bare letter hjertet mitt litt, takk om du vil gi meg råd..

[Gjest fortvilet]

vi har vært sammen i fire år nå. jeg var 17, han 21 da vi ble sammen. dette er mitt første alvorlige forhold.

lenge var alt rosenrødt.

jeg elsker ham.

og alle som spurte meg hvordan jeg som var så ung taklet et så alvorlig forhold. og jeg skjønte hvorfor det virket litt rart, men det var helt naturlig fra vår side. første gangen vi lå sammen, da vi flyttet sammen.. slike store alvorlige skritt har alltid kommet naturlig og ikke vært vanskelige avgjørelser å ta. og det har vært svaret mitt til alle som har spurt, at vi tar en dag og ett skritt av gangen, og ikke gjør noe som ikke føles naturlig og riktig.

alle forhold utvikler seg jo, og det har vårt gjort. fra berusende forelskelse til trygghet. til, for min del akkurat nå, usikkerhet.

i november tok vi et skritt som jeg for min del ikke var klar for, og hadde innsett at jeg ikke var klar for da, vi kjøpte leilighet sammen. jeg kan ikek si at dette var grunnen til de følelsene jeg har nå, men det gjorde iallefall ikke ting bedre... dette var uansett ikke naturlig og riktig for meg. jeg ville være mer fri til å flytte på meg og ikke ha bekymringer rundt lån og slikt. jeg ville ikke endre på noe av det vi hadde før han fant den forbanna leiligheta.

men alt kan jo "prates bra igjen", vi har ikke planlagt å bo her for alltid, kjøpet var kun av økonomiske grunner og vi selger dette stedet glatt om vi ønsker å flytte. det var forøvrig ei falleferdig leilighet som vi kjøpte usannsynlig billig og har pusset opp til en mye større verdi.

nå har jeg begynt å lure på om grunnen til at jeg steila på dette var mer ubevisst enn jeg skjønte da. kanskje jeg ikke ville gå inn i en såpass seriøs affære som å dele lån med ham, det er så mye mer som må ordnes når man går fra hverandre..? kanskje, jeg vet ikke.

jeg gikk med på kjøpet fordi sambo ville det så veldig gjerne, og jeg hadde vel egentlig ingen god grunn til å si nei.

med leiligheta fulgte det mye jobb, og vi dro hit rett fra jobben og ble og arbeidet til det var på tide å legge seg. det var slitsomt på flere vis, men vi visste jo det bare var for en periode.

nå er vi vel innflytta. driver ennå og pusser opp, men selve bosituasjonen er for såvidt grei.

vi har det fint og greit her og klarer utgiftene helt greit. likevel føler jeg alltid et stikk i kroppen om vi kjører forbi blokka vi hadde leilighet i. jeg savner livet der så utrolig mye.

vi krangler fremdeles (nesten) aldri, men nå utvikler det seg lett en amper og bjeffende stemning mellom oss.

vi har ikke hatt regelmessig sex siden... februar 03. det har gradvis blitt mindre og mindre. nå er det ca en gang i måneden. hvorfor er jeg ikke sikker på. han jobber mye og blir veldig fysisk sliten, og jeg har sjeldent lyst. får aldri orgasme heller, men det har vel mer med meg og mine psykiske sperrer når det gjelder sex enn vårt seksuelle forhold oss imellom. uansett er det jo trist, og jeg synes det er litt rart at han ikke tar initativet oftere.

sexen i seg selv har aldri vært viktig for meg, nærheten og det intime vi opplever sammen har alltid vært "poenget" for meg.

for noen måneder siden sluttet han å komme og legge seg samtidig med meg. det såret meg, men jeg er veldig a-menneske og sa til meg selv at det var bare slutt på at han kom og la seg for at jeg var trett, og det burde jeg akseptere.

jeg legger stadig merke til flere og flere ting som plager meg ved ham.

og han er mindre oppmerksom, langt fra den romantiske og snille gutten jeg falt for.

men jeg vet ikke om jeg kan legge skylden på ham for noe av dette.

jeg har store humørsvingninger, en periode lurte jeg på om jeg var manisk depressiv (inntil jeg fant ut hva det egentlig er), jeg gråter lett og mye. dagen min er fullstendig ødelagt dersom vi har en litt amper tone oss imellom på vei til jobb. når jeg gråter blir sambo ganske frustrert og rådvill, for det er sjelden jeg er istand til å sette fingeren på hvorfor jeg gråter. i det siste har jeg følt mye misnøye ved meg selv og livet mitt generelt slik det har blitt. tar meg selv i å være misunnelig på venninner for livet deres (!).

sambo mistet storebroren sin i en ulykke for 9 år siden, og det rammet ham kraftig. han fikk psykiske senreaksjoner og det resulterte i at han startet med narkotika. det sluttet han forøvrig med før han flyttet til byen vi møttes i.

dette fikk jeg ikke vite før vi hadde vært sammen i nesten et år, men der og da når han fortalte meg om alt dette ble jeg bare uendelig lei meg på hans vegne.

i februar ifjor fikk jeg vite at han hadde fortsatt med hasj etter at vi ble sammen. han fortalte at han brukte det for å få sove, og at han angret veldig på det at han brukte hasj og det at jeg ikke fikk vite noe.

