Noen gode tips til oppdragelsen

[AnonymBruker]

En to åring i hus er utfordrende og jeg lurer på noen tips

Når hun sitter ved matbordet og begynner å grise, hva bør vi gjøre? Kjeft fungerer ikke.

Det hender hun ikke vil spise middag i det hele tatt og vi sier det er greit, men at hun må sitte til bords frem til vi har spist. Da sitter hun ofte og jamrer seg og sier "vil ikke" eller begynner å gråte. Hvordan takler vi det da?

Da vi har henta i barnehagen og hun spør om å leke i sandkassa når vi kommer hjem og vi sier vi først skal spise middag også kan gå ut å leke så løper hun alltid til sandkassa. Da sier jeg til henne at hun må komme ellers teller jeg til tre også henter jeg henne. Er det en grei måte å gjøre det på?

Dersom hun kaster leiker, slår med leiker eller kjører leiker i veggen så får hun en advarsel hvor vi sier at det er ikke lov og dersom hun gjør det en gang til så blir leiken borte. Dette har vi hatt god effekt av å gjøre!

Dersom hun blir sint/lei seg/sur etc og hyler og bærer seg for noe, hvordan skal vi ta fatt på det? Vi syns det skal være ok å være sint/lei seg/sur, men ikke i den grad at det forstyrrer andre. Hvordan skal vi løse dette?

Fra tid til annen ber vi henne å gjøre noe, eventuelt ikke gjøre noe, men hører ikke. Hvordan løses det best mulig?

Nå virker det kanskje ikke som vi reagerer på noe av det jeg har skrevet over, det gjør vi. Men vi reagerer nok ikke likt begge to, og heller ikke konsekvent. Vi trenger hjelp til dette så stemningen i heimen blir bedre enn den er til tider nå.

Anonymous poster hash: fd300...8d0

[AnonymBruker]

Synes ikke noe om å presse en toåring til å sitte så lenge ved bordet, i grunnen. Så lenge hun takker for maten burde hun få lov til å gå og leke for seg selv.

Anonymous poster hash: 75a25...397

[AnonymBruker]

Synes ikke noe om å presse en toåring til å sitte så lenge ved bordet, i grunnen. Så lenge hun takker for maten burde hun få lov til å gå og leke for seg selv.

Anonymous poster hash: 75a25...397

Selv ikke når hun ikke vil smake på maten?

Anonymous poster hash: fd300...8d0

[Sushi]

En to åring i hus er utfordrende og jeg lurer på noen tips

Når hun sitter ved matbordet og begynner å grise, hva bør vi gjøre? Kjeft fungerer ikke.

Det hender hun ikke vil spise middag i det hele tatt og vi sier det er greit, men at hun må sitte til bords frem til vi har spist. Da sitter hun ofte og jamrer seg og sier "vil ikke" eller begynner å gråte. Hvordan takler vi det da?

Da vi har henta i barnehagen og hun spør om å leke i sandkassa når vi kommer hjem og vi sier vi først skal spise middag også kan gå ut å leke så løper hun alltid til sandkassa. Da sier jeg til henne at hun må komme ellers teller jeg til tre også henter jeg henne. Er det en grei måte å gjøre det på?

Dersom hun kaster leiker, slår med leiker eller kjører leiker i veggen så får hun en advarsel hvor vi sier at det er ikke lov og dersom hun gjør det en gang til så blir leiken borte. Dette har vi hatt god effekt av å gjøre!

Dersom hun blir sint/lei seg/sur etc og hyler og bærer seg for noe, hvordan skal vi ta fatt på det? Vi syns det skal være ok å være sint/lei seg/sur, men ikke i den grad at det forstyrrer andre. Hvordan skal vi løse dette?

Fra tid til annen ber vi henne å gjøre noe, eventuelt ikke gjøre noe, men hører ikke. Hvordan løses det best mulig?

Nå virker det kanskje ikke som vi reagerer på noe av det jeg har skrevet over, det gjør vi. Men vi reagerer nok ikke likt begge to, og heller ikke konsekvent. Vi trenger hjelp til dette så stemningen i heimen blir bedre enn den er til tider nå.

