Hvordan komme meg ut av dette forholdet..

[AnonymBruker]

Nå har det seg slik at jeg har vært sammen med en gutt i 3 lange år. Vi er begge i 20 årene, så ja vi er fortsatt veldig unge.

Kort oppsumert:
Forholdet vårt har stort sett vært en eneste stor berg og dalbane. Han har tråkket over mange grenser verbalt med andre jenter på nettsteder som facebook, skype og slikt. Han har alltid hatt et stort temperamang så lenge jeg har kjent han, noe som har ført til sykehusbesøk (fordi han slo hånden i en lampe, fordi jeg ikke syntes han burde dra til hjembyen hans fordi han nettopp hadde tråkket over en del grenser i forhold til menneskene i byen), det har ført til knust pc-sjerm, og 2 knuste telefoner (alt var hans). Problemet er bare at alt dette mener han er kun min skyld. Det er jeg som ødelagte telefonene hans, fordi han mener jeg aldri klarte å holde "kjeft". Altså, han mener jeg fremprovoserte alt sammen. Jeg er heller ingen perfekt kjæreste, men at jeg har all skyld går jeg ikke med på. Kranglene begynner altid med at han blir tatt for et eller annet, og han setter igang og vrir det over på meg. Problemet da, er at hvis jeg ikke er enig og bare lar emnet ligge, så starter helevette. Ting blir slått i, ting blir knust, og det ender som oftest opp med at han er "ferdig" med meg, og dette kommer av at han ber meg gå, noe jeg sjelden klarer under en krangel/diskusjon. Det teite, og utrolige dumme med denne situasjonen er at jeg aldri klarer å bare gå. Jeg er den type jenta som aldri vil legge seg som uvenner.

Vi er sammen en gang i helgen (fre/lør eller lør/søn) og noe av det samme en gang i uken. Dette er det han kan få til for meg.

Problemet mitt er at forrige helg hadde vi kanskje den største krangelen vi noen gang har hatt. Han fikk bursdagstur av meg (han dro med gutta), og det viser seg at han tydeligvis har kjøpt en hore der nede. Han har aldri vært utro før. Grunnen til at jeg fant ut av dette, var fordi en av de andre guttene der nede syntes rett og slett det var så dårlig mot meg (siden han brukte bursdagspengene han fikk av meg), at han fortalte meg det. Problemet er at når jeg drar for å konfrontere kjæresten med dette, så nekter han selvfølgelig helt. Det ender faktisk med at han ligger på bakken og gråter (hulker) fordi at "jeg kunne beskylde" han for noe som dette. Jeg har aldri sett kjæresten min felle noe annet enn et par tårer, så dette er ingen normal reaksjon. Det endte med at han dro til meg med lommeboka si (bitchslap), og at han slo seg selv så mye i annsiktet at han blødde fra munnen. (det var også i denne situasjonen han ødelagte telefon nr.2 som var hans). Grunnen til at jeg fikk "høre" var fordi jeg tydeligvis var så slem som kunne beskylde han for noe som helst. Får som regel høre under enhver krangel at jeg er "dumme fitte", "du har ødelagt livet mitt", "egoistiske faen","tenker bare på deg selv", ol Og han får meg virkelig til å føle meg dårlig.. I en hver situasjon klarer han alltid til å få meg til å føle at det er jeg som har gjort noe.

Problemet er bare det her...
Jeg klarer ikke gå. Jeg vet i bunn og grunn at hore-historien er sann, men han står fortsatt på sitt om at det aldri har skjedd. Jeg er så svak for han, og jeg har gjort meg så avhengig av han at jeg på mandag fikk han tilbake etter mange stygge samtaler om turen. Jeg ba han komme tilbake, og jeg dreit meg ut nok en gang med å ikke klare la han gå. Problemet er bare at nå fungerer ting som normalt igjen, og han tror ting fra forrige helg er "glemt". Problemet mitt er bare at jeg orker ikke dette mer. Jeg orker ikke investere hjertet, hodet, og en haug av energi på en gutt som ikke gir meg noe annet enn masse å tenke på, når det kommer til den negative fronten. Jeg har forstått at han kommer ikke til å forandre seg, for han har vært slik siden dag 1.. og ja, jeg hører hvor dum jeg er. Jeg vet jeg burde snudd ryggen til for lenge siden, men det gjorde jeg dessverre ikke, så nå sitter jeg her.

Jeg bare lurer, hvordan skal jeg gå videre? Hvordan kan jeg klare å gi slipp?Hva er løsningen fremover, og er det egentlig noen som har samme type erfaringer? Føler meg bare dum, og redd for å bli alene..

