singel, og har kun familie, ingen vennekrets.....

[Gjest trådstarter36]

Jeg ble singel, for to år siden etter langt samboerskap. Har to barn, en fin familin og en søster jeg har litt kontakt med, men har ingen venner ellers på fritiden. Før forholdet med eksen hadde jeg en besteveninne men har aldri sklidd inn helt i en vennegjeng. Føler meg rar. Er det andre som har det slik og eller er det bare meg ? Eneste jeg savner nå er en kjæreste, ikke en venninne. Men hadde nok vært lettere å funnet kjæreste hvis jeg hadde mange venner....

[AnonymBruker]

Har jeg ikke lest noe lignende tidligere her inne?

Anonymous poster hash: 1fdb5...c45

[AnonymBruker]

Jeg har ikke barn. Men jeg har én venninne, ellers har jeg kun Mamma. Jeg er ufør så jeg har ganske få muligheter til å treffe folk.

Anonymous poster hash: b645c...17f

[AnonymBruker]

Jeg har det også sånn. Har et par venner, men de bor langt unna så jeg møter de veldig sjelden.

Anonymous poster hash: c3568...d29

[Gjest trådstarter]

Så jeg er ikke alene om å ha få mennesker jeg forholder meg til. Jeg har barna, og ellers føler jeg at tiden går på familien ellers, min søster, Facebook, og mannejakt på nettet.... Skulle hatt vennekrets men jeg trives slik jeg har det...men føler meg rar som lever sånn mens andre snakker om venner her og der hele tiden.., :-)

[Gjest trådstarter]

Så jeg er ikke alene om å ha få mennesker jeg forholder meg til. Jeg har barna, og ellers føler jeg at tiden går på familien ellers, min søster, Facebook, og mannejakt på nettet.... Skulle hatt vennekrets men jeg trives slik jeg har det...men føler meg rar som lever sånn mens andre snakker om venner her og der hele tiden.., :-)

[Gjest Unik]

Nei, du er ikke alene. Jeg er 32 og mistet alle vennene mine da jeg var 24 og fikk barn. Da ble jeg for kjedelig for dem, de sa rett ut at jeg ikke kunne komme på kentekvelder fordi da måtte de bare oppdatere meg på hva de hadde gjort de siste månedene. Så da fikk de ikke slappet av nok. På en måte greit å se hvor dårlige venninner de var, men svir fortsatt litt å se at de inviterer alle bortsett fra meg på kvelder, kafébesøk osl. Har vel egentlig ikke turt å komme nær noen etter det. Er redd for å si noe feil, for å bli frosset ut og baksnakket. Tolker alt alle sier. Leter etter negative budskap i hva folk sier til meg. Var ikke slik før, da tolket jeg det meste positivt. Men nå er jeg også ganske alene. Synes stort sett det går greit. Men føler mye på vennepresset. Det er liksom om å gjøre å ha gledt mulig venner. Reise på ferie med venner, hytteturer, fester. Og alt skal rapporteres på Facebook. Jeg har aldri slike rapporter, og føler meg annerledes, kjedelig og tragisk på grunn av det. Så nei, du er ikke alene...

[AnonymBruker]

Tror ikke du er alene om å ha liten omgangskrets/vennekrets.

Selv har jeg to stk jeg anser som venner, men jeg har også kjæreste som jeg anser som en av mine bestevenner. Jeg har ingen venninner. Noe jeg godt kunne tenke meg. Men, noen ganger går ikke alt som man har planlagt.

Jeg har også erfart dette med å miste venninner. Pga dette frykter jeg nye bekjentskaper med spesielt jenter fordi jeg er redd for at historien skal gjenta seg. Da blir det mye alenetid på meg, men jeg begynner å bli vant til det nå ...

Anonymous poster hash: c40a0...60a

[AnonymBruker]

Jeg har noen gode venner. Synes det holder. Det er ikke sånn at vi stadig treffes, men innimellom.

Har endel gode arbeidskollegaer, å de treffer jeg oftere.

Dere som sier at dere ikke har venner, jobber dere ikke? En arbeidsplass er en grei arena å treffe andre på, å om man ikke akkurat omgås privat så får man ihvertfall dekket et vist behov for sosial omgang.

Når man har barn er også muligheten til å treffe andre stor. Da har man ihvertfall en fellesting å snakke om.

Jeg tror ensomhet er mye hva man gjør det til selv, men selvsagt ikke alltid...

Anonymous poster hash: 4f456...299

[amonyn]

Har veldig få venner selv. Aldri hatt samboer eller ordentlig forhold og ingen barn.

Veldig nær min mor, bror og far, ellers står det dårlig til gitt

[AnonymBruker]

Jeg ble singel, for to år siden etter langt samboerskap. Har to barn, en fin familin og en søster jeg har litt kontakt med, men har ingen venner ellers på fritiden. Før forholdet med eksen hadde jeg en besteveninne men har aldri sklidd inn helt i en vennegjeng. Føler meg rar. Er det andre som har det slik og eller er det bare meg ? Eneste jeg savner nå er en kjæreste, ikke en venninne. Men hadde nok vært lettere å funnet kjæreste hvis jeg hadde mange venner....

Hei, kjenner meg veldig igjen.

Hvor bor du? Jeg har også to barn og er ganske ensom.

Anonymous poster hash: 9297f...b24

[Gjest trådstarter]

Godt at vi er flere som føler det sånn. Jeg har en jobb, men har ikke kontakt med noen på fritiden derfra. Jeg er vel litt sånn type da som er litt beskjeden og ikke den som bare tar kontakt og spør om å finne på noe i fritiden. Kanskje derfor...

Jeg er singel, har to barn men når de er hos faren føler jeg meg litt ensom. Hadde vært kjekt å av og til ha en venninne å gå ut med og snakke med. Det savner jeg. Hadde det før men vi mistet kontakten etter at jeg fikk barn.

Jeg bor i Bergen