Anonymous poster hash: fd300...8d0

1. Grising ved matbordet = maten tas bort. Er man sulten griser man ikke. Vi tvinger ingen til å sitte ved matbordet her, men prøver å gjøre det så hyggelig som mulig ved bordet. Da vil 2-åringen som regel sitte ved bordet til alle er ferdige. Hun får litt av alt på fatet sitt og spiser det hun vil ha. Ingen smaksplikt, men heller ingen garanti for påfyll av det hun liker best, hvis alt annet ligger igjen.

2. Hyling og sutring får hun holde på med for seg selv (hvis det ikke er noe galt). Det er ikke sikkert vi gidder å stå og høre på det, så vi går kanskje litt unna. Om hun hyler et sted hun forstyrrer andre så tar vi henne med ut og gir beskjed om at hun ikke kan være inne hvis hun hyler. Om hun legger seg ned på gulvet og nekter å bli med så lar vi henne ligge hvis hun ikke er i veien (til hun bestemmer seg for å bli med).

3. Dette med å gjøre/ikke gjøre noe er for lite konkret til at jeg klarer å gi et klart råd.

Det er ikke alltid vår metode fungerer, og ofte må man være konsekvent over lang tid før det har effekt. Slitsomt mens det står på, men deilig når det funker!

[Gjest Lite nytt]

Barn griser med maten, sånn er det bare. De tester maten ofte slik før de smaker på den.

Å overse det er ofte det beste.

Barn er ofte slik at at oppmerksomhet er god oppmerksomhet :/

Jeg synes heller ikke noe om det å tvinge barn å sitte rundt bordet til alle er ferdige, barn er ikke så tålmodige som oss. Det du kan si til henne er at dersom hun går uten å ha spist, så må hun vente til neste måltid før hun får mat.

Ang lekekassen, kanskje beskjeden er for lang.
Jeg har endret runtiner ang middag. Det tar tid å lage det, og når man kommer fra jobb/bhg er man gjerne sulten da allerde. Så jeg har begynt med at vi tar oss en skive når vi kommer hjem. Middag blir da laget slik at det blir som kveldsmat. Ferdig å spise det alt fra 30-60 min før sengetid. Det har fungert veldig bra her.

Det er jo fort gjort å ta en skive kontra å lage og spise middag.

Min erfaring er å fortelle barnet hva jeg vil at h*n skal gjøre. Jeg prøver å unngå ordet 'ikke'. Det ordet er det veldig lett for oss mennesker (voksne som barn) å unnlate å registrere.
Si til ett barn med en ball at h*n ikke skal sparke den inne, gjett hva som skjer bedre å si at h*n skal ta med ballen ut og sparke der

Det er ihvertfall mine erfaringer med mine barn (og elever)

[AnonymBruker]

Husk på at hun akkurat har begynt å skjønne at hun kan bestemme ting selv også - og det er viktig for et barn og hun vil prøve ut hvor grensene går, det er litt slitsomt for foreldrene - men helt naturlig utvikling.

Og tenk på det slik - barn som er sta, har egen vilje og "kan selv" har alle de egenskapene som skal få henne opp og frem i verden

Ellers gjør vi sånn som alt er nevnt egentlig, mat det grises med tas bort - men får den igjen når ho roer seg og vil spise ordentlig igjen.

Også er det viktig å anerkjenne følelsene barnet har - sier ting som "jeg ser at du er sint, men nå må vi ta på støvlene" så blir hun sett samtidig som du sier at akkurat nå må jeg bestemme dette.

Anonymous poster hash: 7afc6...bff

[AnonymBruker]

Barn griser med maten, sånn er det bare. De tester maten ofte slik før de smaker på den.

Å overse det er ofte det beste.

Barn er ofte slik at at oppmerksomhet er god oppmerksomhet :/

Det er forskjell på den grisinga som er "spisegrising" og når poden f.eks med vilje tømmer melkeglasset ut og ser på deg med et glis. Sånn grising er å teste grenser.

