vet ikke om jeg klarer å være mamma?.

[AnonymBruker]

Jeg har et barn på 2 år. Hadde fødselsdepresjon i ett år etter fødsel før jeg fikk hjelp. Alt har egentlig vært veldig slitsomt. Jeg fikk medisiner for depresjonen, trappet ned, sluttet å ble 'frisk'. Men innimellom føler jeg ikke at jeg er helt frisk. Føler at jeg ikke takler helt å være mamma. Er mye sliten, å nå når barnet mitt er i trassalderen blir det mye slit noen dager. En dag var jeg kjempesliten etter jobb, mini var sliten etter barnehagen. Vi kom hjem å jeg ville at vi skulle kose oss å lage middag sammen. Det ble bare rot, mas,sutring og skriking. Til slutt satt både jeg og ungen på gulvet og gråt. Jeg fortalte mini at jeg var lei med fordi h*n ikke hørte på meg. Dette forstod h*n. Å vi ble venner igjen og spiste middag. Var dette helt feil måte å gjøre det på? Noen ganger hever jeg stemmen for mye, å blir så lei meg når det skjer. Vil ikke være en sånn sliten mamma som sitter å griner foran barnet mitt.. vi har også mange gode dager.

Anonymous poster hash: 19067...f2a

[Gjest navnelapp]

Jeg har et barn på 2 år. Hadde fødselsdepresjon i ett år etter fødsel før jeg fikk hjelp. Alt har egentlig vært veldig slitsomt. Jeg fikk medisiner for depresjonen, trappet ned, sluttet å ble 'frisk'. Men innimellom føler jeg ikke at jeg er helt frisk. Føler at jeg ikke takler helt å være mamma. Er mye sliten, å nå når barnet mitt er i trassalderen blir det mye slit noen dager. En dag var jeg kjempesliten etter jobb, mini var sliten etter barnehagen. Vi kom hjem å jeg ville at vi skulle kose oss å lage middag sammen. Det ble bare rot, mas,sutring og skriking. Til slutt satt både jeg og ungen på gulvet og gråt. Jeg fortalte mini at jeg var lei med fordi h*n ikke hørte på meg. Dette forstod h*n. Å vi ble venner igjen og spiste middag. Var dette helt feil måte å gjøre det på? Noen ganger hever jeg stemmen for mye, å blir så lei meg når det skjer. Vil ikke være en sånn sliten mamma som sitter å griner foran barnet mitt.. vi har også mange gode dager.

Anonymous poster hash: 19067...f2a

Dette trur eg har skjedd dei fleste. Ungen din forsto nok det du sa, og tok det til seg, og slik lærer barna at vaksne også har følelsar, og kan bli lei seg. Eg syns du takla det fint, eg. Heller litt gråting enn masse kjefting. og lykke til!

[Musaleem]

Alle gjør feil, det er klart at man får nok noen ganger. Barn har heller ikke vondt av å se og erfare dette (det gjelder selvsagt ikke all slags atferd, slik som vold). Det er selvsagt slitsomt å være mamma, og kanskje hadde det vært godt for dere begge hvis du fikk litt avlastning og hjelp, slik at hverdagen blir lettere å takle og komme seg gjennom. Du må jo ha det bra for at barnet skal ha det bra - og for å ha det bra, er du nødt til å ha overskudd. Forstår det slik som at du er alene om omsorgen - da kan du kontakte barnevernet og be om hjelp. Kanskje det er muligheter for at du kan få litt avlastning? Lykke til!

Endret 4. september 2013 av Musaleem

[AnonymBruker]

Oi. Jeg er faktisk ikke aleine heller. Det var ikke meningen og ikke opplyse om. Jeg har en fantastisk mann som stiller opp masse. Men vi jobber turnus begge to, så er ikke så ofte vi er hjemme sammen. Men tusen takk for svar! Det var godt å lese at jeg ikke er helt på jordet. Selv om det føles veldig sånn til tider.

TS

Anonymous poster hash: 19067...f2a

[SummerJoy]

2 års alderen er en veldig tøff periode (for foreldre og barn), ting blir garantert lettere. Det er ok å fortelle barn hvorfor man griner, men pass på ikke gi barnet skyldfølelse.

[AnonymBruker]

Jeg synes du skal søke hjelp hos legen, slik at din trolige depresjon ikke skader barnet. Ikke at en enkeltstående episode vil gjøre det. Men er det et mønster, er det bedre å ta tak i det tidlig.

Anonymous poster hash: 5bfc5...6bd