Anonymous poster hash: c0427...814

[AnonymBruker]

Nå har det seg slik at jeg har vært sammen med en gutt i 3 lange år. Vi er begge i 20 årene, så ja vi er fortsatt veldig unge.

Kort oppsumert:

Forholdet vårt har stort sett vært en eneste stor berg og dalbane. Han har tråkket over mange grenser verbalt med andre jenter på nettsteder som facebook, skype og slikt. Han har alltid hatt et stort temperamang så lenge jeg har kjent han, noe som har ført til sykehusbesøk (fordi han slo hånden i en lampe, fordi jeg ikke syntes han burde dra til hjembyen hans fordi han nettopp hadde tråkket over en del grenser i forhold til menneskene i byen), det har ført til knust pc-sjerm, og 2 knuste telefoner (alt var hans). Problemet er bare at alt dette mener han er kun min skyld. Det er jeg som ødelagte telefonene hans, fordi han mener jeg aldri klarte å holde "kjeft". Altså, han mener jeg fremprovoserte alt sammen. Jeg er heller ingen perfekt kjæreste, men at jeg har all skyld går jeg ikke med på. Kranglene begynner altid med at han blir tatt for et eller annet, og han setter igang og vrir det over på meg. Problemet da, er at hvis jeg ikke er enig og bare lar emnet ligge, så starter helevette. Ting blir slått i, ting blir knust, og det ender som oftest opp med at han er "ferdig" med meg, og dette kommer av at han ber meg gå, noe jeg sjelden klarer under en krangel/diskusjon. Det teite, og utrolige dumme med denne situasjonen er at jeg aldri klarer å bare gå. Jeg er den type jenta som aldri vil legge seg som uvenner.

Vi er sammen en gang i helgen (fre/lør eller lør/søn) og noe av det samme en gang i uken. Dette er det han kan få til for meg.

Problemet mitt er at forrige helg hadde vi kanskje den største krangelen vi noen gang har hatt. Han fikk bursdagstur av meg (han dro med gutta), og det viser seg at han tydeligvis har kjøpt en hore der nede. Han har aldri vært utro før. Grunnen til at jeg fant ut av dette, var fordi en av de andre guttene der nede syntes rett og slett det var så dårlig mot meg (siden han brukte bursdagspengene han fikk av meg), at han fortalte meg det. Problemet er at når jeg drar for å konfrontere kjæresten med dette, så nekter han selvfølgelig helt. Det ender faktisk med at han ligger på bakken og gråter (hulker) fordi at "jeg kunne beskylde" han for noe som dette. Jeg har aldri sett kjæresten min felle noe annet enn et par tårer, så dette er ingen normal reaksjon. Det endte med at han dro til meg med lommeboka si (bitchslap), og at han slo seg selv så mye i annsiktet at han blødde fra munnen. (det var også i denne situasjonen han ødelagte telefon nr.2 som var hans). Grunnen til at jeg fikk "høre" var fordi jeg tydeligvis var så slem som kunne beskylde han for noe som helst. Får som regel høre under enhver krangel at jeg er "dumme fitte", "du har ødelagt livet mitt", "egoistiske faen","tenker bare på deg selv", ol Og han får meg virkelig til å føle meg dårlig.. I en hver situasjon klarer han alltid til å få meg til å føle at det er jeg som har gjort noe.

Problemet er bare det her...

Jeg klarer ikke gå. Jeg vet i bunn og grunn at hore-historien er sann, men han står fortsatt på sitt om at det aldri har skjedd. Jeg er så svak for han, og jeg har gjort meg så avhengig av han at jeg på mandag fikk han tilbake etter mange stygge samtaler om turen. Jeg ba han komme tilbake, og jeg dreit meg ut nok en gang med å ikke klare la han gå. Problemet er bare at nå fungerer ting som normalt igjen, og han tror ting fra forrige helg er "glemt". Problemet mitt er bare at jeg orker ikke dette mer. Jeg orker ikke investere hjertet, hodet, og en haug av energi på en gutt som ikke gir meg noe annet enn masse å tenke på, når det kommer til den negative fronten. Jeg har forstått at han kommer ikke til å forandre seg, for han har vært slik siden dag 1.. og ja, jeg hører hvor dum jeg er. Jeg vet jeg burde snudd ryggen til for lenge siden, men det gjorde jeg dessverre ikke, så nå sitter jeg her.

Jeg bare lurer, hvordan skal jeg gå videre? Hvordan kan jeg klare å gi slipp?Hva er løsningen fremover, og er det egentlig noen som har samme type erfaringer? Føler meg bare dum, og redd for å bli alene..

