2-åring som avbryter samtaler mellom foreldrene

[AnonymBruker]

Vi har en 2-åring som avbryter/snakker og maser på en av foreldrene konstant hver gang han merker vi snakker med hverandre, eller at jeg f.eks snakker med barnehageansatte ved henting.

Det kan tyde på et oppmerksomhets behov, og det er klart vi gjør så godt vi kan å ta initiativ på å gi oppmerksomhet til barnet vårt så ofte som mulig. Slik at barnet skulle i grunn kunne være selvstendig nå og da. At det kan variere hvor mye oppmerksomhet et barn vil ha fra dag til dag er også tatt med i bakhodet vårt.

Det jeg håper på ved å lage denne tråden, er noen råd til hvordan vi kan gå frem for å lære at barnet ikke skal ha oppmerksomhet 24/7, vente litt på tur (er klar over at vi har med en 2-åring å gjøre, altså) til vi er ferdig å prate, og på sikt få han mer selvstendig.

________________________________________________________________

Litt mer informasjon om hverdagen og sosial omgang, for de som vil lese mer i dybden:

________________________________________________________________

Vi har han i barnehage, han har gått i barnehagen siden han var nesten 1,5 år. Altså i litt over 1 år. Han er hjemme så ofte det lar seg gjøre i ukedagene, men det er ikke ofte han er hjemme utenom hvis han er syk.

På ettermiddagen kommer vi hjem, lager middag og spiser før vi leser bok, prater om hva som har skjedd i barnehagen og kanskje leker litt/tegner litt. Så er det Barne-TV, kvelds og i seng. På sengen synges det, og vi har en liten oppsummering av hva som har skjedd den dagen. Som oftest. Noen dager skjer det mindre på ettermiddagen, andre ganger mer. F.eks utflukt i hagen, liten tur i nærområdet, bibliotekbesøk for nye bøker. Eller styggen selv, en tegnefilm..

Vi kjenner ingen med små barn, hverken i vennegjengen eller i slekten, og de få vi kjenner til bor for langt unna til at det er noe å hente der i "hverdagen".

Dette fører selvsagt fort til at uten søsken eller andre barn på fritiden utenom barnehagen, er blitt en situasjon hvor absolutt ALT handler om han. Ikke noe vi har hatt problemer med før nå.

Vi ønsker å kunne prate med hverandre, tulle eller kose (vi er selvsagt mannen og meg) litt før leggetid også. Men mistenker at han blir sjalu? Noe som er i min verden veldig dumt, for vi gir han positiv oppmerksomhet og stimulerer han litt på å være med i matlaging og dagligdagse gjøremål i tillegg til litt leking.

Og helt ærlig, det er grenser for hvor mye energi vi har til å skulle leke med han hele tiden helt til leggetid.

Jeg selv oppvokste med foreldre som aldri lekte med oss, de sang og leste bøker. Men så hadde jeg søsken allerede i hans alder, tror det var lettere på den måten. Og personlig er jeg ikke fan av foreldre som duller for mye med barna, de må lære seg over tid å skulle være selvstendig.

Før noen reagerer (og det er lov), jeg må igjen nevne at vi vet vi har med en 2-åring å gjøre. Jeg forventer ikke at han skal være 100% selvstendig og gjøre sine ting hele tiden, i hans alder, slik at vi foreldre kan bare gjøre våre ting. Jeg ønsker å bruke de få timene i ukedagene sammen med ungen min, og koser meg med det.

Men en mellomting er viktig å få på plass, nå som vi ser han hever stemmen og maser selv om vi sier "mamma og pappa skal snakke ferdig, så kommer jeg og .....".

Hvordan legge dette frem på en forståelig måte? Hva gjorde dere for å lære barna at det er en tid for alt, og at vi foreldre kan ikke stå på pinne for barnet hele tiden? Spesielt når en av oss er i samtale med andre voksne også.

