Dagene bare durer ivei, jeg vil endre ting!

[AnonymBruker]

Jeg har kontakt med foreldrene mine, og litt med søsteren min som bor et stykke unna.

Ellers er jeg stort sett alene.

Dagene mine går med til jobb, pusle med hobbyer, kanskje trene litt, se på tv, lage mat, kanskje besøke foreldrene mine, se mer tv... Er mye inne. Tida går fort, plutselig er det kveld, og jeg må sove. Har lyst til å endre ting, men dagene durer avgårde..

Føler meg veldig sliten også.. Noen ganger er selv de minste ting et ork. Føles mest fysisk. Føler meg ikke deprimert, selv om jeg ikke er superhappy heller. Jeg trenger flere folk i livet mitt og mer overskudd.

Vet ikke hvordan jeg skal komme meg ut av det.

Kan fort bli sliten av å henge med folk, synes folk maser selv om de bare snakker helt vanlig, vet ikke hva jeg skal snakke om, hvordan jeg skal forholde meg til dem....

Har rett og slett ramla ut av det med å være sosial.

Og det føles kjipt. For jeg pleide å være mer blant folk før. Nå har jeg nærmest sosial angst.

Andre mennesker er jo egentlig utrolig viktig for folk.. De var/er det for meg og. Det er bare ikke så lett å få mennesker inn i livet igjen, når de først har vært ute lenge.

Noen råd?

Anonymous poster hash: e4eb6...8dc

[AnonymBruker]

Slå av en prat en dag? Og evt ikke heng med hverandre så lenge om gangen?

Man er bare så sliten som man føler seg mentalt. Og trener man litt, så er kroppen sikkert ikke så sliten.

Og 90% avhenger av innstillingen.

Anonymous poster hash: 7faa1...dbe

[AnonymBruker]

Jeg kan ha en giv over meg i perioder, men så faller det bare sammen igjen. Har kontaktet noen gamle kjente, møtt et par av dem, men det blir liksom ikke noe mer ut av det. Liker ikke å trenge meg på, og føler nok litt for fort at jeg gjør nettopp dèt.

Det er omtrent alltid jeg som tar initiativ for at jeg og ene kusina mi skal møtes. Hun kontakter meg så og si aldri uten at jeg tar kontakt først. Men når vi først møtes, så er ting hyggelige. Føler ikke at jeg kjenner henne ordentlig da, og skulle ønske forholdet ikke var så "overfladisk". Samme situasjon er det også med meg og ei jeg var venninne med for flere år siden. Nå er vi liksom bare bekjente som møtes en sjelden gang.

Føler meg negativ. Og har nok ikke den beste innstillingen.

Hvordan få en varig god innstilling? Og hva innebærer den?

Anonymous poster hash: e4eb6...8dc

[AnonymBruker]

Hva ligger du i å trenge deg på? Hvor sitter du grensene dine selv liksom? Og hvorfor?

Anonymous poster hash: 7faa1...dbe

[AnonymBruker]

Sjekk D-vitaminnivået!

Anonymous poster hash: 3b814...c51

[AnonymBruker]

Hva ligger du i å trenge deg på? Hvor sitter du grensene dine selv liksom? Og hvorfor?

Det varierer litt. Tok f.eks kontakt med ei gammel venninne, og spurte om vi skulle finne på noe en dag. Begge skulle si ifra om vi var i nærheten av den andres bosted. Hun er ofte i nærheten av mitt, for hun har mye slekt her. Men jeg hørte ikke noe fra henne. Da jeg etter lang tid skulle dit hvor hun bor, og spurte om vi skulle møtes, skrev hun at det ikke passet. Men at hun ville finne på noe en annen gang.

Vi har flere ganger blitt enige om å ta kontakt hvis det passer å møtes, men det er alltid jeg som har kontaktet først.

Og selv om hun skriver at hun gjerne vil, men at det ikke passer der og da.. så lurer jeg på om hun bare sier det for å være høflig. Og da vil jeg ikke fortsette å "mase"/trenge meg på.

Søsteren min har sitt liv. Hun har mange venner og finner ofte på ting med dem. "Du må gjerne være med du også!" sier hun flere ganger. Blir med av og til, men føler jeg trenger meg på hvis det blir for ofte. Jeg hadde jo ikke hengt så mye med dem, om jeg hadde en egen vennekrets.

Har tatt mindre og mindre kontakt med kusina mi også, fordi det er så enveis initiativ...

Føler ikke at jeg har så mye å gi i relasjoner heller. Jeg vet ikke hvordan jeg skal forholde meg til folk, hva vi kan prate om osv. Men for å bedre dette, må jeg jo ha kontakt med folk.

Sjekket D-vitaminnivået for litt siden. Alt i orden. Samme med jern..

Anonymous poster hash: e4eb6...8dc

[AnonymBruker]

Kontakter du profesjonell hjelp først kan det bli enklere. Å forholde deg til folk.

Anonymous poster hash: 7faa1...dbe

[AnonymBruker]

Hva skal man si ?

Hvis du merker interesse, så prøv deg frem. Vær ydmyk, men samtidig nysgjerrig og eplekjekk.

Du merker nok det fort om hvor utrygg og påtrengende du burde føle deg, tenker jeg.

Og mm hvor lite bry det egentlig kan være noen ganger.

Anonymous poster hash: 7faa1...dbe

[AnonymBruker]

Bestill deg en legetime og få sjekka opp de vanlige synderne - B12, D-vitamin, jernlagre og sånne ting kan gjøre hverdagen tung.

Jeg ble f.eks helt ny når veldig lavt nivå av D-vitamin ble oppdaga. Plutselig fikk jeg overskuddet og initiativet igjen

Anonymous poster hash: 667b2...421