Single voksne med barn - hva gjør dere når dere er alene?

[Gjest Yrja]

Jeg lurer på om det bare er meg som er helt rar, eller om vi er flere. Jeg er en voksen dame på godt over 40, år, har vært alene i noen år etter et ganske så vondt brudd. Har to barn (12 og 16) som bor hos meg mesteparten av tiden, de er hos sin far annenhver uke fra fredag - onsdag (5 overnattinger). Har etterhvert fått et greit forhold til min x, ingen konflikter og ikke noe ønske om å prøve på nytt.

Jeg har problem med å finne "roen" når jeg er alene. Og jeg vet ikke hvorfor jeg er urolig. Har ikke funnet meg noen ny og er heller ikke på leting. Har få single venner og hvis jeg finner på noe i helgene er det ofte rolig - mat og god drikke med venner, både par og single. Jeg er sjeldent ute på byen, jeg er ikke ute etter å sjekke menn.

Dagene jeg er alene med ungene er hektiske og mange ganger tenker jeg at når jeg blir alene så skal jeg.... gå tur, lese en god bok, dra til "Øya" (Øya er en fritidsbolig jeg eier, den er ikke på ei øy, men ligger på ei halvøy ved havet og er alltid blitt kalt Øya bestandig.) Men når jeg på fredagen kommer hjem til tomt - og veldig stille - hus ender det med at jeg passiv blir sittende i sofaen. Det er jo så greit å se Gullrekka på nrk, åpne ei flaske vin, sløve i sofaen. Har forsøkt et par ganger å dra til Øye, men uten strøm, TV og helt alene blir jeg gående rundt og ikke får gjort noe. Jeg kunne ordne stien ned til havet, et soverom skulle vært malt, gangen skulle vært ryddet, men det blir bare ikke gjort. Hittil i år har jeg kun to ganger overnattet, de andre gangene har jeg dratt hjem igjen.

Jeg leser og hører om andre som drar alene på hytte eller båt og misunner dem at de faktisk gjør det. Hvorfor klarer ikke jeg å gjøre det? Å finne roen der? Der er ikke akkurat som at det står alternativer i kø på trappa mi.... Jeg vet at dersom jeg ikke har noen avtaler så blir jeg sittende alene hjemme. Og det burde vel være det samme hvor jeg sitter alene?

Huff, føler med som en tuft. Skjønner ikke hvorfor ting som virker forlokkende når jeg ikke har mulighet til å gjøre de blir lite interessant når jeg har muligheten. Flere som har det sånn?

[Gjest Gjest]

På en måte. Jeg får også gjort mindre enn jeg planlegger når barna er hos faren. Blir mye film, tv, turer med hunden og soving. Men kanskje det er greit, jeg trenger nok å slappe av når jeg er alene. Men noe særlig spennende liv lever jeg ikke. Tror man har det best hvis man kan slappe av i eget selskap.

[AnonymBruker]

Jeg lurer på om det bare er meg som er helt rar, eller om vi er flere. Jeg er en voksen dame på godt over 40, år, har vært alene i noen år etter et ganske så vondt brudd. Har to barn (12 og 16) som bor hos meg mesteparten av tiden, de er hos sin far annenhver uke fra fredag - onsdag (5 overnattinger). Har etterhvert fått et greit forhold til min x, ingen konflikter og ikke noe ønske om å prøve på nytt.

Jeg har problem med å finne "roen" når jeg er alene. Og jeg vet ikke hvorfor jeg er urolig. Har ikke funnet meg noen ny og er heller ikke på leting. Har få single venner og hvis jeg finner på noe i helgene er det ofte rolig - mat og god drikke med venner, både par og single. Jeg er sjeldent ute på byen, jeg er ikke ute etter å sjekke menn.

Dagene jeg er alene med ungene er hektiske og mange ganger tenker jeg at når jeg blir alene så skal jeg.... gå tur, lese en god bok, dra til "Øya" (Øya er en fritidsbolig jeg eier, den er ikke på ei øy, men ligger på ei halvøy ved havet og er alltid blitt kalt Øya bestandig.) Men når jeg på fredagen kommer hjem til tomt - og veldig stille - hus ender det med at jeg passiv blir sittende i sofaen. Det er jo så greit å se Gullrekka på nrk, åpne ei flaske vin, sløve i sofaen. Har forsøkt et par ganger å dra til Øye, men uten strøm, TV og helt alene blir jeg gående rundt og ikke får gjort noe. Jeg kunne ordne stien ned til havet, et soverom skulle vært malt, gangen skulle vært ryddet, men det blir bare ikke gjort. Hittil i år har jeg kun to ganger overnattet, de andre gangene har jeg dratt hjem igjen.

Jeg leser og hører om andre som drar alene på hytte eller båt og misunner dem at de faktisk gjør det. Hvorfor klarer ikke jeg å gjøre det? Å finne roen der? Der er ikke akkurat som at det står alternativer i kø på trappa mi.... Jeg vet at dersom jeg ikke har noen avtaler så blir jeg sittende alene hjemme. Og det burde vel være det samme hvor jeg sitter alene?

Huff, føler med som en tuft. Skjønner ikke hvorfor ting som virker forlokkende når jeg ikke har mulighet til å gjøre de blir lite interessant når jeg har muligheten. Flere som har det sånn?

Det tar tid å finne seg selv igjen. Hva med å sette konkrete, tidfestede mål?

Feks: i løpet av september skal du ha oppsøkt minst en ny arena i uka. 4 stk. Det kan være trening (men bare om du ikke trener), kurs, klubber, foreninger, frivillige. Forplikt deg bare til å prøve en gang, og utvid horisonten litt. Så får du mer input.

Om jeg forstår deg rett så er barna nesten fordelt 50/50 mens du også sier de er mye mer hos deg. Er det slik at du bare venter på at de kommer til deg og slik har en skjev tidsfordeling og går i "dvale" når de er borte?

Ellers høres det ut som du syns livet ditt er ok, men det betyr ikke at det er bra. Ok er bare hakket over ikke ok. Uansett er det ikke fryktelig lenge til de flytter ut permanent, så desto før du finner din egen mening med livet desto bedre. Bare benytt uken uten barn til å lete rimelig aktivt. Dropp praktiske mål og let etter livet. Ikke på-byen livet, men ting som fyller ditt liv med mening. Ok om det er hytta og bøker, like ok om det er vinsmaking i Frankrike eller seiling, eller en ny aktiv karriære eller hva du finner ut av at du brenner for. Når du finner det så går de praktiske tingene seg til, skal du se. En får energi av å trives.

Anonymous poster hash: de6e9...d83

[Gjest Yrja]

dytter...

[Gjest Søren76]

dytter...

?? Hva er det Hehehe

[Gjest Søren76]

Jeg har 50 % og når eg er alene bruker jeg tiden på de ting jeg ellers ikke rekker og prøver kose meg og ikke fokusere på jeg keder meg