Om dette ikke når frem før han er 3-4 år er ikke poenget, poenget er at jeg vil gjerne høre noen tanker og erfaringer fra andre som skjønner "problemet" Slik at vi kan starte den delen av oppdragelsen nå, fremfor når han i verste fall har fått det for seg at når et svar ikke er nok, han må ha full aksjon DER OG DA.

Anonymous poster hash: 884d9...400

[AnonymBruker]

Det er forresten bare å spørre meg om det er noe dere lurer på, så kan jeg svare neste gang jeg logger inn på KG. Håper på noen tanker, råd eller erfaringer fra noen av dere mødre eller fedre

TS

Anonymous poster hash: 884d9...400

[Nusseli]

Det er forresten bare å spørre meg om det er noe dere lurer på, så kan jeg svare neste gang jeg logger inn på KG. Håper på noen tanker, råd eller erfaringer fra noen av dere mødre eller fedre

TS

Anonymous poster hash: 884d9...400

Orkade inte läsa allt, men har ett par saker som kan vara nyttiga ändå

1). Det är helt normalt att de i den åldern börjar testa gränser på det viset, de har precis lärt sig prata mer flytande och språkets makt är väldigt spännande.

2) Något som jag brukar på min son i väldigt många olika situationer är att strängt be honom (om han inte hör första gången) att feks vänta lite grann. "Mamma lovar att hon snart är färdig, då får du lov att prata. Bara vänta lite grann.". Så förlänger jag den väntetiden gradvis, om han glömmer av emellan att jag faktiskt ALLTID håller det jag lovar så påminner jag honom. Nu vet han att när jag säger "lovar" så behöver han inte ifrågasätta det.

Det viktiga här är att förstå att "lite grann", måste vara mycket kortare när det gäller barn. Det kan annars väldigt fort kännas som en evighet och då är ju hela löftet borta. Gör kompromisser, försök lära dig hur ditt barn använder stämman när det är något väldigt viktigt som inte kan vänta. Feks gå på toaletten. Låt ditt barn "vinna" ibland också och självklart, låt inga vuxna avbryta ditt och barnets prat. Speciellt inte under denna "läroperioden".

3) Tålamod, tålamod, tålamod. Och kom ihåg, ditt barn gör inte "fel". han går bara igenom en fas som man måste ta sig igenom.

Lycka till

Här är vi mitt inne i en "försök-lära-dig-att-gå-på-toaletten-själv-medan-mamma-är-precis-utanför-en-öppen-dörr". Det går inte så bra än.. Haha

[Bolla*]

Dette minnet veldig om barnet til samboer. Bare at det barnet er 6 år..

Har vel egentlig ingen gode råd og komme med, men det er vel viktig at du/dere er tålmodige med barnet deres. Gjerne forklare på en enkel måte hvorfor det er sånn og sånn noen ganger. Og at det enkelte ganger bare må vente på tur.

Lykke til, dette går nok bra! :-)

[La Luna]

Øve øve øve. Begynte å øve på å vente i alle slags situasjoner, ofte selv om det ikke var nødvendig. "Hvis du venter litt, så skal jeg hjelpe/du kan få snakke/osv". I begynnelsen var det bare noen sekunder. Masse ros de gangene de har klart å vente uten å mase. Alltid: "ser du, mamma hjelper/du får snakke/osv., akkurat som mamma sa".

[Tit]

Vi har et barn som er helt likt! Startet i 2-årsalderen, hun er nå snart 3,5 år. Det er blitt litt bedre, men det har vært perioder hvor jeg ikke har orket å dra ut og møte andre folk, for hun styrte så fælt at jeg ble utrolig sliten av det. Fikk jo aldri snakka med andre, alt handla om henne. Hele tiden.

Henting i barnehagen er fremdeles en utfordring; jeg får knapt gitt beskjeder eller fått en oppdatering på hvordan hennes dag har vært.

