklaringene jeg noen gang har hørt, før han ignorerte meg totalt og løy om meg til andre, bare så han skulle virke som den uskyldige part. Når han beklaget seg var det alltid vinklet til at det var synd på han og at kjærlighet ikke finnes.

Det fikk meg til å kjenne et raseri, et hat og en slags sorg jeg aldri har kjent før. Jeg slet virkelig med å være rasjonell, og fortsatt har jeg perioder hvor jeg nærmest kan eksplodere innvendig når jeg ser han eller blir konfrontert med løgnene hans. Det er veldig vanskelige følelser å håndtere, fordi det skjedde da jeg var på mitt aller mest sårbare. Mens jeg slet med noen av livets mest alvorlige hendelser, var han bare opptatt av seg selv, puling og kjærlighetslivet sitt. Først seg selv og så seg selv.

Anonymous poster hash: ccd41...d7e

[AnonymBruker]

Det fikk meg til å kjenne et raseri, et hat og en slags sorg jeg aldri har kjent før. Jeg slet virkelig med å være rasjonell, og fortsatt har jeg perioder hvor jeg nærmest kan eksplodere innvendig når jeg ser han eller blir konfrontert med løgnene hans. Det er veldig vanskelige følelser å håndtere, fordi det skjedde da jeg var på mitt aller mest sårbare. Mens jeg slet med noen av livets mest alvorlige hendelser, var han bare opptatt av seg selv, puling og kjærlighetslivet sitt. Først seg selv og så seg selv.

Anonymous poster hash: ccd41...d7e

og i praksis har jeg kjeftet på sms og prøvd å presse han til å rette opp i løgnene han har spredd. Jeg prøvde også lenge å få han til å tenke seg om, men det har jeg gitt opp.

Når han fortsatt bare er unnvikende og klager over at jeg ikke bare kan glemme det og gå videre, ja, da fyrer han oppunder de vanskelige følelsene. Den kombinasjonen av egoisme, sluhet, selvsentrert sutring, feiging og bedreviter-het fra en jeg har anstrengt meg så mye for som jeg har gjort, får meg til å miste besinnelsen. Og jeg er en ganske tålmodig person... Tror aldri jeg har vært så sint på noen i hele mitt liv.

Anonymous poster hash: ccd41...d7e

[AnonymBruker]

Er nok ikke bare meg som reagerer og blir helt utav meg ser jeg. Jeg klager på meldinger over behandlingen og prøver å få han til å innse at han kunne unnskyldt seg og være vennlig. Vil han skal tenke på hvor vondt det var at han tar initiativ til sex en kveld og morningen etter for så å kjøre meg på jobb og si i bilen på en ubehagelig måte at forelskelsesfølelsene ikke er der, ingen ekstra hjertedunk, ingen spennende interesse og purring. Den var tung. Og etterpå skrive på FB melding at han ikke vil vite av meg igjen..... Skjønner ikke tankene på slike og jeg reagerer hardt følelsesmessig på det, og forstår det slik at dere andre også ville følt det vondt å oppleve det slik. Ja jeg trodde at han var superinteressert i meg pga han tok sexuell kontakt hver gang og fordi at sexuellt sett virket han superbetatt ut.... Så da sto jeg der igjen og skjønte ikke hvorfor han bare ga blaffen.... Og hvorfor han ikke klarte å være vennlig engang. Jeg strever med det. Og visse reaksjoner får man men jeg mente ikke å plage han med å sende fortvilte meldinger , men prøvde å få han til å forstå og vise omtanke for meg som venn i det minste. Men han sa ikke mer, svarte ikke...og av og til lurer jeg på om han bare var syk i hodet som oppfører seg slik.... Noen klagemeldinger bør han tåle, og ser ut til at han ikke bryr seg om de for han besvarte de ikke....