Anonymous poster hash: 7afc6...bff

[AnonymBruker]

Selv ikke når hun ikke vil smake på maten?

Anonymous poster hash: fd300...8d0

Jepp. Ingen hensikt i å tvinge et så lite barn til slikt, det er andre ting man kan fokusere på i den alderen.

Anonymous poster hash: 75a25...397

[AnonymBruker]

Synes ikke noe om å presse en toåring til å sitte så lenge ved bordet, i grunnen. Så lenge hun takker for maten burde hun få lov til å gå og leke for seg selv.

Anonymous poster hash: 75a25...397

Uenig.

Har bare godt å lære at ved måltidene sitter en sammen. Så å slippe helt er å gjøre seg selv en bjørnetjeneste. Men å få gå fra bordet litt før kan være greit når man er så liten

Her sitter vi sammen, ikke alltid han vil spise og hender han slår seg litt vrang - men vi fokuserer på å snakke sammen og ha det hyggelig. Som oftes blir det spising likevel da men vi maser ikke om spising.

Anonymous poster hash: 7afc6...bff

[Kara W]

Vi prøver å følge to prinsipper i barneoppdragelsen:

1. Velg dine kamper.

2. Vær konsekvent.

Punkt 1 betyr at at vi tenker oss om en ekstra gang før vi blir sinte/irriterte/nekter barnet noe. Er det egentlig så farlig om barnet vil ha på seg shorts om vinteren? Du kan si det er greit om de tar på seg ullstillongsen under. Eller må de sitte pent ved bordet til alle er ferdig, så lenge de ikke forstyrrer de som fortsatt spiser? Hvor viktig er det egentlig at de ikke leker i sandkassen i 5 minutter før dere går inn? (Jeg sier ikke at du gjør noe feil, men husk å ha en grunn for det du gjør, og at barnet har nok arenaer der det faktisk får lov til å bestemme).

Punkt 2 betyr at jeg og mannen min diskuterer hva vi mener er beste løsning, og så praktiserer vi begge dette. Er vi uenige i metoden så tar vi en ny diskusjon og ev kommer frem til en ny metode. Det viktigste er at vi er samstemte og at barnet skjønner hva som kommer til å skje.

Konsekvenser som fjerner et gode er ofte effektive i den alderen. Grising med mat betyr at maten blir borte. Kasting av leker betyr at leken blir borte. Dersom barnet slår avslutter du leken. Rydder ikke barnet får det ikke se barne-TV osv. Det er viktig at barnet har fått en advarsel og forståelse for konsekvensen før det skjer. Å telle til 3 virker veldig bra på vår 3-åring (selv om hun i verste grensetestingsperioden ventet til vi kom til tre før det skjedde noe).

Blir det for mye sutring/hyling/gråting sier vi til barna at de ikke kan være sammen med oss når de oppfører seg slik. Da blir de plassert i gangen, trappen, rommet sitt eller lignende passende sted. Det er da viktig å ta en prat etterpå for å forklare barnet at det er helt greit å være sint/lei seg osv, men det er ikke greit å ødelegge for andre. 5-åringen vår hender det nå at trekker seg tilbake til et annet rom på eget initiativ når han trenger en pause.

[Harlekin]

En to åring i hus er utfordrende og jeg lurer på noen tips

Når hun sitter ved matbordet og begynner å grise, hva bør vi gjøre? Kjeft fungerer ikke.

Griser hun med vilje, altså, kaster mat omkring og sånt? Da ville jeg si måltidet er over og fjernet maten fra henne. Hvis hun derimot tilfeldigvis griser når hun spiser, ville jeg latt henne gjøre det - det er sånn hun lærer!

Det hender hun ikke vil spise middag i det hele tatt og vi sier det er greit, men at hun må sitte til bords frem til vi har spist. Da sitter hun ofte og jamrer seg og sier "vil ikke" eller begynner å gråte. Hvordan takler vi det da?