Det går som sagt bedre, nå kan vi snakke og forklare ting for henne. Men er fremdeles mye å jobbe med. Og denne jenta har søsken, hadde det fra hun var født. Søsteren har aldri vært sånn.

Er vel en fase - men Å så slitsom!!!

[AnonymBruker]

Takk dere to Setter stor pris på litt back ups, oppdragelse er ikke rett frem alltid

Anonymous poster hash: 884d9...400

[Carrot]

En fase? At man ikke orker være sosial fordi barnet har kontroll kan neppe kalles en fase? Da har man overgitt kontrollen til barnet og tapt rollen som voksen syns jeg. Her er det grenser som teller - som skrevet over, øve på å vente..

for eksempel;

NÅ snakker mamma med "VOKSEN" så nå må du være stille og vente, så ignorere og fortsette samtalen man har.

Være konsekvent og ikke la seg avfeie, gjerne sette ned barnet om det er i armene og ikke gir seg, vise med kroppen at man mener det man sier osv..

[AnonymBruker]

Enig med Carrot her. Vil bare legge til - når dere sier at "du må vente/jeg kommer etterpå/skal gjøre ferdig dette først/snakker med NN nå" så må du for all del ikke glemme at du har bedt barnet vente. Du må spørre barnet hva det ville etterpå.

Ellers forsterker du bare oppførselen. For da opplever barnet at det blir avfeid, og er nødt til å mase og mase for at det skal bli hørt.

Anonymous poster hash: 9bd63...704

[AnonymBruker]

Orkade inte läsa allt, men har ett par saker som kan vara nyttiga ändå

1). Det är helt normalt att de i den åldern börjar testa gränser på det viset, de har precis lärt sig prata mer flytande och språkets makt är väldigt spännande.

2) Något som jag brukar på min son i väldigt många olika situationer är att strängt be honom (om han inte hör första gången) att feks vänta lite grann. "Mamma lovar att hon snart är färdig, då får du lov att prata. Bara vänta lite grann.". Så förlänger jag den väntetiden gradvis, om han glömmer av emellan att jag faktiskt ALLTID håller det jag lovar så påminner jag honom. Nu vet han att när jag säger "lovar" så behöver han inte ifrågasätta det.

Det viktiga här är att förstå att "lite grann", måste vara mycket kortare när det gäller barn. Det kan annars väldigt fort kännas som en evighet och då är ju hela löftet borta. Gör kompromisser, försök lära dig hur ditt barn använder stämman när det är något väldigt viktigt som inte kan vänta. Feks gå på toaletten. Låt ditt barn "vinna" ibland också och självklart, låt inga vuxna avbryta ditt och barnets prat. Speciellt inte under denna "läroperioden".

3) Tålamod, tålamod, tålamod. Och kom ihåg, ditt barn gör inte "fel". han går bara igenom en fas som man måste ta sig igenom.

Lycka till

Här är vi mitt inne i en "försök-lära-dig-att-gå-på-toaletten-själv-medan-mamma-är-precis-utanför-en-öppen-dörr". Det går inte så bra än.. Haha

Dette var et veldig godt poeng, og ellers takk for et fint og langt svar

TS

Dette minnet veldig om barnet til samboer. Bare at det barnet er 6 år..

Har vel egentlig ingen gode råd og komme med, men det er vel viktig at du/dere er tålmodige med barnet deres. Gjerne forklare på en enkel måte hvorfor det er sånn og sånn noen ganger. Og at det enkelte ganger bare må vente på tur.

Lykke til, dette går nok bra! :-)

6 år, det var litt gammelt til å holde på sånn. Har barnet ikke fått grenser fra tidlig alder? Eller er det andre ting som spiller inn?

