17 år og verpesjuk..

[AnonymBruker]

Er jeg veldig unormal?

Jeg er så fornuftig at jeg selvfølgelig ikke kommer til å prøve å bli gravid nå. Jeg kommer til å vente til jeg er ferdig med utdanningen min 4-5 år, men om jeg blir gravid med et uhell (går på p-piller), så vet jeg ikke om jeg hadde klart å tatt abort. Kjæresten min som er 21 sier også det at man ikke kan vite hva man vil gjøre før man står ovenfor et sånt valg.

Jeg vet at det er best for barnet å vente til jeg er eldre og har en trygg og stabil økonomi, men likevel så føler jeg at jeg har virkelig lyst til å bli mamma.

Er det normalt å føle det sånn?

Anonymous poster hash: 74558...a04

[isbjørnungen]

Det er veldig vanlig:) Men tror du gjør lurt i å fortsette med p-piller!

[Blod]

Vanlig

[Tiril Amalie]

Er vel ikke no galt i å ønske seg barn. Unormalt ville det vært hvis du planla å få et barn som du ikke var finansielt i stand til å ta deg av, men det er jo ikke situasjonen her.

[_Aries]

Ja, det er helt normalt! Men vil også si at det er veldig bra at du har bestemt deg for å fullføre utdanningen.

[frøkna]

Det er helt normalt å være verpesjuk. Jeg har vært det jeg og, men har ikke fått barn da det ikke passet seg. Jeg var verpesjuk samtidig som jeg skjønte at det ikke var forsvarlig å få barn, og at jeg egentlig ville leve livet mer før jeg fikk barn. Det er bare en biologisk greie

[AnonymBruker]

Det er helt normalt! Fornuftig at du har tenkt å vente til etter utdanning. Hva du gjør i en situasjon med en uplanlagt abort trenger du ikke bestemme deg for før du evt. står i den situasjonen.

Anonymous poster hash: b180f...fe6

[skyflakes]

Det er helt normalt å være verpesjuk, det er jo tross alt det behovet som gjør at menneskene ikke dør ut. Men man burde vente til man er økonomisk - og mentalt klar for det

[AnonymBruker]

Du har nok for lite å gjøre i hverdagen som gjør at du kommer på tanker som dette.

Anonymous poster hash: ed18c...b83

[AnonymBruker]

Jeg ble verpesjuk den dagen jeg møtte kjæresten min, var 19 år. Prevensjonen sviktet, og jeg ble dessverre gravid. Likevel visste jeg at det var helt feil å bære frem et barn. Ingenting var i orden ennå, ikke utdannelse, ikke et sted å bo, og siden vi var så unge var det vanskelig å vite om det kunne holde også. Jeg tok en abort, det var et vanskelig valg, men sitter igjen med følelsen av at det var det eneste rette.

Skal sies at jeg merket på kroppen at noe var "feil" med en gang, og tok graviditetstest 1 dager etter forventet mens. Uken etter var jeg på sykehuset og fikk pillene. Jeg rakk ikke å få tid til å forholde meg til spira inni magen, og var så kort på vei at det ikke var store greia å forholde seg til heller.

Anonymous poster hash: fa9dc...8a4

[AnonymBruker]

Du har nok for lite å gjøre i hverdagen som gjør at du kommer på tanker som dette.

Anonymous poster hash: ed18c...b83

Hva får deg til å tro det? Jeg er veldig aktiv og har utrolig mye å gjøre på i hverdagen

Anonymous poster hash: 74558...a04

[AnonymBruker]

Hva får deg til å tro det? Jeg er veldig aktiv og har utrolig mye å gjøre på i hverdagen

Anonymous poster hash: 74558...a04

Det var ikke spydig ment, jeg mener faktisk at om en 17 åring er VERPESJUK så har denne 17åringen for mye tid til å tenke over hva som mangler i livet. er man 17 er man fremdeles/på grensen til å skulle bli voksen, og derfor får det meg til å tro..nei ikke tro, det får meg til å sterkt anta at du derfor må ha lite stimuli i dine andre aktiviteter som får deg til å savne et barn, mens du er barn selv.

Anonymous poster hash: ed18c...b83

[Longgone]

Veldig vanlig, jeg var også det når jeg var 16-17 men jeg er utrolig glad jeg ventet noen år

[AnonymBruker]

Helt vanlig.

Men det er ikke du som får barnet, det er barnet som får deg, derfor skal du ikke lage barn før du har modnet mer og har ting på plass rundt et nytt liv. Uplanlagt geaviditet er noe annet, og kommer sjelden til dem som tar ansvar.

Anonymous poster hash: 2740e...853

[AnonymBruker]

Vanlig. Like vanlig som " Martha Stewart" syndromet i begynnelsen av 20 årene med interiør, baking og matlaging som viktigste interesser. ( og det å ta vare på mannen ) . Går over

Anonymous poster hash: c19b3...9b0

[sjøhest]

Helt vanlig ja , er vel bare en biologisk greie, en begynner å bli voksen og behovet for formering oppstår;) men du gjør nok lurt i å stå imot litt lenger!

[AnonymBruker]

Det var ikke spydig ment, jeg mener faktisk at om en 17 åring er VERPESJUK så har denne 17åringen for mye tid til å tenke over hva som mangler i livet. er man 17 er man fremdeles/på grensen til å skulle bli voksen, og derfor får det meg til å tro..nei ikke tro, det får meg til å sterkt anta at du derfor må ha lite stimuli i dine andre aktiviteter som får deg til å savne et barn, mens du er barn selv.

Anonymous poster hash: ed18c...b83

Da antar du feil

Anonymous poster hash: 74558...a04

[AnonymBruker]

Helt vanlig.

Men det er ikke du som får barnet, det er barnet som får deg, derfor skal du ikke lage barn før du har modnet mer og har ting på plass rundt et nytt liv. Uplanlagt geaviditet er noe annet, og kommer sjelden til dem som tar ansvar.

Anonymous poster hash: 2740e...853

Ja, det har du helt rett i

Anonymous poster hash: 74558...a04

[Yesterday]

Husker at jeg og ei venninne ble babygal når vi var 8-9 år, når vi lekte med hennes nye søskenbarn. Og vi kom aldri helt over det, lekte ofte at vi var gravide og fødte dukker Jeg har vist siden da at jeg vil ha barn.