Jeg synes i likhet med flere, ikke noe om å tvinge noen å sitte ved bordet. Det skaper ikke positive assosiasjoner til det dere prøver å oppnå - et hyggelig familiemåltid. Det er vel ikke så kjekt for dere heller å sitte gjennom et måltid med gråt og sure miner hos barnet?

Hvis barnet ikke vil spise, så er det greit - de må få bestemme dette selv. Men gjør det klart at maten spises ved bordet, ikke andre steder.

Da vi har henta i barnehagen og hun spør om å leke i sandkassa når vi kommer hjem og vi sier vi først skal spise middag også kan gå ut å leke så løper hun alltid til sandkassa. Da sier jeg til henne at hun må komme ellers teller jeg til tre også henter jeg henne. Er det en grei måte å gjøre det på?

Kan du ikke la henne leke en liten stund, da, før dere spiser middag? Hun kan få en brødskive i hånden på vei hjem fra barnehagen, og så leke litt i sandkassen. Så blir det kjekkere med middag senere.

Dersom hun kaster leiker, slår med leiker eller kjører leiker i veggen så får hun en advarsel hvor vi sier at det er ikke lov og dersom hun gjør det en gang til så blir leiken borte. Dette har vi hatt god effekt av å gjøre!

Dette synes jeg er en god metode, og skjønner godt at dere har god erfaring med den. Metoden har sammenheng mellom handling og konsekvens, og det er viktig - da skjønner hun hvorfor leken blir borte og tenker seg om neste gang hun føler for å herje.

Dersom hun blir sint/lei seg/sur etc og hyler og bærer seg for noe, hvordan skal vi ta fatt på det? Vi syns det skal være ok å være sint/lei seg/sur, men ikke i den grad at det forstyrrer andre. Hvordan skal vi løse dette?

Jeg ville oversette det så langt det lar seg gjøre, eventuelt fjernet henne fra situasjonen/settingen hvis hun ikke roer seg.

Fra tid til annen ber vi henne å gjøre noe, eventuelt ikke gjøre noe, men hører ikke. Hvordan løses det best mulig?

Dette vil jeg tro blir bedre med alderen. Hun er fortsatt veldig liten. Men sliter dere med å få oppmerksomhet, kan dere ta henne i armen eller stille dere rett foran henne når dere snakker. Men selv om hun hører dere, er det ikke gitt at hun lyer Hun tester grenser, og det er helt naturlig.

Nå virker det kanskje ikke som vi reagerer på noe av det jeg har skrevet over, det gjør vi. Men vi reagerer nok ikke likt begge to, og heller ikke konsekvent. Vi trenger hjelp til dette så stemningen i heimen blir bedre enn den er til tider nå.

Anonymous poster hash: fd300...8d0

[Gjest Lite nytt]

Det er forskjell på den grisinga som er "spisegrising" og når poden f.eks med vilje tømmer melkeglasset ut og ser på deg med et glis. Sånn grising er å teste grenser.

Anonymous poster hash: 7afc6...bff

Det er klart.

Grisegrising for å provosere ville jeg ignorert. Straff har lite for seg.

Jeg har bare reist meg stille opp, tørket opp griset (om det er væske. Er det matbiter som havner på gulv eller bord har jeg latt det være til måltidet er over) og fortsatt som før.

Jeg har kommet langt med ignorering

[annma1985]

Ved matsituasjon og hyling osv, ville jeg tatt barnet ut av situasjonen dersom barnet ikke reagerer på hva du sier til det. Forklar det du ser ved barnet, for å bekrefte hans/hennes følelser. F.eks: "Jeg ser du er sint" og.. "Jeg ser at du ikke vil spise." La barnet reflektere litt over seg selv. Vil ikke barnet spise, så er han/hun ikke sulten. Da er det dumt å "tvinge" et lite barn til å sitte ved bordet om det ikke vil, da det vil skape negative opplevelser ved matbordet. Det å sitte ved bordet og spise mat, skal være positivt. Ros masse når det vil sitte ved bordet. Vil det ikke, så reflekter om det sammen med barnet og dette vil bli bedre med tiden:)