Takk for svaret, og vi er så tålmodige vi er i stand til å være Uansett situasjon

TS

Øve øve øve. Begynte å øve på å vente i alle slags situasjoner, ofte selv om det ikke var nødvendig. "Hvis du venter litt, så skal jeg hjelpe/du kan få snakke/osv". I begynnelsen var det bare noen sekunder. Masse ros de gangene de har klart å vente uten å mase. Alltid: "ser du, mamma hjelper/du får snakke/osv., akkurat som mamma sa".

Veldig god idé, dette skal jeg sette igang allerede idag Takk!

TS

Vi har et barn som er helt likt! Startet i 2-årsalderen, hun er nå snart 3,5 år. Det er blitt litt bedre, men det har vært perioder hvor jeg ikke har orket å dra ut og møte andre folk, for hun styrte så fælt at jeg ble utrolig sliten av det. Fikk jo aldri snakka med andre, alt handla om henne. Hele tiden.

Henting i barnehagen er fremdeles en utfordring; jeg får knapt gitt beskjeder eller fått en oppdatering på hvordan hennes dag har vært.

Det går som sagt bedre, nå kan vi snakke og forklare ting for henne. Men er fremdeles mye å jobbe med. Og denne jenta har søsken, hadde det fra hun var født. Søsteren har aldri vært sånn.

Er vel en fase - men Å så slitsom!!!

Så dumt at det har gått så langt at du holdt deg unna situasjoner. Skjønner jeg godt, og det har fristet for min del også. Men tror man gjør seg selv en bjørnetjeneste over tid, så derfor skal jeg og faren gjøre så godt vi kan, og hoppe ut i en mer konsekvent oppdragelse på akkurat dette.

Ser for meg at hvis man unngår visse situasjoner så trekker man det ut, og barnet kan glemme lærdommen gang til gang om det er lang tid imellom.

Dessverre

Takk for innspill, "fint" å ikke være alene om dette.

TS

En fase? At man ikke orker være sosial fordi barnet har kontroll kan neppe kalles en fase? Da har man overgitt kontrollen til barnet og tapt rollen som voksen syns jeg. Her er det grenser som teller - som skrevet over, øve på å vente..

for eksempel;

NÅ snakker mamma med "VOKSEN" så nå må du være stille og vente, så ignorere og fortsette samtalen man har.

Være konsekvent og ikke la seg avfeie, gjerne sette ned barnet om det er i armene og ikke gir seg, vise med kroppen at man mener det man sier osv..

Regner med du ikke svarte meg (TS), men jeg ser poenget ditt og er enig. Tydelige beskjeder har fungert så mye bedre enn "gå rundt grøten"-beskjeder. Og vi har hatt en bestemt/streng stemme når det behøves.

Det eneste jeg ser vi kan gjøre som kan være mer effektivt er som nevnt over, det å faktisk øve på å vente også. Tenker det går fortere å lære seg dette enn om det kun blir tatt opp 1-2 ganger i uken.

___

Da tok jeg meg tid til å svare alle. Fint med forskjellige erfaringer og meninger.

Anonymous poster hash: 884d9...400

[Bolla*]

Nå kom jeg inn i livet til barnet når det var i 4 års alderen, men helt siden da ihvertfall har det virket som at barnet har vært "sjefen" her i huset og trasket gjennom livet uten noe særlig grenser/konsekvenser.

Pappa'n har sagt det selv at han har (hatt) dårlig samvittighet ovenfor barnet pga samlivsbrudd med mor osv. Dette har nok da hengt igjen, og pappa har bare ikke gitt særlig grenser. Ikke sikkert han ser det selv en gang, at barnet krysser grenser det har fått..

Kinkig situasjon det her, men er vel bare å bite tenna sammen

Håper det går bedre for dere!

[FangeLiv]

Jeg har ikke lest hele åpningsinnlegget, ville bare si at dette høres helt normalt ut for en toåring. Alle våre har vært sånn, og nå har vi en på 2,5 år som avbryter "hele" tiden. Da får han til svar "nå snakker jeg med mamma/pappa (ettersom hvem som svarer), vent litt er du snill så skal jeg snakke med deg".