Anonymous poster hash: c0427...814

Beklager for mye skrivefeil. Gikk litt fort i svingene her :-)

Anonymous poster hash: c0427...814

[Gjest Carousel]

Det du beskriver er nok bare begynnelsen på et liv med mye usikkerhet, psykisk og muligens også fysisk misbruk. Han slo deg, og det er ikke ok. Hvis du går fra han nå, vil det være mye lettere for deg. Bor du hjemme? Kan du evt. dra hjem til foreldrene dine eller ei god venninne etter at du har slått opp? Ofte vil det bli lettere å takle et brudd når man har noen å støtte seg til.

Du kan også forklare han at han kanskje ikke er så glad i deg som han tror han er, ettersom han har vært utro og på grensen til utro ved flere anledninger og behandler deg dårlig. Få han til å innse at kanskje det ikke er bunnløs kjærlighet, men tanken på å ikke ha noen der som gjør at han evt. mister besinnelsen når du konfronterer han med utroskapen og evt. et brudd. Han har det ikke bra med seg selv, og det han gjør mot dere begge er ikke sunt. Det må han innse også.

[AnonymBruker]

Høres ut som min første samboer. Jeg var i begynnelsen av 20-årene og trodde jeg var voksen...20 år senere tenker jeg "hva så jeg i ham" "hva jeg fant meg i" osv.

Grunnen til han gråt sånn, var at han var busted. Min eks hyperventilerte seg til besvimelse han. Jeg ble også en mester i å sette sammen knuste fjernkontroller osv.

Dette går helt fint, du får det MYE bedre uten ham.

Anonymous poster hash: fe15f...e45

[Gjest Gjjjjeeesssst]

Dette høres ut som mitt forhold, men det varte heldigvis bare i underkant av 2 år. Til slutt klarte jeg ikke være i samme rom som fyren... Jeg er 20 fant rett og slett ut at jeg har et langt liv fremfor meg og har IKKE tenkt å kaste det vekk på en idiot, og sitte om 10 år og angre på det når jeg visste innerst inne at jeg fortjente mye bedre. Vær så snill å snakke med noen rundt deg, forklar situasjonen slik at de kan backe deg og støtte deg, og også pushe deg litt. Det hjalp meg veldig å vite at jeg hadde noen å gå til, i hvert fall siden jeg ikke har mulighet til å flytte tilbake til foreldre.Vær så snill å gjør det for din egen del, jeg lover deg at det er mye bedre å være alene enn i lag med et menneske som garantert ikke kommer til å forandre seg... Vær så snill, det er kun du som kan finne styrke til å gjøre dette, og ja det kommer nok til å bli et helvete i begynnelsen, men etter en stund kommer du til å takke deg selv for at du gjorde det.

[Gamerfrue]

jeg tror du burde trekke pusten dypt, og en dag du er alene motivere deg selv og manne deg opp og be om å møte ham for å ta det opp (les gjøre det slutt). Du må være sterk når du gjør det, for det er ikke rom for tvil - da kommer han bare til å klare å overtale deg igjen.

Så jeg tror faktisk det beste du kan gjøre er å være rimelig kald når du kommer til et eventuelt brudd, for du må være helt sikker i din sak og ikke bli påvirket av det han sier.

Lettere sagt enn gjort, selvsagt...

[Gjest Jumo]

Dette minner meg om en kjæreste jeg hadde da jeg var 17. Vi var sammen i 9 mnd, og han kunne fort klikke hvis jeg tok opp ting med han. Han ble veldig fort sur og på grensa til voldelig.

Det verste med hele forholdet var at han var VELDIG kontrollerende, manipulerende(!) og brøyt meg ned psykisk.

Man blir fort naiv i slike forhold. Man blir så blind, fordi man tror man ikke klarer seg uten denne personen. Alt handler om vaner. Du tror ikke du er sterk nok til å klare deg uten han, men skal jeg love deg en ting, så er det at du er sterk nok i MASSEVIS.

I mitt tilfelle så var det jeg som blei dumpa av han, fordi jeg var så psykisk sliten av alt sammen. Han orket ikke at jeg skulle dra han ned i søla, sa han. Den søla som han faktisk dytta meg nedi og tråkka litt ekstra godt oppå etterpå.

Dagen etter det ble slutt var jo selvfølgelig rar. Man føler seg veldig tom, men plutselig går det opp for deg at du ikke trenger å bekymre deg for alt mulig lengre. Du trenger ikke føle deg stressa, tråkka på og usikker. Jeg hadde faktisk ikke noe som helst form for kjærlighetssorg etter bruddet, fordi jeg var så glad for å endelig være ute av 9 måneders helvete.

Håper det går i orden for deg. Bruk venner og familie for det det er verdt i tiden etter han hvis du føler det kan bli lett å ta han tilbake. Du har det så mye bedre uten all den dritten han kommer med - og det er på tide at du tar vare på deg selv som du fortjener. Lykke til.