Det beste du kan gjøre er å ignorere han. Slett nr hans og IKKE send flere meldinger eller svar om han kontakter deg. Vet det er vanskelig, jeg sliter med det samme selv men for din egen selvrespekt sin skyld burde du følge rådet mitt altså

Anonymous poster hash: 81ade...af1

[Gjest trådstarter]

Du er ikke alene om å føle den følelsen. Skjønner deg godt for jeg har det slik selv. Og mannfolk har en tendens til å Kalle oss kvinner sprøe psykoer når vi prøver ved meldinger å få de til å forstå og snakke ut, men de ignorerer det.... Og slikt skaper frustrasjoner og er umulig å forstå seg på hvorfor de skal gjøre det så tungt for oss. Som en venn av meg sa til meg : du er ikke en psykopat som tar det som skjer vondt og alvorlig. Du er et følelsesmenneske og ikke en kynisk utnytter som rømmer fra det hele.

[Gjest trådstarter]

Enig , jeg sendte han to meldinger i dag, han besvarer de ikke... Men jeg vil bare at han skal forstå ....men tydeligvis gir han helt blaffen. Frustrerende... Skjønner ikke tankene men han er nok en idiot og svarer han blir det nok et idiotisk svar, så like godt å la være

[Ms.Mx]

Har ikke blitt dumpet ennå så jeg har lurt litt på hvordan det er. Jeg har for øyeblikket noe på gang med en fyr som jeg er ganske sikker på at kommer til å dumpe meg om ikke veldig lenge, så det skal bli spennende å se hvordan det er.

[mammamora90]

Jeg kunne virkelig ta det som verdens undergang før, men nå tror jeg rett og slett jeg har blitt kaldere. Missforstå meg rett, jeg er ærlig, om jeg virkelig følte kjemien var der og jeg synes det er leit, så sier jeg det, om jeg er enig i at kjemien manglet eller at vi ikke passer sammen så sier jeg meg enig, men etter det tar jeg det med ro. Jeg tenker om det er en person som virkelig er den rette for meg så skjer det en eller annen gang, kanskje han rett og slett trenger tid på å finne ut av følelsene selv eller kjenne på savn? Så jeg trygler aldri noen om å komme tilbake, og tar ikke noe kontakt før den som avviste tar kontakt. Om han gjør det så må han jo egentlig bevise for meg at han er seriøs med meg, og er derfor ekstra på vakt. Er jo egentlig bare logisk det.

Sist gang begynte fyren å prate med meg igjen i løp av en uke, men jeg hadde i løp av den tiden funnet ut at jeg egentlig ikke i utgangspunktet var så veldig interessert, var vel egentlig bare stoltheten som fikk seg en knekk. Han prøver fortsatt å ta kontakt med meg, selv om det er over et år siden vi datet og nesten like lenge siden jeg svarte på noe som helst fra ham, føler absolutt ingenting når jeg ser han har skrevet til meg.

[Gjest Gjest]

Det er en kort stund siden jeg ble dumpet sist, og etter en ettermiddag med grining, så tenkte jeg for meg selv at ja, ja, det var dett og heiv meg uti datingen igjen.

[Anglofil]

Jeg har aldri blitt dumpet, siden jeg kun har hatt en kjæreste, og det er mannen jeg er gift med. Men jeg har blitt avvist, i grunn ganske mange ganger før jeg traff min mann.

Det var veldig hardt, jeg følte meg som en taper, verdiløs. Jeg tok det alltid hardt, og gråt ofte fordi jeg følte meg ensom og uelsket. Den verste episoden var vel da jeg fortalte han jeg hadde vært forelsket i over fem år at jeg likte ham, og ble avvist. Det vil si, han trengte ikke å si noe, jeg bare forsto i måten han så på meg på. Det var forferdelig. Og siden vi trente sammen ble jeg bare nødt til å ta meg sammen. Men det er vel det nærmeste jeg har kommet depresjon, jeg klarte ikke å trene på flere år, livet føltes meningsløst. Jeg hadde ordentlig vondt, kjempevondt. Det tok mange, mange måneder å komme gjennom det. Det er slik jeg antar et brudd føles, selv om det strengt tatt ikke var det. Men jeg var så sikker på at han var glad i meg, jeg ville aldri sagt noe til ham hvis jeg hadde visst at han ikke likte meg.

Dette er en god del år siden nå, og jeg kom meg gjennom det. Men et var så vondt, det tok lang tid for såret å lege.

Mvh Yvonne