forholdet fikk en stygg skrape da. følte meg dum og brukt, og tilliten min til ham fikk en knekk. men jeg tilga ham, og ting fortsatte som normalt, bare at forholdet gradvist kjølnet og til sist dette huskjøpet.

jeg har dårlig samvittighet fordi jeg mener jeg har det tungt psykisk, og vet at han ikke har sørget ordentlig for broren sin enda. han har også sosial angst, og sliter med å være ute blant mye folk. egentlig burde jeg fokusert på å hjelpe ham med disse tingene, istedet gråter jeg for meg selv og ingenting. likevel blir jeg frustrert og trist for at han ikke bryr seg mer om at jeg er såpass nedfor.

jeg er redd for hva som skjer med ham om jeg slår opp.

men antagelig har jeg svartmalt dette veldig, vi har hatt en veldig dårlig dag idag. han skulle vært med meg på kino, dumpa meg for å dra på fotballkamp med en kompis (noe som forøvrig er veldig utypisk for ham). og da havner jeg i en av bølgedalene mine.

på gode dager har jeg det bedre enn noen annen.

samboen min er snill og god, han har høy yrkesstolthet og er flink i jobben sin. han har ambisjoner og setter seg mål og er flink til å nå dem. han er fantastisk til å lage mat, og ikke lat (ikke latere enn meg iallefall). vi passer veldig godt sammen, på de gode dagene.

er jeg bortskjemt?

klarer jeg ikke å se at dette er en fantastisk mann som elsker meg høyere enn livet og vil meg vel, at dette er en normal utvikling i et forhold og jeg bare må holde ut de litt tunge tidene?

eller er det på tide å skille lag?

jeg kan ikke se for meg hvordan livet mitt hadde blitt uten ham. han har gitt meg så mye og ofret så mye for min skyld. lært meg så mye om meg selv og kjærlighet.

huff, nå er han vel ikke langt unna. han vil se det på meg at noe er galt.

dette er vel en kombinasjon av at jeg ikke har det bra med meg selv og at jeg er litt skremt av alvoret i forholdet vårt kanskje.

eller så sier jeg det for å komme unna faktum at jeg bør gjøre det slutt. jeg vet at det tør jeg ikke. vil ikke. jeg elsker ham jo.

om du har lest så langt som dette skulle du hatt premie.

om du vil gi meg råd eller dele erfaringer er jeg veldig takknemlig.

[Gjest TaraPetra]

Jeg har ikke noe råd, bare registrerer hvor klassisk du/dere har utviklet dere. Håper at det er mange 17-årige jenter som leser innlegget ditt.

Lykke til.

[Gjest the imp]

Det du skriver minner meg mye om forholdet jeg hadde til ekskjæresten min. Vi var veldig unge, vi var begge den andres første kjæreste og vi klarte å holde sammen i 4 år. Kjenner meg godt igjen om mye av det du skriver med hvordan alt var naturlig osv.

Ekskjæresten min og jeg flyttet sammen etter 3 år, vi skulle gå på skole, i samme klasse og jeg tenkte at endelig skulle vi få se hverandre masse. Sånn ble det ikke, den tiden vi var sammen satt han stort sett og jobbet med skolesaker eller vi satt foran hver vår pc. Til slutt tok følelsene mine slutt. Vi er fortsatt venner, men begge har nye forhold på hver vår kant.

Du er ikke bortskjemt, du er heldig, ja, men ikke bortskjemt. Dersom han ikke viser deg oppmerksomhet på samme måte som før er det helt naturlig at du begynner å tenke. Ups and downs er også vanlig i de fleste forhold, men dersom han ikke viser deg masse oppmerksomhet lenger, dersom han ikke lenger er like romantisk lenger, så må du tenke etter hvor mye betyr det for deg? Er det noe du kan leve med? Er det noe som kan rettes opp dersom du snakker med han om det?

Jeg tror vel egentlig ikke jeg er den rette til å gi deg råd, ettersom jeg endte opp med å gjøre det slutt med den gode kjæresten min. Den aller beste vennen jeg noen gang har hatt. Vi klarte ikke løse problemene våre, kanskje fordi vi vokste fra hverandre? Hvis du fortsatt elsker han, som du sier du gjør så prat med han. Ikke vent til følelsene dine går over i vennskapelige følelser. Prat med han og gi dere begge en sjanse til å rette opp i det som er galt, men ikke bli hos kjæresten din hvis det eneste som holder deg i forholdet er tryggheten du har nå og redselen for å bli alene.

Jeg forstår godt at du har det vanskelig, jeg har selv vært der flere ganger og jeg håper du kommer igjennom dette. Jeg ville ihvertfall forsøkt å løse problemene, og dersom det ikke går ville jeg vurdert om det var noe jeg kunne levd med eller ikke.

:trøste: Jeg føler med deg.

[Gjest gjest1]

Jeg har ikke noe råd, bare registrerer hvor klassisk du/dere har utviklet dere. Håper at det er mange 17-årige jenter som leser innlegget ditt.

Kva meiner du med det? At det ikkje er mogleg å finne den såkalte "store kjærleiken" når ein berre er 17 år?

[Gjest Poirot]

Kva meiner du med det? At det ikkje er mogleg å finne den såkalte "store kjærleiken" når ein berre er 17 år?

Klart det er mulig, men det ER faktisk mange som opplever akkurat denne utviklingen som beskrives her.